De holdt på med å øve inn nye lå ter da vi kom det var bare to uker til de skulle begynne innspillingen av en rask LP, i motsetning til den forrige som trakk ut noe jævli før den endelig kom ut, en Smule glætt. De setter fra seg gitarene og skuler mot fremmedlegemene i rommet jeg kremter og tenker ut et genialt musikkpolitisk spørsmål. Men da spør Mick J ones om vi vil være med og spille fotball.
Jeg kommer på lag med Mick Jones, Joe Strummer og to roadies. Chris kommer på lag med Topper Headon, Paul Simenon og to venner av bandet.
Vi åpner absolutt sterkest. Joe Strummer er en glimrende spiss, med raske finter og presise skudd. Men etter fire oppløp er han nødt til å trekke inn i mål en tanke overopphetet. Mick Jones begynner nå et mer offensivt spill, men er treg til å få ned i forsvar. Dette gjør at Topper nå slår til for fullt. Han må man kunne kåre til banens beste spiller. Liten og kjapp og med den beste kondis. Spillet snur seg til deres fordel, og Paul Simenon setter inn noen glimrende langskudd mot slutten og avgjør kampen 1 5 - 14. Det var om å gjøre å komme først til fernten.
Etterpå drar vi ned på pubben
og tar noen øl, prater ikke om noe spesilt. Men da jeg
igjen forsøker meg på et spørsmål om
bandet, var det akkurat tid for dem til å begynne å
øve igien. De lurer på om vi har lyst til å
komme igjen dagen etter For in tervju? prøver jeg å
spørre med muskel kramper og hold etter de fysiske utskeielsene.
Nei, for å spille fotball selvfølgelig, sier Joe Strummer, noe overrasket over mitt absurde spørsmål.
Neste dag har vi begge en del trøbbel med å gå på grunn av stive bein, men vi kjemper oss fram.
Oppe i øvingslokalet flakser en bedresset rastaman, og prater kontinuerlig dette uforståelige utenlandske språget. Han presenterer seg som Doctor Alimantado og er visstnok svært berømt. Men, han var en elendig back. Jeg kom i skade for å komme på lag med ham, og han slang stadig ut beskjeder på dette hubba-bubba-språget. Det ble en slitsom kamp, og da Joe stmmmer allerede på stillingen 5-3 skadet skulderen, trakk vi oss tilbake til øvingslokalet.
Nå prøvde jeg en annen teknikk. Jeg sa at vi egentlig var kommet for å prøve å lage en konsert med dem i Oslo Vi snakka litt om at vi burde prøve å få i gang en Rock mot rasisme beve gelse i Norge også, og at en Clash-konsert sikkert ville være en bra start. Nå begynner de endelig å bli litt mer pratsomme, og er ganske ivrige på ideen. De sier de kan spille gratis hvis det er for en slik sak. Men først skal LPen bli ferdig og så er det USA -tur og sa en del i England. Men de kommer gjerne når de har tid. Det er bra, men idet jeg prøver å gå over til noen litt intervjuaktige Spørsmål må de begynmne å øve igjen. Så noe intervju blir det aldri. Håper Gateavisa tar dette, for de tusen kronene og noen jævla stive legger.