Jens Bjørneboe om politi og påtalemyndigheter:

HVA FAEN ER DET DE GJØR?
intervjuet av ægteparet toft

Norge er det eneste landet innafor den vestlige kulturkrets hvor en tiltalt kan bli dømt utelukkende på indisier...
Aktoratet her til lands står atskillig sterkere enn andre steder ettersom de har hånd om både etterforskinga og hvilke sakkyndige som skal uttale seg i forbindelse med en rettsak...
Dommerstanden er et kapitel for seg: Den rekruteres alltid fra politiet eller justisdepatementet. Dermed kan egentlig enhver tenke seg hvordan det går når man er så uheldig å havne i en rettsal...

Allerede som 16-17 åring stifta jeg bekjentskap med politiet. Seinere har det slått meg hvor provoserende politiet er mot de yngste, de mest vergeløse- og hvilken ufattelig interesse de viser overfor alt som har med seksualitet å gjøre. Dette erfarte jeg også i mitt eget tilfelle. Sjøl detaljene, de mest intime av dem, skulle påtalemyndigheten ha med.
Historia om "fengselsfugler" er historia om hvordan den ene tilfeldighet grep inn i den andre og gjorde mennesket ute av stand til å leve i samfunnet. Godt hjulpet av fengselsvesenet. Når fengselsvesenet har gjort sitt er fangen helt ute av stand til å forstå hvordan samfunnet fungerer. Langt mindre delta i det.
Og fengselsvesen og påtalemyndigheten er klar over dette.
Vi sitter hos Jens Bjørneboe. Vi reiste på lykke og fromme ned til feriestedet Veierland, hvor Bjørne boe har gjort seg bofast. Sammen med to husvenner bor han på en 1718 mål stor eiendom, i et stort, gult hus, hvor han flirende forteller det antakelig er plass til tjue mennesker.
De hadde litt problemer med olja den dagen vi var der, og samtalene foregikk på husets to varmeste rom: Kjøkkenet, og det tilliggende gemakk, en rask kombinasjon av arbeidsrom og stue.
Bjørneboe tok hjertelig i mot oss, etter hele for middagen å ha forsøkt å tolke det telegrammet vi hadde sendt ham to dager i forveien. Vi ble plassert i hver vår stol, med en tekopp på deling. Så løste vi samfunnets problemer på en gemyttelig måte to-tre timers tid, før forfatteren måtte reinskrive noen notater før sjølve intervjuet kunnene finne sted. I mellom tida gjorde vi spede for søk på å skaffe huset en del omnføde, men det viste seg etter hvert at våre fjelltilegnede veddestruksjonsmetoder var søgelig ineffektive mot Bjørneboes seige eikeved. De fastboende hadde bedre handlag med slikt.
Vi gjorde imidlertid opp for oss med en storslagen innsats ved kjøkkenbenken.
Etter å ha overvært opptenninga i omnen og beundret det lett kjølige arbeidsrommet (hvor intet lånes, intet fjernes..) kom Bjørneboe ut fra sitt frivillige isolat. Unnskyldte sin tilfeldig åpne buksesmekk, og understrekte at han ikke var eksibisjonist på alle plan. Med en lett handbevegelse førte han oss inn til mottakelse:

-Det er en ekstrem skiebne du skildrert i "Den onde hyrde"
- For all del lkke ekstrem! Det er en realistisk roman, hvor hovedpersonen, Tonny, nærmest er ei syntese av alle de skjebner jeg har møtt, både i og utenfor fengslet.
- Men hvorfor denne interessen for norsk rettsvesen?
- I Tyskland -like etter krigen- fikk jeg for første gang se hvordan rettsapparatet kunne bli brukt. Jeg møtte en tysk jurist (som samtidig var ingeniør) - og han overlot meg dokumentene fra de såkalte "legeprosessene" i Tyskland. De ble til min første roman.
Så kom jeg hjem til landssvikoppgjøret, der de med et elegant pennesttøk begikk den enestående frekkhet å gi landssvikdommer tilbakevirkende kraft! Dette førte til at en mengde fortufsede, pattiotiske NS-folk, som i parentes bemerket var de første til å heise flagget 1. mai, ble framført for d'herrer dommere.
I første rekke for å bli fradømt det de måtte besitte av verdisaker. For det var jo det man var ute etter. Disse små, elendige, sorterte nemlig ikke under det man kaller "forædere" og "samarbeidsfolk" .De var tvert i mot stillferdige borgere, som med sitt NS -medlemskap ikke ville annet enn å være på den trygge sida av gjerdet.

1 UKE I LENKER
-Men du har også egne er faringer å bygge på i dine utfall mot retsvesenet.
- Min interesse for stoffet ble ytterligere vakt da jeg sonte en liten dom i Åkebergveien (Oslo kretsfengsel). Jeg fikk der et innblikk i hva som skjer innafor norsk fengselsvesen. Noe av det første jeg opplevde var møtet med en mann som hadde sont 14 dager i isolat, lenka til den såkalte "lemmenn". Han var full av liggesår og ekskrementer, etter å ha ligget lenka sammennenhengende ei uke - med buksene på.
Videre: Det var samla fantastisk mange sjølmordskandidater på ett brett. Jeg husker to unge gutter som satt på celle sammen. Den ene våkna ford i han måtte på toalettet. Og våkna så å si midt i blodspruren. På den andre brisken hadde kameraten kutta den ene pulsåra. De fikk sjøl mordskandidaten til Legevakta. En halvtime etter tok han den andre pulsåra.
Det er nemlig aldri mangel på barber blader i norske fengsler, sier Bjørneboe. Det er nesten en plikt å etterlate seg barber blader på cella før man forlater den.
Jeg har også andre eksempler, fortsetter han: Den før omtalte fangen, han som hadde ligget lenka til lemmen ei uke.
De fleste som blir satt inn vil før eller seinere bli klaustrofobe. Isolert, uten muligheter for samtale med andre. Derfor skjer det rett som det er at fanger spiser både det ene og det andre. Særlig bestikk, for å få komme på sjukestua, hvor de kan få litt menneskelig kontakt.
Men til bake til han på lemmen. Han satte ei full fyrstikkeske inntil det ene øyet - og tente på. Enhver skjønner hva som skjedde og enhver kan tenke seg hvilken smerte det medførte. Men han gjorde det likevel, fordi han opplevde innesperringa i enecelle sterkere enn den fysiske smerten.
- Hva er det etter din mening som setter hele denne prosessen i gang?
- Dette med inn og ut av fengsler mener du? Som regel er de småkriminelles livsløp ganske likt. Jeg kjenner ei rekke av dem, og alltid forteller de ei så å si identisk historie alle sammen. Det starter med bråk hjemme, om de da har noe hjem. Så blir det barnehjem, før de havner på skolehjem, så er det arbeidsskole, deretter ungdomsavdelinga på Botsen, før de blir over ført til voksenavdelinga. Jeg kjenner mennesker som så å si aldri har vært på frifot! sier Bjørneboe. - Og uten skyld! fordi skyld spørsmålet har opphørt å eksistere.
Et av problemene med de småkrimlnelle er, fortsetter han, at de ikke kan noen ting. Det de har lært, har de lært i fengslet. De blir derfor flinke til å åpne pengeskap og låste biler. Men heller ikke dette er de flinke nok til. Derfor blir de tatt så å si med en gang de er sloppet ut.
- Opplevde du mye fangmishandling da du satt inne?
- I min egen soningstid fikk jeg vite at den fangemishandlinga jeg trodde var et spesielt nazistisk fenomen, er en del av fengselsvesenet verden over. -
-Vil det si at det stortset er psykopater og sadister som arbeider i fengsler?
- Det er hevet over enhver tvil at en del av fangevokterne og kanskje annet fengselspersonell har psykopatiske og sadistiske trekk. I Åkebergveien hadde de en spesiell vokter som alltid var villig til å påta seg avstraffelser. En student som hadde sommerjobb som fengselsbetjent anmeldte mannen. Det eneste det førte til var at han fikk to måeders permisjon med full lønn, og dro antakelig til syden for å samle krefter til nye oppdrag.
- Hva var ditt første offentlige ut mot fengselshierarkiet?
- Det var i forbindelse med Kjell Hansen -saken. En sedelighetsaffære, hvor allting egentlig var veldig uklart. Det ble en del snakk og nabosladder om Kjel´s forbindelse med en gutt, og foreldrene fløy til politiet.
Kjell Hansen brøt fullstendig sammen og ble erklært soningsudyktig av både fengselsdir ektøren (!) og flere psykologiske sakkyndige. Han gikk til psykiatrisk behandling et par måneder, og så putta påtalemyndigheten ham inn!
Dette resulterte i at Kjell Hansen gråt sammenhengende i tre døgn. Ansiktet hans måtte smøres med sårsalve på grunn av tårene som rant og skapte sår. Det tredje døgnet hengte han seg på cella.
Etter Kjell Hansen -saken fulgte flere saker. En gang ble jeg oppsøkt av to som hadde stukket av fra Botsen. De ville ha seg en ferie sa de. Bare være ute til de ble tatt igjen. Men det var ikke sin egen skjebne de var opptatt av, der imot av en fengselskamerat. Det gjaldt en tysker som var blitt arrestert for voldtekt i Narvik. Han var sjømann og hadde ei fast venninne i byen. Ei venninne som kom for å bli "voldtatt" hver gang mannen var i havn. Under hans siste besøk begynte de imidlertid å slåss, og venninna gikk til politiet og anmeldte sjømannen for voldtekt. Politiet viste som vanlig en sykelig interesse for de mest intime detaljer, som de jo alltid gjør i slike saker, og arrestette tyskeren etter venninnas anmeldelse. Hun angret seg imidlertid, og gikk et par dager etter og ville trekke anmeldelsen tilbake, noe som man jo skulle tro ville løst alle problemer. Men da hun kom på politistasjonen i Narvik fikk hun beskjed om at det var for seint å trekke anmeldelsen tilbake. Voldtekten var allerede blitt offentlig sak! Dermed gikk den sin gang, og den tyske sjømannen ble utsatt for den verste ulykke som kan skje en mann i sedelighetssaker. Han ble framstilt for en jury full av kvinner! Og dømt så det suste. Det oppsiktsvekkende var imidlertid at han fikk mindre enn minimumsstraffa tilsier, på grunn av usikkerhet i skyld spørsmålet.
-Virkelig fantastisk!
- Ikke sant? sier Bjørneboe, og fortsetter: De to som da kom og besøkte med i "ferien" sin var overbevist om at tyskeren var uskyldig, og ville ha min assistanse. Jeg begynte å skrive brev til fengselsdirektøren, og brevvekslinga ble nokså heftig etter hvert. Jeg fikk også mobilisert Alf Nordhus og Einar Villén oppe i alt dette, uten at noe vesentlig skjedde. Symptomatisk for hele saken er at ingen av de tyske embedsmenn i Norge gjorde noe for å hjelpe sin landsmann.
Da var det jeg ga fengselsdirektøren og fengselsrådet beskjed om at saken nå sto foran offentliggiørelse, og like etter fikk jeg telefon fra Botsfengslet om at tyskeren ville bli utvist fra Norge dagen etter. Jeg var nedom og sa adjø til ham på båten, og stakk til ham en hundre lapp før han dro.

Rollen
- Du har fungert som samfunnets dårlige samvittighet i en rekke saker. Fra Kjell Hansen til Fredrik Fasting Torgersen. Hva har du egentlig sett som din oppgave? Hvilken rolle har du spilt?
- Min rolle har vært offentliggjørerens. Få igang diskusjonen. Når det gjelder saken om Kjell Hansen offentliggjorde jeg hele greia, og i den debatten som fuglte hadde jeg alt som het leger og psykologer på min side, men saken slutta som vanlig med at alle de ansvarlige erklærte hverandre uskyldige i det som var skjedd, ferdig med det!
Kjell Hansen er for øvrig et klart uttrykk for systemets sosiale partiskhet. Bare tenk på Astrid Blesvik som dessverre "lider" av astma og ikke kan sone. For Kjell Hansen hjalp sjøl ikle ei endeløs rekke av psykologiske uttalelser det minste.
Men om vi skal komme inn på oppgaven min: Jeg anser det som en oppgave å beskytte den enkelte avmektige mot makthavernes allmektighet. I mitt tilfelle rettsvesenets. Rettsvesenet her til lands er det merkeligste i den vestlige kulturkrets. Her kan man bli dømt uten fnugg av bevis, bare indisiene legges snedig nok fram. Og aktoratet sitter med alle trumfene på hånden når saken komm er forretten. Forsvareren har ingen rertigheter i det hele tatt. Det er aktoratet som står bak etterforskninga i saken. Ingen forsvarsadvokat kan drive etterforskning på egenhånd. Videre er det aktoratet som plukker ut de sakkyndige til rettsaken, og det er som regel de samme, gamle, trofaste som går igjen. De som gjør jobben sin til aktoratets fulle tilfredsstillelse. Og når saken endelig kommer opp til doms skal den avgjøres av en dommer som er rekruttert fra politiet eller justisdepartementet. En slik dommer kan neppe kalles upartisk!
Med andre ord: Maktkonsentrasjonen er for stor, og utøvelsen vilkårlig!
-Hvilke resultater har du oppnåd med atbeidet ditt?
- Jeg hat fått ut en del folk fra fengslene, sier Bjørneboe. Torgersen hadde nok sittet enda om det ikke hadde vært for blesten om saken. Noe av det siste som ble sagt under rettsaken mot ham var jo at han aldri måtte slippes løs på samfunnet igjen. Men nå er han vitterlig løslatt!

NEDLEGG FENGSLENE!
-Hva synes du om fengsler som institusjoner?
-Om man ønsker å ødelegge et menneske mentalt skal man bare sperre det inne. Fengselsvesenet burde nedlegges øyeblikkelig, og heller byttes ut med erstatningssystemet. Et greit system som går ut på at Staten erstatter den skade som den enkelte "kriminelle" måtte forvolde. Deretter skaffer de vedkommende en jobb og en bolig, og ved sida av skatten trekkes han for et fast beløp til han har gjort opp for seg.
- Men i et avsnitt i en av sine artikler i Kriminaljournalen sier du om en narkotika "pusher" at du håper han blir sitrende riktig lenge " for sitt svineri"
- Når det gjelder narkotikahandlere vil jeg foretrekke at de får en annen behandling enn innesperring.
-Hva er din mening om politiet. Er politifolk noen "klasse svin" ?
- Min mening om politifolk er at de er for lavt betalt og for lite utdanna. Jeg vil ikke si at politifolk er sånn og sånn, ettersom jeg har truffet mange flotte mennesker innafor politiet.
Blir man sparka sjøl, sparker man videre nedover. Så politifolk er ikke "klassesvin" i seg sjøl, det er systemet som får dem til å fungere som om de var det.
-Før vi går, Bjørneboe: Hva blir neste bok?
- Neste bok blir "Med horn og hale" , en sjølbiografi. Deretter kommer ei bok om hvaler. Hvaler opptar meg i meget stor grad, både som dyr, og som økologiskeobjekter. I min roman er det Moby Dick som taper.

Tilbake til index
Tilbake til GA index