Fantasiens
Hitler?Fantasiens
Hitler?
Er Walt Disney den største
kunstneren Amarika har fostret? Om noen i det hele tatt kan passere
som USAs offisielle nasjonale kultur, må det være
Disneys tegneserieverden.
Hans figurer har ært med på alt fra kuppet i Chile
til tyggegummi Tsjekkoslovakia. De er verdens mest brukte barnevakter.
Er disney fantasiverdenens Hitler?
Walt Disney hatet døden. "Jeg vil ikke ha noen
begravelse, jeg vil at folk skal huske meg levende," sa han.
Da han døde i 1966 var det ingen annonsering av begravelsen
før den var over, og ingen informasjoner sivet ut. Det
er ikke pent å ta livet av julenissen, så mange mente
at det å hemmeligholde Walt Disneys gravsted ganske enkelt
var en forretningsmessig nødvendighet.
I Konsernet oppførte de ansatte seg som om sjefen ennå
levde - i årevis snakket de om ham bare i presens: "Walt
mener... Walt har sagt..." Det ble påstått at
han hadde etterlatt seg en 20 års filmatisert ordre for
den dagligevirksomhet, til avspilling under hvert årsmøte.
AMERIKAS
STØRSTE KUNSTNER?
Walt Disney lærte aldri å tegne Donald Duck eller
Pluto, Men hans dype inn sikt i den kollektive amerikanske masse-ubevissthet
var genial. Den kulturmaskinen han bygde opp og et terlot seg
var så perfekt at den i likhet med hans Abraham Lincoln-androide
i Disney World kunne snakke og bevege seg uten hjerne.
Selv dagens talsmenn for Disney innrømmer at det utelukkende
er markedsføringen og berømmelsen som holder Donald
& Co. i live. Men, tilføyer de: "Det er ikke en
forretningsbedrift i hele verden som ikke gjerne vil bruke vårt
navn og vår familie-appell." Under Vietnam-krigen paraderte
tropper fra Laos med general Cang Pao i spissen i Zorro-drakter
generalen hadde fått i gave under et besøk i Disney
World. I Chile ble Disney figurene et ledd i markedsføringen
av fascistregimet. Mens CIå organiserte et væpnet
alternativ til Allende, fylte Donald Duck stripen sin i avisene
med å overvinne de revolusjonære og " gjeninnsette
kongen"
I mars 197 5 stod det en artikkel i New York Times med tittelen
"Hvordan livet overlever i den chilenske slummen".
"Etter kuppet rev ordføreren ned de sosialistiske
slagordene fra murene, og i stedet lot han klistre opp plakater
med Mikke Mus og Donald Duck"
Disneys figurer har vært med på alt fra fødselskontroll
i Puerto Rico til tyggegummi i Tsjekkoslovakia. Og om USå
har noe som helst som kan kalles en offisiell nasjonal kultur
må det bli Walt Disneys tegneserieverden. Faktisk kan denne
mannen som i sin tid slo igjenn om ved hielp av et par muse ører,
kalles den største kunstneren Amerika noensinne har fostret.
SElVBIOGRAFISK?
"For en manin med så stor trang til å kontrollere
sine omgivelser som Disney, er tegneserien det perfekte medium,"
skrev en av hans kritikere. Den mest typiske Disney-filmscene
ser man i sluttenav Song ofSouth, hvor et fotografi smelter over
i et idealisert tegneserielandskap
Selv om Disneys humørsyke lignet svært på Donald
Ducks, var det selvbiografiske element i tegneseriene hans neppe
særlig fremtredende. Hans erotiske tilbøyeligheter
og ulike oppheng er å finne her og der, men bare en gang
ga han full konsesjon til de dypeste sidene i sin komplekse personlighet.
I mesterstykket Pinocchio ( 1940) grublet han over sin karakter
sum kunstner og menneske: Var han en snill Geppetto som satt og
laget marionetter? Eller en grådig Stromboli som utbyttet
dukkene ? Den blå feen som ga Pinocchio livets gave? Eller
den grusomme sjefen for fornøyelsesparken der små
gutter ble forvandlet til umælende dyr? Kanskje var han
Pinocchio selv, antihelten som sårer "Far", blir
misbrukt og ydmyket og må ende i hvalfiskens buk for- å
gjenvinne Fars velvilje og bli opptatt i den menneskelige rase
.
Dersom Walt Disney selv hadde hatt slike barndomsfantasier var
det ikke uten grunn. Hans far, Elias Disney var, en hard mann.
Da Walt ble stor og rik kjøpte han seg alle de lekene og
alt det gotteriet han hadde savnet som barn: Han satte opp et
elektrisk leketog rundt huset, installerte en gigantisk brus automat
i stua, osv,
Da Walt var ni år kjøpte faren en avisrute i Kansas
City og satte sønnen til å passe på den. De
neste seks årene stod Walt opp klokka 3.30 for kost og lisji.
Resten av livet hadde han tilbakevendende mareritt om at han hadde
glemt en kunde langs rite. Oppdaget faren dette, vanket det ris.
UTEN KJØNNSORGANER...
Et av hans viktigste bidrag til å forbedre naturen var å
eliminere de biologiske bånd mellom foreldre og barn. Pinochio
har ingen mor. Snehvit og Cinderella er ofre for onde steforeldre.
Mammaen til Bambi blir drept og Dumbo blir skilt fra moren. Innbyggerne
i Andeby har bare nevøer og onkler, eller sjeldnere, ettersom
det er et mannssamfunn, nieser og tanter.
Man antar at Disney ikke savnet fraværet av genital -sex
noe særlig. Med en entusiasme som en datautskrift uttalte
han en gang om sitt ekteskap: " Jeg innså at jeg trengte
en å bo sammen med så jeg fridde til Lily." Senere
uttalte han: "Jenter har alltid kjedet meg. Jeg elsker Mikke
Mus mer enn noe n kvinne jeg har møtt"
MEN MED
BAR ROMPE
Om kjønnsorganene var fraværende i Disneys kunst
var stompen desto mer dominerende. Kritikeren Richa rd Schickel
uttrykte det slik: "Walt Disneys interesse for bakdeler var
konstant fremherskende i alle hans filmer. Vi ble aldri spart
for synet de søte små dyr som vrikket eggende på
baken idet deres eiere snudde ryggen til." Den mest berømte
anal-scenen er i Fantasia ( 1940) der to små alver trekker
teppet over kentaurenes kjærlighetsdans, og like før
teppet blir trukket helt for, smelter kentaurenes deilige romper
sammen til et søtt hjerte.
Disneys anal-erotikk fulgtes ad med en bemerkelsesverdig forkjærlighet
for do-humor Dette ble stort sett fjernet fra manusene av dyktige
medarbeidere, men minst én ømfintlig skribent sa
opp jobben fordi Disney aIdri kunne holde opp med å fylle
utkastene hennes med toalettvitser.
"Han kunne snakke do og dritt i 30 minutter uten å
trekke pusten," sa en tidligere medarbeider "En gang
var han for sen til et møte. Han unnskyldte seg med at
han hadde driti."
"Han snakket ofte om dritt - om hvor stor og bløt
og lysebrun den var da man var liten og hvor mye hardere, svartere
osv. den blir mens man blir voksen. Han kunne holde på i
det uendelige og du så på ham og tenkte: Når
blir han trøtt av det der? Men han ble aldri trøtt."
ANAL PERSONLIGHET?
Åpenbart greide Disney å kanalisere sin analfiksering
over i kreativvirksomhet. Et av slagordene hans var: "Penger
er som gjødsel, det får alt til å gro. "
Han eksponerte i overflod de tre hovedegenskaper stahet, gjerrighet
og streng ordenssans som Freud tillegger den anale personlighet.
Muligens hadde hans legning noe å gjøre med de utallige
slag på messingen han fikk av sin far - kanskje også
med et annet historisk faktum, i følge hans datter: Bestemor
Disney pleide å fore lille Walt med lakserolje-sukkertøy.
I alle fall har barndommens strev med å holde orden på
tarmfunksjonene ført til, ifølge kritikeren Schickel:
"et livslangt jag etter å kontrollere, holde orden
i og rengjøre omgivelsene.... Han kan ganske enkelt ikke
tåle noen form for uorden."
BARNAS
HITLER?
Da nazi-filmskaperen Leni Reifenstahl besøkte Hollywood
i 1938 var Disney den eneste "betydningsfulle person"
som hilste på henne offentlig. Hadde han blitt slått
av visjonen av totalitet som hun så dyktig presenterer i
sin pseudo-dokumentariske film Triumph of the will (1934) - like
velkontrolerte og kunstferdige som hans egne tegneseriefilmer?
Ikke alle sier det like utilslørt som kritikeren Kenneth
Anger: "Walt Disney var barnas Hitler! Han drepte deres fantasi
ved å programere dem med sine egne prefabrikerte sukkerfantasier!"
Men flere har observert at Disneys mani for renslighet, kontroll
og orden var egenskaper han delte med nazidiktatoren.
Selvsagt var det bare i fantasien Disney hennfalt til massemord,
og det bare en gang - i Victory Through Air Power (1943), en forlengst
bortsensurert tegnefilm som konkluderte i en triumferende tilintetgjøring
av Tokyo. Ifølge en anmeldelse var filmen "en lystig
drøm om utslettelse" som reduserte krigen til "en
grei affære hvor det bare er maskiner som dreper maskiner".
Men hva nå Walt og Adolf måtte ha til felles, var
der Führer i alle fall ingen tilhenger av Mikke Mus. Tydeligvis
kunne ingen mus bli renslig nok for Hitler. Han prøvde
forgjeves å forby Mikke i Det Tredje Rike. At han faktisk
ikke klarte det kan være en forklaring på den stormannsgalskapen
som kommer fram i Disneys svar på angrepet: I en tidsskrift-artikkel
klager han over at "Mr. A. Hitler, den gamle Nazifyren, sier
at Mikke er dum. Tenk det! Vel, en dag kommer Mikke til å
redde Mr. A. Hitler fra å drukne. Bare vent og se. Da vil
nok Mr. A. Hitler skamme seg."
Imidlertid lot Disney "den gamle Nazi-fyren" drukne
for godt i The new spirit (1942). Senere under krigen laget han
flere anti-nazi propagandafilmer, finansiert av staten, hvorav
den mest berømte kanskje er Donald in Nutzi-Land (også
kjent som "Der Führer's Face"), som vant en Oscar.
Det interessante med Nutzi-Land er Disneys visualisering av dette
landet. Donalds værelse er tapetsert med hakekors, han sover
i en hakekors-pyjamas under en hakekors-dyne og vekkerklokka viser
hakekors-tall. Selv naturen bukker under for totaliteten i Nutzi-Land.
Utenfor Donalds vindu ser vi at selv trærne har fått
fasong av hakekors. En så gjennomført renhet og totalitet
hadde neppe Hitler selv tenkt på. Noen år senere ble
trærne i Disneyland klipt og trimmet i Donald- og Mikke-fasonger.