Charles Milles Manson ble født i Cincinatti, Ohio den 11. november 1934.
Fireogtredve år senere var han hovedmannen i en av de mest kompliserte og omdiskuterte sakene i amerikansk rettspraksis. Ekstreme radikale kretser trykket ham til seg som en revlousjonær martyr, mens The Establishment så ham som en hippie-utgave av Rasputin: En farlig, selvutnevnt djevel-mes sias som ønsket å styrte USA ut i en rasekrig som ville ende i Armageddon, i Helter Skelter.
I virkeligheten var han bare en stakkars jævel som livet alltid hadde gått fryktelig galt for.
Gateavisa ser her på hvordan det kunne ende slik.

 

Charles Manson fødtes som såkalt løssunge av den sekstenårige Kathleen Maddox. Hun var ikke særlig interessert i barnet, og hun skulle selv vandre inn og ut av fengsel. Alt han visste om faren, var navnet hans: Colonel Scott.

Da Charles var seks år gammel, tok moren ham med til gården til de fattige besteforeldrene. Han skulle bli der et par dager, mens hun tok seg av noen viktige ærend. Hun prøvde å rane en bensinstasjon med en Coca Cola-flaske som våpen, ble tatt og idømt fem års fengsel.

Lille Charlie fikk innprentet noen gode leveregler hos besteforeldrene: Han skulle gre håret sitt, be bønner før hvert måltid og snu det andre kinnet til når de andre barna kalte ham en bastard.

Senere ble han satt bort til onkelen William i West Virginia. Bill gav nevøen ordre om å begynne å oppføre seg som et skikkelig mannfolk, istedet for å sippe og være så redd for alt mulig. Den første skoledagen kledde han Charlie ut i jenteklær, slik at han virkelig skulle få lære seg å ta igjen.

Og Charles lærte å sloss.

Det kostet ham dyrt, for han var mindre enn de andre barna. Hele livet skulle han forbli spinkel og kortvokst.


Moren slapp ut av fengselet etter tre år, og hun og Charles begynte å leve sammen med en endeløs rekke av fordrukne . De var stadig på flyttefot, og den vesle guttungen fikk se flere skitne hotellrom enn klasseværelser. Den snaut 25-årige Kathleen ble snart lei av at Charlies nærvær skremte bort hennes mannlige bekjentskaper, og hun overlot ham derfor til et religiøst guttehjem. Det var hans første møte med en institusjon. Her så han homoseksualitet og gudsfrykt bli banket inn i jevngamle pjokker, og han lyttet storøyd til de eldre guttenes beretninger om hvor spennende og innbringende livet utenfor loven var. Hele tiden lengtet han etter moren, og en vakker dag rømte ham til henne. Neste morgen bragte hun ham tilbake til guttehjemmet.

Så snart han fikk sjansen, stakk han av på ny.

Denne gangen satte Charlie kursen mot Indianapolis, der han levde sammen med uteliggere og stjal for å overleve. En dag knabbet han en sykkel, og han ble tatt av politiet. Retten sendte ham til en katolsk reformskole. Han kom seg ut etter fire dager, og sammen med en annen rømling begikk han flere innbrudd og væpnede ran. Han var knapt tretten år gammel.

Han var på frifot i mindre enn en måned.

Charles Manson ble nå sendt til The Indiana School For Boys i Plainfield, Indiana. Stedet var beryktet for å skape flere hardnakkede lovbrytere enn det tok imot, og vokterne var noen sadistiske drittsekker som selv hadde større problemer enn de ungguttene de skulle sette på rett kjøl. Fire timer etter ankomsten var Charles alt blitt pisket med en lærrem av en vokter, mens fire medinnsatte holdt den magre, nakne kroppen hans nede. En uke senere ble han voldtatt av tre eldre gutter. Charles tilbragte tre år på Plainfield, og livet var en sammenhengende maredrøm av straffearbeid, fornedrelser og håpløse rømningsforsøk. Vokterne hadde sine spesialiteter når det gjaldt å opp-rettholde disiplinen: En av dem yndet å la bråkmakere ta en seks-syv meters rennefart for så å måtte løpe mot den knyttede neven hans, som var plassert i synderens ansiktshøyde. Hvis han ikke syntes at de la nok fart bak sammenstøtet, tvang han dem til å gjenta løpeturen på nytt og på nytt inntil han var fornøyd. Resultatet ble som regel en smadret leppe eller en brukket nese.

Og så videre.

Lærerne på Plainfield uttalte senere at Manson "ikke viste tillit til noen". De kalte ham asosial og mistenksom.

Til slutt klarte han å stikke av sammen med to andre innsatte. De greide å komme seg så langt som til Utah, men friheten - som bestod av lite annet enn nok en serie innbrudd og biltyverier - varte bare i to uker, før de ble pågrepet av politiet. Siden de hadde krysset statsgrensene, havnet Manson nå i hendene på de federale myndighetene. Han var seksten år, og han hadde tilbragt nesten fem av dem bak murene.


I det nye fengselet i Washington var forholdene bedre. Det innebar simpelthen at du ikke ble banket sanseløs hver gang en vokter skulle få utløp for sine egne aggresjoner. Men samtidig ble rullebladet til Manson mørkere mens han satt her: En måned før han ville ha sluppet ut på prøve i 1952, ble han tatt tatt in delicto med kukken inne i en annen fyr og et barberblad mot strupen hans. Mansons versjon var slik: Dersom de ble tatt, var de blitt enige om å si at han hadde tvunget den andre til samleie. Det var farvel til alle drømmer om frihet. Papirene hans visste nå å fortelle at han var en homoseksuell med voldelige tendenser, og senere, mindre frivillige episoder gjorde lite for å rokke ved dette inntrykket. If you keeps pushing something off on a person, kommenterte Manson senere, pretty soon that person stops fighting the reputation and becomes everything he is accused of being.

I mai 1954 ble han endelig løslatt. Han var nitten år, og han flyttet tilbake til onkelen og tanten i West Virginia. De skaffet ham en liten jobb, og han himlet over alle de hverdagslige frihetene som er selvfølger for andre. Han var totalt uforberedt på livet, og nettopp derfor ville han nå gripe hver minste millimeter av det. Han giftet seg med den første piken som var villig til å gå til sengs med ham. Hun var bare sytten år og på sitt vis like uerfaren som ham. Det unge paret levde på et eksistensminimum, mens Manson hoppet fra det ene drittarbeidet til det andre. Snart begynte han å stjele biler for å få endene til å møtes.

Kort tid etter kunne kjærlighetshistorien deres summeres opp med syv små ord: Rosalie ble gravid, og Charlie ble arrestert. De hadde bare fått tilbringe noen måneder sammen.

Manson var nå 21, og han ble idømt tre års frihetsberøvelse i et voksenfengsel. Rosalie besøkte ham i vel et år, så stakk hun plutselig av med ungen og en lastebilsjåfør. Det knuste håpet hans om å kunne vende tilbake til en normal tilværelse, og han begynte istedet å drømme om å leve ut de historiene de andre fangene fortalte: Det fantes en lettvint måte å skaffe seg både penger og damer på.

Hallikvirksomhet.


Manson slipper ut etter to år, og det er nå september 1958.

Han drar til Hollywood, der han prøver å spore opp jenter som han kan bli halikken for. Når han endelig finner et tjei som er villig til å selge seg på The Boulevard Of Broken Dreams for ham, er han etter eget utsagn så forelsket at det er vanskelig for ham å sende henne i armene til fremmede. Han føler sjalusi og avmakt, men han har ingen annen utsikt til penger. Han lukker øynene og drømmer om gyldne tider. Han vet ikke at FBI holder ham under oppsikt. En dag blir han tatt for å ha forfalsket en sjekk pålydende 37 dollars. Han dømmes til ti års betinget fengsel.

Han er en taper som fremdeles vil bli Mr. Big. Han overtaler flere jenter til å selge kroppene sine for seg, og han får en unge med en av dem. I juni 1960 blir han til slutt arrestert for hallikvirksomhet, og dommen gjøres nå ubetinget.

 

Han kommer til McNeil Island.

Båtreisen over til øya varer bare tyve minutter, men hjemturen vil ta nærmere syv år for Manson. Innenfor murene lærer han seg å spille gitar, og en av fengselsrapportene omtaler ham som en "nesten fanatisk utøver". Den andre hovedinteressen hans blir scientologi, som er hva han oppgir som religion. Han studerer dianetikklæren til L. Ron Hubbard, og for første gang innser han at han må ta kontroll over sitt eget liv. Han skriver et hundretalls låter i cellen, og han drømmer om å kunne livnære seg som musiker når han slippes ut.

Det går noen fengselsår, og hele tiden oppfører Manson seg eksemplarisk. I 1966 blir han overført til Terminal Island. På mange måter vil han føle seg lykkelig der: Han skaffer seg noen gode venner, og han fremfører sangene sine så ofte han får sjansen. En dag i mars 1967 får han beskjed om at han vil bli løslatt. Han bønnfaller ledelsen om å få bli igjen i fengselet, fordi han frykter at han ikke vil klare seg utenfor murene.

De hører ikke på ham.

 

BANG! Medfanger hadde fortalt ham: Man, if you been locked up since 1960, you ain´t going to believe the changes out there. Og likevel kunne ingenting ha forberedt Manson på den nye verdenen som ventet ham.

Det var blitt Vannmannens Tidsalder. Samhold, sex og dop var var plutselig tilgjengelig for alle, og selv musikken var som den nye generasjonen: Hastig, løssluppen og anti-establishment.

Manson hadde dratt til San Fransisco etter løslatelsen, og han ramlet rett opp i hippie-miljøene rundt Haight Ashbury. Han var en 32-årig eks-fange som hadde tilbragt mer enn halve livet sitt i forvaring, og de langhårede blomsterbarna skulle bli de første som behandlet ham som et medmenneske. For dem var han bare en av tusener av andre dropouts, og de gav ham mat, husly og inviterte ham med på farveflashende rockekonserter. Han tok sin første syretripp under en Grateful Dead-opptreden. Det var The Summer Of Love, og alle var en eneste stor famile.

Familie.


Manson var i ekstase over dette nye livet. Musikken hans tok inn elementer av den nye rocken, og med en helt ny selvtillit begynte han nå å dra rundt til universitetene for å opptre for studentene.

Det var her han traff den 23 år gamle bibliotekaren Mary Theresa Brunner, som nylig hadde flyttet til vestkysten fra Wiscounsin. Hun var anonym og ikke særlig billedpen, og hun hadde få venner. Hun inviterte den kortvokste sangeren med de skinnende øynene hjem.

I flere uker bodde han på sofaen hennes. På dagtid livnærte han seg som gatemusikant, og om kveldene førte de lange samtaler. De hadde ikke sex sammen. En dag bragte Manson med seg en pjuskete, 16 år gammel jente kalt Darlene til den vesle leiligheten. Som titusener av andre denne sommeren hadde hun stukket hjemmenfra, og med Marys samtykke ble Manson typen hennes. Snart var han begges elsker.

I begynnelsen følte den religiøst oppdratte Mary at sex var noe skittent. Manson sa til henne: We´ve just done everything your parents and everyone else has told you is evil... Are those people who are demanding respect from you giving you respect? Hell, respect yourself, girl. That´s what life is about. Videre fortalte han henne: God is in everyone. Each person is his or her own God. I am God, you are God.

Manson brøt ned hemningene hennes, og Mary elsket ham for det. Snart så hun opp til ham som en Gud.

Det fantes mange som henne og Darlene.

Manson hadde fått tusket til seg en gammel varevogn, og dette gav ham en ny dimensjon av frihet. Han la ut på lange kjøreturer, og han plukket opp alle haikere han kom over. Han gjentok det samme budskapet for alle: Be your own person, love yourself, but let go of your ego. Nothing is wrong if it feels good and satisfies you. Love is for everyone, to be shared.

Noen av dem slukte hvert ord fra Charlies munn. De var for det meste rømlinger som vesle Darlene: Ungjenter som forsøkte å komme seg unna trange omgivelser, som alle var på leting etter Noe Annet; etter en kjærlighet og et fellesskap som hverken foreldrene eller det etablerte kunne gi dem. Nå fant de hva de søkte i Manson. For disse ungdommene var han ingen analfabet med en kriminell fortid, men en guru med et budskap om uselvisk kjærlighet og befrielse.

Den første av disiplene var rødhårede, fregnete Lynette Fromme på atten år.

Snart var de flere.

Det var Susan Atkins, Patricia Krenwinkel, Nancy Pitman, Diane Lake og prestedatteren Ruth Ann Moorehouse.

De var fra 13 til 23 år gamle. Livshistoriene og bakgrunnene deres varierte, men én følelse skulle binde dem stadig sterkere sam men i tiden fremover: Kjærligheten til vesle Charlie. Slik startet The Manson Family, som pressen senere skulle døpe dem.


I begynnelsen var livet godt. De tok forskjellige typer dop, samtalte alvorlig og hadde sex. De lagde musikk sammen og begynte å drømme om å leve av det. De byttet varevognen inn mot en gammel skolebuss, som de gjorde om til et mobilt hjem med inskripisjonen AME-RICA: LOVE IT OR LEAVE IT. De var stadig på reisefot, og overalt ble de godt mottatt. Stadig flere sluttet seg til kretsen rundt dem.

Etter en tid begynte idyllen å slå sprekker. En buss full av løsslupne, frigjorte ungdommer lokket snart til seg uønskede elementer. De sorgløse partyene minnet stadig oftere om regelrette orgier, og Manson så hvordan splittelser og sjalusi begynte å forgifte den før så sammensveisede gruppen. Han forstod at det var på tide å ta over styringen i sterkere grad.

Våren 1968 fødte Mary storfamiliens første barn. Manson begynte nå å føle behovet for et sted der de alle kunne bo i fred for inntrengere. Den nylig ankomne rikmannsdatteren Sandra Good fant løsningen: Hun kjente til en avsides farm i Simi Hills-distriktet, som bare var bebodd av den gamle, nesten blinde eieren George Spahn og en håndfull hjelpegutter. I gyldnere år hadde legender som Tom Mix og Roy Rogers spilt inn westerns på Spahns Movie Ranch, men for tiden ble stedet bare benyttet som location for Marlboro-reklamer og halvsnuskete nakenfilmer. Manson fikk tillatelse til å slå seg ned der med minisamfunnet sitt, som nå hadde vokst til et snes personer. De trivdes i det nye miljøet, der de alle kunne jobbe, leke og elske sammen. Noen ganger stjal de eller pushet dop for å plusse på felles økonomien.

 

Denne sommeren traff Manson Dennis Wilson fra The Beach Boys. Han var på dette tidspunktet ikke ukjent med celebriteter, og han hadde sett en rekke høyst respekterte musikere, skuespillere og kirkefolk i Hollywood-distriktet gi seg hen i de samme sex- og doporgier som de offisielt tok avstand fra. Men Dennis Wilson var anderledes, fordi han viste interesse for det som kanskje betød allermest for Manson: Han viste interesse for musikken til Charlie, og verdensstjernen og eks-fangen begynte derfor å skrive låter sammen. To av dem endte senere opp på en av Beach Boys´ LPer. Wilson likte også jentene Charlie bragte med seg, og han har senere anslått at han i drøyt et års tid brukte rundt 100. 000 dollars på å underholde The Family. Noe av beløpet gikk bl.a. med til en massiv gonorrékur, men det meste ble anvendt til å finansiere en serie studioopptak med Mansons egne låter. Disse kom i 1970 ut som albumet Lie. På den tiden var Wilson tvunget til å fordømme opptakene, og han hevdet at han hadde ødelagt alle båndene han hadde i sin egen besittelse, fordi "vibbene fra dem ikke hørte hjemme her på jorden."

Mye var anderledes i 1970.


Sommeren 1968 så Manson igjen lysere på livet.

Isolasjonen hadde påny forsterket samholdet i The Family, og det virket som om kontakten med Wilson ville åpne opp dørene til en stjernetilværelse.

For første gang lot det til at den vesle løsungen fra Ohio hadde en virkelig sjanse til å komme seg opp i livet.

Så begynte ting å gå galt igjen.

Det lokale politiet fattet etterhvert interesse for freakekollektivet, og de gjorde flere narkotikabeslag på eiendommen. For en stund flyttet Familien ut til en mer avsides ranch ute i Death Valley-ørkenen, men våren 1969 vendte de tilbake til Spahn-gården. De talte nå 35 personer.

Politiet gjorde snart livet vanskelig igjen, og flere av ungdommene begynte å klage over den stadige mangelen på komfort. Manson lovet dem bedre tider: When our records hit the market, we´ll build our own town! We can make the desert just as comfortable as we want it to be. Og han fortsatte: Look around you, the world is turning on the white man! Him and his pigs have put the dollar in front of everything, even his own kids. Blackie´s tired of being the doormat for the rich man´s pad. So while the white man´s locked into his dollars, blackie´s balling the blonde, blue-eyed daughters and making mixed babies. It´s all leading to bad shit. Real madness is going to explode soon: Everything is going to be Helter Skelter.

Manson var langtfra den eneste på denne tiden som trodde slike ting. Det var opptøyer over store deler av USA. Black Panther-bevegelsen ønsket å kaste åket av de sorte med makt, og Manson forsøkte å true disiplin inn i rekkene sine med spådommer om en nært forestående rasekrig.

I mildere toner fortsatte han: But that won´t affect any of us, because we will be living in a beautiful land only we know how to survive in. To be ready, we need equipment and supplies by the ton.

De begynte å samle opp våpen og annet utstyr, og de skaffet seg penger gjennom narkotikasalg.

I juni 1969 prøvde Family-medlemmet Tex Watson å narre en sort dopdealer kalt Lotsapoppa. Denne svarte med å kidnappe venninnen til Watson, og han truet med å drepe henne dersom han ikke fikk tilbake pengene sine. Manson dro hjem til ham for å ordne opp, og han endte med å skyte ham i maven på kloss hold. Lotsapoppa falt om i en blodpøl, og Manson antok at han var død.Han hadde tatt sitt første liv.

Neste dag er Manson tilbake på gården, og radioen bringer nyheten om at en Black Panther-leder har blitt skutt i løpet av natten.

Hele Familien får panikk.


Med ett slag er alle de strålende fremtidsplanene blitt veltet, og en giftig atmosfære sprer seg i kollektivet. Det er ikke lenger tid for dop og fri kjærlighet. Nå må de bare forberede seg på å forsvare seg mot en uunngåelig represalie fra den militante borgerrettighetorganisasjonen.

Angrepet lar vente på seg, men nervøsiteten bare øker på The Movie Ranch.

Manson vil flykte tilbake til ørkenen, men pengemangelen er igjen akutt. Han prøver å fatt på de stålene som The Beach Boys skylder ham. Manageren deres nekter å betale ham noesomhelst, og han får samtidig beskjed om at alle planer om nye innspillinger er lagt på is, fordi han betraktes som "for uberegnelig".

Drømmeslottene raser sammen rundt Manson, og han begynner å føle alt det gamle hatet mot samfunnet.

Og problemene stanser ikke der. Et par dager senere går en ny narkotikahandel skeis, da ranch-medlemmet og gitaristen Bobby Beausoleil selger dårlig mescalin til en motorsykkelgjeng. De fremsetter trusler for å få tilbake pengene sine. Nå er det ikke bare politiet og Black Panthers som puster ned nakkene deres, og en frustrert Manson sender Beausoleil, Susan Atkins og Mary Brunner til ham som har solgt dem mescalinen: Musikeren Gary Hinman. De truer ham til å gi dem spenn eller ny dop de kan selge videre, men han nekter for at han har noe. På ny kommer Manson inn til byen for å ordne opp, og i raseri skjærer han det ene øret av Hinman. Han drar tilbake til gården, mens de andre blir igjen for å "overtale" musikeren ytterligere. Han dør etter to døgn med tortur.

Det er 29. juni: En varm, trykkende sommerdag.


Den 4. august blir Beausoleil arrestert.

Familien er redde for at politiet vil få ham til å prate, og noen av dem kommer opp med en plan som med ett slag kan rydde unna alle vanskeligheter. Ville ikke Bobbys uskyld bevises dersom noen lignende mord fant sted mens han fremdeles satt i fengsel? På veggene i Hinmans leilighet hadde de skrevet slike ting som POLITICAL PIGGY i blodet hans. Og ville det ikke være enda bedre dersom politiet trodde at militante sorte stod bak disse voldshandlingene? Ikke mer enecelle for stakkars Bobby, og ikke mer frykt for at Black Panther-organisasjonen skal slå til mot gården.

Den ville idéen settes ut i live 9. august 1969. Susan Atkins, Tex Watson, Linda Kasabian og Patricia Krenwinkel kjører inn til et av de fasjonable strøkene utenfor Los Angeles. Noen av dem er på LSD. De stopper til slutt utenfor 10050 Cielo Drive: Et hus leid av regissøren Roman Polanski og hans kone Sharon Tate.

Først dreper de den atten år gamle føreren av en bil som tilfeldigvis kommer kjørende mot porten. Så slakter de de fire menneskene som befinner seg inne i herrskapshuset: Sharon Tate, Abigail Folger, Voytek Frykowski og Jay Sebring. De bruker kniver og pistoler. Tate er gravid i åttende måned, og hun trygler om livet til det ufødte barnet. En av dem svarer: Look, bitch, I have no mercy for you.Hun blir knivstukket seksten ganger, og Susan bruker blodet hennes til å skrive PIG på en av veggene.

De vender hjem til gården for å avgi rapport. Manson og et annet medlem drar tilbake til åstedet for å fjerne alle spor.

Neste kveld blir han med i bilen. De er syv stykker som drar, og de har alle tatt syre. De bryter seg inn i et hus på 3301 Waverly Drive, og Tex, Patricia og Leslie Van Houton dreper det middelaldrende ekteparet Leno og Rosemary LaBianca. Igjen er mordene usedvanlig bestialske: Rosemary blir knivstukket enogførti ganger, mens Leno vil bli funnet med en kniv i halsen og en gaffel stikkende ut fra maven. På veggene står noen blodige ord: DEATH TO PIGS, RISE...

Og HELTER SKELTER.

På veien fra åstedet kaster Manson fra seg Rosemarys lommebok i hva han tror er et sort boligområde.


De brutale drapene skaper panikk blant jet set-befolkningen i Hollywood, men planen til The Family slår feil: På tross av alle likhetspunkter later ikke politiet til å forbinde de to mordnettene med hverandre, og allerminst med Hinman-affæren. Og ingen sier et ord om Black Panthers.

Seks dager senere stormer en massiv politistyrke ranchen. De anholder 26 personer, og Manson er overbevist om at alt er forbi. Så blir han fortalt bakgrunnen for pågripelsene: Mistanke om biltyverier! Det er såvidt han kan holde seg for ikke å le.

Et par dager senere er de fleste av dem igjen på frifot, og Manson begynner å forberede den endelige flyttingen ut til ørkenen. Det går noen uker. Han utfører noen ærend i Los Angeles, da han får beskjed om at et dusin Familie-medlemmer har blitt arrestert påny. Samme kveld blir han selv tatt i et nytt raid på gården.

Det har nå gått to uker siden drapene på Tate-LaBianca, og politiet forhører dem igjen bare om fillesaker. Manson føler seg optimistisk.

Men utenforstående har begynt å hviske ting i øret på myndighetene, og plutselig tar etterforskere fra Los Angeles med seg Susan, Lynette og Patricia.

Susan blir anholdt som mistenkt i Hinman-saken, mens de andre jentene får gå. Manson blir værende i cellen sin, og i desember anklages han for å være hovedmannen bak samtlige av drapene. Susan har plumpet ut med hele historien til noen andre innsatte, og de lar ordene hennes gå videre til vokterne.

Det hele er over. Charles Manson har hatt mindre enn to år på frifot.

Og han gjør en ironisk oppdagelse i fengselet: Den drepte Black Panther-lederen var ikke identisk med den sorte narkohandleren han skjøt ned denne sommeren. Lotsapoppa lever i beste velgående.


Rettssaken mot The Family begynte 15. juli 1970, og den ble like sensasjonell som mordene hadde vært det.

Forhåndsomtalen hadde vært enorm, for media visste at de hadde en het salgsvare mellom hendene: Alle ingredienser var på plass.

Drepte kjendiser og samfunnsstøtter.

En bizarr hippiekult som førte et liv fylt av sexorgier, vold og narkotika.

Og en hypnotisk leder som trodde han var Kristus og Satan på samme tid.

Den siste informasjonen stammet fra Susan, som via advokatene sine hadde solgt "sin egen historie" til pressen. To journalister fra Los Angeles Times skrev den for henne, og myten om Charles Manson var skapt. Han ble presentert som en samvittighetsløs messias som øvet fullstendig kontroll over tilhengerne sine, som gjennom sex, dop og underlig musikk hjernevasket uskyldige ungdomer til å bli kaldblo dige mordere. Han fremstod som Blomsterbarnas onde ansikt, slik Altamont var det mørke motstykket til Woodstock. Han forsøkte å starte en total krig mellom det hvite og sorte USA. Han ble tillagt overnaturlige evner. Han var verdens farligste menneske.

Susans historie gikk verden over. Charlie var endelig blitt Mr. Big.

Aktoratet grep fatt i den samme rødglødende tråden. Anklager Vincent Buglosi tilbød flere av de tiltalte full immunitet dersom de ville vitne mot Manson, som ikke selv hadde tatt fysisk del i drapene. Linda Kasabian ble stjernevitnet hans. Han trengte henne, for det fantes ikke andre vitner til hendelsene enn morderne selv.

Bugliosi var jevngammel med Manson, men livene deres hadde artet seg diamentralt forskjellig: Aktoren var et juridisk wunder kind, som til da hadde gått seirende ut av 103 straffesaker av ialt 104, og Manson-saken var hans hittil største sjanse. Han hadde selv vært på etterforskningen av mordene helt siden november 1969, og han hadde derfor en unik innsikt i alle detaljer som kunne hjelpe ham å felle Familien.

Bugliosi trengte bare et motiv, og det var Susan som gav ham det. Hun fortalte ham om Mansons visjoner om Helter Skelter, og han solgte idéen videre til juryen på følgende vis: Manson trodde at en rasekrig var nært forestående, og hatet hans mot det bestående gjorde at han ville påskynde denne konflikten med alle midler. Dette skulle skje ved at sorte ekstremister fikk skylden for drapene The Family utførte på Mansons direkte ordre. Bugliosi hevdet videre at Manson var en religiøs fanatiker som hadde fått idéene om Helter Skelter fra Johannes Åpenbaring og The Beatles The White Album, der forskjellige sanger inneholdt ordene "piggies", "arise" og "helter skelter": Omtrent de samme utrykkene som var blitt skrevet i ofrenes blod på åstedet for LaBianca-mordene. Manson trodde at låtene til The Beatles gav ham beskjed om å starte Operasjon Dommedag.

Det hørtes sinnssykt ut, og derfor måtte Bugliosi overbevise juryen om Manson var nettopp det. Men denne taktikken krevde en hårfin balansegang: Manson måtte fremstilles som gal nok til virkelig å ha trodd disse tingene, men samtidig ikke som så sinnsforvirret at han slapp straffeskyld på grunn av det.

Imens foregikk det ting ute på gatene. Mange av jentene forble tro mot Manson, og Lynette overtok ledelsen av Familien. Daglig satt en gjeng av dem på fortauet utenfor rettslokalet og fortalte alle som ville lytte: "Charlie er uskyldig. Charlie er god. Charlie er som Kristus, for de holder på å korsfeste ham der inne." Da Manson i protest mot rettssaken risset en x inn i pannen sin, gjorde de det samme. Da han senere formet x´en om til en swastika, gjentok de gesten. Solidariteten deres tjente til lite annet enn å befeste troen på at Manson faktisk utøvet en nærmest hypnotisk kontroll over sinnene deres.

Mansons forsvarer hevdet at Helter Skelter-motivet var konstruert av påtalemyndighetene. Drapene var blitt utført i et vilt håp om å få Bobby Beausoleil ut av fengselet.

Bugliosi hånet denne påstanden som latterlig. Mansons eneste mål hadde vært å starte en regelrett dommedagsprosess, der han selv til slutt ville stå frem som en frelserskikkelse med sine disipler.

Enkelte ekstreme kretser begynte nå å hylde Manson, men ironisk nok gjennom blindt å akseptere aktoratets påstander: Her var en sann revolusjonær helt som spiddet borgersvina med deres eget bestikk! Right on, Charlie! Den kjente radikaleren Jerry Rubin besøkte Manson i fengselet, og undergrunnsavisen Tuesday´s Child kåret ham til Man Of The Year.

Men om Manson hadde blitt martyr for et radikalt fåtall, var det etablerte USA like overbevist om hans ugjerninger. I august 1970 erklærte selveste president Nixon at Manson var skyldig. Ingen av de tiltalte var ennå blitt dømt, og uttalelsen var på nippet til å føre til at hele saken måtte henlegges. Manson kommenterte hendelsen slik: Here is a man who is accused of murdering hundreds of thousands in Vietnam who is accusing me of being guilty of eight murders. Han havnet på coveret av både Life og Rolling Stone.

Slik fikk den groteske mordsaken også en politisk side. For mange ble den etterhvert symbolet på det etablertes ønske om å knuse Den Nye Tid.

Inne i rettssalen fortsatte Buglosi å score nye poeng. Han hadde et fantastisk puslespill mellom hendene, og dyktigheten hans gjorde at han bit for bit maktet å selge det til både juryen og media.

En frustrert Manson bad om å få føre sin egen sak, men ble nektet det. Da han endelig fikk anledning til å holde en flammende forsvarstale, skjedde det uten at juryen var til stede. Flere ganger ble han bortvist fra lokalet.


Den 29. mars falt avgjørelsen i den lengste, dyreste og mest omtalte mordsaken i amerikansk historie. De tolv jurymedlemmene hadde sittet i isolasjon i 225 dager, og rettsprotokollene alene utgjorde 209 bind eller 31.716 sirlig skrevne sider.

Dommen var enkel nok.

Charles Manson (36), Patricia Krenwinkel (21), Susan Atkins (21) og Leslie van Houton (20) ble dømt til døden. Sistnevnte ropte utover rettssalen: Your whole system is a game. You blind, stupid people! Your children will turn against you.

Ute på gaten kom gråtende Familie-medlemmer med trusler om blodige represalier.


Og ennå gjenstår det litt å fortelle.

I august 1971 ranet Mary Brunner og fem andre Family-medlemmer et våpenlager i Los Angeles. De hadde planlagt å befri Charlie i et desperat angrep på fengselet, men de ble tatt på stedet etter en skyteduell med politiet.

I februar 1972 opphevet Californias høyesterett dødsstraffen i delstaten. Dommene for Manson og de andre ble derfor omgjort til livsvarig fengsel, og i oktober samme år ble han overført til Folsom Prison. I 1976 omplasseres han til Vacaville Medical Facility for behandling. Psykiatere har gitt ham diagnosen schizofren-paranoid, og han er under konstant overvåking av voktere. I 1982 får han sjansen til føre et mer normalt fengselsliv, men nok en gang skal lidenskapen hans for musikk føre til problemer. I 1985 smugler han ut noen kassetter av nye låter han har laget, og han straffes for dette ved å overføres til San Quentin-fengselet samme år. Han vil sannsynligvis bli der resten av livet. Han er 54.

Foruten Manson sitter ialt åtte Familie-medlemmer fremdeles bak lås og slå: Patricia Krenwinkel, Susan Atkins, Leslie Van Houton, Tex Watson, Bruce Davis og Bobby Beausoleil. Det er bevist at de stod bak minst ni mord, men Buglosi hevder i boken Helter Skelter at tallet på drepte kan være så høyt som 35.

For den iherdige aktoren skrev en bok. Og han var langtfra den eneste som tjente penger på saken: En mengde bøker, filmer og T-skjorter har blitt lansert i Mansons navn, og hundrevis av spekulative artikler har blitt skrevet om ham. Knitrende kopier av Lie-albumet skifter fremdeles hender for forbausende pengesummer, og så sent som i vår dukket stemmen hans opp på LP´en The Birth Of Tragedy´s Fear, Power, God i selskap med kultfigurer som Lydia Lunch, Jello Biafra, Allen Ginsburg og satanistlederen Anton Szandor LaVey.

Myten om Charles Manson har bare vokst seg sterkere med årene. Fra mange hold er han blitt gjenstand for en morbid person dyrkelse. Han har mottatt tusener av brev fra folk som har trodd på medias sensasjonelle vinkling av hendelsene i 1969, og mange av dem tilbyr seg å drepe på hans kommando. USAs nazister betrakter ham som en helt.

 

I virkeligheten er fortellingen om Manson en tragedie. Det er historien om en liten guttunge som aldri hadde noen reell sjanse til å klare seg her i livet, og det er historien om uskyldige mennesker som ble drept på grunn av det. Og det er historien om hvordan media skapte et monster med et tilsynelatende evig liv.

Manson har selv kommentert det slik: The media, film directors and book authors took a molehill and made it into a mountain. The myth of Charles Manson has twisted more minds than I was ever accused of touching. Hell, in that book Bugliosi got rich on, he´s got me so powerful that a look from me stopped his watch. In the movie, they had me making the hands of a clock spin by giving it a glance. The only way I ever stopped a watch is by stepping on it. But all the bullshit had people believing I hold some kind of magic.

Thanks to all the sensationalism, there are thousands out there who want to be associated with me and a part of what I´ve been promoted as being.

Now I ask you, is my charisma, my power, my love or my madness drawing those peope to me? Or is an attraction caused by writers so obsessed with proving themselves to the public, they created a monster and fed a myth to establish their own names?

I am not sorry or ashamed of who I really am. I´m not even sorry for the myth of Manson that your newspapers, books and television keep putting in front of your faces.

My disappointment is that so many of you are so gullible, that you eat everything you are fed.


Right on, Charlie.

 


CHARLES MANSON I MEDIA.

 

Filmer:

Cult of the Damned, 1969.

Slaughter, 1971.

The Hitchhikers, 1972.

Manson, 1975.

Helter Skelter, 1976.

Manson Massacre, 1977.


Bøker:

Vincent Bugliosi: Helter Skelter.

Ed Sanders: The Family. Nuel Emmons: Without Conscience. Charles Manson In His Own Words.

Susan Atkins: Child of Satan/Child of God

Tex Watson: Will you die for me?

Paul Watkins: My life with Charles Manson

Leblanc/David: Five to Die.

George Bishop: Witness to Evil

S. Wizinski: Love Letters to a Secret Disciple

Nickolas Schreck: The Manson File.

 

Vinyl:

The Beatles:The White Album.

Charles Manson: Lie.

Bobby Beausoleil: Lucifer Rising.

Sonic Youth/Lydia Lunch: Death Valley ´69.


Det finnes en rekke kassetter og plater inneholdende Manson-intervjuer, men de er relativt vanskelige å oppdrive. De som måtte være interesserte i å høre et eksempel på Mansons musikk av i dag, kan du skrive etter det ovennevnte albumet "The Birth Of Tragedy´s Fear, Power, God" fra CFY, Box 6241, Stanford, CA 94305. En rekke artister har laget låter om Manson (deriblant Foetus), men Sonic Youth-singelen er sannsynligvis det mest redelige forsøket av alle. Beausoleil-albumet er soundtracket til Kenneth Anger-filmen av samme navn. Se mer om dette i artikkelen "Rock´n´Roll Babylon".

 

Tilbake til index
Tilbake til GA-index