VI ER DET VI KASTER

Hvem velger Norge: Kåre eller Gro?

For å hjelpe det norske folk i valget, har Gateavisa gått bak fasaden til de to politikerne. Ved hjelp av en ny vitenskap, garbagologi - læren om søppel - har vi forsøkt å finne trekk ved deres personlighet som kan sette folk bedre i stand til å velge.
På de neste sidene kan du lese resultatene av vår garbagologiske undersøkelse. Om jakten på avfallet - om juryens utpakning og høytflyvende teorier - og listen over hva vi fant, så du selv kan danne deg en mening.

GARBAGOLOGI som vitenskap ble introdusert i USA tidlig på 70-tallet av yippie-forskeren A. J. Webermann. Han vakte oppsikt som den første selvutnevnte "Dylanolog", ekspert på Bob Dylan. Over en lengre periode stjal han Dylans søppel hver dag for å detaljanalysere hans personlige utvikling. Bob Dylan var først rasende, men etter hvert oppnådde Webermann å få utlevert søppelet hans daglig. Etter en tid trykte han forskningsresultatet i "Yipster Times": Bob Dylan var heroinist.
A. J. Webermann har analysert søppelet til en rekke politikere og kjentfolk i USA, bl a. Jackie Onassis og Muhammed Ali. Ofte må han stjele søppelet slik som Gateavisas forskerteam gjorde hos Gro og Kåre.
Gateavisas undersøkelse av de to statsministerkandidatenes søppel er det første garbagologiske fremstøt i Norge.
Hovedtanken i garbagologien er at et menneskes søppel kan si mer om mennesket enn selv dagboka. Gateavisas garbagologiske utpakning av Kåre og Gro er imidlertid bare for en stikkprøve å regne. For VIRKELIG å finne ut alt om dem, måtte man undersøke det daglige avfallet over en lengre periode. Inntil garbagologi blir anerkjent som vitenskap og de nødvendige ressurser og hjelpemidler blir stilt til rådighet, finner vi ikke å kunne oppfylle disse strenge faglige krav. Våre lesere må derfor nøye seg med en smakebit.

 

Gateavias garbagolog-team på feltarbeid i nattens mulm & mørke:

Slik gikk det til at vi fikk tak i
søpla til Kåre & Gro

Vi visste det var en dristig plan. Garbalologi er ennå ikke anerkjent som vitenskap i Norge. og de to statsministerkandidatene ville neppe frivillig avgi sitt søppel til Gateavisa. Vi måtte derfor ta nattemørket til hjelp.
Da dette nattemørket plutselig omga oss og vi innså at det ikke var noen vei tilbake, begynte vi straks å ta sjølkritikk: Ingen visste hvordan de lokale forholdene var. Et mer trenet team ville f.eks. gått og solgt lodd på forhånd, og lagt opp en strategi. Vi hadde bare denne ene sjansen. Et mislykket, dvs. avslørt, forsøk ville bety at vi aldri ville få tak i Gros og Kåres søppel. Men vi var stilig antrukket i kamuflasjedrakter, bilen var mørk, og for ikke å mistenkes som tyver hadde vi tenkt å erstatte de verdiløse søppelsekkene med nye, mer attraktive sekker: jamaicanske ganja-smuglersekker i ekte hamp og med fire-fargers trykk. Dette innebar en ekstra risiko - lengre tid på åstedet - men vi fant det rett og rimelig å glede dem med denne overraskende "takk for søpla" oppmerksomheten.
Kåre Willochs rekkehus på Ullern lå greiest til - hvis vi bare hadde visst hvor det lå - og dessuten regnet vi det som minst risikobetont, så vi satte kursen dit.
På Ullern parkerte vi og sendte Kasper ut for å finne huset. Han kom tilbake og meldte ekstatisk fra om lett bytte.. Ingen hunder (vi hadde allikevel glemt å kjøpe inn suppebeina vi planla å ha klar), og søppelsekkene godt i ly av garasjen et passe stykke fra huset.
Vi snek oss amatørmessig og trolig meget støyende opp innkjørselen, men familien sov trygt i lørdagsnatten mens vi fjernet sekken og erstattet den med var gavesekk.
På veien fra dette første og ytterst vellykte kuppet og mot statsministerboligen på Bygdøy, mente vi oss et øyeblikk forfulgt av en gul personbil. Men Jonatan - sjåføren- svingte rutinert inn i sideveier og ristet forfølgeren av sporet. Vi svingte over broa til Bygdøy.
- Radiotaushet innføres, sa Jesper. Han hadde nylig desertert.
Vi veddet om sannsynligheten for at statsministeren hadde politivakt om natta. To mot to.
Deretter foretok vi vår eneste planlegging i løpet av natten: Operasjon Cato. Høyeste beredskap i ytterste krisetilfelle. Den skulle bestå i at Jesper, som var den eneste uten kamuflasjedrakt, skulle opptre som fyllik på vei til nachspiel, og avlede politiets oppmerksomhet mens vi tre andre om mulig sikret oss analysematerialet fra Gros villa.
I det norske samfunn er en fyllik det eneste notorisk uskyldige vesen. I spionsammenheng burde man snart oppfinne sprayflasker som kunne fremkalle fylledunst og alkoholisk ånde. En beruset person blir aldri mistenkt!

 

SPENNINGEN STIGER

Også denne gangen parkerte vi bilen et stykke unna og begynte nervøst å legge planer. Nervøsiteten steg da en mann med to rasehunder i band passerte bilen og stirret forskremt på oss. Lufter folk hundene sine klokka halv fire om natta på Bygdøy? Da vi innså at han var like mistenkelig som oss, sendte vi Jesper ut for å rekognosere, med streng beskjed om at han bare fikk ta med søpla alene dersom forholdene var spesielt vanskelige.
Ventetiden falt meget lang. Kasper ville sove, og Jonatan pisset nervøst i buskene. Vi hørte lyder overalt.
Til slutt dukket desertøren opp, nedtynget av en diger søppelsekk og med to bæreposer i hendene. Sorgen over ikke å ha vært med på handlingen druknet i gleden over at Gros flaskeavfall var ervervet. Og det var dobbelt så mye i sekken som i Kåres!
Jesper hadde ikke sett noen politvakter, men ville ikke ta noen sjanser. Vi kom til at vi likevel måtte bort og legge fra oss erstatningssekken. Fulle av overmot ruset vi biten ned Theodor Løvstads vei og parkerte foran nr. 19. Vi gikk opp med sekken. Jonatan oppdaget at billyktene var på og gikk ned for å slukke dem. Han hørte en bil komme og kjørte et lite stykke ned i gata for å gi plass til forbikjøring. Der stoppet han og skulle akkurat til å gå da han stirret ned på en politibil og et meget myndig politikvinnefjes.

 

OPERASJON CATO LAR SEG IKKE GJENNOMFØRE

Han tenkte raskt. En bilfører gir seg ikke uten videre ut som fyllik. Her var det bare en ting å gjøre, og det var å legge et rimelig antatt kort på bordet. Politidama bjeffet på Sunnmøremål. I bilen satt hennes mannlige kollega og skulte. Jonatan forklarte at vi var Gateavisas reportasjeteam, ute for å fotografere statsministerens villa. - De andre kommer hvert øyeblikk, oppmuntret han henne med.
Men det var bare Jesper som kom. Vi andre stod gjemt bak en busk og lurte på om det beste var å stikke av. To overlevende sannhetsvitner ville være bedre enn ingen. Dessuten hadde vi kameraene. Feltarbeidet var avsluttet, sekken erstattet, og med to i politiets klør allerede var det vel best å ta beina på nakken? Nei! Vi måtte ha et bilde av arrestasjonen!! Men hvordan? Vi stirret på hverandre og fikk øyeblikkelig samme ide. Vi skulle agere elskende par, og fotografere opptrinnet når vi var vel forbi! Glemt var kamuflasjedraktene, og arm i arm ruslet vi lykkelig nedover på den andre siden av gata, inntil Jonatans rop stanset oss. Vi var avslørt som medsammensvorne.

 

... MEN DET ER ET FORSØK VERD

I mellomtiden hadde dramatiske ting utspilt seg mellom politiet og de to modigste av Gateavisas reportasjeteam. Jesper, som hadde sine instrukser, ravet nedover mot bilen og snøvlet til Jonatans dypeste fortvilelse:
-Dø, jeg fant ikke det nachspielet! Før Jonatan fikk avverget det, fortsatte han:
- Men vi kan jo se om vi finner en annen fest! Politikvinnen gikk inn i bilen og kom ut igjen sammen med den andre. Begge hadde spent på seg revolverbeltet. Jonatan hadde nå raskt forklart Jesper at han heretter var Gateavisas utsendte på fotosafari og ingen annen.
Nå ble det avslørt at Jonatan ikke hadde med seg sertifikat. En etter en dukket tre nye politibiler opp og til slutt sto vi omringet av åtte purk.
Jesper hadde uten problemer blitt helt edruelig og forklarte de åtte uniformerte tvilerne at det var absolutt nødvendig at bildene vi tok av statsministervillaen ble tatt om natta. To av politifolkene tok en runde rundt huset for å se etter bomber mens Jonatan måtte blåse ballong. Det var nesten for mye på en gang: Ville de finne smuglersekken vår? Og var egentlig Jonatan edru? Men denne gangen hadde vi flaks.
Fordi vi manglet tilbørlig legitimasjon ble vi eskortert ned på Sentrum politistasjon i Vika, hvor vi måtte oppgi personlige data. Etter denne seremonien ble vi kjørt i Svartemarja til vårt enkle hjem for å fremvise legitimasjonene. Det faktum at en samboer hadde fødselsdagsselskap for fullt klokka seks om morgenen voldte en smule nervøsitet hos oss da politibilen svingte inn - men de tok det vel som et menneskelig trekk og slapp oss med en advarsel om å si fra neste gang, vi ville besiktige statsministerboligen.

Tante Sofie

 


SANNHETEN OM KÅRE OG GRO

Gro er mer folkelig enn du tror! Kamuflert bak luksusvillaen og den kjølige, effektive fasade har hun de samme problemer - og de samme små gleder - som folk flest. Uke etter uke må hun innse at slanke-anstrengelsene også denne gangen har vært forgjeves. Og i stedet for å gi opp målet, senker hun det!
Kåre er mer menneskelig enn du tror! Før festen begynner, sitter han på sitt lønnkammer og prøver nølende å formulere vertens tale. Ikke så lett for en mann som skyr selskapelighet og trives best med sild og poteter hjemme på kjøkkenbordet.
Dette var den gripende sannhet som gradvis åpenbarte seg for Gateavisas garbagologiske forskerteam da vi bit for bit avdekket de to statsministerkandidatenes søppel.


Takket være grundige forberedelser ved våre laboratorieassistenter skjedde både utpakningen og selve analysen av Gros og Kåres avfall den 23/8 under de mest betryggende vitenskapelige forhold. For å unngå forveksling med mulige katastrofale følger, ble de to sekkene tømt og innholdet spredd ut over to parallelle langbord, og innkalt reservepersonell bevitnet at alt gikk riktig for seg.

 

GRO FØRST - EKSTASEN VÅKNER

Det tok svært lang tid før forskerteamet kom i gang. I over en halv time sirkulerte de smånervøst og andektig rundt langbordene mens stanken bredte seg, særlig fra Kåres sekk. Til slutt tok en av assistentene resolutt bæreposene til Gro og satte flaskene etter kategori på bordet. Alle strømmet til: "Jøss! Tre halve Cote de Rhone! Hvem i all verden kjøper halve rødvinsflasker? -Heineken! - Pils! -Brigg! og Grape Soda Lett!"
Med ett var forskerteamet i full gang med å utvikle teorier omkring de halve rødvinsflaskene. Men foreløpig var alt bare hypoteser. For å finne flere holdepunkter måtte Den Store Sekken åpnes.
Det første sensasjonelle funn var en forseglet plastpose. Teamets siviløkonom åpnet den forsiktig. Sjøkart fra lystyachten ! Under nøye inspisering fra juryens havrettsekspert ble de brettet ut på bordet. Og der- midt inne blant sjøkartene - lå en samling nakne midtsidepiker. Flere enn noen alminnelig vegg ville få plass til. Stumme ble teamet stående og stirre mens kriminologen megetsigende dro frem et lyseblått bånd fra pornohaugen.
Et blått silkebånd? "Denne pornoen har vært nydt av en kvinne, eller en pervers!" skrek en av ekspertene. Ved nærmere undersøkelse kom en likevel til at det måtte dreie seg om jarekanten fra et lyseblått Høie krepp-laken. Overfor dette funn måtte forskerhjernene foreløpig melde pass. Midtsideoppslagene ble nøye inspisert og en kom til at det ikke fantes tegn til sædutløsning, noe som understøttet teorien om at brukeren var en kvinne, eller en gutt for ung til å utløse sæd.
Resten av utpakningen foregikk under stigende ekstase og tilsvarende synkende vitenskapelig klarhet. Stor var skuffelsen da et narkotika-lignende stoff, godt pakket inn i avispapir viste seg å være te-blader.
En forsker fant en pakke grønn Snus som tross nøye inspeksjon ikke luktet annet enn snus. En annen måtte fastslå at det mørke stoffet på en svamp ikke lot seg identifisere.
Det var på dette stadium ingen tvil om at forskerteamet samlet konsentrerte seg om å finne spor av narkotikabruk hos familien Brundtland. Først da en laborant kremtet og henledet de øvriges oppmerksomhet på at det også fantes andre interessante funn - spillkort, porno og spor av avvikende alkoholvaner - lyktes det å gjenopprette en slags saklighetsnorm.
Ikke desto mindre var man allerede på dette tidspunkt enige om den foreløpige konklusjonen: "Spillkort, vin og nakne damer."

 

OPPRYDNING HOS GRO

Stillheten bredte seg da en av forskerne avdekket en større mengde rørende enkle keramikkgjenstander. Har Gro kastet barnas skolearbeider? Da et uferdig knyteteppe i friske farger ble brettet ut på bordet, og det ut av søppelsekken stakk en masse gule bilbaneskinner med "Ivar", skrevet på baksiden, skjønte en at det hadde vært et større familieoppgjør.
Lampeskjermer, trebiter og en masse annet søl ledet jurymedlemmene inn på den klare konklusjon at her hadde Gro satt i gang en større opprydning. Vi kunne formelig høre henne: "Vi kan ikke leve i sånt rot, barn! Ja, Arne Olav, jeg snakker til deg også! Her må ryddes!". Og lydige og duknakkede hadde de ryddet. Kaja ryddet fargefilmene fra hytteturen i fjor. Jørgen kastet huskelappene fra speidern. Og Ivar kvittet seg med bagasjeetikettene sine fra Friggfeltet. Men hvem hadde kassert barnas egne kunstverk? Det måtte være Mor selv.
Lapp fra Kaja til pappa: "Jeg sover hos den piken jeg sov hos på tirsdag."
"Meget smart pike ," sa juristen. "Umulig for faren å finne henne."

 

TEORIENE UNDERBYGGES?

Fra nå av fikk hypotesene fart over seg. Ut av sekken kom aspirin, dispril og en pakke Dumex Confortid 50 mg stikkpiller. Alt ble sirlig lagt til side under etiketten "Drugs". Det mystiske Confortid viste seg ved hjelp av legenes Felleskatalog å være et middel mot reumatisme, med omtåkethet og sløvhetsfornemmelse som bivirkninger, men juryen fant ikke å kunne legge for stor vekt på ett enkeltfunn.
Plutselig ble hele teamet stående som fjetret og stirre på en enkeltgjenstand som liksom tilfeldig falt ned for seg selv. Det var en bitteliten pipe. I motkulturmiljøer går slike under navnet "festivalpipe".
Den første modige tok et skritt fram og snuste forsiktig på den. Den neste tok den andektig i munnen og prøvde den. Han brøt tausheten: "Det smaker tobakk. Men har den vært blandet med noe?" Vi våget ikke å trekke noen konklusjoner.
(To dager senere fikk vi kontakt med vår internasjonale narkotikaekspert, en mann som lever av å kunne fastslå kvaliteten på cannabisprodukter med sine smaksorganer. Han uttalte: "Mostly tobacco. There is also a faint taste of something else. However, I can not determine the exact nature of it.")
Teorien om familiens fine alkoholvaner ble imidlertid underbygd med fire flaskebeskyttere av den typen man bare får på tax-free shop på flyplasser.

 

GROS ALLER FOLKELIGSTE TREKK?

Et av jurymedlemmene var nå blitt stående og myse undrende på et A3 millimeterpapir med en slags kurve på. "Dette skjønner jeg ingenting av," sa han. Da var det at en av kvinnene kom til og skrek åndeløst:
"Det er en slankekur! Det må være en slankekur!! Akkurat sånt skjema satte jeg opp i fjor da jeg pinte meg!"
Og ganske riktig. Arket var delt i to. Øverst sto "Kaja" skrevet i margen. Nederst sto "Gro". Kajas skjema gikk jevnt og fint nedover, mens Gros spratt opp og ned som en jojo. Så ille gikk det med Gros slanking, kunne en lese, at hun på et tidspunkt måtte skifte skjema og føye to kilo til øverst på tabellen.
"Dette er forferdelig," sa en av ekspertene. "Når hun ikke kan følge sitt eget personlige slankeprogram, hvordan skal hun da klare Arbeiderpartiets?
"Det var likevel enighet om at landets kvinner ville få større sympati for Gro hvis hun bare sto frem og erkjente sine vektproblemer. Alle ville kjenne seg igjen. Spesielt når hun raste ned i vekt foran landsmøtet, og la på seg to kilo under en liten tur til Finland. Det er ikke lett å si nei takk til majonesen under en ambassademiddag.
Med denne gripende avdekking av statsministerens mest intime problemer måtte juryen ta seg en pause før de kunne sette i gang med Kåres etterlatenskaper.

KÅRES BRYLLUPSDAG?

Kåre Willochs søppel hadde nå spredt sin ubehagelige odør i timevis mens juryen analyserte avfallet til hans fremste politiske rival. Nå var det ingen vei utenom. Med dødsforakt gikk juryens røykdykkere til verks og åpenbarte stinkbomben: En hel bærepose full av rekeavfall.
En skjønte øyeblikkelig at dette ikke var daglig kost hjemme hos Willoch. Avfallet var nemlig omkranset av festlig mønstret gaveinnpakningspapir, konfektemballasje, massevis av visne blomster og - til juryens stumme forferdelse - selve den sprukne rekebollen i glass! "Her har det vært hæla i taket," bemerket en ekspert mens en annen falt i staver over en bukett tørket lyng: "Kan det ha vært til minne om John Lyng?" Flere blomster, vinkorker og til og med lykkønskningskort kom til syne og befestet inntrykket av festivitas.
Andektig ble stemningen da et av jurymedlemmene fisket opp et flekkete notatpapir og leste høyt fra Willochs egen håndskrift:
"ldeer... Lette fram syltetøy, ost, pølse, grovt brød, kjeks etc. Skal ikke være ekstra arbeid. - Vi må være moderne. - Vi skal være til støtte for hverandre. - Ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig selskapelig og synes ofte det er vanskelig og anstrengende. Man kommer sammen med så mange forskjellige..." Her sluttet skriften. Juryen stod taus. En av ekspertene renset stemmen og sa nølende: "Hva mente han med ost og pølse?"
"Han forsøkte å gi inntrykk av at selskapet skulle være noe hverdagslig," forklarte sosiologen. "Dette underbygges ved utsagnet om å være moderne. I virkeligheten var han livende redd."
Bildet av vår ærgjerrige statsministerkandidat som fortvilet, med hodet i hendene, forsøker å komponere en festtale i sitt eget hjem, festet seg for alltid på netthinnen til juryen og alle andre tilstedeværende.
Her fremsto en mann som smertefullt måtte erkjenne at han ikke greide å være den spontane, varme og kjærlige familiefar han så gjerne ville være.

Nye funn bekreftet at det måtte dreie seg om noe i retning av en bryllupsdag. En fant flere kort adressert til "Kåre og Anne Marie". Noen av dem var kassert sammen med innpakningspapiret. Av distraksjon - ufølsomhet?

 

KÅRES HVERDAG: SUNN OG TRIST

Bortsett fra dramatiske spor etter en verkefinger var Kåres hverdagssøppel usedvanlig trist. En medfølende oppgitthet sto å lese på juryens ansikter da avfallet ble avdekket. Større sunnhetsfanatisme i matveien må man trolig helt til Marianne Rykkes søppel for å finne! Det eneste avviket i den endeløse rekken av kålrabibiter og melkekartonger, var en pakke Findus Rett-i-Panne Torsk (den dagen Kåre laget maten?) og en Japp sjokolade, som et overveldende juryflertall mente var en typisk hverdagssjokolade. Man sitter ikke i et rekeparty og gomler Japp.
Det er bare naturlig i dette bildet at Kåre lager sin egen vin, og at han drikker massevis av te med sitron i (men avslører en viss klassebevissthet ved å holde seg til Twinings Earl Grey). Men at ekteparet alene klarer å sette til livs tre liter helmelk, tre liter skummet melk, en liter skummet kulturmelk og en liter Yops yoghurt på under en uke, det klarte ikke juryen å forstå selv ved samlet tankearbeid.
Inntrykket av Kåres hverdag var så fattig på impulser at juryen fant å måtte klassifisere det eneste spor av personlig ekstravaganse - en flaske "OK" etterbarberingsvann - under festsøppelet.
Høyre-tyrannens sirlige velordnethet kom fram på en lapp fra konfrontasjonsmøtet mellom Kåre og Gro i Frimurerlosjen i Trondheim. Her hadde Kåre sirlig notert seg antall innlegg og taletidens lengde på en kolonne for "KW" og en for "GHB".
Et tankevekkende bilde på hverdagen i rekkehuset på Ullern var en lapp med forhåndsbeskjed fra Elverket om strømutkobling den 17/8. Under hadde husfar rapportert - til Anne Marie? - at han kvelden den 16/8 hadde satt begge fryserne på full innfrysing så matvarene ikke skulle bli ødelagt.
Men undertegner Kåre seg med "KW" på en lapp til sin kone?
Ekspertene var lettet da det endelig viste seg å være en slutt på kålrestene og sildebeina. Likevel var det med en viss ettertenksom ærefrykt at juryen trakk seg tilbake for å tenke over funnene.

 

ET STORT PROBLEM

Det var ett problem juryen ble sittende og gruble over i flere timer. Det var som om alle funn falt inn på sin naturlige plass i det bildet man dannet seg av landets to statsministeerkandidater. Unntatt ett - og det er de tre halve rødvinsflaskene til Gro.
Vin, javel, men halve? Følgende teoriutveksling utspilte seg:
Er det en svikt i viljestyrken, at man innser at hele flasken går ned på høykant og derfor bare våger å åpne en halv, for ikke å bli for full til morgendagens viktige avgjørelser?
Eller er det et ledd i Gros slankeprogram?
Kan det være søvnløshet som fremtvinger behovet for vin, kombinert med den manglende viljestyrke slik at man tar en halv?
Eller deler ekteparet en halvflaske vin til middag? Men altså: Hvorfor bare en halv?
Alt synes å munne ut i mangel på selvkontroll og viljestyrke hos ekteparet Brundtland eller hos Gro (Arne Olav foretrekker vel whisky?. Men samtidig - som en også så av slankeprogrammet - en vilje til å forsøke å tackle problemene.
Som en konklusjon fant juryen imidlertid å måtte advare Gateavisas lesere mot å tilstrebe statsministerjobben: "Brigg og halve rødvin er lite attraktivt i lengden. En statsminister kan aldri oppnå det gode liv. "

 

LIVET GÅR VIDERE

Kåres rekefat og keramikkgjenstandene til Gros barn pryder nå et hjem på Oslos østkant.
Beboerne - ressurssvake og tildels arbeidsløse elementer - er meget takknemlige for fornyelsen i sitt hjem.

 

JURYENS UTTALELSE:

KÅREs søppel er preget av at det nylig har vært fest i huset. De utallige visne blomster, gavepapir og gavekort "til Kåre og Anne Marie", konfekten, rekeavfallet og hvitvinskorkene vitner om bryllupsdag eller noe slikt. Kåres egen kladd til vertens tale er et gripende vitnesbyrd om at selskapelighet i hjemmet er en sjeldenhet. Det går et skarpt skille mellom den overdådige fest hvor selv rekebollen gikk i søpla, og det enkle hverdagsliv familien Willoch etter avfallet å dømme fører. Her går det på sild og poteter! Det settes utrolige mengder melk til livs. Husholdningen preges sterkt av sunn og enkel kost, på grensen til det spartanske. Vi har imidlertid funnet spor av sjokoladespising i hverdagen - noe som tyder på et ganske annet forhold til kalorier enn hos Gro!
Emballasjen til 25 vinkorker tyder på at Kåre lager sin egen vin, noe som burde understreker hans enkle livsførsel.

Når det gjelder GRO, skal det være visst at det ikke var noe vanlig husholdningssøppel vi fant. Avfallet bar preg av opprydning i hjemmet - men juryen er delt i synet på om denne rydding har funnet sted hjemme eller på hytta. For seg selv fant vi en forseglet plastpose med blandt annet avrevne nakenbilder gjemt mellom gamle sjøkart.
- Det desperate slankeprogram sammen med de halve vinflaskene tyder på at statsministeren har problemer med viljestyrken. Hovedinntrykket ellers fra søpla er: Kortspill, kondomer, vin, hodepinetabletter og nakenbilder.
Til Ivar Brundtland: Hvis du leter etter bilbanen din, har vi den - mora di har kasta den!

 

SEX &DRUGS & ROCK-N-ROLL

 

FERIE & FRITID

 

GROS SHOPPING

 

GROS IKEA-KATALOG

 

DEN VANSKELIGE HVERDAG

 

FESTSØPPEL

 

HVERDAGSSØPPEL

 

TVILSSØPPEL

 

 SOLIDARITET MED UNDERTRYKTE

Vi har avslørende funn som vi ikke vil offentliggjøre av hensyn til ufrivillig innblandede familiemedlemmer.

 


Lærdommen fra Gros slankeprogram:
Man trenger ikke viljestyrke for å bli statsminister!


Tilbake til index
Tilbake til GA index