Justismord:
Livsvarig
fengsel og ti års sikring for et drap han ikke har begått
For noen måneder siden blei Per Liland løslatt
fra Ila landsfengsel og sikringsanstalt etter å ha sonet
en dom på livsvarig fengsel pluss ti års sikring for
dobbeltdrap. Dommen fikk han i 1970, og det er ganske klart at
lagmannsretten da dømte en uskyldig mann til lovens desidert
strengeste straff.
På formiddagen julaften 1969 kom tre mann til Glem mensgaten
73 i Fredrikstad. De skulle besøke en kompis, og antageligvis
dele ei kagge eller to med ham. Da de banket på, var det
ingen som åpnet men de kom seg inn ved hjelp av litt lirking
på låsen. Inne fant de kompisen og en annen kar, begge
døde og tydeligvis slått ihjel.
De varsla selvsagt politiet og full etterforskning blei iverksatt.
Distriktslegen fastsatte draptidspunktet til seint lille julaften
eller natt til julaften. Den samme konklusjon kom man også
til da likene seinere blei obdusert.
Siden huset stort sett blei besøkt av folk som drakk endel,
foretok politiet straks noen arrestasjoner i miljøet. En
av dem som blei arrestert var Per Liland, og siden han ikke hadde
noe alibi for drapstidspunktet og attpåtil benektet å
ha vært i kontakt med de avdøde lille juIaften, blei
han varetektsfengsla, sikta for drapene. VG skreiv da bl.a. at
nettopp det at han benektet å ha vært i kontakt med
de avdøde lille julaften kan bli hans skjebne. En rekke
vitner påstod nemlig at de hadde sett Liland sammen med
en av de av døde denne dagen. Nå skjedde det som
dessverre altfor ofte skjer i saker som politiet etterforsker.
Man var så sikre på at man hadde den skyldige at man
kun konsentrerte etterforskningen omkring det å finne indisier/beviser
mot Liland. At en annen kunne ha begått drapene ser ut til
å ha vært en ukjent tanke for politiet. I tillegg
var det en ganske grei syndebukk politiet hadde funnet: Både
kjent for å være hissig og oppfarende, og tidligere
dømt for vold.
Allikevel var det ikke så helt lett å få plassert
skylden på ham. Alle tekniske undersøkelser frifant
ham, og det var heller ingenting som tydet på at Liland
hadde drept dem på det angitte drapstids punkt.
Vel, man har en påstått drapsmann, men tidspunktet
for drapene passer ikke. Hva gjør man så?
Jo, man finner ut at drapene nok har skjedd en annen dag, 22.
desember istedet. Da har man nemlig en del indisier mot Liland.
Blant annet skal han ha vasket en bukse og en kamerat som i fylla
traff Liland den dagen påstår at han var nervøs.
Som støtter for at drapene hadde skjedd et døgn
tidligere enn først antatt hadde politiet to lærde:
Professor Jon Lundevall og dosent Gjertsen. Sistnevnte hadde overhodet
ikke sett likene.
Til grunn for deres konklusjon vises til celleinnvekstfunn og
andre ganske omfattende - og for en legmann uforståelige
- beregninger, som alle blir sterkt imøtegått av
bla. en rekke svenske fagfolk på området. Den samme
Lundevall konkluderte omtrent samtidig med at en annen død
mann som blei funnet hadde begått selvmord. Sikkerheten
hans var ikke så stor her heller, etter en stund viser det
seg at mannen var blitt drept og drapsmannen blei arrestert.
I slutten av juni 1970 blei så Lilandssaka tatt opp i Eidssivating
lagmannsrett i Sarpsborg. Vi skal se litt på hvordan rettsaken
gikk for seg, men kan selvsagt ikke få med alle momenter.
De momenter som er tatt med viser allikevel helt klart hvordan
tilfeldighetene ofte rår i norske rettssaler.
I retten hevda aktor at følgende hadde skjedd: 22.12. er
Liland sammen med endel andre i Glemmensgaten. Folk kommer og
går, og utpå kvelden blir Liland og de to drepte aleine.
De begynner å slåss og Liland dreper dem med ei vedøks
som pleide å stå i rommet. Hvorfor Liland og hans
gode venner skulle begynne å slåss veit ingen. Det
blei ikke funnet fingeravtrykk på øksa. Liland forlater
stedet, går hjem , vasker buksene sine og spiller sjakk
med en nabo. Denne naboen karakteriserer Liland som helt vanlig
denne kvelden, og sier at han spilte veloverveid og godt. Hvem
gjør det umiddelbart etter at han har drept to mennesker?
Seinere går han tilbake til drapsstedet, ser at den ene
av karene lever, og slår ham ennå en gang. En drukkenbolt
påstår at Liland åpnet for ham der på
kvelden og at han sa til denne at det ikke var noen vits i å
være der fordi de var drita fulle, eller at det var sykdom
der inne. Begge versjonene finnes i vitneforklaringen.
En annen drikkebror av Liland påsto at han var blitt letta
av ham samme dag, og fortalte at Liland hadde hatt mord i blikket.
Og aktor la da også veldig vekt på Lilands fortid:
Han mante at Lilands prognoser var dystre utifra tidligere domfellelser
og at han var kjent for å være kranglete i fylla.
Det er verdt å merke seg at i en engelsk rett ville det
overhodet ikke gått an å bruke en manns tidligere
domfellelser og dårlige rykte for å få dømt
ham.
Forsvareren Alf Nordhus la vekt på at drikkebroren som påsto
LiIand hadde robba han denne dagen hadde vært svært
full og huska lite av hva som skulle ha hendt. Når det gjaldt
punktet om at Liland hadde vaska buksene om kvelden, poengterte
Nordhus at det da slett ikke var uvanlig å vaske bukser
i Fredrikstad, og siden blodet som var funnet på denne buksen
var av samme blodtype som den Liland selv badde, beviste dette
ingenting.
Han la også vekt på at det er et viktig rettssikkerhetsprinsipp
at anklageren skal bevise - og ikke bare anta, slik som det blei
gjort i denne saken.
Til det store momentet, nemlig vitnene, kunne Nordhus fortelle
at de aller fleste vitnene hadde sett en eller begge de drepte
på lille julaften. Det var disse som i sin tid fikk Liland
fengsla, nettopp fordi de påsto dette. Nå var endel
av dem gått fra denne forklaringen, og sa at det nok var
22. istedet, mens noen av dem fortsatt holdt på sin opprinnelige
forklaring. Hvem er så mest troverdig av disse? Det var
ihvertfall sju vitner som påsto å ha sett en av de
drepte lille julaften, og en av dem kan fortelle at han holdt
på å kjøre ned mannen ved halvsjutiden om kvelden.
Skal man tro aktor holdt han da altså på å kjøre
ned et spøkelse?
Det gikk som politiet håpet på. De fikk lagretten
til å gå på limpinnen og den dømte Liland
til livsvarig fengsel og ti års sikring. Drapsdatoen blei
satt til 22.12. Som et lite apropos kan det nevnes at på
begge de avdødes gravsteiner står det at dødsdatoen
var 23.12.... Dagen som, den for de fleste overraskende dommen,
falt på var 3. juli 1970.
Sten Ekroth var i retten under behandlingen av saken og han blei
så forbanna på den behandlinga den tiltalte fikk at
han satte igang med å jobbe med saka. Sammen med ham fikk
Liland utarbeida en begjæring om gjenopptagelse. Bunken
med saksdokumentene som fulgte begjæringen var på
over tusen maskinskrevne sider og inneholdt mange momenter som
skulle tilsi gjenopptagelse. Svaret fra både lagmannsretten
og høyesterett vår det samme som alltid når
de får begjæringer om gjenopptagelse: Nei.
Til tross for at han nå er ute har ikke Liland gitt opp
håpet om å få omgjort dommen, og jobber i en
med å forsøke å få den gjenopptatt -
denne gang i samarbeid med høyesterettsadvokat Feydt. Et
av momentene deres er at den svenske rettsmedisineren S. O. Lindholm
ved Statens Rättsläkarstation i Stockholm har underminert
hele grunnlaget professor Lundevall brukte for å påstå
at drapene var skjedd et døgn tidligere enn først
antatt. Lindholm sier bl.a. at det ikke er mulig å gjøre
noen antakelige beregninger på bakgrunn av obduksjonsfunnene,
og finner det opprørende at man forsøker å
anvende seg av ting som f.eks, celleinnveksten.
Han får støtte for dette synet fra andre svenske
fagfolk på området.
Her står saka i dag.
Vi har ikke truffet noen vanlige folk som etter gjennomgang av
saka tror at Liland er skyldig. Inne på fengslene er det
alltid skepsis til folk som hevder de er uskyldig dømt.
Det er vi alle, pleide å være gjennomgangsmelodien
når noen sier dette. I Lilandsaka later det til å
være motsatt, og vi fikk dette svaret da,vi spurte en tidligere
medfange av Liland om hans syn på det: Per ja, klart han
er uskyldig. Det var ikke mange inne på kåken som
trodde noe annet. Dessverre så tror de som styrer og steller
med disse sakene kun på seg selv.
Av Roy Pedersen