2. Juni 1987 snek den amerikanske ikkevolds-aktivisten Katya Komisaruk seg inn i Vanderberg Air Force Base i USA. Uforstyrret danset hun i stykker et avansert dataanlegg for styring av kjernefysiske raketter. Etter to timers ødeleggelsesfest forlot Katya basen like ubemerket. Hun holdt pressekonferanse degen etter om sin Aksjon Hvite Rose, overga seg til FBI og fikk fem år i buret.

Vi bringer her et intervju med denne høyst ukonvensjonelle fredaksjonisten, oversatt fra Processed world
av Kim hanisdal.



"Jeg hadde en vakker jødisk-amerikansk middelklassebarndom. Rollen som Jødisk Prinsesse har alltid ventet på meg...."


Dette var uventet å høre fra en kvinne som gjennom sine handlinger først hadde virket som en hardkokt geriljasabotør. På forhånd visste vi nesten ingenting om henne, bare at hun i all hemmelighet hadde tatt seg inn i Vandenberg Air Force Base og klart å ødelegge et NAVSTAR (Navigation System Time and Ranging) datasystem. Basen er notorisk berømt for å være åsted for testing av interkontinentale ballistiske raketter rettet mot Marshall-øyene. Når man kjenner militærets fumlete flørt med "avansert" teknologi, er det ingen overraskelse at disse rakettene kaster seg i vannet hvor det enn måtte være i Stillehavet. Navstar-systemet kommer i tillegg til (og vil etter hvert helt erstatte) andre rakettnavigasjons-systemer som er hundre ganger mindre nøyaktige, men likevel anvendelige innen strategien for gjensidig garantert ødeleggelse (Mutual Assured Destruction MAD). Nøyaktigheten som Navstar opererer med gjør "kirurgiske" førsteslags-angrep mulig. Det er derfor Katya valgte dette systemet som mål for sitt eget direkte nedrustnings-initiativ.

Navnet på aksjonen var Aksjon Hvite Rose. Hun oppkalte den etter en gruppe opposisjonelle studenter i Nazi-Tyskland som opererte under dette navnet i sine protester mot Det Tredje Riket. Disse ble grepet og avrettet for aksjonene sine. Flere ganger i løpet av intervjuet trekker Katya paralleller mellom Nazi-Tyskland og dagens USA: Militaristisk og hissig nasjonalisme, samt en leder som effektivt trakterer media og fremmer enkle, ugjennomførbare løsninger på komplekse problemer. Ved å adoptere dette navnet ville hun gjøre oppmerksom på en av mange metoder som USA utvikler for å kunne virkeliggjøre sitt eget masse-folkemord.

Tidlig en morgen 2. juni 1987 snek hun seg på basen. Med seg hadde hun seg en veske med brekkjern, hammer, boltsaks, drill og annet verktøy. Etter en time hadde hun kommet seg uoppdaget inn i NAVSTAR-komplekset. Hun entret portene, låste etter seg med en sykkellås. Her etterlot hun en blomster-bukett, en eske med Mrs. Fields småkaker og følgende dikt:


I have no gun

You must have lots

Let´s not be hasty

No cheap shots

Have a cookie and a nice day.


Om kakene sier hun: " Om ikke annet, ville de kanskje bruke ti minutter ekstra på å undersøke om esken inneholdt en bombe."

På veggene malte hun sitater fra Nurnberg-erklæringen.

Før hun kunne passere det elektroniske alarmsystemet inne i bygningen, måtte hun ødelegge sentralenheten som var plassert på taket. Deretter brøt hun seg inn. Overbevist om at hun ville bli arrestert kort tid etter, gikk hun rett til hoveddatamaskinen. Hun plukket ut hundrevis av mikroprosessorer som hun kastet på gulvet. Der ble de underlag for en vill dans som Katya henga seg til for å feire deres metamorfose.

Ute av stand til å knuse et større data-kabinett, tømte hun et brannsluknings-apparat over det og utløste et elektronisk Ragnarock ved ganske enkelt å skru maskinen på. Som en lyrisk avslutning overmalte hun maskinene med flere av prinsippene fra Nurnberg-erklæringen. Det "avanserte" sikkerhetssystemet klarte ikke å oppdage henne, enda hun pådrev sine ødeleggelser i nesten to timer. Hun reflekterer over dette i intervjuet: "Det er fullstendig absurd hvordan vi kan stole på elektronikken og datateknologien som gang på gang viser at den er ytterst feilbarlig..."Denne gangen tillot denne teknologiens feilbarlighet Katya å forlate basen uoppdaget. Dagen etter holdt hun en pressekonferanse og overga seg frivillig til FBI.

Som intervjuet forløp, slo det oss flere ganger hvor ukonvensjonell denne kvinnen var. I en kort periode som bedriftsleder hadde hun gått inn for overskuddsdeling med sin sekretær, "som var en svært intelligent kvinne og like evnerik som meg" . Under utdannelsen hadde hun fattet så sterk interesse for emner hun studerte at hun gjennomførte en rekke direkte aksjoner mot militærindustrien, noe som resulterte i 31 arrestasjoner i løpet av fem år. I alt dette fant vi en angrepsvinkel for intervjuet.


Så hvordan kunne en god Jødisk Prinsesse havne oppi noe slikt? Her var du, en hovedfagstudent med en lovende karriere som bedriftsleder fremfor deg. de fleste av dine forhenværende kolleger betrakter deg vel antagelig som en terrorist av samme kaliber som Khadaffi. Hva skjedde?

Det begynte faktisk med at jeg ville komme igang med å "bli noe". Jeg var 21. I den alderen forventes det av jødepiker at de finner seg en lege eller en advokat å gifte seg med. Jeg besluttet å utdanne meg istedet, og begynte på Business School ved universitetet i Berkeley, California. Det tok meg bare en måned å finne ut hvor ufattelig korrupt forretningsverdenen er. Inntil da hadde jeg levd i en eventyrverden. Jeg leste ikke aviser, hadde ikke peiling overhodet.

Her kom jeg over alle disse fryktelige eksemplene på økonomiens brutalitet. F.eks. om Nestlé og skandalen med morsmelkserstatning som ble solgt uten beskjed om at den ikke var en fullverdig erstatning for ekte morsmelk. Resultatet av markedsføringen var døde barn i hopetall.

I pensum stod det ingenting om miljøforvaltning, om arbeider- og forbrukerinteresser. Jeg begynte å utfordre professorene: "Hvem tar seg av disse sakene? Hvem overvåker bedriftenes ansvar?" "Ingen, egentlig", lød svaret. Det var klart for meg at gjennomgangsparolen på skolen var: "Maksimér profitt og stabilitet på lang sikt." I hvert fag gjenlød det samme pensum: i finansfagene, regnskapsfagene, markedsføringen og i matematikken. Det var et konstant refreng gjennom hele undervisningen, nesten som om de ventet at du skulle synge det høyt.

There´s no business like business school. Det slår meg hvor langt sprang det er mellom myter og sannhet i propagandaen på slike skoler. En langt mer sannferdig parole ville vel vært: "Maksimér profitt for vinning på kort sikt, og gi blanke i fremtiden." Spesielt med giftige kjemiske utslipp, radioaktivt avfall og annen farlig forurensing, for truer ikke miljøendringene og de andre samfunnsfarene stabiliteten på lang sikt for oss alle, inkludert disse diffuse størrelsene som vi kaller selskaper?

Akkurat. Strategisk planlegging var mitt spesialemne på skolen. Men faktum er at dette ikke gjøres i USA. Vi har en grisk, kortsiktig union av militærindustriselskaper som fullstendig kontrollerer landets forsvarspolitikk og dessuten det meste av økonomien.

Var dette tanker som først slo deg på Berkeley?

Ja. det slo meg et par måneder etter at jeg hadde begynt. Først fikk jeg lyst til bare å kutte ut. Derfor gikk jeg til rådgiveren, og jeg fortalte henne om den angsten som hadde rammet meg. Hun sa: "Kjære venn, business school er svært konkurranserettet. Forretningsverdenen er i det hele tatt meget kompetitiv, og ikke alle kvinner makter all denne konkurransen. Jeg forstår godt at mange kvinner har problemer med all den vanskelige matematikken vi har her, og kanskje du ville likt deg bedre på det engelske instituttet."

Katya ler. Hun forlot rådgiverens kontor fast besluttet om å fullføre.

"Jeg klarer det! Jeg klarer det!" sa jeg til meg selv. I de to neste årene jeg tilbragte på skolen, hatet jeg hvert eneste minutt. Jeg gjorde det bare av stolthet. Jeg ville vise dem at mammas feminisme fungerte, og at jeg kunne klare disse forretnings greiene. Derfor fortsatte jeg. Jeg hatet det mer og mer for hver dag jeg måtte lese, skrive ned og formulere hvordan man skulle maksimere profitt og sikre stabilitet på lang sikt. Jeg ble mer og mer polarisert, og fikk et stadig sterkere engasjement for miljøvern, politikk og kjernekraftsspørsmål.

Hadde du tid til politisk aktivisme?

Nei, det hadde jeg slett ikke! Og jeg hadde heller ingen til å støtte meg. Jeg hadde ingen politisk engasjerte venner, og slett ikke på skolen: Ingen jeg kjente var engang i nærheten av å være aktivister. Jeg hadde venner som kanskje sendte rundt noen underskriftslister, men ikke noe mer. Ved skoleslutt i juni '82 følte jeg meg så i konflikt med hva jeg studerte og skrev, at jeg besluttet meg for å gjøre noe. Jeg gikk ned langs en gate og fikk se en plakat for en protestdemonstrasjon ved Livermore Våpenlaboratorium.

Jeg hadde aldri tenkt på å demonstrere, men så fikk jeg altså øye på denne plakaten og tenkte: "Der har vi det! Jeg vil bli med i en demonstrasjon."

Jeg så for meg fjernsynsbilder fra det tidlige 70-tallet. Jeg forestilte meg masser av hylende mennesker som ropte slagord, mens brosten fløy som bisvermer gjennom luften: En kaotisk malstrøm av tåregass og hunder. Jeg tenkte at det virket jo helt sprøtt, men jeg trodde at det var slik man gjorde disse tingene. "Disse tingene?"

(Latter) Ja! Disse tingeneJeg ville gjøre dette på den klassiske måten gjøre det riktig. (Mer latter) Nederst på plakaten stod det noe om at man måtte ha trening i ikkevold for å få delta i demonstrasjonen. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva det var for noe, og tenkte at det vel var et eller annet religiøst tullball.

Vel, man ble også bedt om å kle seg i vide plagg til kurset. Jeg drar dit og finner snart ut at dette er en godt planlagt, sivil ulydighetsaksjon. Kurslederne forklarer oss hvordan de forskjellige gruppene skal samarbeide, og blir gjort kjent med begrepet "direkte aksjon", ikkevold og de relevante lovene. Vi har rollespill, simulerer arrestasjoner og slike ting. Jeg likte det. Dette er bra, dette er svaret, tenkte jeg. Jeg vil la meg arrestere! Dette var min først demonstrasjon og pågripelse, og det vekket en voldsom entusiasme i meg.

Så dette var starten på din karriere som fredsaktivist og demonstrant... Du sier at opplevelsene dine med store sivile ulydighetsaksjoner uten unntak har styrket deg, men hvorfor organiserte du da Hvite Rose-aksjonen som en isolert, individuell handling?

Delvis fordi en slik sabotasjehandling som en gruppe ville kreve omtrent et års arbeid med møter og diverse. Jeg respekterer jo kravet om slike møter, og noen møter kan fungere svært bra. De kan være en særlig god anledning for oss til å utøve deltakende demokrati.

Men i Hvite Rose-tilfellet følte jeg ikke for det. Jeg var dessuten overbevist om at det ville være lettere for én person å snike seg inn i et militært anlegg enn for en gruppe. Senere viste det seg jo at jeg kunne ha gått inn med hornorkester og en hel tropp jentespeidere.

Du må ha blitt temmelig overrasket over hvor lett det var å komme seg inn i NAVSTARs nervesenter?

Jeg forestilte meg at jeg bare ville ha ca. tre minutter til å ødelegge ting før jeg ville bli tatt. hele tiden tenkte jeg: Her kommer de de er ved porten de vil være her hvert øyeblikk! Jeg hadde selvfølgelig ikke trodd jeg skulle kunne spasere ut derfra.

Hva fikk deg til å stoppe?

Jeg var utmattet. Dessuten var det rett og slett ikke mer igjen å ødelegge. Mener du at du faktisk ødela hver minste lille komponent i NAVSTAR-systemet?

Alt var lagt øde... Bye-bye... Ingenting igjen. Datamaskinen jeg ødela stod i fem kabinetter på størrelse med garderobeskap, og jeg brukte et brekkjern til å rive ut alle mikroprossorene. jeg kastet dem på gulvet, hoppet opp og ned og danset på dem.

Jeg vil gjerne at vi ser litt på emnet om hemmelighold i forbindelse med sabotasje. Processed World mottar mange rapporter fra folk som utøver sabotasje på arbeidsplassene sine. Det er relativt lett: Du behøver ikke å la deg organisere eller drive med møtevirksomhet, og du kan likevel utføre et pent og yttig arbeid. I denne aksjonen bestemte du deg for å handle på egen hånd. Du hadde ikke behøvd å avsløre deg selv. Hvorfor var du villig til å la deg arrestere ja, faktisk overgi deg selv til politiet?

Det er avgjørende for en masse typer aksjoner at man ikke blir tatt. Jeg har gjort mye hemmelig arbeid, sannsynligvis like mange som offentlige aksjoner. Jeg er like stolt av disse som av Den Hvite Rose.

Det var bare det at jeg på dette tidspunktet av livet mitt hadde lyst til å gjøre noe offentlig. Dersom jeg hadde holdt munn, ville ingen ha visst hva som skjedde på Navstar. Jeg ønsket å lede fredsbevegelsens oppmerksomhet mot denne saken.

Men selvsagt foregår det mye skjult sabotasje. Man kan ikke godt annonsere slike ting, og det er derfor vi hører så lite om det. Vi vet f.eks. at det ble utført mye sabotasje under byggingen av Diablo-kjernekraftverket. Ledninger ble kuttet, ting ble bygget feil med hensikt, bevisst rot.

Processed World mottar nå og da kritikk mot sabotasje som en aksjonsform. Motstanderne sier at det er angst på avveie, mens svaret ville være merarbeid og bedre kontrollsystemer, mer paranoide rutiner. I tilfellet med kjernekraft verket du nevnte, kom det jo faktisk i drift som en enda større trusel mot samfunnet.

Den beste form for sabotasje er den som så som si er usynlig. Sabotasje er jo et stygt ord, men javisst den kan i en del sammenhenger være en svært effektiv politisk handling. Det er jo mange forskjellige former: Alt fra hemmelig nasking på arbeidsplassen til handlinger som nødvendigvis må være åpne, fordi hensikten er å tiltrekke seg folks oppmerksomhet. Jeg ventet å bli grepet med det samme. Det var aldri min hensikt å hemmeligholde aksjonen. Jeg etterlot meg fingeravtrykk overalt...

Hvorfor hadde du ikke på deg hansker?

Dersom man ikke vil etterlate seg spor, så dreier det seg om langt mer enn bare å benytte hansker. En svært god bok som heter Without A Trace, (* se neste oppslag i dette nr.)) handler om nettopp slike ting. Den forklarer politiets metoder, så som fingeravtrykk, stemmeavtrykk, fiberanalyse... Det finnes hundrevis av metoder for å avsløre deg. De er umåtelig sofistikerte. Men leser du denne boken grundig, vil du garantert kunne gjøre det samme som meg uten å bli tatt.

I nr. 10 av PW forklarer den franske sabotasjegruppen CLODO hvordan de opptrer både i hemmelighet og åpenlyst. Ved en anledning sprengte de en svær datasentral og publiserte pressemeldinger der de redegjorde for selskapets tilknytning med krigsøkonomien. Offentligheten fikk virkelig kjennskap til det.

Jeg tar bestemt avstand fra bruk av sprengstoff, i hvert fall her i statene og nok også i Europa. I Sentralamerika er det helt anderledes der vil en konsekvent ikkevoldslinje lyde som en dårlig vits. Men bomber er lite kontrollerbare og arbeider ofte mot ens hensikter.

Jeg utførte min aksjon med mine egne hender. Jeg hadde full kontroll over hele aksjonen. hvis noen hadde kommet over meg, ville de ikke ett øyeblikk ha følt at deres liv stod i noen umiddelbar fare.

Årsaken til at jeg la igjen blomster, dikt og kaker, var at jeg fryktet at vaktene ville gripe til automatvåpnene sine når alarmen gikk, slik at vi ville få en situasjon tilsvarende den på Kent State University: Der unge, hjernevaskede guttunger fra rekruttskolen gjorde det eneste de var opplært til når de ble konfrontert med en fare; nemlig å trekke av. Jeg hadde ikke det minste lyst til å ende opp som en skyteskive. Jeg tenkte at det å etterlate disse tingene var en mulig måte å unngå det på. Blomstene, småkakene og diktene var ment for å få dem til å stoppe opp og tenke seg om et øyeblikk eller to.

Jeg har stor tro på ikkevold.

Til enhver tid?

Jeg har ikke noen lyst til å foreskrive noen motstandsmetoder for andre. Personlig synes jeg at ikkevold har mest for seg, i forhold til mine egne aksjoner. For en aktivist i El Salvador ville jeg ikke ha anbefalt ikkevold, for det ville vært absurd. Her i USA tror jeg ikke vold er den beste metoden for å frembringe en politisk endring.

Men også her kan det voldelige konfrontasjonsnivået være på høyde med det i El Salvador. I 60-årene demonstrerte Black Panthers hvordan også voldelig motstand kan være nødvendig for å unnslippe den ydmykende rollen som offer. Dette var en reell hjelp til å styrke av det sorte samfunnet. Ikke bare væpnet de seg i defensivt øyemed, de klarte også å utvikle alternative samfunnsintitusjoner for gjensidig hjelp: Helseklinikker, matstasjoner, skoler i gatene og den slags. For meg kommer altså spørsmålet om vold eller ikke-vold an på omstendighetene. det er ganske nyttesløst å angripe en politistasjon eller en militærbase med våpen, men tror du ikke at vold kan være nødvendig for f.eks. å slå tilbake Ku Klux Klan?

Poenget er at ikkevold ikke alltid fungerer. Skulle f.eks. jødene i nazi-Tyskland ha holdt seg til en ikke-voldslinje? De var for det meste ikke-voldelige frem til oppstanden i Warzawa-ghettoen, og da var det litt for sent.

Dette er en vanskelig diskusjon. Det er vrient å skulle si med sikkerhet at ikkevold er den beste metoden for å endre samfunnet. I sine lange liv lærte både Berkman og Emma Goldman at sosiale omskiftninger som følge av brå skiftninger (f.eks. ved attentater mot statsledere) ikke bragte med seg noen raskere organiske endringer. Ved voldelige revolusjoner vil de mest voldelige tilrane seg maktposisjonene ikke dem med størst sosialt og politisk talent.

Og på dette stadiet er jeg ikke villig til å få blod på hendene mine. Mange i fredsbevegelsen anser ikkevold som en livsfilosofi snarere enn som en taktisk metode som kan bibringe politiske forandringer. En god del av disse betrakter også materielle ødeleggelser som voldshandlinger man ikke skal ty til. Men det gjør åpenbart ikke du?

Hvis naboen min eksperimenterte med bakteriologisk krigføring i kjelleren og hadde en haug med reagensrør som boblet over av giftige livsformer, ville jeg føle det riktigere å si: "Hør her, dette setter meg, samfunnet og denne gærningen selv i fare." Jeg ville ha forsøkt å frarøve ham disse tingene, selv om han kanskje ville ha ropt at det var hans bakterier og hans reagensrør.

På nøyaktig samme måte driver regjeringen i dette landet med kjernevåpen som utgjør en fare for alle jeg er glad i og meg selv, og jeg synes ikke de har noen rett til å fortsette en slik lek. Noe som er så farlig at det kan drepe samtlige mennesker, bør ikke kunne eies av noen.

Argumentene om ødeleggelse av eiendom fremsettes ofte slik: Dersom vi river ned gjerdene rundt militærbaser, kjernekraftverk o.l., vil ikke omgivelsene forstå noe som helst av aksjonene. Naboene ville til og med kunne bli forurettet. Jeg er enig i at dette representerer et problem, men jeg tror folk vil bli ytterligere fornærmet over å bli blåst vekk fra jordens overflate.

Aksjonsformene må varieres alt etter arten av samfunnet rundt. Setter man seg ned i gaten og blokkerer trafikken, kan det vekke lattermilde reaksjoner fra omgivelsene som først og fremst kommer til å betrakte en slik aksjon som en sjarmerende påminnelse om 60-årene. I slike tilfeller dersom man da ikke vil være til latter kan det være nødvendig å føre aksjonen videre over i en form som innebærer ødeleggelse av eiendom.

Du fortalte meg at du hadde blitt arrestert mer enn 30 ganger, for det meste i forbindelse med store, offentlige demonstrasjoner. Hvite Rose-aksjonen ved Vandenberg-flybasen var jo noe helt annet. Skjedde den utfra en erkjennelse om begrensningingene ved massedemonstrasjoner, om hvor forutsigbare de har blitt? Hvor oppmuntret de blir av både samfunn og politiet?

Massedemonstrasjonene er jo nærmest blitt en slags enighetens balletter, eller hva? Men likevel skal man ikke undervurdere dem. Historien har vist at det ikke er mulig å fastslå virkningene av slike demonstrasjoner. Visst har jeg følt misnøye over dem, men for oss som er lite fornøyde kan det være riktig å bli minnet om at mange finner dette svært meningsfullt.

For meg kan erfaringene med slike demonstrasjoner sammenlignes med en jomfrutripp på LSD. Denne følelsen av Jøss! svære greier... Det var en altomveltende følelse av makt, av grenseløs solidaritet mellom mennesker som gjorde opprør sammen. Men når du har gjennomgått hele systemet: Forhørsrett, motstanden mot myndighetene, deltagende demokrati, alt det som er vel og bra: Hva er poenget med å skulle følge det samme manuset hver gang?

Det gir deg ihvertfall en selvbevissthet som setter deg i stand til å si: "Jeg trenger ikke følge reglene; jeg trenger ikke krype for myndighetene." De som f.eks. synes at spenningen ved å delta i demonstrasjoner i storbyer er forsvunnet, kan organisere noe på landet eller i en småby. Jeg husker jeg var med på å arrangere en i Brattleboro i Vermont. Bare tre av lokalbefolkningen var villige til å la seg arrestere, men det var likevel en svært viktig begivenhet. I over et år skapte den en debatt omkring den største arbeidsgiveren funksjon. Saken avfødte førstesideoppslag i lokalavisene med store fotos. Noe som først hadde virket som en triviell liten demonstrasjon, viste seg etter hvert å bli av stor betydning.

Jeg ville aldri delta i politisk arbeid, dersom jeg ikke følte at det var verdt strevet. Dersom det blir til noe kjedelig og lunkent, bør man finne på noe annet.

Aksjonen Den Hvite Rose var slett ikke lunken, men som i de sivile ulydighetsaksjonene var noe av poenget å la seg arrestere: Derigjennom ville du skape blest om den groteske logikken bak Navstar. Når du ikke ble pågrepet straks, vurderte du da å overgi deg til vaktene på basen?

Nei. Jeg har riktignok kvittet meg det meste av nykkene mine som Jødisk Prinsesse neglene mine er ikke bare til å vise seg med! Men jeg var svett, håret var i uorden, mer enn noe annet ønsket jeg å få meg en dusj og litt frokost.

Men dagen etter overgav du deg likevel til myndighetene. Føltes det ikke litt schizofrent å planlegge din egen arrestasjon?

Jeg synes at effekten av overgivelsen min ble optimal ved all den publisiteten saken fikk. Slik kan man nå mennesker som ellers ikke ville brydd seg. Når de ser at noen frivillig risikerer tyve års fengsel, skjønner de kanskje at vedkommende mener alvor. De tenker kanskje: "Å, stakkars jente. Sånn en søt, liten ting! Hun vil være gammel før de slipper henne ut. Jeg lurer på hva som kan ha engasjert henne så sterkt." Da er de kanskje villige til å lytte, men de ville ikke gjort det uten et jomfruoffer som meg. (Latter) Det er synd at det er slik.

Nå, nå! Er ikke det der bare misledet masochisme?

På en kalkulert måte.

Så du er en politisk korrekt, kalkulert masochist?

Jeg så helst at du ikke brukte en slik setning, hvor fyndig den enn måtte være. Mitt eneste poeng er at folk kan gjøre slike offerhandlinger også utfra et ikke-religiøst synspunkt. I den kristne tradisjon er jo lidelse for troens skyld en høyt skattet dyd. Ulydighet ovenfor myndigheter som ikke respekterer Gud ansees som religiøst korrekt. Men de samme handlingene utføres bare sjeldent ut fra en filosofisk eller sekulær bakgrunn.

Du snakker om å avvise statens lover ut fra en personlig moral?

Holdningene mine gjenspeiler en felles, internasjonal etikk som er nedfelt i f.eks. Nurnberg-prinsippene. Jeg tenkte at aksjonen min kunne ha positive konsekvenser for meg selv såvel som for andre, som kanskje ville la seg påvirke av den. Alle spørsmål omkring direkte aksjoner gjelder hva man har tenkt seg skal komme ut av dem.

Du får kanhende ti års fengsel for hva du gjorde. Var det verdt det?

Absolutt.

Du virker nokså ubekymret over fengelsstraffen. Tenker du ikke på brutaliteten du kan bli utsatt for? All trakasseringen? Eller tror du at du kan unngå slikt?

Hvis jeg selv begynner å oppsøke bråk, vil jeg garantert finne det. Jeg kan f.eks. ikke se noen grunn til å arbeide i fengselet. Jeg vet at fengselsledelsen betrakter arbeid som noe positivt i både økkonomisk og rehabiliteringsmessig øyemed. Men den dagen jeg jobber for 11 cents i timen...

Det må jo føles underlig å prate slik om fremtiden din i fengsel. Her sitter du faktisk og planlegger og tenker på den...

Tenker på den? Jeg drømmer om den! Fengselet vil sluke livet mitt helt til jeg slipper ut, og selv etterpå vil jeg bære det med meg. Jeg er ikke særlig naiv. Den frykten jeg føler, er basert på egne erfaringer. Jeg har som sagt blitt arrestert ca. 30 ganger for aktivitetene mine, og et dusin ganger har jeg måtte sitte i fengsel eller i varetekt. Det siste er klart det verste. Jeg var i et forferdelig høl i Los Angeles i en måned. Fangene ble hele tiden trakassert, slått og plaget av vaktene.

Hva slags stategi har du følelsesmessig og psykisk lagt opp for fengselsoppholdet?

Jeg skal lese og skrive, og jeg kommer særlig til å legge vekt på å korrespondere med venner. Dessuten har jeg alltid hatt lyst til å skrive; kanskje jeg lager en utopisk roman. Men det vil være brevskrivingen som vil gi meg den kontakten med utenverdenen som jeg kommer til å trenge.

Om jeg helt skulle underkaste meg undertrykkernes normer, fengselsvesenets vakter om jeg konsekvent forsøkte å følge programmene deres, ville det få katastrofale følger for min opplevelse av min integritet og egenverd. Kravet om overgivelse er uendelig hardt: Gjør og si akkurat det du får ordre om! Til syvende og sist foretar man en hjernevask av seg selv. Å ende opp med å hjernevaske seg selv er den verst tenkelige tragedie. Man må hele tiden bestrebe seg på å heve seg over den daglige kampen for filleprivilegier som drittsekkene i uniform deler ut.

Det gjelder jo også for oss utenfor de institusjonelle fengslene.

Løsningen er å holde seg innunder huden på samfunnet du lever i. Samfunnet skjenker meg en identitet. Det trenger ikke å være fysisk tilstedeværende: Så lenge jeg kan holde kontakten med det, vil jeg fungere.

Det er gjennom denne kontakten jeg kan gjøre meg håp om å bevare vettet.


Den 16. november 1987, kort etter dette intervjuet, ble Katya funnet skyldig i siktelsen om hærverk mot offentlig eiendom. Dommeren tillot ikke forsvaret å prosedere ut fra internasjonal rett og Nurnberg-prinsippene. Den 11. januar i år ble hun dømt til fem års fengsel.

Skulle noen Gateavisa-lesere ha lyst til å kontakte henne, kan de skrive til:

Katya Komisaruk, c/o White Rose Defense Collective, 1716 Felton, SF, CA 94134, USA.

 
Tilbake til index
Tilbake til GA index