FANTASIEN ER TIL FOR Å BRUKES

Jan Vindheim om Doris Lessing: sosialrealisme og galaktiske imperier.

Man bør kanskje ikke forundre seg over at Doris Lessing er blitt utropt til «kvinnesaksforfatter». Hennes intensjoner som forfatter lar vanskelig bodt forklare, og det letteste for det radikale etablisementet er da å ta henne til innlekt for og sitt. Sjølsagt kan «Den gyldne notatbok» leses som en roman om kvinnefrigjøring - at deler av romanen heter «frie kvinner» bidrar til dette - men Doris Lessing sier sjøl: «det interessante er imidlertid at da jeg arbeidet på boken, falt det meg ikke et øyeblikk inn at det var dette kvinnefrigjøring jeg skrev om». (1)
Hva er det da hun er opptatt av? Slik jeg opplever bøkene hennes er hun først og fremst opptatt av å stille spørsmål - gjerne gamle spørsmål, men hun ser dem slik at de blir levende i dagens globale situasjon. Hun vil ikke plaseres i noen religiøs eller politisk bås, men har i stadig sterkere grad blitt opptatt av å reformulere de tradisjonelle spørsmål: Hva er mennesket? Hvor kommer det fra? Hvor skal det hen? Og i dette arbeidet kvier hun seg ikke for å ta i bruk de eldste tradisjonene menneskeheten rår over: de religiøse overleverigene.
Dette betyr ikke på noen måte at hun har mistet konten med dagens virkelighet - tvert i mot viser hun i en og i en hvordan vi trenger det djupere perspektivet som religionene hevder å forvalte for å kunne forstå dagens situasjon - eller iallefall for å begynne å gjøre det.

Før og etter sammenbruddet
Det går an å sette et skille i Doris Lessings forfatterskap, men det er vanskelig å finne nøyaktig hvor det går. For eksempel begynner romanserien om Martha Quest temmelig «normalt» med å skildre hennes barndom i Rhodesia, men ettersom vi nærmer oss slutten skjer det nye ting - i det siste dobbeltbindet «Byen med de fire porter» lever Martha gjennom et opprivende nervesammenbrudd der «normaliteten» blir mindre og mindre håndgripelig. Boka ender ikke før etter en verdensomspennende atomkrig, der den sivilisasjon vi kjenner har brutt fullstendig sammen og Storbritannia er blitt en radioaktiv ødemark.
I romanen «En overle vendes erindringer» får vi også presentert Vestens sammenbrudd - hovedpersonen bor i et London der ungdomsbandene etterhvert blir de reelle makthaverne i drabantbyer der offentlige tjenester bryter helt sammen. Allerede før denne bok var ei annen bok av Doris Lessing blitt utgitt, «Instruks for en nedstigning i helvete». Den kan med litt velvilje karakteriseres som radikal tendenslitteratur, siden dens ramme er fortellinga om en manns reise gjennom galskapen, i sitt forsvar for retten til galskap ligger den nær den kritikken av psykiatrien som Ronald Laing uttrykte. Men i sin skildring av «galskapen» ruller boka også opp en annen virkelighet, der hovedpersonen opplever sin egentlige identitet - han er nemlig sendt til jorda for å motarbeide den åndelige formørkelse og forvirring som hersker her. Disse avsnittene må være noe av det ypperste som er prestert av visjonær litteratur noen gang. Det er nærliggende å se denne gradvise forskyvinga av tyngdepunktet i Doris Lessings litteratur i sammenheng med hele den tendensen til økt interesse for åndelige spørsmål som slo igjennom med hippierørsla sist på sekstitallet. Doris Lessing er en av de få som ikke har latt seg drive tilbake til sosialrealismen på samme måte som f.eks. toneangivende norske forfattere så logrende jgorde.
I et intervju fra 1964 - før hetsen mot psykedeliske opplevelser for alvor satte inn -beretter Doris Lessing om sin eneste meskalintrip. «Det var en høyst uvanlig erfaring. Masse ulike spørsmål reiser seg, men for oss er det mest interessante: Hvem er vi? Der var flere ulike mennesker, eller «ego'er» som deltok... Jeg både fødte og ble født. Hvem var mora og hvem var barnet? Jeg var begge men ingen... og hvem regisserte. det hele?
«Barnet ville ikke bli født med de foreldrene... og det kjedet seg... en slags kosmisk kjedsomhet. Barnet hadde vært født mange ganger tidligere og bare tanken på «å måtte i gjennom det hele nok en gang» gjorde det utslitt på forhånd... Og hele dette spørsmålet om Jeg, hvem er Jeg, hvilke ulike nivåer finnes i oss, er høyst relevant for det å skrive, til den skapende skrive-prosessen... Men det vesenet som blei født var ikke «en forfatter». For det første var det uendelig gammelt, og det var hverken maskulint eller feminint, hadde ingen rase eller nasjonalitet. Jeg kan ganske lett gjenoppleve «følelsen» eller «smaken» av det vesenet. Det er ikke langt fra det vesenet eller den personen du er når du våkner opp fra djup søvn, og et øyeblikk ikke kjenner omgivelsene i en og tenker. «Hvem er jeg? Hvor er jeg? Er denne handa mi?» Du er noen, det er sikkert, men hvem?» (2)
Jack Orkneys fristelse
En tredje innfallsvinkel til det verdensbildet Doris Lessing utforsker i sine seinere bøker (i tillegg til galskap og meskalin) finner vi i novellen «Jack Orkneys fristelse» (på norsk i «19 noveller»). Her er det møtet med døden som får hovedpersonen til å forlate sine tilvante tankebaner. Jack Orkney er en garvet radikaler som bare har forakt til overs for alt som heter religion, metafysikk osv. Dette er han stolt av, men ved hans fars dødsleie slår panseret sprekker, og i noen dager og uker opplever han at en ny verden åpner seg for ham: «Det var eiendommelig at mens han på et øyeblikks varsel kunne ha gått opp til eksamen om sosialismens, kommunismens og beslektede bevegelsers historie, ideer og nåværende stilling, trygg på at han ville kunne svare på selv detaljspørsmål om en eller annen ubetydelig sekt i et fjernt land, var han så uvitende om religionshistorie og religiøs tenking at han ikke kunne svart på et eneste spørsmål». Med andre ord: «han visste overhodet ingenting om hva katolikkene mente, annet enn at de ikke trodde på barnebegrensning men trodde på Paven».(3) Heldigvis klarte den gamle gjengen å redde Jack Orkney fra å bli religiøs i denne om gangen, men minnene for svant ikke helt: «Bak denne skeptiske verden lå en annen som ingen bevisst beslutning kunne hindre ham i å utfor ske»

Oppdrag på Shikasta
De seinere åra har Doris Lessing arbeidet med en serie romaner kalt «Canopus i Argos arkiver». I forordet til den første boka i serien «Shikasta», skriver hun at hun synes science fiction og spacefiction utgjør de mest vitale greinene innen dagens litteratur. «For en åpenbaring det har vært - science fiction, space fiction - en eksplosjon ut av det blå, fullstendig uventet, som alltid når menneskets bevissthet tvinges til å utvide seg: denne gang henimot stjernene, galaksene og hvem vet hva det neste blir» (4). Hun sier at science fiction forfatterne er i stand til å si sannheter de respektable er nødt til å overse. De kan bl.a. utforske de hellige skriftene - Bibelen, Koranen, Popol Vuh, Dogonfolkets tradisjoner osv. - på samme uredde måte som de utforsker sosiale og vitens kapelige muligheter. Og romanen «Shikasta» er da også tydelig inspirert av Bibelen.
Canopus i Argos er setet for et stort imperium som omfatter planeter og folkeslag i store mengder. De behersker teknikker som reinkarnasjon og romreiser og mye annet som mindreverdige kolonifolk ikke kan forstå. De har også et tidsperspektiv der planlegging for titusener av år er rutine. Fra Imperiets arkiver har Doris Lessing henta fram en rapport fra en viss Johor, om utviklinga på planeten Shikasta, en planet som har påfallende mange likhetstrekk med den jordkloden det skrives på.
Canopus og Sirius delte planeten mellom seg på et tidlig tidspunkt, Canopus som forakter Sirius, men er nødt til å leve med konkurrentens eksistens, oppretter et kosmisk energi samband mellom geometrisk anlagte byer på Rohanda: den strålende. Byene bygg es av kjemper med en levealder på 5000 år. Grunnet uforutsette kosmiske begivenheter ødelegges dette sambandet. Både kjempene og dem de skulle oppdra (menneskene) mister kontakten med Canopus. Rohanda den strålende blir Shikasta den sønderrevne.
Johor beretter om sin og sine medarbeideres anstrengelser for å hjelpe menneskene til å fatte Canopus' velsignende sannheter, i konflikt med Sirius-innflytelsen og de nedverdigende innflytelsene fra Shammat og Puttiora. I det tredje bindet i serien, «Sirius-eksperimetene» får vi høre tilsvarende erfaringer fra en av makthaverene i Siriusimperiet, Ambien II.
Sin udogmatiske holdning demonstrerer forfatteren gjennom at bind 2 - «Ekteskapene mellom sone 3, 4 og 5» er en betagende fabel om kontakt og utvikling mellom ulike kulturer. Bind 4 og 5 har også hver sin egenart. «Representantene for planet 8» som kildrer en planets dødskamp, og viser hvordan vekst og forandring følger oss helt inn i døden og forbi dødens port. «De sentimentale agentene i Volyen-imperiet» er først og fremst en satire over politisk og religiøs retorikk...

Ikke stein til byrden
Det kan kanskje virke som «Canopus i Argos-arkiver» inneholder en ny mytologi, eller kanskje beint fram en ny, religion - men en slik oppfatning vil Doris Lessing ha seg frabedt. Her er stridende systemer nok fra før, hensikten, har ikke vært å øke fovirrigen ved å skape et nytt, men å bidra til å stille spørsmål som er mere nødvendige enn noen gang. Å stille de eldste spørsmål på ny. Vel er hun tilknytta SUFI-rørsla, men hun vil ikke oppfattes som misjonær for noen oppfatning. Spurt av Peter Norman Waage om sin holdning til reinkarnasjon sier hun: «Jeg hverken tror eller avviser det, men holder muligheten åpen» og føyer til «gjennom tidene har enkeltmennesker og folkeslag med vel så god innsikt i dette som vi, betraktet tanken på reinkarnasjon som en selvfølge. Å avvise den uten videre er i gjen et tegn på vestlig arroganse. Du vet, jeg har alle mulige gammeldagse ideer, men jeg vil ikke bli asossiert med noen religion.» (1)
Gjennom «Canopus i Argos Arkivene» har Doris Lessing sluppet inn i verdenslitteraturens salonger en rekke ideer som rasjonalisme og materialisme mente å ha utryddet for godt - at de ikke har utløst noen gjennomgripende debatt her til lands viser bare at viktige tanker krever tid for å virke.
Dessverre har den norske oversetteren av de siste bindene i serien ikke hatt evne til å leve med i forfatterens åpenhet for uortodokse (men urgamle) muligheter. I forordet til «Sirius-eksperimentene» kan vi i den norske utgaven f.eks. lese «at man i fortiden (kanskje) målte tiden på en amlen måte». (5). Dette er utvilsomt en mulighet, men i den engelske utgaven står det om muligheten for «a different lifespan in the past» (6), altså en annen levealder - en mulighet vi nettopp finner eksempler på i denne enestående bokserien, samt sjølsagt i slike verk som l. Mosebok. De som behersker engelsk bør derfor skaffe seg engelskspråklige utgaver av bøkene. Les vel!
Jan Vindheim

Fotnoter:
(1) Intervjuet av Peter Normann Waage, Arken 3-4/1983
(2) Intervjuet av Roy Newquist, «Counterpoint» (1964), gjengitt i «A small personal voice» red. Paul Schlueter, Vintage Books, New York, 1975
(3) «19 Noveller», Gyldendal 1975
(4) «Shikasta», Gyldendal 1979
(5) «Sirius-eksperimentet», Gyldendal 1981, s.6
(6) «The Sirian experiment», Jonathan Cape, London 1981.

Tilbake til index
Tilbake til GA index