10 minutter galskap:
 
Nedenfor gjengir vi et utdrag fra Hunter S. Thompsons bok "Fear and Loathing in Las Vegas". Innimellom alle slags vanvittige innslag dreier det seg om en repportasjetur til Las Vegas for å dekke et billøp og en kongress for narkotikapoliti. Vi går inn i kongressdelen. Etter å ha ravet rundt på diverse møter om "narkotikatruselen", med kroppen full av alle tenkelige rusmidler i enorme doser, vikler journalisten og hans advokat seg inn i en serie katastrofale møter med omverdenen. Med sprengte hjerner trekker de seg tilbake til et ramponert hotellværelse:
 
Jeg lå tilbakelent på senga mi i hotell Flamingo og følte meg farlig ute av kontakt med omgivelsene. Noe akkelt kom til å hende, det var jeg sikker på. Rommet så ut som om det var åstedet for et eller annet zoologisk eksperiment med whiskey og gorillaer. Det kjempesvære speilet var slintra, men det hang fremdeles sammen - det bar preg av den kvelden sakføreren min gikk amok med kokosnøtt-hammeren og knuste det og alle lyspærene.
 
Vi hadde skiftet ut lampene med en pakke røde og blå juletrelys fra Safeway, men vi ville ikke klare å erstatte speilet. Senga til sakføreren så ut som et utbrent rottereir.. Øverste delen var utbrent, og resten var en eneste floke av ståltråd og forkulla stopp. Heldighvis hadde ikke værelsespiken kommet nær rommet siden den forferdelige konfrontasjonen på torsdag.
 
Jeg sov da piken kom inn den morgenen. Vi hadde glemt å henge opp "ikke forstyrr" -skiltet... så hun vandret inn og overrumplet sakføreren som stod på kne, splitter naken og spøy i skoene sine.... han trodde han var på do, så kikket han plutselig opp for å se ei dame med et Mickey Rooney-lignende fjes som stirret ned på ham, ute av stand til å snakke, skjelvende av frykt og forvirring.
Karrikaturtegning
"Hun hold skurefilla som et økseskaft", sa han seinere. "Så jeg løp eller krøyp på en måte ut av skapet, mens jeg ennå kasta opp, og slo henne midt på knærne... det var bare innstinktsmessig; jeg trodde hun skulle drepe meg... og så, da hun skreik, da la jeg isposen på munnen hennes." Ja. Jeg huska det skriket... en av de mest skremmende lyder jeg har hørt. Jeg våkna og så sakføreren rulle seg desperat på gulvet like ved senga mi sammen med noe som så ut til å være EI GAMMEL KONE. Rommet far fyldt med kraftig elektronisk støy - fjernsynsapparatet freste på full guffe med snøvær. Jeg kunne knapt høre damas kvalte skrik mens hun prøvde å få isposen bort fra ansiktet... men hun var et lett bytte for sakførerens nakne skrott, og han klarte endelig å klemme henne fast i et hjørne bak TVen, han klemte hendene sine rundt halsen hennes mens hun babla tynt: "Nei... nei, ...jeg er bare værelsespiken, jeg mente ikke..."
 
Jeg var ute av senga som et lyn, greip greip lommeboka og vifta pressekortet til Politiets Venner foran fjeset hennes. "Du er arrestert!" skreik jeg. "Nei! stønnet hun, jeg skulle bare vaske!"
 
Sakføreren min kom seg på beina og pustet tungt. "Hun må bruke en hemmelig nøkkel", sa han. "Jeg pusset skoene mine i skapet og så henne liste seg inn -så jeg tokk henne." Han skalv, det dryppet oppkast av haka hans, og jeg kunne med et øyekast se at han forsto stundens alvor. Denne gangen hadde hans oppførsel gått langt utover det privates grenser. Her stirret vi, nakne ned på ei forskremt gammel dame - en ansatt på hotellet - som lå utstrakt på gulvet i krampetrekninger av redsel og hysteri. Vi måtte ta oss av henne.
"Hva fikk deg til å gjøre det?", spurte jeg henne. "Hvem betalte deg?"
"Ingen!" hylte hun. "Jeg er værelsespiken!"
"Du lyver!" brølte sakføreren min. "Du så etter bevis!" Hven lurte deg til dette -direktøren?"
"Jeg jobber på hotellet", sa hun. "Alt jeg gjør er å rydde opp på rommene."
 
Jeg snudde meg mot sakføreren min. "Dette betyr at de veit hva vi har", sa jeg. "Så de sendte denne stakkars kona for å stjele det."
"Nei!" skrek hun. "Jeg veit ikke hva dere snakker om!"
"Vås!" sa sakføreren. "Du er like mye inne i dette som de er."
"Hvem?"
"Stoffligaen", sa jeg. "Du veit da hva som foregår på dette hotellet. Hvorfor tror du vi er her?"
Hun stirra på oss og prøvde å snakke, men babla bare.
"Jeg veit dere er fra politiet", sa hun tilslutt. "Men jeg trodde dere bare var her for kongressen. Jeg sverger. Jeg ville bare rydde på rommet. Jeg veit ikke noe om stoff."
Sakføreren min lo. "Å nei, jenta mi. Ikke prøv å fortell oss at du ikke har hørt om Grange Gorman."
"Nei", vrælte hun. "Nei! Jeg sverger at jeg ikke har hørt om stoffet."
Sakføreren tenkte seg om et øyeblikk, bøyde han seg og hjalp dama på beina. "Kanskje hun sier sannheten", sa han til meg. "Kanskje hun ikke er med på det."
"Nei! Jeg sverger", hylte hun.
"Vel", sa jeg. "I såfall behøver vi kanskje ikke å låse henne inn... kanskje hun kan hjelpe."
"Ja!" sa hun ivrig. "Jeg vil hjelpe dere alt dere trenger! Jeg hater narkotika!"
"Det gjør vi også", sa jeg.
"Jeg synes vi skulle sette henne på lønningslista", sa sakføreren. "Ta og sjekk henne, så send henne en svær sum hver måned, avhengig av hva hun kommer med."
Ansiktet til den gammle kvinna hadde forandret seg merkbart. hun virket ikke lenger berørt av å snakke med to nakne menn, som noen få øyeblikk før hadde prøvd å kvele henne.
"Klarer du dette?" spurte jeg.
"Hva?"
"En telefonsamtale hver dag", sa sakføreren min. "Bare fortellom det du har sett." Han klappet henne på skuldrene. "Ikke bry deg om at du ikke får det til å stemme, Det blir vårt problem."
Hun smilte. "Betaler dere for det?"
"Du har faen så rett", sa jeg. "Men sier du noengang noe om dette til noen, raser du inn i fengsel for resten av livet."
 

Vi kan opplyse om at alt Hunter Thompson skriver ikke er like utfrika som dette, I forbindelse med Watergatesaka skrev han f.eks. i Rolling Stone glimrende om gestapo-mentaliteten som preget Nixon-banden.
 
 
Tilbake til index
Tilbake til GA index