Rosenborg/Møllenberg er en elre bydel i Trondheims
østre del. Bebyggelsen består av nesten bare trehus
med to-tre etasjer, forgårds- og bakgårdshus. Ikke
ett hus er likt det andre.
Husene er stort sett nyoppussede og velstelte, med unntak av
dem som eies av kommunen. Området er fullt av bakgårder
og små, trange veier. Folk liker å bo på Møllenberg.
De er ikke anonyme. Naboene kjenner hverandre. Butikkene er små
og trivelige.
Bare en ting skjemmer bildet: Biltrafikken hadde gjennom årene
steget til enorme proporsjoner. Møllenberg var kraftig
nedgriset av støy, eksos og søleskvett langs gatene
fra uendelige rekker av personbiler. Spesielt ille var det i
rushtida.
Man skulle tro at Trondheim kommune var in eresser i bevare enne
treby-idyllen, men det var nettopp det den ikkevar. Derimot truer
den stadig med sanering. Den vansteller sine egne hus, lar dem
forfalle, og river dem. Gapende parkeringsplasser er resultatet.
På lang sikt er vel mer lønnsomme affærer
planlagt, når gapene blir større og bredere.
Straksløsninga
I 1971 lanserte kommunen "straksløsninga",
en reguleringsplan som ville sanere store deler av bydelen og
føre gjennom tungtrafikk. Beboerne protesterte vilt, og
"løsninga- ble skrinlagt.
samtidig gjorde beboerne det helt klart at snik-innføring
av denne straksløsninga villevinge dem til å stenge
av gata for biltrafikken.
En gradvis innføring av "løsninga har skjedd
siden 71, ved riving av hus og stadig større gjennomgangstrafikk.
Møllenbergerne gjentok at området var et boligområde,
ikke noen motorveirabatt. De sendte søknad etter søknad
sorn havnet i kommunens skuffer, i beste fall etter en summarisk
runddans i etatene.
Trafikkaksjonen
På Rosenborg/Møllenberg bor et for holdsvis stort
antall småbarn og, eldre mennesker - og de er jo de mest
utsatte i trafikken. Kornmunepampene enset ikke slikt, der de
satt i Byåsen med naboenes biler som eneste trusel. Bilistene
brukte Møllenbergveiene til å komme hurtig til og
fra arbeid, for å slippe kø kjøring langs
hovedruta: Innheradsveien. Resultatet var vantrivsel og utrygghet
for de fastboende.
Denne trafikken bare økte og økte. Gatene var opprinnelig
utearealer og en viktig del av bomiljøet, men bilene hadde
fullstendig overtatt gata. Fremmedparkeringa hadde økt
enormt, og området fungerte som parkering plass for midtbyen.
En søknad fra velforeningen om å få fartsgrense
å 30 km i området var blitt avslått.
Noe måtte gjøres. Og et beboermøte i velforeninga
1. oktober 1975 vedtok enstemmig å stenge det hardets trafikerte
krysset i området i 2 x 10 minutter i rushtida for å
markere sine rettmessige krav:
Stenging av gjennomgangstrafikken
Ingen fremmedparkering
30 km/t i området
Aksjonen skulle ikke rettes mot den enkelte bilist, men mot kommunens
bevisst manglende, trafikkregulering.
Gatekrysset ble stengt 9 ganger i løp t av høsten
75. Hele tiden pågikk folkemøter og iherdig arbeid
fra velforeningas side for å rokke på kommunens meningsløse
stahet.
En underskriftskampanje som velforeninga gjennomførte
i distriktet, viste et enormt flertall for gatestenginga og de
tre kravene overfor kommunen.
I de kvartalene jeg selv samlet inn underskrifter, skrev ca.
95% under og erklærte seg enig i aksjonen! - Nesten alle
bilistene som uforskyldt ble sperret, viste forståelse
og velvilje for problemene i bydelen vår.
Noen viste en direkte pøbelaktig opptreden: Politiet.
Fullstendig døv for årsakene til aksjonen gikk de
brutalt løs på gatestengerne den tredje stengingsdagen.
Såvel hunder som biler ble brukt, selv om det var både
gamle og unge i mengden
Aksjonen ble likevel avviklet som planlagt. Mot en sternme vedtok
folkemøtet samme kveld å anmelde politiet for voldsbruk.
(De henla siden saken mot seg selv - noe annet ville vært
verdenssensasjon...)
Kommunen svettet litt da den skjønte at den hadde fått
en veletablert folkeaksjon på nakken. Denn nedsatte en
"hurtigarbeidende" komite for å få en tenkepause
og teste utholdenheten vår.
Vi fortsatte trefikkaksjonen med usvekket kraft, og satte i verk
et bredt felt av virkemidler: Stadige folkemøter, hvis
vedtak var bindende for den videre kampen, nye gatestengninger,
underskriftskampanjer, avisartikler, stands, fakkeltog osv.
I lengden ble vi de sterkeste. Vi hadde liten formell makt, men
stor reell makt Vihadde massen: Store menneskelige ressurser,
glød og kampvilje.
Etter hvert begynte partier og politikere å forstå
hvilken vei vinden blåste, og samtlige (!) partier stilte
på politiker møtet i Velforeninga 3. mars (76),
hvor de fikk en stygg medfart. SV, RV og Venstre erklærte
full støtte til kravene våre, alle politikerne kom
med tekkelige miljøvennlige utsagn. Snart ble det klart
at også arbeiderpartiet støttet stordelen av kravene.
Enden på visa ble at formannskapet i begynnelsen av juni
-76 vedtokk: 1. stenging av gjennomgangstrafikken i området,
untatt Nonnegata, og 2: 30 km/t i fartsgrense, untatt i Nonnegata.
Viktige deler av våre krav var ikke innfridd. Allikevel
var dette en stor seier for møllenbergerne
En fornøyd skare av stolte østbybeboere kunne feire
sommerfest og skilles til en velfort ent sommerferie...
Indre splid:
To velforeninger
Etter sommeren ble det lite med praktiske saker å arbeide
med. Problemene med å finne ei skikkelig parkeringsordning
tok Rosenborg bydelsutvalg seg av, i samarbeid med kommune og
departement.
Mangelen å engasjerende saker å kjempe for førte
til et sørgelig resultat:
De ulmende partipolitiske motsetnignene slo ut i lys lue.
Vi fikk den klassiske konstellasjonen: ml-erne mot SV og de borgerlige.
Ml-erne anklaget - dels med rette - lokal politikerne i SV og
de andre partiene for å føre en unnfallenhetspolitikk
overfor kommunen. Etter min mening var ml-ernes oppfordring til
aktiv kamp mot kommunen det riktigste i vår pressede sitausjon.
Delyktes også å få flertallet med på
denne kampen, som raskt ga resultater.
Men samtidig ville de absolutt ha velforeninga med i Faglig 1.
maifront sitt tog - noe de fikk flertall for å et alminnelig
besøkt medlemsmøte. (Dette ble senere vedtatt beklaget
på et sterkt besøkt medlemsmøte, etter deltakelsen
i toget).
Dette virket som en ren provokasjon. I tillegg behandlet ml-erne
de ledende lokal politikerne på Møllenberg som uvitende
høns. (Typisk belærende ml-arroganse, retthaveri
og til tider grov kjeftbruk.)
I mangel av bedre tidsfordriv, skulle velforeninga nå få
vedtekter, og dermed sprakk hele velforeninga da kamphanene ikke
kunne bli enige om paragrafene. (En mer grundig gjennomgåelse
av denne splittelsen finnes i Asfaltfilla nr. 4.)
Kampen om Småbergan
Utpå høsten i fjor ble det klart at forsvaret hadde
planer om å glefse til seg en stor bit av Småbergan
til befalskolen sin. Festningsparken og Småbergan er Østbyens
eneste større grøntareal og vårt eneste trafikksikre
lekeområde for barn.
Småbergan er ikke en hvilkensomhelst park med snauklipte
gress plener, veldresserte prydbusker og firkntede blomsterbed.
Nei, det er en hel liten skogkolle, et mylder av sykkelstier,
massevis av småfugl, kråker, skjærer, trost,
ei diger sandkasse for ungene, utkikkstopp med benker, friste
for områdets hundeeiere pluss en lang og vid gressbakke
opp mot festningen (Kristiansten). Gikk det som Forsvaret ville,
fikk vi nesten bare gressbakken tilbake. Mesteparten av skogen
ville bli stengt for godtfolk.
Befolkningen i Østbyen var fast bestemte på å
nedkjempe dette framstøtet. Stillingen tilspisset seg
da Formannsskapet på vårparten 77 vedtok reguleringsplanen.
Underskriftslister ble atter samlet inn, og folk fra Bakklandet
og Møllenberg samlet seg i et fargerikt opptog til Rådhuset
da Bystyret skulle ta endelig stilling til planene, 30. juni
i sommer.
Bildet viser hvordan bystyremedlemmene måtte gå i
spissrotgang mellom demonstrantene fram til Rådhusinngangen.
På trappa måtte de dukke under transparenten "Forsvaret
bort fra Småbergan". Der sto formannen i velforeninga
parat med mikrofonen i neven, tilkoplet høyttalersystem.
Alle fikk samme spørsmålet: "Hvilket parti
tilhører du?' Stemmer du JA eller NEI til utbygging i
Småbergan?"
Mange av bystyremedlemmene ble så overrum et av denne taktikken
at de napt fikk fram et ord - de hakket og stammet. Noen så
mest ut til å pisse i buksa eller briste i gråt.
Valgår var det attpåtil.
Avstemningen ble dramatisk. Østbyboerne vant avstemningen
med 43 mot 42 stemmer! Atter en seier ble halt i land av de sta
og pågående beboerne på Møllenberg og
Bakklandet. Befalsskolen fikk ikke bygge ut parken vår.
Siste nytt er at hele skolen skal flyttes ut til distriktet.
- Atter en gang viser det seg hvor viktig det er med en godt
registrert motstand. Denne siste aksjonen hadde sterke innslag
av teater, med politikerne som ufrivillige komiske aktører.
("Revolution is Theatre-in-theStreets" - Jerry Rubin.)
Kampen om Bakklandet
Etter sommeren har tyngde punktet i bydelskampen forflyttet seg
fra Møllenberg til Bakkalndet. (Møllenberg er ikke
truet på livet lenger. Pga. beboernes massive motstand
har politikerne/ profitørene gitt opp, og hele bydelen
blir antakelig prøve-område for den nye arkitekturvernloven.
Selv gamle boligspekulanter som Ola Frost og Brødrene
Setsås har pusset opp og restaurert de gamle rønnene
som de hadde latt forfalle i mange år i håp om rivingsttilatelse.
Annerledes står det til med Bakklandet. Der har kommunen
vedtatt å føre gjennom fire-felts motorvei (Norsk
Vegplan 2), som en liten ekstravagant velstandsflørt før
Armageddon og oljemangelen setter inn om 30-50 år og endelig
kverker privatbilismen. Mesteparten av bydelen blir da rasert.
Kommunen må tvangsforflytte folk fra ca. 300 leiligheter.
Bakklandet som bydel er først nevnt i 1277 og feirer i
år 700-års jubileum som Trondheims eldste forstad.
Her er det bare eldre maleriske hus med et levende håndverkmiljø.
Her har vi blant annet et gjørtlerstøperi (messingstøperi)
- det eneste i landet bokbinder, skiltmaker, blikkenslagere osv.
Men dette teller ikke stort i kommunebudsjettet. Kommunen/profitørene/kapitalien/Høyre-AP
(siamesiske femlinger) tenker bare i kroner og øre og
ikke på virkelige verdier som f.eks. kultur, trivsel og
estetikk. Kommunen har erklært Bakklandet krig. Dens mål
er å utslette bydelen, og stor ble forargelsen da bydelen
ikke ville la seg utslette.
Bakklands-beboerne vil aldri bøye seg og er fast besluttet
på å føre en innbitt kamp til kommunen er
slått tilbake. De vil ta i bruk alle midler og ressurser
som står til rådighet.
Krigen er allerede begynt. Kommunens spesielle politikk med
å la hus og leiligheter stå tomme og forfalle er
særlig fremherskende på Bakklandet. (det er røvrig
forrbudt etter norslov. Er det noen som ikke tror på klassejustis?)
Baklandet velrening svarer med å flytte husløse
inn i leilighetene "en masse". For tiden pågår
4 forskjellige husokkupasjoner på likt i den lille bydelen.
Husene er samtidig blitt restaurert og pusset opp på dugnad
og to hus er redet fra riving på denne måten.
Politiet slår til av og til, men for hver leilighet som
politiet rensker, så vil to nye bli innflyttet!
Vi vil aldri gi oss.
Anarki mot sentralisering
Fremtidig organisering
-bidrag til teoretisk debatt.
Om vi har alternativer?
Javisst.
Den ødeleggende privatbilismen skal erstattes med kollektivtrafikk,
sykkel og sparkstøtting!
Dette vil likevel tvinge seg fram når oljemangelen er et
faktum. (Husker dere de deilige, bilfrie søndagene under
oljekrisa?) Inntil dette skjer, må restriksjoner på
privatbil-bruk i bykjernen innføres, samtidig med utbygging
av de kollektive transportmidler. Ingen privatbilbruk i rushtidene
(6.30 til 8.30 og 15.00-17.00) utenom rene nødstilfelle!
Spesielle dispensasjoner kan innvilges f.eks. handicappede (eller
direktører i 100-kilosklassen som ikke ORKER å gå
opp trikketrappen og ikke TALER synet av simple ubemidlede mennesker,
eller hva?)
Et sentralt bystyre viser seg gang på gang totalt ubrukelig
i administrasjonen av byen, kanalisert som det er, gjennom politiske
partier.
gang på gang som en indre lov motarbeider det vanlige folks
intereser.
Dette er ikke noe representasjonsdemokrati. Østbyfolket
har fått merke at bystyret er et redskap for kapitalkreftene.
Dette er byråkrati og kaos.
Mot dette har Østbybeboerne svart med en egen lokal organisering.
(Ladedemoen og Voldsminde-, Rosenborg/ Møllenberg-, Bakklandet
og Lillegårdsbakken Velforeninger og Velforeninga Uredd,
for Vollabakken/Korsgata).
Bydelen har sine egne, lokale aviser som kommer ut 5-6 ganger
i året, som sammen med regelmessige folkemøter sorger
for kommunikajson mellom beboerne.
Foruten å være et nærdemokrati, er disse velforeningene
også et slags syndikat, lokale bydelsråd, valgt av
folkemøter i hver bydel, hvor folk kan bestemme aktivt
over sin egen hverdag.
I disse lokale råd må alle lokale saker avgjøres.
Fra disse rådene samler man folk til mer sentrale råd
over større geografiske enheter, f.eks. over hele Trondheim
kommune.
Disse administrerer saker av kommunal størrelsesorden
(eksempelvis tele, post, veier, sjukehus, større prosjekter
osv.)
I Dette peker mot det motsatte av byråkrati og kaos. Dette
er anarki.
Trondheim viser veien.
Siste: Kommunen vil nå leie ut de tomme leilighetene på Bakklandet på korttidskontrakter. Men okkupantene, som har pusset opp leilighetene og gjort dem beboelige, må flytte for å gi plass til andre boligsøkende, heter det. Likevel - det går framover.
Edvard Mogstad
