På nettet eksisterer en bevegelse mot Barnevernet, som av mange anses som marginale konspiratorikere. Men det er ikke bare marginale som har kritisert Barnevernet: Jon Alvheim var en ivrig motstander av deres metoder, og Norge har blitt kritisert av FN for antallet omsorgsovertakelser og dømt i Strasbourg. Mange av nettaktivistene mener Barnevernet ikke har tatt kritikken til etterretning. Gateavisa slipper her til en av de mest storkjefta nettaktivistene: Arild Holta, som driver nettstedet Redd Våre Barn.
Foto: Turid Holta
Hvem er du, og hva gjør gruppen du representerer?
Fremst av alt er jeg en familiemann gift med min kjære Turid og pappa til våre barn.
Allerede som barn fikk jeg se underlige holdninger i barnevernet, overfor en nabofamilie, hvor man dårlig fundert skyldte unødvendig mange problem på en far, og tvang moren til å skille seg, for å beholde barna. Dette for at resterende barn ikke skulle bli som eldste barn. Senere ble det kjent at eldste barn hadde en hjerneskade man kunne knytte adferden opp mot.
I voksen alder møtte jeg dette selv, hvor barnevernet skyldte hva som helst på oss, basert på rykter, baktalelse, originalitet, tro og ideologi. Ikke mindre enn alt dette. Det forunderlige var at de aldri kunne finne ut om vi var bra nok, og fortsatte å blande seg inn i privatlivet i 20 år. Også etter at deres egne utredere godkjente oss. Dette gjorde meg til aktivist mot barnevernsovergrep, for ytringsfrihet, og for menneskets rett til seg selv og privatliv.
Mye av kampen handler om ytringsfrihet. Før jeg begynte med forumet Redd Våre Barn (RVB), så ble et annet forum, drevet av andre, regelrett lukket av webhotellets ledelse. Siden flere fikk slike trusler i Norge, bestemte jeg meg for å lage et forum, og legge det i utlandet. Mest mulig utenfor norske holdninger til manglende ytringsfrihet, og myndighetenes kontroll. Norge er jo gjentatt dømt for brudd på ytringsfriheten, i Strasbourg.
Gjennom forumet og Facebook når jeg titusenvis av mennesker. Forumet varierer i daglige besøk fra ca 800 til sjeldne topper opptil 8000 besøkende. På Facebook når jeg ca 30000 mennesker opp til 3 ganger i uken. Fremst gjennom «causen» «Fjern overgriperen, ikke barnet!» (causes.com/ikkebarnet).
RVB er et sted for grupper som vil fjerne dagens barnevernsystem, og som vil diskutere dette, informere og dele sin historie. Innenfor den rammen forsøker vi å ha full ytringsfrihet. Hvilket har hisset på oss barnevernskontor som forsøker å bruke norsk og dansk datatilsyn. Det norske Datatilsynet tvang oss ved et tilfelle til å fjerne bl.a navn på sønnen til en dame som døde, med begrunnelsen at de nye med foreldreansvar ikke opprettholdt tillatelsen til å ha informasjonen på nett. Altså en nytolkning av lovverk, og ytringsfrihet, som begrenser foreldres rett til å ytre seg om maktens overgrep mot dem og deres barn.
Når tvangsadopsjoner øker på, med ny lovgivning, vil dette slå til for fullt. Barna fjernes, og adopteres bort. De nye «foreldrene» bestemmer hva som får opplyses av overgrepet.
I meninger ligger RVB i praksis tett opptil Gruppen for Familiens Selvstendige Rett (GFSR), BarnasRett.no, Human Right Alert Norway og Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter (NKMR.org). I stilart er vi imidlertid adskillig mer storkjefta. Vi er ikke en koseklubb for snobbete akademikere, men for alle som tør si fra mot overgripere. Kompetanse er velkomment, men vi legger oss ikke under norsk snillistisk ytringskultur overfor offentlig ansatte overgripere mot individ og familie. Være seg om det er politi eller påståtte barnevernere. Eller private hjelpere som advokater.
Nylig skrev jeg en bok om barnevernsovergrepene: «Barnevern: sosialdiktatorisk mishandling og historisk ille familieforfølgelse». Den kan kjøpes på nett fra utlandet, men vi håper å få trykt den opp for salg også fra Norge.
Hva mener du er galt med dagens Barnevern?
Ofte fokuseres det på systemfeil. Det kan være lukkede rettsaker. Inhabile utredere som taper penger om de ikke er barnevernets «ja-siere», er et stort problem. Sammenblanding av aktor og såkalte eksperter (aktor ER dommerens hovedekspert i fylkesnemnda) gir nødvendigvis dom i barnevernets favør. Det samme med inhabile fagdommere med sosiale og økonomiske bindinger til barnevernet. Etter min mening er dette korrupsjon satt i system, og en pågående rettsskandale som gir all makt til adferdsindustrien. Skulle de tape, er det bare å få ny fylkesnemnd på saken. Jeg tror dette gir over 95% seier til barnevernet. Folk tvinges systematisk til nærmest total underkastelse.
Det stopper dessverre ikke med dette. Barnevernet hevder selv at de ikke vet hvordan tiltakene deres virker. (Se f.eks artikkel Forskning.no: Virker barnevernet?) Det er altså ikke et reelt forsknings- og kunnskapsbassert fag. En rapport fra NIBR sier:
«Barnevernet bruker i stor grad tiltak som vi har lite systematisk, forskningsbasert kunnskap om og som vi ”er usikre på” eller ”tror på” mye ut fra tradisjoner.» (NIBR-rapport 2006:7)
Det er delvis tilfeldige ideologiske idéer og moralisme som prakkes på den såkalte lille mann og kvinne, og våre barn, ved hjelp av statens voldsmonopol. Skal det brukes makt, så er det minste man skal kreve noenlunde sikker dokumentasjon gjennom empiri og reell kunnskap. Bevis i motsetning til overbevisning.
Bør det nedlegges eller forandres?
Barnevernet har sine røtter i forfølgelsen av romfolket, lobotomering og tvangssterilisering. De er direkte knyttet til omfattende mishandling og misbruk av barn på barnehjem. Menneskerettighetsbruddene fortsetter med full styrke. Det kan sjelden dokumenteres at mer enn 1-2 av 10 barn får det bedre etter å bli tatt fra sine foreldre. Alt dette er så mye verre enn dårlig, at det må fjernes. Det er gjennomsyret av ukultur, intoleranse og maktmisbruk.
Hva foreslår du i steden?
Uten å unnskylde overgrep og maktmisbruk i politiet, så tror jeg på faktaorientert og logisk etterforskning, rensket for synsing, og med den korreksjon full åpenhet og alle parters ytringsfrihet gir.
Man kan ikke som psykologer og barnevernsansatte mer eller mindre føle seg frem til om noe er for galt med foreldrene. Vil påpeke at klinisk (diagnoserende og sykdomsbehandlende) psykologi ikke akkurat er kjent for stor grad av empirisk og faktaorientert dokumentasjon. Det er relativt tilfeldig hvordan man diagnoserer klienter/pasienter. Da blir konklusjonene i barnevernssaker deretter.
Nå er det jo også slik at mennesker er utstyrt fra naturen av med forståelse for hva barn grunnleggende sett behøver. Man trenger ikke utdanninger for å forstå grunnleggende behov. Om man ser bort fra de mest maktsyke i politiet, så gjelder dette også politiet.
Er det noen barn som trenger hjelp fra myndighetene? I så fall, hva slags hjelp?
Noen barn trenger hjelp som familiene ikke kan tilby. I vårt politiske system, er det dessverre mest realistisk at primært myndighetene organiserer respektive.
I ekstreme tilfeller er foreldrene så syke at de ikke kan ta seg av barna. Da må man være klar over at adskillelse ikke er noe mindre enn tortur for mennesker å oppleve. De som har opplevet dette, eller trusselen, vet hvilke enorme følelser instinktene setter i sving. Alvorlige skadevirkninger av å skille foreldre og barn, var godt dokumenterte allerede for 40 år siden. Ut fra dette perspektivet må man arbeide. Det gjør imidlertid ikke norske myndigheter, men utsetter mennesker for regelrett tortur.
Normalt vil slekt, familie, venner og nærmiljø kunne stille opp. Det er slik antropologisk forskning viser at det foregår fra naturens side, der hvor såkalte velferdsstater ikke har tatt over. Problemet er at makten tar over, i stedet for å stimulere og styrke det naturlige vern av utsatte barn. Naturen utstyrte altså mennesket med barnevern. Pr. i dag motarbeider gjerne barnevernet det naturlige barnevernet, i stedet for å utfylle det, ut fra en bakstreversk idé som mest minner om miljødeterminisme. De agerer som om moderne forskning om arv, gener og hjerne ikke finnes, og som om barna blir født med en tom hjerne som kun foreldre fyller på. «Dårlige» foreldre betyr da automatisk skadde barn. Slik er ikke virkeligheten.
I ekstreme tilfeller er barn så syke at de må voktes 24 timer i døgnet. Om man skal ha en velferdsstat, så må denne hjelpe foreldrene med institusjonsavlasting eller hjelp i hjemmet. Ikke maktfullkomment overta barna ved hjelp av institusjoner og penger man tar fra folket.
Hvilke negative konsekvenser har fosterhjem og andre ordninger man bruker i dag?
Det er godt dokumentert at adskillelse av foreldre og barn er svært skadelig. Det var f.eks derfor det ble bestemt, på 70-tallet, at foreldre skulle få være med barna på sykehus. Viktig kvalitetsforskning om dette finner man samlet på norsk i Sverre Kvilhaugs bok Atskillelse barn og foreldre.
Daly & Wilsons arbeider med evolusjonspsykologi presenterer forskning av svært høy kvalitet. Disse har påvist at det er forbløffende mye farligere i ikke-biologiske konstellasjoner enn i biologiske familier. Prof Marianne H. Skånland (mhskanland.net) har skrevet en omfattende artikkel om denne forskningen. Artikkelen er tilgjengelig på hennes nettsider.
Kort sagt er det både farligere og mer skadelig for barn hos fosterpersoner, enn hos påstått for dårlige foreldre. Det skyldes at omsorgsinstinkter fremst er knyttet til overlevelsen av egne gener.
Hvordan behandles hasjrøykere av barnevernet?
Her råder moralismen. Enten det er hasjrøykere eller folk som bruker andre rusmidler eller «partydop» nå og då, så stemples de systematisk som misbrukere og mer eller mindre som hjelpeløse ødelagte narkovrak. Her har barnevernet ubegrenset med fastlåste myter og fordommer å spille på, og går ofte for omsorgsovertakelse. Man er gjerne sjanseløs selv om man kan vise til f.eks «rene» urintester.
Barnevernet tar gjerne barn basert på deres idéer om framtidsprognoser for barna. I motsetning til beviste overgrep, vold eller svikt. Da er tanken gjerne at om man har vert narkoman – som man stemples som – så faller man lett tilbake. Man blir altså stemplet som ubrukelig som forelder, basert på de forestillinger makten gjerne har «plantet» i befolkningen – forestillinger som er alt annet enn forskningsbaserte.
Tiltak som mødrehjem brukes gjerne for å dokumentere mors uegnethet. Alle påtvungne «behandlingstilbud» blir brukt som dokumentasjon mot at man kan ha barn. Nekter man «behandling» så brukes gjerne også det.
Det minner litt om behandlingen av hekser. Fløt de så var de heks og skulle drepes. Fløt de ikke, så var de ikke heks, men døde likevel. Frihet er ikke et alternativ.
Hvordan behandles foreldre med ADHD av barnevernet?
Enten det er ADHD eller andre mer eller mindre spekulative diagnoser, så brukes det som maktmiddel av barnevernet. Man må finne seg i tiltak som gjerne oppleves, og er, totalt meningsløse. Trusselen om at man kan miste barnet, gir barnevernet all makt. I frykt for å miste sine kjære barn, finner man seg i at artikkel 8 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) pulveriseres, og privatlivet invaderes. «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.»
Artikkel 5 sier: Enhver har rett til personlig frihet (…). Vel, det gjelder ikke barna dine, om du har ADHD eller av andre årsaker mistenkeliggjøres av barnevernet.
Truer du dem med rettssak, så vet barnevernet inderlig vel, at art. 6 om rettferdige rettsaker, er noe foreldre kan se langt etter når barnevernet er innblandet.
Brukes skolen som et instrument for sosial kontroll mot foreldre gjennom barna? I så fall, hvordan?
Skolen er også adferdsindustriens tumleplass. Barn læres opp med at familien er en utrygg plass og at barnevernet er kun positivt. Normal krangling mellom ektefelle/samboere mistenkeliggjøres. Grensesetting mistenkeliggjøres. Manglende grensesetting mistenkeliggjøres. Synlig bruk av alkohol lærer de at er omsorgssvikt. For ikke å snakke om annen bruk av rusmidler. Fremmedkulturelle forsøker man å kontrollere, gjennom opplæring av barna, i stedet for å la tiden i den nye kulturen gjøre en naturlig seleksjon bort fra dokumentert negativ adferd.
Skolene knytter barna til makten og lærer dem opp med at angiveri kun er til barnas beste.
Det har vært en del kontrovers rundt listene over barnevernsansatte som benyttes på enkelte nettsider. Er listene nyttige? Finnes det gode mennesker i Barnevernet?
Listene har tvunget barnevernskontorene til å innse at det finnes noe som heter ytringsfrihet. Før listen så slo de hardere ned på offentliggjøring. Etter listene så er en del juss blitt belyst av justisdepartementet, statsadvokater og politiet, og det er nå lettere å ha informasjon mot barnevernsovergrep på nett.
Dette er imidlertid ikke bedre enn at tidligere statssekretær i Barne- og familiedepartementet, Kjell Erik Øie, gikk offentlig ut og ba kommunene presse de som brukte sin lovlige ytringsfrihet (http://www.frifagbevegelse.no/aktuell/article2551736.ece) Det er også nødvendig å advare mest mot verstingene. Både utredere og advokater som fungerer som parasitter som tjener penger på kommunenes knusing av familier, må man advare mot. Ikke minst barnevernsarbeidere som tar flest barn basert på minst dokumentasjon og løgn.
Når det gjelder gode og onde mennesker, så er det vel slik at de som bomber barn og familier i filler i krigen, gjerne drar hjem og gir kona og barna en klem. Så hva er et godt menneske? I barnevernet læres man opp til å drive med menneskerettighetsbrudd. Både i utdannelsen og i kraft av sin korrumperende makt i et lukket system. Det blir hevdet at man lett kan få 70% av mennesker til å begå menneskerettighetsbrudd.
Hvordan ble barnevernet slik det er i dag?
Barnevernet har alltid vært en lukket institusjon. Når man kobler dette til makt og penger (f.eks legemiddelindustrien), så får man nødvendigvis ukultur.
Den vestlige kultur har hatt en merkelig idé om at man har rett til å ta barn fra folk som er annerledes, og forsøke gjøre disse barna til «gode» borgere i overensstemmelse med rådende tro og ideologi. Dermed var det bare å fjerne hundre tusen av barna til den australske urbefolkningen, til indianere, tatere, sigøynere, etc, og nå fremmedkulturelle, originale og annerledestenkende. Mulig at dette delvis har sitt opphav i Luthersk tro. Luther argumenterte jo for å ta barna fra jødene, som et virkemiddel for kristen tro. Jeg er selv kristen-libertarianist uten tro på at institusjoner som myndigheter eller stater har rettigheter. Kun mennesker har rettigheter, til seg, sitt og sine avtaler.
Kort oppsummert, hva gikk dommen mot Barnevernet i Strasbourg ut på?
At forelders tilhørighet eller rettighet til sitt barn var brutt, og at tilgangen til barnet var brutt. At noen grep inn og hjalp om man trengte det, var naturligvis greit for domstolen. Det var den ekstreme splittelse av naturlige familiebånd, man driver i Norge, som dommen slo ned på. Det var brudd på artikkel 8.
Har Norge gjort noe for å rette seg etter dommen?
Ingen ting! I 1992 kom loven som gav oss fylkesnemnden. Den skulle angivelig gi foreldre rettsikkerhet. I stedet eksploderte antall skadelige omsorgsovertakelser. Dette gikk nedover igjen – ukjent hvilken årsak – og var mye lavere når dommen kom i 1996. Deretter har det stort sett bare økt. Senere kom FNs kritikk av samme forhold:
Barn fratatt sine familiemiljøer
23. Komiteen er bekymret over antallet barn som har blitt flyttet fra familien og lever i fosterhjem eller institusjoner. Komiteen tar til etterretning at staten (Norge) er villig til å gå gjennom praksisen med å flytte barn ut av sine familier.
24. Komiteen anbefaler at staten undersøker hvorfor antallet barn som fjernes øker så kraftig, og sørge for at det ytes hjelp til biologisk familie. Komiteen oppfordrer staten til å beskytte biologisk familie, og sørge for at barn bare fjernes som siste utvei når det er til barnets beste.
Også dette har Norge totalt ignorert. Pr. i dag endres lovgivningen for ytterligere brudd på barn og foreldres rett til frihet.
Hva gikk Jon Alvheims kritikk av barnevernet ut på?
At barnevernet var bakstreversk, kynisk og maktsugent. Angående bakstreversk. Barnevernet hevder ofte at de har nye metoder og har endret seg. Imidlertid er det bare innpakning, presentasjon og tiltaksnavn som endres. Ikke reelt innhold. Jeg vil også i denne sammenhangen vise til NIBR-rapport 2006:7: Hjelpetiltak i barnevernet – virker de?
«Det synes som norsk barnevern sliter med et paradoks: Barnevernet bruker i stor grad tiltak som vi har lite systematisk, forskningsbasert kunnskap om og som vi ”er usikre på” eller ”tror på” mye ut fra tradisjoner. Disse tiltakene har vært brukt i årtier, og man har verken klart å finne ut nøyaktig hvordan de virker eller klart å sette noe annet i stedet (”nye tiltaksformer”).» Også slikt preller av på myndighetene.
Hva er myndighetenes motiv for å ha et barnevern som er dokumentert å ikke virke?
13 milliarder til barnevern gir jo veldig mye likestillingspolitikk. Man finansierer tusenvis av offentlige kvinnearbeidsplasser. Man får barn å dele ut til barnløse og homoseksuelle. For meg må folk ha hvor mye likestilling de ønsker, men ikke ved hjelp av politistatmetoder hvor man stjeler barn. Det andre er muligheten til å kontrollere befolkningen. Både vår adferd og også hvordan barn skal tenke. Makten får inflytelse, som en parallell til det gamle fascistiske Italia sin kamp om makten over barna. Det gir assosiasjoner til nazi-Tyskland hvor man fødte barn til staten.
Staten eier barna og skal indoktrinere dem med sitt tankegods, og gjøre dem til føyelige underdanige brikker i sitt «gode» system. Det stinker fascisme.
Hjelper det å følge Alvheims ti bud? Hvilke råd har du til de som kommer i kontakt med barnevernet?
Unngå kontakt med barnevernet i den grad det er taktisk mulig! Alvheims ti bud går ut på at all kontakt med barnevernet gjerne misbrukes til å konstruere problematiske familieforhold og hjelpebehov hos barn og voksne. Derfor er budene svært nyttige råd.
Det er jo lettere for barnevernet å konstruere et maktforhold overfor en familie når de hevder «vi vet hjemmet ikke fungerer» enn når de hevder «vi vet ikke». Men vær klar over: De bruker også «vi vet ikke». Som om makten hele tiden skal vite hvordan frie mennesker lever. Barnevernet er altså et overvåkingsredskap.
Alvheims tredje bud, om å kontakte psykolog, er imidlertid et sjansespill. Svært ofte spiller klinisk psykologi og barnevernet på samme lag – adferdsindustrien. Siden Norge også er verdensmestre i tvangsinnleggelser i psykiatrien, så finnes det nok av menneskerettighetsbrudd også der. Ukulturen gjør at man kan ruinere sin familie om ikke psykolog velges med omhu. Alvheim hadde bakgrunn i helsevesenet, og hadde nok ikke et godt nok skråblikk på psykiatrien.
Svært ofte er påstander om personlighetforstyrrelser med i bildet når barnevernet tar barna. Ofte er dette mer et uttrykk for samfunnets intoleranse enn reelle sykdommer. Det kan også gjelde f.eks ADHD, Asperger syndrom, såkalt manisk depressiv etc. Mennesker er forskjellige, men adferdsindustrien har en idé om at forskjellene skal diagnoseres, og helst behandles med patenterte medisiner til inntekt for en enorm legemiddelindustri.
Det er også slik at barnevernet har rett til opplysninger fra psykologen. Psykologens forsikringer om at det som kommer frem blir «mellom disse fire vegger» er altså en løgn når barnevernet krever innsyn.
Barnevernet kan enda ikke kreve innsyn hos prester, sjelesørgere eller predikanter. Heller ikke hos advokater eller din samboer/ektefelle.
Barnevernet kan tvangsavhøre dine barn. F.eks på skolen uten å avtale tid, slik at foreldrene ikke kan forhindre det.
Siden de ikke kan tvinge din ektefelle/samboer til å vitne MOT deg, så forsøker de å så splid mellom foreldrene, eller gjennom trusler forårsake samlivsbrudd. Splitt og hersk. I panikk for å miste barna går mange på dette. Lykkes de med å få besvikne og sårede foreldre til å kritisere hverandre, så tar de barna på det grunnlaget. Da har de jo hvor mange beskyldninger som helst å fråtse i.
Alvheims 10. bud: Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.
Fordi man gambler ikke med sine barn. Hvert fjerde barnevernstiltak ender jo i såkalt omsorgsovertakelse. Det synes barnevernet er for lite – «bare».
«Bare en fjerdedel av tiltakene i barnevernet ender med omsorgsovertakelse, påpeker leder i FO Sør-Trøndelag, Heidi Klokkervold.» (http://www.frifagbevegelse.no/fontene/article4061847.ece) Dette som forsvar mot advokat Venil Katharina Thiis krasse kritikk. Hun gikk av. Barnevernet vinner jo omtrent alltid sakene, som om dommene var fikset på forhånd.
Jon Alvheims ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys:
1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.
2. Ta straks kontakt med en advokat.
3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk – du kan få behov for det.
4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.
5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.
6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.
7. Påklag alle beslutninger.
8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.
9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.
10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.
Siste kommentarer