Brion Gysin var ikke den eneste som ble fascinert av musikken fra Jajouka-fjellene. Mot slutten av 60-tallet kom Rolling Stones til Marokko, og kunsthandleren Robert Frazer presenterte Mick Jagger & co. for Gysin. Sammen la de ut på turer gjennom Det Hemmelige Afrika, og gitaristen Brian Jones ble besatt av tanken på gjøre bruk av den hedenske Pan-musikken. Han ville selv lokke Bel Jeloud mot vestens ungdommer, og sammen med en lydteknikker dro han opp til landsbyen for å gjøre opptak av ritualene.

Han døde kort tid etter, men opptakene ble gitt ut som BRIAN JONES PLAYS WITH THE PIPES OF PAN AT JOUJOUKA.

Her ser Gateavisa nærmere på Rolling Stones og andre artisters påståtte befatning med det okkulte. Vi lover blod, tragedier og plenty paranoia.


Stakkars, vesle Brian.

De overlevende i Stones-klanen har kalt ham svak. Han maktet ikke presset som bandet ble utsatt for av politi og media. Det var han som opprinnelig hadde satt gruppen i sving, men som så mange andre døde stjerner tålte han suksessen dårligere enn den lange kampen for å oppnå den. I begynnelsen hadde det vakre, blonde utseendet hans gjort ham til det mest populære medlemmet i Stones, men snart ble han hans rolle overflødiggjort i forhold til The Glimmer Twins. I mai 1967 ble han for første gang tatt for besittelse av narkotika, og den skjøre Jones begynte å smuldre opp innenfra. "Han så gjennomsiktig ut", lyder en beskrivelse fra denne tiden. Han hadde mistet sin elskede Anita Pallenberg til Keith Richards, og han var på rask vei ut av bandet.

Under slike omstendigheter var det at han møtte musikken fra Jajouka-distriktet. The Rolling Stones var på ferie i Marokko, og Brion Gysin tok den nedbrutte Brian med opp til fjellene for å høre Panfløytene runge. Han ble bergtatt av den underlige, tungt buktende musikken, og Gysin forteller i The True Adventures Of The Rolling Stones følgende anektode: Brian og følget hans satt fjetret foran musikerne, da en hvit gjet ble ledet over plassen. Stones- musikeren hoppet opp og utbrøt som i trance: Det er meg! Noen timer senere var det tid for å spise, og Jones slukte maten begjærlig inntil han plutselig oppdaget at måltidet bestod av den samme gjeten. "Det er som en nattverd", mumlet han drømmende. Året etter vendte han tilbake for å gjøre opptakene som i 1971 ble lansert som Brian Jones Plays With The Pipes Of Pan At Jajouka.

Brian var borte da. Han ble funnet livløs i svømmebassenget sitt 3. juli 1969, og obduksjonen viste at flere vitale indre organer var ubotelig skadet.

Marianne Faithful oppholdt seg i Australia på denne tiden. Hun tok en overdose Tuinal etter å ha sett Brians ansikt i speilet istedet for sitt eget, og hun ble liggende i koma i flere dager. Senere fortalte hun at han hadde vist seg for henne mens hun lå bevisstløs på sykehuset. De hadde gått en lang tur sammen, inntil Marianne sa: "Jeg må komme meg tilbake nå." Brian svarte henne: "Og jeg må dra videre."


B rian selv dro kanskje videre, men det øvrige Stones lot i medias øyne til å fortsette dansen medMr. D. En gigantisk gratiskonsert i desember 1969 endte med at ordensvakter fra Hells Angels regelrett myrdet en av tilskuerne. Altamont gikk for alltid inn i historien som det mørke motstykket til Woodstock-festivalen, og pressen angrep bandet som om de hadde gitt direkte ordre til drapet. En skandalebok kalt Mick Jagger: Everybody´s Lucifer var bare et av mange forsøk på å presentere sangeren som nettopp det. Og også okkultister begynte å betrakte de britiske musikerne som likesinnede: Låten Sympathy For The Devil ble anektert som et satanistisk anthem, men faktum er at den simpelthen bygde på Mikael Bulgakovs roman "Mesteren Og Margerita".

I virkeligheten var Anita Pallenberg den av Stones-klanen som interesserte seg mest for mørkemakter. Under innspillingen av Performance ble det alminnelig kjent at hun hadde tilegnet seg en rekke okkulte effekter fra settet, og hun erklærte selv at hun var medlem av en heksering. Som så mange andre av Stones´ kvinner har hun vært innblandet i en serie tragiske hendelser, som toppet seg da en 17 år gammel gutt skjøt seg i soveværelset i huset til henne og Richards. Det er knapt forbausende at folk satte slike episoder i forbindelse med hennes flørt med Djevelen, men en kynisk politimann var nok nærmere sannheten med en bemerkning om "rich people doing too much acid."


P allenberg var blitt introdusert til magick av den amerikanske Crowley-disippelen og filmmakeren Kenneth Anger.

Anger er i dag mest kjent for de to sladrebøkene Hollywood Babylon, der han på et ofte ondsinnet vis viser skandalehungrige lesere vrangsiden av drømmebyen. I engere kretser regnes han som en av USAs fremste eksperimentelle regissører, og han fikk sitt gjennombrudd med den vakre, homo-erotiske kortfilmen Scorpio Rising i 1963. På slutten av 60-tallet traff han Rolling Stones gjennom Marianne Faithful. Han ble straks imponert over bandets "demoniske aura", og han foreslo at Jagger skulle spille du-vet-hvem i en film kalt Lucifer Rising.

Jagger takket etter en del betenkning nei, fordi han var nervøs for bandets nye status. Men han lagde likevel soundtracket til Invocation Of My Demon Brother (1969), hvis skuespillere inkluderte Satanist-lederen Anton Szandor LaVey og en viss Bobby Beausoleil.

Invocation... var en amputert utgave av nettopp Lucifer Rising. Denne filmen skulle bli Angers thelemiske mesterverk. Den hadde blitt påbegynt alt i 1966, men helt fra starten ble arbeidet med den rammet av ulykker og bizarre sammentreff: Lucifer skulle først spilles av en fem år gammel gutt, men denne døde før filmingen kunne ta til. Rollen ble så overtatt av den tidligere Love-gitaristen Bobby Beausoleil, men han falt ut med Anger, fikk sparken og stakk deretter av med det meste av råmaterialet til filmen. To år senere ble Beausoleil arrestert for drapet på musikeren Gary Hinman og dømt til livsvarig fengsel. Han hadde vært medlem av Charles Mansons Family, og du kan lese mer om dette i artikkelen Helter Skelter! i denne utgaven av Gate-avisa.

I 1973 møtte Anger Jimmy Page under en auksjon på Sothes-by, der de begge bød på Aleister Crowley-effekter. Led Zeppelin-gitaristen hadde lenge vært fascinert av den britiske magikeren, og han eide Crowleys hus på Boleskine i Skotland. Han hadde fått den erklærte satanisten Charles Pace til å dekorere hjemmet med magiske symboler, og en periode hadde han en mann ansatt på heltid med å kjøpe opp gjenstander forbundet med The Great Beast. Han hadde verdens nest største samling av Crowleys skrifter, og han takket ja til å lage soundtracket til Lucifer Rising. Tre år gikk uten at dette arbeidet ble fullført, og en skuffet Anger vendte Page ryggen. Han uttalte med et skjevt smil til musikkavisen Sounds: I might throw a Kenneth Anger curse. Noen år senere var mange skandalehungrige fans overbevist om at han virkelig hadde gjort det. I løpet av en kort tid ble Led Zeppelin hjemsøkt av en serie merkelige hendelser, som kulminerte med dødsfallene til trommeslageren John Bonham og den vesle sønnen til sanger Robert Plant. Det virker igjen langt rimeligere å anta at det hele var en kombinasjon av medlemmenes destruktive livsførsel og ganske så prosaiske tragedier.

Først i 1980 så en halvtimes utgave av Lucifer Rising dagens lys. Filmen ble presentert av Anita Pallenberg, og Marianne Faithful spilte en av rollene. Musikken var signert Bobby Beausoleil: Han hadde spilt den inn på cellen sin. Både hans og Pages filmmusikk finnes tilgjengelig på plate i svært små opplag. I 1969 hadde Kenneth Anger laget en helt annen film: En aldri vist dokumentasjon av begravelsen til Brian Jones.

Anger uttalte i et intervju med Stones-biografen David Dalton: "Brian var overbevist om at han var en heks. Han viste meg heksevorten sin, som var svært sexy plassert på innsiden av låret hans. Han sa: I en annen tid ville de ha brent meg. Han følte seg veldig lykkelig over dette."

Stakkars, vesle Brian.


H istorien om Brian Jones og de andre kunne ha stanset her.

Men den går videre, for fascinasjonen for sensjonalisme og rockultisme har knapt avtatt med årene. Crowley-tesen Every man and every woman is a star kan virke som om den var skreddersydd for vår tids populærmusikk. Interessen for det okkulte har alltid vært stor innen rocken, og dagens scene spenner fra black metalens pubertale provokasjoner til kryptiske, thelemiske grupper som Current 93 og Death In June: Fra tegneserie-djevelskap á là Venom og King Diamond til praktisk magick. Det har dessverre altfor mange ganger vist seg at begge ender av skalaen kan være genuine minefelt for svake sjeler.

En av de personene som seriøst har gjort mest for å formidle Crowleys idéer i moderne tid, er den britiske musikeren og ideologen Genesis P-Orridge. Gjennom gruppene Throbbing Gristle og Psychic TV har han vært en markant figur innen den alternative rocken, og han har alltid vært flink til å gi honnør til sine egne inspirasjonskilder igjen: Han har trukket både Brion Gysin og William S. Burroughs frem i lyset for nye generasjoner, og han har overført mange av idéene deres til musikalske formater.

I 1985 fant P-Orridge og informasjonssentret Temple Of Psychick Youth en ny ikon: Brian Jones.

Psychic TV lagde singelen Godstar, som omhandlet Jones´ siste timer. Senere fulgte de opp med The Magickal Mystery D-Tour: En EP som på mesterlig vis førte sammen Beatles, Beach Boys og Manson-affæren. De har videre i lengre tid hatt planer om en helaftens spillefilm rundt den døde Stones-stjernen.

Og slik trekkes alle tråder sammen.

Og nå kan du bla om til Norges største artikkel om Charles Manson-saken. Også den skulle bli et ledd i sekstitallets rockultisme-mytologi.


Brion Gysin:

Minutes To Go, 1960.

The Process, 1969.

Let The Mice In, 1973.


Brion Gysin & William S. Burroughs

The Third Mind, 1978.


Div. kilde- litteratur:
Research nr. 4/5, 1982.
(Gysin/Burroughs/Throbbing Gristle)
Research nr. 6/7, 1983. (Industrial Culture Handbook)
Stanley Booth: The True Adventures Of The Rolling Stones, 1985.
David Dalton: The Rolling Stones, 1981.
Gary Herman: Rock´n´Roll Babylon, 1982.The Equinox, Vol. 3, nr. 10, 1986.
Nuit Isis, Vol. 1, nr. 3, 1987.
S. Robertson: The Aleister Crowley Scrapbook,1988.

Vinyl:
William S. Burroughs: Nothing Here But The Recordings.
William S. Burrouhgs: Into The Grey Room.
Brian Jones: Plays With The Pipes Of Pan At Jajouka.
The Rolling Stones: Thru The Past Darkly.
Jimmy Page: Lucifer Rising
Bobby Beausoleil: Lucifer Rising.
Ornette Coleman: Dancing In Your Head.
Psychic TV: Roman P.
Psychic TV: Godstar.
Psychic TV: The Magickal Mystery D-Tour.

Buroughs-platene byr på opptak med Brion Gysin. Coleman-albumet inneholder musikk fra Jajouka-distriktet. PsychicTVs "Roman P."-single inkluderer en tale av Charles Manson, mens Mystery D-Tour" er tilegnet Brion Gysin (1916-1986). RIP.

Kenneth Anger-filmer:
Inauuguration Of The Pleasure Dome, 1954.
Scorpio Rising, 1963.
Invocation Of My Demon Brother, 1969.
Lucifer Rising, 1980.

Tilbake til index
Tilbake til GA-index