Christian Vennerød:
Åttende mars åpnet mine øyne!

ÅTTENDE MARS forandret mitt liv! Jeg er som født på ny. Troen på Kvinnebevegelsen er kommet tilbake. Det vidunderligste har skjedd!
Feminismen var en gang i tiden utgangspunktet for hele mitt politiske engasjement. Men i den senere tid ahr tvilen gnaget i mitt hjerte. For å si det som det er, så mente jeg nesten at bevegelsen var blitt en farlig sammensvergelse av puritanere og mannshatere.
Hvor feil jeg tokk! Takket være ÅTTENDE MARS er mine øyne åpne igjen:

Det skjedde mens jeg sto og så på Kvinnetoget. Plutselig ble min oppmerksomhet helt magnetisk trukket mot en spesiell parole. Feiende rød og hvit blafret den i vinden: Rett til kunstig inseminasjon for lesbiske og enslige kvinner!
Begeistringen traff meg som om jeg hadde drukket tre glass champagne på styrten. Her var det endelig noe å kjempe for igjen! Endelig en gruppe mennesker som trengte hjelp og solidaritet! En gruppe avvikere som ble behandlet som stebarn av samfunnet!
Jeg hadde ikke vært på barrikadene for noe skikkelig på lang tid. Men her var en sak å brenne for - en sak å legge min identitet i: Retten til å føde barn! Det var til og med noe så sjeldent som et positivt politisk krav. Jeg så allerede Dagbladets firespalters oppslag for mitt indre. Ør i hodet danset jeg ut bak transparenten, mens jeg ropte: «Lesbiske og Menn samme kamp - samme kamp!»
Hittil har retten til å føde vært reservert for heterofile kvinner som kan få seg en elsker eller ektemann. Som en søster sa til meg i toget: «Det viser bare hvilket patriark at vi lever i!»
Egentlig er vårt krav en selvfølge. Å føde barn burde være en menneskerett. De fleste som har vært med på en fødsel forteller med tindrende øyne om den største opplevelse i deres liv. Det var på høy tid at Kvinnebevegelsen reagerte mot at noe så storartet skal forbeholdes de forbeholdes kvinner som eies av menn. soleklart tilfelle av reinspikka diskriminering!
Det grenser til fascisme at man skal underkaste seg en mann for å føde barn. At det alltid har vært slik, er ingen grunn til å forsvare en helt uholdbar praksis. Hvis naturens orden er kvinneundertrykkende, må vi forandre naturen. Her har Åttende mars komiteen slått fast et fundamentalt prinsipp.
Naturen har plassert enslige og lesbiske kvinner i en helt umulig situasjon som krever full solidaritet fra resten av sam funnet.
- Tenk deg selv i deres sted, sa jeg til en kamerat.
- Jeg blir kvalm bare ved tanken, svarte han, det er helt utenkelig for meg å skulle innlede et seksuelt forhold tiI en mann for å få lov til å føde.
- Vi så hverandre i øynene. Dette hadde vi ikke tenkt på før. Vi var også diskriminert! Vi menn har ingen rett til å føde vi heller! Det var uhyggelig! Lever vi ikke i et demokrati? Skal noen borgere ha fortrinn fremfor andre på grunn av bioloske forskjeller? Nei og atter nei!!
Vi tok hverandre i hendene og stemte i med den sang som umiddelbart og spontant kom til oss akkurat der og da: «Vi er många - vi er hälften. Hälften av alla som fins är män!» Det var ikke noe vi fant på for å skape distanse til våre søstre i bevegelsen. Men vi var så glade. Endelig hadde vi også noe å kjempe for på personlig grunnlag. Vi var diskriminert og undertrykt vi også !
Nå behøvde vi ikke lenger bøye hodet og skjemmes fordi vi tilhørte samme kjønn som Leif Hagen. Vi behøvde ikke sitte stille i forsamlingen mens kvinnene la ut om hvordan deres svinaktige sjefer hadde spandert middag på Grand. Vi behøvde ikke ta ansvaret for all voldtekt, mishandling og prostitusjon!
Kort sagt: Vi kunne glemme det som i årevis hadde fått oss til å tvile på om vi lenger orket å være parti med Kvinnebevegelsen. Derfor var vi så glade. For nå var vi ikke lenger bare blodfattige sympatisører; vi var ekte , undertrykte. Nesten i samme båt som de som hadde status av å være dobbelt undertrykt: de lesbiske! Hurra!

Retten til det ufødte liv
OK - jeg forstår at det kan finnes innvendinger. Jeg er ikke helt blind heller.Jeg vet at jeg ikke har noen livmor. Men skal jeg lide et helt liv av den grunn? Har ikke samfunnet noe ansvar? Det må da være vitenskapens, STATENS og sykehusenes plikt å rydde opp i slike tekniske problemer. Jeg finner meg ikke i å være undertrykket bare fordi Gud var så sliten på lørdagen at han glemte å gi oss menn også en livmor!
Og selv om legene prioriterer lungebetennelser, brukne bein og hjettetransplantasjoner fremfor det å sete barn til verden, så skal vi greieå leve med det også. Hvis vi bare får retten  til å føde! Det er retten som er det viktigste. Et menneskes verdi bestemmes først og fremst av dets politiske retigheter. Det har både FN og norsk lov slått fast for lenge siden.
Når den fremynte del av Kvinnebevegelsen har gått inn for kvinnens rett til militærtjeneste, er det ikke fordi kvinnene så gjerne vil tilbringe et år av sitt liv i tundra og sneslaps i Nord-Norge. Eller - måtte Vår Frue forby - fordi kvinner har lyst til å skyte og drepe og bombe! Men fordi vi vil ha retten til det. Vi vil ha retten til alt! Da først kan all diskriminering opphøre.
La oss imidlertid gjøre en ting klart med en gang: Vi finner oss ikke i å bli avspist med noe reagensrør! Våre barn skal ikke føle at de er noe anderledes enn andre barn. Det er ille nok at de ikke har både far og mor, om de ikke skal bli mobbet i skolegården fordi de ikke er født på skikkelig måte.
Jeg beklager virkelig at jeg har vært skeptisk til Kvinnebevegelsen. Jeg undervurderte deres strategiske innsikt. Jeg forsto ikke at de jentene jobbet etter en langsiktig plan. Først måtte de få seg selv noen privilegier, og så ville de i neste omgang slå til med å kreve det samme for alle! Kjempesmart.
Dette har krevd en del taktiske manøvrer som jeg ikke forsto hva innebar den gang kvinnene først reiste sine krav. Tenk for eksempel på hvordan bevegelsen i mange år slet for å få folk til å forstå at det var en myte at kvinner var bedre mødre enn menn. Nå kan vi begynne å høste fruktene av denne forutseende opplysningskampanjen! Jeg synes det er bent frem rørende at det var menns rett til å føde, kvinnene allerede da hadde i tankene.
Mesterplanen begynner å ta form. Det dreier seg ikke bare om å få kvinnene ut i arbeidslivet. Det er en selvfølge for de fleste i dag at en kvinne realiserer seg selv mye bedre på hermetikkfabrikken enn hjemme med tre-fire barn i skjørtene. Det er derfor vi har retten til arbeid i grunnloven.
Men samfunnet trenger jo nye barn. Dagens tradisjonelle kvinner greier ikke å holde produksjonen i gang slik at befolkningen opprettholdes. Derfor må både menn og kvinner, både lesbiske, homser, heteroer og avholdende; både gifte, samboere og enslige - alle må vi ta på oss jobben med å føde.
Ett barn hver! Det er planen. For hvis man ikke har flere enn ett barn, har man råd til å gi det bort til en dagmamma. (Eller dagpappa!)
Det er heller ingen tvil om at barnet har mye bedre av å være enebarn. Forskning har vist at den førstefødte får mer kjærlighet og omsorg, og kommer lenger i livet. Personlig synes jeg det er hjerterått å føde et barn nummer to, som får så dårlige sjanser til å greie seg. Da er det mye bedre å bruke tid og ressurser på å forberede skapelsen av det første og eneste barnet på en skikkelig måte.
Intet bør overlates til tilfeldighetene. Det er hårreisende gammeldags å produsere flere barn i håp om at i det minste en av dem skal slå til. Noen kvinner har allerede tatt konsekvensen av den moderne teknologis muligheter i USA. De bruker i full trygghet sædbanken for Nobelprisvinnere.
Jeg forstår godt disse kvinnenes grundige forberedelser. Når jeg en gang får en kunstig livmor, skal jeg ha et barn som jeg kan være bekjent av. Tenk om jeg skulIe få en sønn som Fr. Fr. Gundersen. Eller en datter som Ida Lou Larsen. Fri og bevare meg vel!
Derfor er vi allerede nå i gang med å lage en eggbank med sunne, norske egg. De som i første rekke vil bli bedte om å donere en bit av eggstokken sin vil være toppene fra næringsliv, forsvar og forskning. I tillegg vil vi bare stille ett krav. At de kan dokumentere deltagelse i minst to åttende mars tog.


Christian Vennerød: - Jeg krever retten til å føde barn!

Tilbake til index
Tilbake til GA index