Christian Vennerød:
Åttende
mars åpnet mine øyne!
ÅTTENDE MARS forandret mitt liv! Jeg
er som født på ny. Troen på Kvinnebevegelsen
er kommet tilbake. Det vidunderligste har skjedd!
Feminismen var en gang i tiden utgangspunktet for hele mitt politiske
engasjement. Men i den senere tid ahr tvilen gnaget i mitt hjerte.
For å si det som det er, så mente jeg nesten at bevegelsen
var blitt en farlig sammensvergelse av puritanere og mannshatere.
Hvor feil jeg tokk! Takket være ÅTTENDE MARS er mine
øyne åpne igjen:
Det skjedde mens jeg sto og så på Kvinnetoget.
Plutselig ble min oppmerksomhet helt magnetisk trukket mot en
spesiell parole. Feiende rød og hvit blafret den i vinden:
Rett til kunstig inseminasjon for lesbiske og enslige kvinner!
Begeistringen traff meg som om jeg hadde drukket tre glass champagne
på styrten. Her var det endelig noe å kjempe for igjen!
Endelig en gruppe mennesker som trengte hjelp og solidaritet!
En gruppe avvikere som ble behandlet som stebarn av samfunnet!
Jeg hadde ikke vært på barrikadene for noe skikkelig
på lang tid. Men her var en sak å brenne for - en
sak å legge min identitet i: Retten til å føde
barn! Det var til og med noe så sjeldent som et positivt
politisk krav. Jeg så allerede Dagbladets firespalters oppslag
for mitt indre. Ør i hodet danset jeg ut bak transparenten,
mens jeg ropte: «Lesbiske og Menn samme kamp - samme kamp!»
Hittil har retten til å føde vært reservert
for heterofile kvinner som kan få seg en elsker eller ektemann.
Som en søster sa til meg i toget: «Det viser bare
hvilket patriark at vi lever i!»
Egentlig er vårt krav en selvfølge. Å føde
barn burde være en menneskerett. De fleste som har vært
med på en fødsel forteller med tindrende øyne
om den største opplevelse i deres liv. Det var på
høy tid at Kvinnebevegelsen reagerte mot at noe så
storartet skal forbeholdes de forbeholdes kvinner som eies av
menn. soleklart tilfelle av reinspikka diskriminering!
Det grenser til fascisme at man skal underkaste seg en mann for
å føde barn. At det alltid har vært slik, er
ingen grunn til å forsvare en helt uholdbar praksis. Hvis
naturens orden er kvinneundertrykkende, må vi forandre naturen.
Her har Åttende mars komiteen slått fast et fundamentalt
prinsipp.
Naturen har plassert enslige og lesbiske kvinner i en helt umulig
situasjon som krever full solidaritet fra resten av sam funnet.
- Tenk deg selv i deres sted, sa jeg til en kamerat.
- Jeg blir kvalm bare ved tanken, svarte han, det er helt utenkelig
for meg å skulle innlede et seksuelt forhold tiI en mann
for å få lov til å føde.
- Vi så hverandre i øynene. Dette hadde vi ikke tenkt
på før. Vi var også diskriminert! Vi
menn har ingen rett til å føde vi heller! Det var
uhyggelig! Lever vi ikke i et demokrati? Skal noen borgere ha
fortrinn fremfor andre på grunn av bioloske forskjeller?
Nei og atter nei!!
Vi tok hverandre i hendene og stemte i med den sang som umiddelbart
og spontant kom til oss akkurat der og da: «Vi er många
- vi er hälften. Hälften av alla som fins är män!»
Det var ikke noe vi fant på for å skape distanse til
våre søstre i bevegelsen. Men vi var så glade.
Endelig hadde vi også noe å kjempe for på personlig
grunnlag. Vi var diskriminert og undertrykt vi også !
Nå behøvde vi ikke lenger bøye hodet og skjemmes
fordi vi tilhørte samme kjønn som Leif Hagen. Vi
behøvde ikke sitte stille i forsamlingen mens kvinnene
la ut om hvordan deres svinaktige sjefer hadde spandert middag
på Grand. Vi behøvde ikke ta ansvaret for all voldtekt,
mishandling og prostitusjon!
Kort sagt: Vi kunne glemme det som i årevis hadde fått
oss til å tvile på om vi lenger orket å være
parti med Kvinnebevegelsen. Derfor var vi så glade. For
nå var vi ikke lenger bare blodfattige sympatisører;
vi var ekte , undertrykte. Nesten i samme båt som de som
hadde status av å være dobbelt undertrykt: de lesbiske!
Hurra!
Retten til det ufødte liv
OK - jeg forstår at det kan finnes innvendinger. Jeg er
ikke helt blind heller.Jeg vet at jeg ikke har noen livmor. Men
skal jeg lide et helt liv av den grunn? Har ikke samfunnet noe
ansvar? Det må da være vitenskapens, STATENS og sykehusenes
plikt å rydde opp i slike tekniske problemer. Jeg finner
meg ikke i å være undertrykket bare fordi Gud var
så sliten på lørdagen at han glemte å
gi oss menn også en livmor!
Og selv om legene prioriterer lungebetennelser, brukne bein og
hjettetransplantasjoner fremfor det å sete barn til verden,
så skal vi greieå leve med det også. Hvis vi
bare får retten til å føde! Det
er retten som er det viktigste. Et menneskes verdi bestemmes først
og fremst av dets politiske retigheter. Det har både FN
og norsk lov slått fast for lenge siden.
Når den fremynte del av Kvinnebevegelsen har gått
inn for kvinnens rett til militærtjeneste, er det ikke fordi
kvinnene så gjerne vil tilbringe et år av sitt liv
i tundra og sneslaps i Nord-Norge. Eller - måtte Vår
Frue forby - fordi kvinner har lyst til å skyte og drepe
og bombe! Men fordi vi vil ha retten til det. Vi vil ha retten
til alt! Da først kan all diskriminering opphøre.
La oss imidlertid gjøre en ting klart med en gang: Vi finner
oss ikke i å bli avspist med noe reagensrør! Våre
barn skal ikke føle at de er noe anderledes enn andre barn.
Det er ille nok at de ikke har både far og mor, om de ikke
skal bli mobbet i skolegården fordi de ikke er født
på skikkelig måte.
Jeg beklager virkelig at jeg har vært skeptisk til Kvinnebevegelsen.
Jeg undervurderte deres strategiske innsikt. Jeg forsto ikke at
de jentene jobbet etter en langsiktig plan. Først måtte
de få seg selv noen privilegier, og så ville de i
neste omgang slå til med å kreve det samme for alle!
Kjempesmart.
Dette har krevd en del taktiske manøvrer som jeg ikke forsto
hva innebar den gang kvinnene først reiste sine krav. Tenk
for eksempel på hvordan bevegelsen i mange år slet
for å få folk til å forstå at det var
en myte at kvinner var bedre mødre enn menn. Nå kan
vi begynne å høste fruktene av denne forutseende
opplysningskampanjen! Jeg synes det er bent frem rørende
at det var menns rett til å føde, kvinnene allerede
da hadde i tankene.
Mesterplanen begynner å ta form. Det dreier seg ikke bare
om å få kvinnene ut i arbeidslivet. Det er en selvfølge
for de fleste i dag at en kvinne realiserer seg selv mye bedre
på hermetikkfabrikken enn hjemme med tre-fire barn i skjørtene.
Det er derfor vi har retten til arbeid i grunnloven.
Men samfunnet trenger jo nye barn. Dagens tradisjonelle kvinner
greier ikke å holde produksjonen i gang slik at befolkningen
opprettholdes. Derfor må både menn og kvinner, både
lesbiske, homser, heteroer og avholdende; både gifte, samboere
og enslige - alle må vi ta på oss jobben med å
føde.
Ett barn hver! Det er planen. For hvis man ikke har flere enn
ett barn, har man råd til å gi det bort til en dagmamma.
(Eller dagpappa!)
Det er heller ingen tvil om at barnet har mye bedre av å
være enebarn. Forskning har vist at den førstefødte
får mer kjærlighet og omsorg, og kommer lenger i livet.
Personlig synes jeg det er hjerterått å føde
et barn nummer to, som får så dårlige sjanser
til å greie seg. Da er det mye bedre å bruke tid og
ressurser på å forberede skapelsen av det første
og eneste barnet på en skikkelig måte.
Intet bør overlates til tilfeldighetene. Det er hårreisende
gammeldags å produsere flere barn i håp om at i det
minste en av dem skal slå til. Noen kvinner har allerede
tatt konsekvensen av den moderne teknologis muligheter i USA.
De bruker i full trygghet sædbanken for Nobelprisvinnere.
Jeg forstår godt disse kvinnenes grundige forberedelser.
Når jeg en gang får en kunstig livmor, skal jeg ha
et barn som jeg kan være bekjent av. Tenk om jeg skulIe
få en sønn som Fr. Fr. Gundersen. Eller en datter
som Ida Lou Larsen. Fri og bevare meg vel!
Derfor er vi allerede nå i gang med å lage en eggbank
med sunne, norske egg. De som i første rekke vil bli bedte
om å donere en bit av eggstokken sin vil være toppene
fra næringsliv, forsvar og forskning. I tillegg vil vi bare
stille ett krav. At de kan dokumentere deltagelse i minst to åttende
mars tog.