I begynnelsen var Hjelmsgate 3
-et subjektivt tilbakeblikk på motkulturens opprinnelse i Norge
.

Ved Jan Bojer Vindheim

I denne artikkelen forteller Jan Bojer Vindheim den forunderlige historien om hvordan undergrunnsmiljøet i Oslo vokste fram på slutten av 60-tallet. Han var med på å starte både Arbeidskollektivet i Hjelmsgt. 3 og Gateavisa i 1970

Jan Bojer Vindheim sluttet i Gateavisa allerede i 1971 og flyttet fra Oslo for å realisere de motkulturelle ideene i mer landlige omgivelser. På Karlsøy var han med på å danne kollektiv og utga tidskriftet Vannbæreren med stor vekt på økologisk livsstil og ny bevisthet.

Hjelmsgate 3Forhistorie
På 1860-tallet bygde lærhandler Hallén garveri og villa i et skogholt nedafor Majorstua i Oslo. Skogen og tjernet som husene så ut over er forlengst borte, erstatta av mere lønnsomme investeringer, mens Hjelms gate 3 ligger der ennå, omgitt av høye murblokker, like ved den myldrende trafikken i Bogstadveien. Med sine høye livgivende trær er hagen rundt de gamle husene et hardt tiltrengt pust av liv,lys og surstoff i storbyen. Hva er vel mere naturlig enn at den nye livskulturen som sprengte seg fram sist i sekstiåra skulle få innpassher? Det var i 1968 garveriet blei nedlagt og de første undergrunnstiltaka fløtta inn - som for eksempel avisa «VIBRA», finansiert av Kristian Jessen og med Johs. Rasmussen som redaktør. Dessverre kom «VIBRA» bare med ett nummer, og en stor del av opplaget blei beslaglagt av politiet i Porsgrunn fordi «angivelse av trykkested manglet». Etatens interesse for trykkestedet var kanskje stimulert av forsidebildet som viste en politimann iferd med å sparke ei liggende jente.
Vinteren 1969 var det alternativ ungdomsfestival «Et sted å være» - på Vaterland skole. Her så vi de første spirene til den kommende motkulturen. VIBRA-folket engasjerte seg i planer om boligokkupasjon mange brukbare hus skulle rives for å gi plass til Creditbankens Vaterlandprosjekt. 1. mai brøyt noen hundre folk ut av ml'ernes første-mai tog og blei vitne til okkupasjonen av Karl XIIs gt. 3. En okkupasjon som hadde betydning mest som demonstrasjon - miljøet blant okkupantene var håpløst splitta mellom «aktivister» og «flippere», og de spredte forsøka på å bygge bru over kløfta førte ikke fram.
På denne tida kunne en kjøpe meskalinkaktus på Stortorget, Gurdjieff og Ouspenskij var heite navn og gode vibrasjoner var en forutsetning for vannmannens tidsalder - vi hadde knapt hørt om Grateful Dead. På «Et sted å være» spredte det seg rykter om et planlagt tverrkunstnerisk sentrum som skulle ligge - ja, i Hjelms gate 3. Det blei holdt møte om prosjektet i kjelleren på brukskunstsentret i Uranienborgvn., i det samme lokalet som den vinteren romma Fredrik Jessens underjordiske klubb «Morituri te salutant».
Det tverrkunstneriske sentret vakte nok respons til at kommunen leidde garveribygninga hos Petter Hallén og stilte den til disposisjon for . prosjektgruppa v/Jan Horne. Per Kleiva, Willi Storn m.fl. innreda grafikkversted i det samme rommet som VIBRA hadde holdt til i. (Dette var opprinnelsen til GRAS-gruppa.) Axel Jensen planla å bosette seg i det rommet som seinere blei kjøkken. Noen skille vegger i annen etasje blei rivi ned, og det Store Rommet var blitt til. Det var ment å bli lydstudio, derfor blei veggen mot gata isolert. I tredje etasje lå skeve flippere på alle fire og skrapte tjukke, hundreårgamle bek-lag av gølvet med kniv.
Stort lenger kom imidlertid ikke det tverrkunstneriske prosjektet, interne diskusjoner førte ikke til noen avklaringer, desillusjonen bredte seg og de tiltaka som hadde tatt huset i bruk blei trekt ut igjen. Slik hadde det seg at Oslos undergrunn hadde et tomt hus som kommunen betalte husleie for. I sannhet en uholdbar situasjon .

Arbeidskollektivet blir til
Sjølsagt kunne ikke dette utmerkede huset stå tomt. Ting var i gjære. Utover vinteren og våren 1970 fant følgende tiltak veien inn i lokalene:
- Et markobiotisk kjøkken.
-Ei kommunistisk undergrunns avis.
- Et utsalg av brukte klær.
- En assortert byhandel.
Kommunen skjønte etterhvert at huset ikke blei brukt slik det var forutsatt, og meldte at den ikke ville betale husleia lenger enn til sommeren. Da tok petter Holm kontakt med alle som dreiv på i huset og oppfordra oss til å slå oss sammen, starte kollektiv! Ordet kollektiv hadde dengangen en magisk glans - kommunisme i praksis, stammefellesskap! Og alternativkulturen var også ny og full av løfter. Samme høst sto det som overskrift på et intervju med Rolf Aakervik i Universitas: «Vi er praktiske revolusjonære», og det var slik vi opplevde oss sjøl. Vi ville ikke bruke tida til å prate om et bedre samfunn, vi ville skape et bedre liv idag.
Visjonene var smittsomme, de fleste av husets folk slo til på Petters tilbud, og flere kom til utover våren. Med stor energi pussa vi opp huset innvendig, og «Arbeidskollektivet» blei valgt fordi vi ikke på dette tidspunktet hadde noen planer om å bo sammen. Vi skulle bo hver for oss, men dele arbeide og økonomi. Virksomheten i garveribygningen var det samlende midtpunktet i kollektivets liv. Etter oppussinga tok vi oss sommerferie. Allerede etter ferien var det klart at økonomien var svak, og vi tok på oss et knippe avisruter (Aftenposten) som vi skifta på å ta, morra og ettermiddag. De virksomhetene huset besto av ved åpninga om høsten var følgende:
- markobiotiskkjøkken, bakeri og spiserom.
- assortert byhandel og bokkafe, med urtete, makrobiotiske kaker, motkulturelle skrifter, brukte klær osv.
- Futurum Forlag som ga ut PH, Kimen og som overtok «Oppskrifter på naturlig mat», Rolf og Petters best selger.
Kjøkkenet lå der det ennå ligger, men spiserommet var den første høsten i rommet vegg i vegg, der Jaaps Minde nå holder til, og bokkafeen/ byhandelen var rett over spise rommet, i tredje etasje. Bakeriet var i det lille rommet med skråtak som nå er setteri. Det rommet Gateavisa nå har var bibliotek og blei brukt til husmøter, til å legge unger på osv. Det store rommet var leidd ut til ei teatergruppe, og første etasje husa ei systue for dyner, under ledelse av en viss herr Abrahamsen. Klarholms fjærindustri var sjølsagt der fra før.
Vi bodde som sagt ikke i huset, men det var et yrende liv av bikkjer, unger, kollektivister og gjester. Det blei spist minimum 200 middager pr. dag. Folk sto i kø for å få tallerkener fra oppvaskkummen. Langs alle vegger hang det folk med spisepinner og tygde for livet. Mange kom også for å kjøpe blader og bøker, eller bare for å få del i den høge energien som pulserte i bygningen. På Oslos første frikonsert serverte arbeidskollektivet markobiotisk mat, og i tredje etasje hadde vi møte med den indiske filosofen Vimala Thakar. Hun slo an en åndelig tone som bare langsomt blei overdøva av andre og grovere lyder.

Makrobiotikken
Det samlende ideologiske og praktiske grunnaget for arbeidskollektivet var japaneren Georges Ohsawas ernæringsfilosofi: Zen Markobiotikk. Petter og Rolf var blitt innvia i den makrobiotiske kokekunstens mysterier (den nådde Norge via Spania) - og lærte dem ivrig videre til oss andre. Ohsawa hevder at helsa er av hengig av det vi eter. Dialektikken mellom de to aspektene av den kosmiske urkrafta - yin og yang symbolisert i tao-tegnet, virker også i menneskekroppen. En sunn og frisk person ville kunne følge kroppens råd om hva det lønner seg å spise, men i industrisamfunnet er den naturlige balansen fullstendig ødelagt, og må derfor gradvis bygges opp igjen. Organismen, liksom alt annet i universet, søker en naturlig likevektstilstand. For mye yin (f.eks. sukker) slår ut i trang til yang (f.eks. kjøtt) og omvendt, i en stadig veksling. Spiser en mat langt ut på ytterkantene av spekteret bli kroppen alltid i ubalanse. For å oppnå en rolig, balansert tilstand må en spise mat med tilnærma samme balanseforhold mellom yin og yang som kroppen trenger, og dette vil først og fremst si korn, deretter grønnsaker og frukt. Raffinerte matvarer er ugunstige eller direkte farlige, og animalske produkter, som kjøtt, melk, ost osv. er heller ikkebra. Fisk går an i små mengder. (Vi serverte fisk én gang i uka.) All væske er yin (hele sivilisasjonen vår er yin) og en burde derfor drikke minst mulig - én liten kopp urtete eller lunka vann etter maten var godtatt. Den første tida smakte ikke den markobio tiske kosten noe videre, men da de overveldende smaksbedøvelsene fra den kjemiske maten var ute av kroppen oppdaga vi hva mat virkelig smakte - enorme flash av stekt gulrot, et helt spektrum av smaksfarger i de ulike kornsortene, det søte kicket av rosiner eller fiken - en verden av smak utafor industrisamfunnets illusjonsrammer!
Etterhvert kom vi inn i det, de fleste av oss, og fikk en forståelse for hva kosthold er og hvordan kroppen fungerer som iallfall ikke jeg ville vært uten. Større skepsis hadde vi nok å kjempe med etterhvert som det markobiotiske universet åpenbarte stadig nye sider: makrobiotisk massasje, makrobiotisk medisin, makrobiotisk jordbruk osv. Da vi starta abeidskollektivet var tanker om ikke-industrielt jordbruk, giftfri medisin, kjemikaliefri mat o.s.v. ganske nye for de fleste. Først noen år seinere kom den «grønne bølgen» veltende gjennom planetens hjerner. Vi følte oss derfor i optimistiske øyeblikk som pionerer for ei makrobiotisk menneskeslekt, og lot motforestillingene falle. Senere har det åpna seg mange ulike veger på de nevnte områdene, noe som bør ses som en styrke for den alternative kulturen.
Et viktig ledd i virksomheten den første tida var også «Forbrukerforeninga for Naturlig mat», et resultat av det besøket en stor del av kollektivmedlemmene gjorde på Limafabrikken i Belgia. Her blei giftfrie matvarer pakka og foredla etter makrobiotiske prinsipper. Vi fikk kjøpt inn store mengder matvarer med fremmedklingende navn som miso, tamari, tahin, kombu, yannoh osv. En stygg tunge kunne ha sagt at arbeidskollektivet strevde med å få norsk kosthold skifta ut med japansk. Vi var fulle av iver og mosjons trang, og de spesialproduktene vi skaffa blei langt rimeligere for medlemmene av forbruker foreninga enn det de samme varene ville kosta på Helios (for ikke å snakke om BIOS, da -).

Fra PH til Gateavisa
Om vi lenge trudde vi sto sammen i makrobiotikken, var det ingen som kunne beskylde oss for å stå sammen når det gjaldt politisk teori. Arbeidskollektivets offisielle organ KIMEN kom bare ut én gang. Forsida viste huset i Hjelmsgate omgitt av håndplukka guruer som spente fra Marx, Anarko-Anders og Gandhi til Andy Warhol; Marilyn Monroe og Frank Zappa. Denne forsida blei seinere (året etter) grundig skjelt ut i det lugubre smedeskriftet «Materiale om anarkismen» som suf(ml) kjørte ut, men mye skjedde før det
KIMEN bar undertittelen PH 5, det var en videreføring av «PH - ei kommunistisk undergrunnsavis» som på vårparten hadde kommi rekende fra forsøksgym. Folka bak PH opererte under diverse navn, som f.eks. Futurum Forlag og Phantastgruppa. Ifølge egne utsagn brukte de stort sett tida til å lese science fiction og høre på sprø musikk (pink Floyd blei nevnt). Det første numret av PH så dagens lys omtrent ved samme tid som «et sted å være», det var ei tjukk stensilert lefse, mye stoff om science fiction og sprø musikk Og tegneserier. Da det blei klart at VIBRA 2 aldri ville se dagens lys (JOHs Rasmussen hadde emigrert til Køben) trødde folka til med PH2 - i det seinere så velkjente A3-formatet, av redaksjonen kalt «klassekampenformat». Utover våren kom så PH3 ogPH4 idetsamme formatet, med stadig større skizofreni, mellom ønsket (intellektet) om «revolusjonær bevissthet» og trangen (driftene) til motkultur, fritt liv, dop og sex og rock'n'roll. ML-linja var den gangen at motkultur var noe skvip, så dem som blei «bevisstgjort» forsvant etterhvert fra redaksjonen. Dette redda Futurum Forlag fra marxismenleninismen, og glade bør vi vel være for det. Men det var alltid sympatisører igjen, og striden mellom flippere og aktivister blei bragt videre til arbeidskollektivet, der den kan spores i KIMEN. Krangling i kollektivet for hindra at noe KIMEN 2 (pH6?) kom ut, men tidligere PH -redaktør Iben Hjort snekra sammen fire stensiler og kjørte dem opp på arbeidskollektivets stensilmaskin for anledningen omdøpt til «Oslo Gatepresse». Smørja fikk navnet: Oslo Gateavis.
Ja, venner, slik oppsto GATEAVISA - et desperat forsøk på å få ut det som ingen vågde å slippe fram. Ingen andre kanaler fantes, men det var ei kraft som måtte fram, uansett hva fornuften måtte mene. Etterhvert blei det slik at de skrivelystne i arbeidskollektivet jobba med Gateavisa, den manøvreringsudyktige KIMEN gikk i opplag. Trass i at første nummer var produsert av en fyr på rask veg inn i maoismen fikk Gateavisa raskt et anarkistisk preg som den siden har beholdt. Iben var ellers ikke aleine om å sympatisere med mao i Hjelmsgate, og vi blei tromma sammen til ukentlige møter i «grunnsirkelen i marxismen-leninismen/mao tsetungs-tekning» (puh ! ). Noen må ha hatt store forventninger til oss, for studielederen var Ingvar Skobba, formann i ml' ernes fremste rekrutteringsorganisasjon: Solidaritetskomiteen for Vietnam. Dessverre (?) for ml-rørsla var mange av oss for tjukke i hue til å forstå slike innlysende sannheter som at sant demokrati er proletariatets diktatur osv., og etter 5-6 møter gikk studiesirkelen i stå. Dens viktigste resultat var ei polarisering mellom anarkister og maoister i kollektivet.

Framgang og splittelse
Kollektivet var aktivt tilstede under Oslos første frikonsert på St. Hanshaugen høsten 1970. Huset i Hjelms gate viste seg å være et bra utgangspunkt for planleggig av nye konserter, et prosjekt som særlig interesserte de anarkistisk orienterte kollektivistene. Mens ml'erne gleda seg til l. mai gleda vi oss til søndag den andre, og det viste seg at frikonserten den dagen samla enorme folkemengder. Røde og svarte flagg vaia i vinden, syrehuer jagde vekk den eneste politibilen som vågde seg opp dit, hundrevis av gateaviser blei solgt - proppfulle av anarkistiske artikler - flere av redaksjonsmedlemmene hadde vært på anarkistseminar på Seletun ved Bergen i påsken. Arbeidskollektivets kaker og mat blei rivi vekk, bare på salg av saft til 25 øre glasset tjente vi flere hundre kroner - musikken var også sterk, den satt der den skulle, i underlivet, i mellomgølvet og i hjertet. Ikke alle i arbeidskollektivet var like begeistra for å stå fram med yin/yang symbolet i rødt og svart side om side med yippienes cannabisflagg, så den anarkistiske fløy blei pressa til å gå inn i et samarbeide med ml' erne, representert ved «Rød front i Det Norske Studentersamfund» om flere frikonserter utover sommeren. Samarbeidet fungerte via ei lang rekke møter, der vi inngikk avtaler som ml'erne, straks de fikk nytte av det, brøyt. Frikonsertene som dette samarbeidet resulterte i blei mere og mere nedsylta i paroler, appeller, klassekamp selgere og «folkelig kunst» (snork, snork, snork). Foruten at dette ødela frikonsertrørsla, ødela det og så eventuelle illusjoner om at det skulle gå an å samarbeide med ml'ere. Et mere konkret resultat av dette haltende samarbeidet var at ml-fraksjonen oppretta organisasjonen SAMSPILL som seinere ga støtet til plateselskapet MAI.
Også i bokkafeen var det strid mellom ml' ere og anarkister. Byhandelen Dalis Bart solgte, da arbeidskollektivet blei starta, hovedsakelig astrologisk litteratur, med enkelte anarkistiske innslag. I kollektivtida blei bokutvalget drøfta på allmøter som gikk inn for mere marxisme, og etterhvert flomma da også hyllene over av dette stoffet. Enden på visa var at ml'erne overtok hele lageret og flytta det til Markvn. der en «Uavhengig» bokkafé levde stille noen måneder, for så å bli slått sammen med Oslos to oktoberbokhandler til «I. Tronsmo A/S», der anarkistisk, motkulturell og astrologisk litteratur nærmest sjøl sagt var utelukka, helt til et av de evinnelige linjeskiftene førte til at
Gateavisa, Dag og Tid og Orientering (seinere NY TID) blei lagt på disken - som bevis på at sjappa ikke er sekterisk.

Enden (begynnelsen) på visa
Det andre viktige konfliktom rådet var forholdet til blåsing og annen rus. Ifølge makrobiotikken er enhver rus yin (den gjør deg mere utflytende), men på et eller annet vis blei det til at bokkøl og tobakk var mere makrobiotisk akseptabelt enn hasjisj. Tobakk var yang (sammentrekkende), het det, fordi røykinga utvikla varme, men hasj var så yin at ikke en gang varmen kunne rette på det. Den første bølgen av tilsig til huseti Hjelmsgate hadde stilna noe, men vinteren 1971 var det ennå hundrevis av folk i huset hver dag, og mange av dem likte å fyre blås. Der så mange blåsere møtes vil det også bli pushing, så også i dette tilfellet. Forbud hjalp lite eller ingenting, gallar er tross alt forbudt de fleste steder. Under et stormende husmøte blei det vedtatt at det store rommet (der bokkafeen nå var, teater gruppe var fløtta opp dit bok kafeen var før) skulle stenges. Dette førte til at besøket til huset nesten blei borte, særlig sett i sammenheng med kveldens uvelkomne besøk:
Etter stengetid samme dag kom nemlig en hel flokk politifolk strømmende inn i hagan med bikkjer og det hele. Kollektivister som slapp dem inn blei kroppsvisitert bryskt, urteteer blei tømt utover gølvet og gjennomsnust av bikkja, men ingen spor til narkotika fant politiet (sløvingene) før de lettere skuffa og irritert fant på å se i hanskerommet på kollektivets folkevognboble, som sto parkert utafor. Der blei det funnet en chillum og 1/2-gram hasj. Stimulert av denne storfangsten halte de blåkledde Rolf og meg inn til kammeret der bilen blei finkjemma, og vi fikk lov å sove på sementgølvet på Grønland fyllearrest.
Foruten at virksomheten i Hjelms gate fikk en knekk, brøt også forholdet mellom kollektivmedlemmene sammen. Vi hadde flytta sammen før jul i et leidd hus på Nesodden. Også der blei det nå vedtatt blåseforbud, på et husmøte der de ivrigste blåserne ikke var tilstede . . . Også andre personlige konflikter tårna seg opp. Ingen av de par forholda som eksisterte da kollektivet blei danna eksisterte lenger, ulikheter i livsstil sammen med den allmenne desillusjoneringa førte til vold somme krangler. Det viste seg også nå i hvor stor grad den makrobiotiske livsstilen hadde vært påtatt. Nesten alle kollektivister innrømma at de hadde pleidd, helt fra første stund av, å snike seg ut for å nyte forbudte retter som kaffe og kaker eller tilmed - syndige menneskeslekt - pølse med brød!
Det blei altså klart at den gruppa som hadde båret kollektivet fram var i full oppløsning. Mange mente at vi måtte stenge huset i Hjelmsgate fullstendig og erklære arbeidskollektivet for dødt, men enden på det blei at noen få fortsatte med Gateavisa og spora disk også med kjøkkenet. Men bølgedalen varte heller ikke evig, nye krefter kom til og ny virksomhet oppsto i huset. Likevel blir det neppe noen gang så kraftig et brennpunkt for den nye menneskekulturen som det var den høsten og den vinteren då vi ennå var faste i troen, og fastheten ga oss retning for våre krefter.
Arbeidskollektivet har vært utgangspunkt for en stor del av de tiltaka som idag utgjør norsk motkultur, og som tilsammen har en bredde og en elementær kraft som ingen makt kan utrydde. Kjør på, folkens. AOM.


Tilbake til index