Jens Bjørneboe om politi og påtalemyndigheter:
HVA FAEN ER DET DE GJØR?
intervjuet av ægteparet toft
Norge er det eneste landet innafor den vestlige
kulturkrets hvor en tiltalt kan bli dømt utelukkende på
indisier...
Aktoratet her til lands står atskillig sterkere enn andre
steder ettersom de har hånd om både etterforskinga
og hvilke sakkyndige som skal uttale seg i forbindelse med en
rettsak...
Dommerstanden er et kapitel for seg: Den rekruteres alltid fra
politiet eller justisdepatementet. Dermed kan egentlig enhver
tenke seg hvordan det går når man er så uheldig
å havne i en rettsal...
Allerede som 16-17 åring stifta jeg bekjentskap med politiet.
Seinere har det slått meg hvor provoserende politiet er
mot de yngste, de mest vergeløse- og hvilken ufattelig
interesse de viser overfor alt som har med seksualitet å
gjøre. Dette erfarte jeg også i mitt eget tilfelle.
Sjøl detaljene, de mest intime av dem, skulle påtalemyndigheten
ha med.
Historia om "fengselsfugler" er historia om hvordan
den ene tilfeldighet grep inn i den andre og gjorde mennesket
ute av stand til å leve i samfunnet. Godt hjulpet av fengselsvesenet.
Når fengselsvesenet har gjort sitt er fangen helt ute av
stand til å forstå hvordan samfunnet fungerer. Langt
mindre delta i det.
Og fengselsvesen og påtalemyndigheten er klar over dette.
Vi sitter hos Jens Bjørneboe. Vi reiste på lykke
og fromme ned til feriestedet Veierland, hvor Bjørne boe
har gjort seg bofast. Sammen med to husvenner bor han på
en 1718 mål stor eiendom, i et stort, gult hus, hvor han
flirende forteller det antakelig er plass til tjue mennesker.
De hadde litt problemer med olja den dagen vi var der, og samtalene
foregikk på husets to varmeste rom: Kjøkkenet, og
det tilliggende gemakk, en rask kombinasjon av arbeidsrom og stue.
Bjørneboe tok hjertelig i mot oss, etter hele for middagen
å ha forsøkt å tolke det telegrammet vi hadde
sendt ham to dager i forveien. Vi ble plassert i hver vår
stol, med en tekopp på deling. Så løste vi
samfunnets problemer på en gemyttelig måte to-tre
timers tid, før forfatteren måtte reinskrive noen
notater før sjølve intervjuet kunnene finne sted.
I mellom tida gjorde vi spede for søk på å
skaffe huset en del omnføde, men det viste seg etter hvert
at våre fjelltilegnede veddestruksjonsmetoder var søgelig
ineffektive mot Bjørneboes seige eikeved. De fastboende
hadde bedre handlag med slikt.
Vi gjorde imidlertid opp for oss med en storslagen innsats ved
kjøkkenbenken.
Etter å ha overvært opptenninga i omnen og beundret
det lett kjølige arbeidsrommet (hvor intet lånes,
intet fjernes..) kom Bjørneboe ut fra sitt frivillige isolat.
Unnskyldte sin tilfeldig åpne buksesmekk, og understrekte
at han ikke var eksibisjonist på alle plan. Med en lett
handbevegelse førte han oss inn til mottakelse:
-Det er en ekstrem skiebne du skildrert i "Den onde hyrde"
- For all del lkke ekstrem! Det er en realistisk roman, hvor hovedpersonen,
Tonny, nærmest er ei syntese av alle de skjebner jeg har
møtt, både i og utenfor fengslet.
- Men hvorfor denne interessen for norsk rettsvesen?
- I Tyskland -like etter krigen- fikk jeg for første gang
se hvordan rettsapparatet kunne bli brukt. Jeg møtte en
tysk jurist (som samtidig var ingeniør) - og han overlot
meg dokumentene fra de såkalte "legeprosessene"
i Tyskland. De ble til min første roman.
Så kom jeg hjem til landssvikoppgjøret, der de med
et elegant pennesttøk begikk den enestående frekkhet
å gi landssvikdommer tilbakevirkende kraft! Dette førte
til at en mengde fortufsede, pattiotiske NS-folk, som i parentes
bemerket var de første til å heise flagget 1. mai,
ble framført for d'herrer dommere.
I første rekke for å bli fradømt det de måtte
besitte av verdisaker. For det var jo det man var ute etter. Disse
små, elendige, sorterte nemlig ikke under det man kaller
"forædere" og "samarbeidsfolk" .De var
tvert i mot stillferdige borgere, som med sitt NS -medlemskap
ikke ville annet enn å være på den trygge sida
av gjerdet.
1 UKE I LENKER
-Men du har også egne er faringer å bygge på
i dine utfall mot retsvesenet.
- Min interesse for stoffet ble ytterligere vakt da jeg sonte
en liten dom i Åkebergveien (Oslo kretsfengsel). Jeg fikk
der et innblikk i hva som skjer innafor norsk fengselsvesen. Noe
av det første jeg opplevde var møtet med en mann
som hadde sont 14 dager i isolat, lenka til den såkalte
"lemmenn". Han var full av liggesår og ekskrementer,
etter å ha ligget lenka sammennenhengende ei uke - med buksene
på.
Videre: Det var samla fantastisk mange sjølmordskandidater
på ett brett. Jeg husker to unge gutter som satt på
celle sammen. Den ene våkna ford i han måtte på
toalettet. Og våkna så å si midt i blodspruren.
På den andre brisken hadde kameraten kutta den ene pulsåra.
De fikk sjøl mordskandidaten til Legevakta. En halvtime
etter tok han den andre pulsåra.
Det er nemlig aldri mangel på barber blader i norske fengsler,
sier Bjørneboe. Det er nesten en plikt å etterlate
seg barber blader på cella før man forlater den.
Jeg har også andre eksempler, fortsetter han: Den før
omtalte fangen, han som hadde ligget lenka til lemmen ei uke.
De fleste som blir satt inn vil før eller seinere bli klaustrofobe.
Isolert, uten muligheter for samtale med andre. Derfor skjer det
rett som det er at fanger spiser både det ene og det andre.
Særlig bestikk, for å få komme på sjukestua,
hvor de kan få litt menneskelig kontakt.
Men til bake til han på lemmen. Han satte ei full fyrstikkeske
inntil det ene øyet - og tente på. Enhver skjønner
hva som skjedde og enhver kan tenke seg hvilken smerte det medførte.
Men han gjorde det likevel, fordi han opplevde innesperringa i
enecelle sterkere enn den fysiske smerten.
- Hva er det etter din mening som setter hele denne prosessen
i gang?
- Dette med inn og ut av fengsler mener du? Som regel er de småkriminelles
livsløp ganske likt. Jeg kjenner ei rekke av dem, og alltid
forteller de ei så å si identisk historie alle sammen.
Det starter med bråk hjemme, om de da har noe hjem. Så
blir det barnehjem, før de havner på skolehjem, så
er det arbeidsskole, deretter ungdomsavdelinga på Botsen,
før de blir over ført til voksenavdelinga. Jeg kjenner
mennesker som så å si aldri har vært på
frifot! sier Bjørneboe. - Og uten skyld! fordi skyld spørsmålet
har opphørt å eksistere.
Et av problemene med de småkrimlnelle er, fortsetter han,
at de ikke kan noen ting. Det de har lært, har de lært
i fengslet. De blir derfor flinke til å åpne pengeskap
og låste biler. Men heller ikke dette er de flinke nok til.
Derfor blir de tatt så å si med en gang de er sloppet
ut.
- Opplevde du mye fangmishandling da du satt inne?
- I min egen soningstid fikk jeg vite at den fangemishandlinga
jeg trodde var et spesielt nazistisk fenomen, er en del av fengselsvesenet
verden over. -
-Vil det si at det stortset er psykopater og sadister som arbeider
i fengsler?
- Det er hevet over enhver tvil at en del av fangevokterne og
kanskje annet fengselspersonell har psykopatiske og sadistiske
trekk. I Åkebergveien hadde de en spesiell vokter som alltid
var villig til å påta seg avstraffelser. En student
som hadde sommerjobb som fengselsbetjent anmeldte mannen. Det
eneste det førte til var at han fikk to måeders permisjon
med full lønn, og dro antakelig til syden for å samle
krefter til nye oppdrag.
- Hva var ditt første offentlige ut mot fengselshierarkiet?
- Det var i forbindelse med Kjell Hansen -saken. En sedelighetsaffære,
hvor allting egentlig var veldig uklart. Det ble en del snakk
og nabosladder om Kjel´s forbindelse med en gutt, og foreldrene
fløy til politiet.
Kjell Hansen brøt fullstendig sammen og ble erklært
soningsudyktig av både fengselsdir ektøren (!) og
flere psykologiske sakkyndige. Han gikk til psykiatrisk behandling
et par måneder, og så putta påtalemyndigheten
ham inn!
Dette resulterte i at Kjell Hansen gråt sammenhengende i
tre døgn. Ansiktet hans måtte smøres med sårsalve
på grunn av tårene som rant og skapte sår. Det
tredje døgnet hengte han seg på cella.
Etter Kjell Hansen -saken fulgte flere saker. En gang ble jeg
oppsøkt av to som hadde stukket av fra Botsen. De ville
ha seg en ferie sa de. Bare være ute til de ble tatt igjen.
Men det var ikke sin egen skjebne de var opptatt av, der imot
av en fengselskamerat. Det gjaldt en tysker som var blitt arrestert
for voldtekt i Narvik. Han var sjømann og hadde ei fast
venninne i byen. Ei venninne som kom for å bli "voldtatt"
hver gang mannen var i havn. Under hans siste besøk begynte
de imidlertid å slåss, og venninna gikk til politiet
og anmeldte sjømannen for voldtekt. Politiet viste som
vanlig en sykelig interesse for de mest intime detaljer, som de
jo alltid gjør i slike saker, og arrestette tyskeren etter
venninnas anmeldelse. Hun angret seg imidlertid, og gikk et par
dager etter og ville trekke anmeldelsen tilbake, noe som man jo
skulle tro ville løst alle problemer. Men da hun kom på
politistasjonen i Narvik fikk hun beskjed om at det var for seint
å trekke anmeldelsen tilbake. Voldtekten var allerede blitt
offentlig sak! Dermed gikk den sin gang, og den tyske sjømannen
ble utsatt for den verste ulykke som kan skje en mann i sedelighetssaker.
Han ble framstilt for en jury full av kvinner! Og dømt
så det suste. Det oppsiktsvekkende var imidlertid at han
fikk mindre enn minimumsstraffa tilsier, på grunn av usikkerhet
i skyld spørsmålet.
-Virkelig fantastisk!
- Ikke sant? sier Bjørneboe, og fortsetter: De to som da
kom og besøkte med i "ferien" sin var overbevist
om at tyskeren var uskyldig, og ville ha min assistanse. Jeg begynte
å skrive brev til fengselsdirektøren, og brevvekslinga
ble nokså heftig etter hvert. Jeg fikk også mobilisert
Alf Nordhus og Einar Villén oppe i alt dette, uten at noe
vesentlig skjedde. Symptomatisk for hele saken er at ingen av
de tyske embedsmenn i Norge gjorde noe for å hjelpe sin
landsmann.
Da var det jeg ga fengselsdirektøren og fengselsrådet
beskjed om at saken nå sto foran offentliggiørelse,
og like etter fikk jeg telefon fra Botsfengslet om at tyskeren
ville bli utvist fra Norge dagen etter. Jeg var nedom og sa adjø
til ham på båten, og stakk til ham en hundre lapp
før han dro.
Rollen
- Du har fungert som samfunnets dårlige samvittighet i en
rekke saker. Fra Kjell Hansen til Fredrik Fasting Torgersen. Hva
har du egentlig sett som din oppgave? Hvilken rolle har du spilt?
- Min rolle har vært offentliggjørerens. Få
igang diskusjonen. Når det gjelder saken om Kjell Hansen
offentliggjorde jeg hele greia, og i den debatten som fuglte hadde
jeg alt som het leger og psykologer på min side, men saken
slutta som vanlig med at alle de ansvarlige erklærte hverandre
uskyldige i det som var skjedd, ferdig med det!
Kjell Hansen er for øvrig et klart uttrykk for systemets
sosiale partiskhet. Bare tenk på Astrid Blesvik som dessverre
"lider" av astma og ikke kan sone. For Kjell Hansen
hjalp sjøl ikle ei endeløs rekke av psykologiske
uttalelser det minste.
Men om vi skal komme inn på oppgaven min: Jeg anser det
som en oppgave å beskytte den enkelte avmektige mot makthavernes
allmektighet. I mitt tilfelle rettsvesenets. Rettsvesenet her
til lands er det merkeligste i den vestlige kulturkrets. Her kan
man bli dømt uten fnugg av bevis, bare indisiene legges
snedig nok fram. Og aktoratet sitter med alle trumfene på
hånden når saken komm er forretten. Forsvareren har
ingen rertigheter i det hele tatt. Det er aktoratet som står
bak etterforskninga i saken. Ingen forsvarsadvokat kan drive etterforskning
på egenhånd. Videre er det aktoratet som plukker ut
de sakkyndige til rettsaken, og det er som regel de samme, gamle,
trofaste som går igjen. De som gjør jobben sin til
aktoratets fulle tilfredsstillelse. Og når saken endelig
kommer opp til doms skal den avgjøres av en dommer som
er rekruttert fra politiet eller justisdepartementet. En slik
dommer kan neppe kalles upartisk!
Med andre ord: Maktkonsentrasjonen er for stor, og utøvelsen
vilkårlig!
-Hvilke resultater har du oppnåd med atbeidet ditt?
- Jeg hat fått ut en del folk fra fengslene, sier Bjørneboe.
Torgersen hadde nok sittet enda om det ikke hadde vært for
blesten om saken. Noe av det siste som ble sagt under rettsaken
mot ham var jo at han aldri måtte slippes løs på
samfunnet igjen. Men nå er han vitterlig løslatt!
NEDLEGG FENGSLENE!
-Hva synes du om fengsler som institusjoner?
-Om man ønsker å ødelegge et menneske mentalt
skal man bare sperre det inne. Fengselsvesenet burde nedlegges
øyeblikkelig, og heller byttes ut med erstatningssystemet.
Et greit system som går ut på at Staten erstatter
den skade som den enkelte "kriminelle" måtte forvolde.
Deretter skaffer de vedkommende en jobb og en bolig, og ved sida
av skatten trekkes han for et fast beløp til han har gjort
opp for seg.
- Men i et avsnitt i en av sine artikler i Kriminaljournalen sier
du om en narkotika "pusher" at du håper han blir
sitrende riktig lenge " for sitt svineri"
- Når det gjelder narkotikahandlere vil jeg foretrekke at
de får en annen behandling enn innesperring.
-Hva er din mening om politiet. Er politifolk noen "klasse
svin" ?
- Min mening om politifolk er at de er for lavt betalt og for
lite utdanna. Jeg vil ikke si at politifolk er sånn og sånn,
ettersom jeg har truffet mange flotte mennesker innafor politiet.
Blir man sparka sjøl, sparker man videre nedover. Så
politifolk er ikke "klassesvin" i seg sjøl, det
er systemet som får dem til å fungere som om de var
det.
-Før vi går, Bjørneboe: Hva blir neste bok?
- Neste bok blir "Med horn og hale" , en sjølbiografi.
Deretter kommer ei bok om hvaler. Hvaler opptar meg i meget stor
grad, både som dyr, og som økologiskeobjekter. I
min roman er det Moby Dick som taper.