Opprør mot folkevalgte vandaler

Rosenborg/Møllenberg er en elre bydel i Trondheims østre del. Bebyggelsen består av nesten bare trehus med to-tre etasjer, forgårds- og bakgårdshus. Ikke ett hus er likt det andre.
Husene er stort sett nyoppussede og velstelte, med unntak av dem som eies av kommunen. Området er fullt av bakgårder og små, trange veier. Folk liker å bo på Møllenberg. De er ikke anonyme. Naboene kjenner hverandre. Butikkene er små og trivelige.
Bare en ting skjemmer bildet: Biltrafikken hadde gjennom årene steget til enorme proporsjoner. Møllenberg var kraftig nedgriset av støy, eksos og søleskvett langs gatene fra uendelige rekker av personbiler. Spesielt ille var det i rushtida.
Man skulle tro at Trondheim kommune var in eresser i bevare enne treby-idyllen, men det var nettopp det den ikkevar. Derimot truer den stadig med sanering. Den vansteller sine egne hus, lar dem forfalle, og river dem. Gapende parkeringsplasser er resultatet. På lang sikt er vel mer lønnsomme affærer planlagt, når gapene blir større og bredere.

Straksløsninga
I 1971 lanserte kommunen "straksløsninga", en reguleringsplan som ville sanere store deler av bydelen og føre gjennom tungtrafikk. Beboerne protesterte vilt, og "løsninga- ble skrinlagt.
samtidig gjorde beboerne det helt klart at snik-innføring av denne straksløsninga villevinge dem til å stenge av gata for biltrafikken.
En gradvis innføring av "løsninga har skjedd siden 71, ved riving av hus og stadig større gjennomgangstrafikk. Møllenbergerne gjentok at området var et boligområde, ikke noen motorveirabatt. De sendte søknad etter søknad sorn havnet i kommunens skuffer, i beste fall etter en summarisk runddans i etatene.

Trafikkaksjonen
På Rosenborg/Møllenberg bor et for holdsvis stort antall småbarn og, eldre mennesker - og de er jo de mest utsatte i trafikken. Kornmunepampene enset ikke slikt, der de satt i Byåsen med naboenes biler som eneste trusel. Bilistene brukte Møllenbergveiene til å komme hurtig til og fra arbeid, for å slippe kø kjøring langs hovedruta: Innheradsveien. Resultatet var vantrivsel og utrygghet for de fastboende.
Denne trafikken bare økte og økte. Gatene var opprinnelig utearealer og en viktig del av bomiljøet, men bilene hadde fullstendig overtatt gata. Fremmedparkeringa hadde økt enormt, og området fungerte som parkering plass for midtbyen. En søknad fra velforeningen om å få fartsgrense å 30 km i området var blitt avslått.
Noe måtte gjøres. Og et beboermøte i velforeninga 1. oktober 1975 vedtok enstemmig å stenge det hardets trafikerte krysset i området i 2 x 10 minutter i rushtida for å markere sine rettmessige krav:
­Stenging av gjennomgangstrafikken
­Ingen fremmedparkering
­30 km/t i området
Aksjonen skulle ikke rettes mot den enkelte bilist, men mot kommunens bevisst manglende, trafikkregulering.

Gatekrysset ble stengt 9 ganger i løp t av høsten 75. Hele tiden pågikk folkemøter og iherdig arbeid fra velforeningas side for å rokke på kommunens meningsløse stahet.
En underskriftskampanje som velforeninga gjennomførte i distriktet, viste et enormt flertall for gatestenginga og de tre kravene overfor kommunen.
I de kvartalene jeg selv samlet inn underskrifter, skrev ca. 95% under og erklærte seg enig i aksjonen! - Nesten alle bilistene som uforskyldt ble sperret, viste forståelse og velvilje for problemene i bydelen vår.
Noen viste en direkte pøbelaktig opptreden: Politiet.
Fullstendig døv for årsakene til aksjonen gikk de brutalt løs på gatestengerne den tredje stengingsdagen. Såvel hunder som biler ble brukt, selv om det var både gamle og unge i mengden
Aksjonen ble likevel avviklet som planlagt. Mot en sternme vedtok folkemøtet samme kveld å anmelde politiet for voldsbruk. (De henla siden saken mot seg selv - noe annet ville vært verdenssensasjon...)
Kommunen svettet litt da den skjønte at den hadde fått en veletablert folkeaksjon på nakken. Denn nedsatte en "hurtigarbeidende" komite for å få en tenkepause og teste utholdenheten vår.
Vi fortsatte trefikkaksjonen med usvekket kraft, og satte i verk et bredt felt av virkemidler: Stadige folkemøter, hvis vedtak var bindende for den videre kampen, nye gatestengninger, underskriftskampanjer, avisartikler, stands, fakkeltog osv.
I lengden ble vi de sterkeste. Vi hadde liten formell makt, men stor reell makt Vihadde massen: Store menneskelige ressurser, glød og kampvilje.
Etter hvert begynte partier og politikere å forstå hvilken vei vinden blåste, og samtlige (!) partier stilte på politiker møtet i Velforeninga 3. mars (76), hvor de fikk en stygg medfart. SV, RV og Venstre erklærte full støtte til kravene våre, alle politikerne kom med tekkelige miljøvennlige utsagn. Snart ble det klart at også arbeiderpartiet støttet stordelen av kravene.
Enden på visa ble at formannskapet i begynnelsen av juni -76 vedtokk: 1. stenging av gjennomgangstrafikken i området, untatt Nonnegata, og 2: 30 km/t i fartsgrense, untatt i Nonnegata.
Viktige deler av våre krav var ikke innfridd. Allikevel var dette en stor seier for møllenbergerne
En fornøyd skare av stolte østbybeboere kunne feire sommerfest og skilles til en velfort ent sommerferie...

Indre splid:
To velforeninger

Etter sommeren ble det lite med praktiske saker å arbeide med. Problemene med å finne ei skikkelig parkeringsordning tok Rosenborg bydelsutvalg seg av, i samarbeid med kommune og departement.
Mangelen å engasjerende saker å kjempe for førte til et sørgelig resultat:
De ulmende partipolitiske motsetnignene slo ut i lys lue.
Vi fikk den klassiske konstellasjonen: ml-erne mot SV og de borgerlige. Ml-erne anklaget - dels med rette - lokal politikerne i SV og de andre partiene for å føre en unnfallenhetspolitikk overfor kommunen. Etter min mening var ml-ernes oppfordring til aktiv kamp mot kommunen det riktigste i vår pressede sitausjon. Delyktes også å få flertallet med på denne kampen, som raskt ga resultater.
Men samtidig ville de absolutt ha velforeninga med i Faglig 1. maifront sitt tog - noe de fikk flertall for å et alminnelig besøkt medlemsmøte. (Dette ble senere vedtatt beklaget på et sterkt besøkt medlemsmøte, etter deltakelsen i toget).
Dette virket som en ren provokasjon. I tillegg behandlet ml-erne de ledende lokal politikerne på Møllenberg som uvitende høns. (Typisk belærende ml-arroganse, retthaveri og til tider grov kjeftbruk.)
I mangel av bedre tidsfordriv, skulle velforeninga nå få vedtekter, og dermed sprakk hele velforeninga da kamphanene ikke kunne bli enige om paragrafene. (En mer grundig gjennomgåelse av denne splittelsen finnes i Asfaltfilla nr. 4.)

Kampen om Småbergan
Utpå høsten i fjor ble det klart at forsvaret hadde planer om å glefse til seg en stor bit av Småbergan til befalskolen sin. Festningsparken og Småbergan er Østbyens eneste større grøntareal og vårt eneste trafikksikre lekeområde for barn.
Småbergan er ikke en hvilkensomhelst park med snauklipte gress plener, veldresserte prydbusker og firkntede blomsterbed. Nei, det er en hel liten skogkolle, et mylder av sykkelstier, massevis av småfugl, kråker, skjærer, trost, ei diger sandkasse for ungene, utkikkstopp med benker, friste for områdets hundeeiere pluss en lang og vid gressbakke opp mot festningen (Kristiansten). Gikk det som Forsvaret ville, fikk vi nesten bare gressbakken tilbake. Mesteparten av skogen ville bli stengt for godtfolk.
Befolkningen i Østbyen var fast bestemte på å nedkjempe dette framstøtet. Stillingen tilspisset seg da Formannsskapet på vårparten 77 vedtok reguleringsplanen.
Underskriftslister ble atter samlet inn, og folk fra Bakklandet og Møllenberg samlet seg i et fargerikt opptog til Rådhuset da Bystyret skulle ta endelig stilling til planene, 30. juni i sommer.
Bildet viser hvordan bystyremedlemmene måtte gå i spissrotgang mellom demonstrantene fram til Rådhusinngangen. På trappa måtte de dukke under transparenten "Forsvaret bort fra Småbergan". Der sto formannen i velforeninga parat med mikrofonen i neven, tilkoplet høyttalersystem. Alle fikk samme spørsmålet: "Hvilket parti tilhører du?' Stemmer du JA eller NEI til utbygging i Småbergan?"
Mange av bystyremedlemmene ble så overrum et av denne taktikken at de napt fikk fram et ord - de hakket og stammet. Noen så mest ut til å pisse i buksa eller briste i gråt. Valgår var det attpåtil.
Avstemningen ble dramatisk. Østbyboerne vant avstemningen med 43 mot 42 stemmer! Atter en seier ble halt i land av de sta og pågående beboerne på Møllenberg og Bakklandet. Befalsskolen fikk ikke bygge ut parken vår.
Siste nytt er at hele skolen skal flyttes ut til distriktet. - Atter en gang viser det seg hvor viktig det er med en godt registrert motstand. Denne siste aksjonen hadde sterke innslag av teater, med politikerne som ufrivillige komiske aktører. ("Revolution is Theatre-in-theStreets" - Jerry Rubin.)

Kampen om Bakklandet
Etter sommeren har tyngde punktet i bydelskampen forflyttet seg fra Møllenberg til Bakkalndet. (Møllenberg er ikke truet på livet lenger. Pga. beboernes massive motstand har politikerne/ profitørene gitt opp, og hele bydelen blir antakelig prøve-område for den nye arkitekturvernloven. Selv gamle boligspekulanter som Ola Frost og Brødrene Setsås har pusset opp og restaurert de gamle rønnene som de hadde latt forfalle i mange år i håp om rivingsttilatelse.
Annerledes står det til med Bakklandet. Der har kommunen vedtatt å føre gjennom fire-felts motorvei (Norsk Vegplan 2), som en liten ekstravagant velstandsflørt før Armageddon og oljemangelen setter inn om 30-50 år og endelig kverker privatbilismen. Mesteparten av bydelen blir da rasert. Kommunen må tvangsforflytte folk fra ca. 300 leiligheter.
Bakklandet som bydel er først nevnt i 1277 og feirer i år 700-års jubileum som Trondheims eldste forstad. Her er det bare eldre maleriske hus med et levende håndverkmiljø. Her har vi blant annet et gjørtlerstøperi (messingstøperi) - det eneste i landet bokbinder, skiltmaker, blikkenslagere osv.
Men dette teller ikke stort i kommunebudsjettet. Kommunen/profitørene/kapitalien/Høyre-AP (siamesiske femlinger) tenker bare i kroner og øre og ikke på virkelige verdier som f.eks. kultur, trivsel og estetikk. Kommunen har erklært Bakklandet krig. Dens mål er å utslette bydelen, og stor ble forargelsen da bydelen ikke ville la seg utslette.
Bakklands-beboerne vil aldri bøye seg og er fast besluttet på å føre en innbitt kamp til kommunen er slått tilbake. De vil ta i bruk alle midler og ressurser som står til rådighet.

Krigen er allerede begynt. Kommunens spesielle politikk med å la hus og leiligheter stå tomme og forfalle er særlig fremherskende på Bakklandet. (det er røvrig forrbudt etter norslov. Er det noen som ikke tror på klassejustis?) Baklandet velrening svarer med å flytte husløse inn i leilighetene "en masse". For tiden pågår 4 forskjellige husokkupasjoner på likt i den lille bydelen. Husene er samtidig blitt restaurert og pusset opp på dugnad og to hus er redet fra riving på denne måten.
Politiet slår til av og til, men for hver leilighet som politiet rensker, så vil to nye bli innflyttet!
Vi vil aldri gi oss.

Anarki mot sentralisering
Fremtidig organisering
-bidrag til teoretisk debatt.

Om vi har alternativer?
Javisst.
Den ødeleggende privatbilismen skal erstattes med kollektivtrafikk, sykkel og sparkstøtting!
Dette vil likevel tvinge seg fram når oljemangelen er et faktum. (Husker dere de deilige, bilfrie søndagene under oljekrisa?) Inntil dette skjer, må restriksjoner på privatbil-bruk i bykjernen innføres, samtidig med utbygging av de kollektive transportmidler. Ingen privatbilbruk i rushtidene (6.30 til 8.30 og 15.00-17.00) utenom rene nødstilfelle! Spesielle dispensasjoner kan innvilges f.eks. handicappede (eller direktører i 100-kilosklassen som ikke ORKER å gå opp trikketrappen og ikke TALER synet av simple ubemidlede mennesker, eller hva?)
Et sentralt bystyre viser seg gang på gang totalt ubrukelig i administrasjonen av byen, kanalisert som det er, gjennom politiske partier.
gang på gang som en indre lov motarbeider det vanlige folks intereser.
Dette er ikke noe representasjonsdemokrati. Østbyfolket har fått merke at bystyret er et redskap for kapitalkreftene. Dette er byråkrati og kaos.
Mot dette har Østbybeboerne svart med en egen lokal organisering. (Ladedemoen og Voldsminde-, Rosenborg/ Møllenberg-, Bakklandet og Lillegårdsbakken Velforeninger og Velforeninga Uredd, for Vollabakken/Korsgata).
Bydelen har sine egne, lokale aviser som kommer ut 5-6 ganger i året, som sammen med regelmessige folkemøter sorger for kommunikajson mellom beboerne.
Foruten å være et nærdemokrati, er disse velforeningene også et slags syndikat, lokale bydelsråd, valgt av folkemøter i hver bydel, hvor folk kan bestemme aktivt over sin egen hverdag.
I disse lokale råd må alle lokale saker avgjøres. Fra disse rådene samler man folk til mer sentrale råd over større geografiske enheter, f.eks. over hele Trondheim kommune.
Disse administrerer saker av kommunal størrelsesorden (eksempelvis tele, post, veier, sjukehus, større prosjekter osv.)
I Dette peker mot det motsatte av byråkrati og kaos. Dette er anarki.
Trondheim viser veien.

Siste: Kommunen vil nå leie ut de tomme leilighetene på Bakklandet på korttidskontrakter. Men okkupantene, som har pusset opp leilighetene og gjort dem beboelige, må flytte for å gi plass til andre boligsøkende, heter det. Likevel - det går framover.

Edvard Mogstad

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Tilbake til index
Tilbake til ga-index