Et essay av Bob Black

Arbeidere i alle land...

...slapp av!

Ingen burde noengang arbeide.
Arbeid er kilden til det meste av verdens elendighet. Omtrent alle onder man kan tenke seg kommer enten fra arbeid eller fra å leve i en verden som er konstruert for arbeid. Hvis vi skal gjøre slutt på lidelsen må vi først slutte å arbeide.

Dette innebærer ikke at vi skal slutte å gjøre ting. Det innebærer derimot å skape en ny levemåte basert på lek; med andre ord en fornøyelsens revolujson. Med "lek" mener jeg også fest, kreativitet, konvivialitet (1), samarbeid og kanskje også kunst. Lek er langt mer enn bare barnets lek, så verdifullt det enn er. Det jeg ønsker er et kollektivt eventyr av generell glede og fri gjensidig avhengig frodighet. Lek er ikke passivt. Uten tvil trenger vi alle mer tid for ren skjær dovenskap og avslapping enn vi noen gang har nå.

Det lekende livet er totalt ukompatibelt med den eksisterende virkelighet. Desto verre for "virkeligheten", dette sorte hull som suger vitaliteten ut av det lille ekstra i livet som skiller det fra ren overlevelse. Merkelig nok - eller kanskje ikke - er alle de gamle ideologiene konservative fordi de baserer seg på troen på arbeid. Noen av dem, som marxismen og de fleste grener av anarkismen, har en enda voldsommere tro på arbeid ettersom de har så lite annet å tro på.

Liberalere sier at vi burde få slutt på diskrimineringen på jobben. Jeg sier at vi burde avskaffe jobben. De konservative støtter lover som garanterer rett til arbeid. Jeg følger heller Karl Marx' svigersønn, Paul Lafargue, og støtter retten til å være lat. Venstrevridde ønsker full sysselsetting. Som surrealistene foretrekker jeg full arbeidsløshet. Trotskister agiterer for permanent revolusjon. Jeg agiterer for permanent rangel og fest. Alle ideologiene har arbeid som en grunnfaktor. De diskuterer i uendelighet temaer som lønn, arbeidstid, arbeidsforhold, utbytting, produktivitet og profittmuligheter. De snakker om alt annet enn selve arbeidet. Disse ekspertene er sjeldent enige i sine konklusjoner om arbeidets velsignelser. Istedet spikker de fliser av uvesentlige detaljer. Fagforeninger og styrer er enige om at vi må selge vår tid i bytte for overlevelse, selv om de pruter på prisene. Marxister mener at vi burde bli styrt av byråkrater. Libertarianere mener vi burde bli styrt av foretningsmenn. Feminister bryr seg ikke om hva slags styring man underlegges, så lenge sjefene er kvinner. Disse ideologikremmerne har helt klart alvorlige problemer med å fordele maktens gevinster. Like klart er det at ingen av dem har noen motforestilling mot makt og at de alle ønsker å holde oss i arbeid.

Alternativet til arbeid er imidlertid ikke bare latskap. Uansett hvor mye jeg setter pris på å sløve, så er det aldri bedre å late seg enn når latskapen kommer mellom andre gleder og aktiviteter. Heller ikke går jeg inn for den administrerte, tidsavgrensede sikkerhetsventilen man kaller "fritid". Fritid er ikke-arbeid for arbeidets skyld. Fritid er tiden man bruker på å komme seg etter arbeidsinnsatsen, mens man fortvilet forsøker å glemme at man snart skal på jobb igjen. Mange folk returnerer så utslitt fra ferien at de gleder seg til å komme tilbake til jobben for å hvile. Den største forskjellen mellom fritid og arbeid er at på jobb blir du i det minste betalt for din fremmedgjøring og ydmykelse.

Min minimumsdefenisjon av arbeid er tvungen virksomhet, dvs. obligatorisk produksjon. Arbeid er produskjon påtvunget ved økonomiske eller politiske midler; med gulrota eller pisken (gulrota er bare en mykere versjon av pisken). Men ikke all produksjon er arbeid. Arbeid gjøres aldri for dets egen skyld; det blir gjort på grunn av et eller annet produkt eller resultat som arbeideren (eller, som oftest, noen andre) får ut av det. Dette er hva arbeid nødvendigvis er.

Vanligvis - og dette er enda mer sant i "kommunistiske" enn i kapitalistiske land, hvor staten er nesten den eneste arbeidsgiveren og alle er ansatte - er arbeid sysselsetting; dvs. lønnsarbeid, noe som innebærer at man selger seg på avbetaling. Derfor arbeider 95% av amerikanerne for noen annen. I det tidligere Sovjet nærmet det korresponderende tallet seg 100. Den tredje verdens jordbruksbastioner - Mexico, India, Brazil, Tyrkia - skjuler fortsatt viktige konsentrasjoner av jordbrukere som lever under den gamle leilendinge-ordningen: betaling av skatt til staten eller leie til parasittiske godseiere for å forøvrig bli latt i fred. Men selv en slik rå ordning begynner å fortone seg bra, tatt i betraktning at samtlige industri- og kontorarbeidere sitter fast i et system som forutsetter at man er spyttslikkere. Men moderne arbeid inkluderer verre ting. Folk ikke bare arbeider - de har "jobber". En person gjør en produktiv oppgave hele tiden på et enten-eller grunnlag. Selv om oppgaven har et fnugg av reell interesse (noe et økende antall jobber ikke har), sørger den obligatoriske monotonien for å tømme arbeidets lekende potensiale. En "jobb" som, for moro skyld, kan legge beslag på energien til noen mennesker en fornuftig begrenset tid, blir en byrde når man må holde på førti timer i uka, og attpåtil ikke har noen som helst innflytelse på hvordan arbeidet skal gjøres eller på hvordan arbeidsoppgavene og fortjenesten skal fordeles. For dette er arbeidets virkelige verden: en verden full av byråkratiske bommerter, seksuell trakassering og diskriminering, med pappskaller til sjefer, som utbytter og skylder på underordnede. Men kapitalisme i den virkelige verden underordner den rasjonelle produksjons- og profittmaksimeringen under behovet for organisasjonskontroll.

Den nedverdigelsen som de fleste arbeidere opplever på jobben er summen av en rekke skjendigheter som kan betegnes som "disiplin". Foucault har komplifisert dette fenomenet, men det er enkelt nok. Disiplin består av den samlede mengde totalitære kontrollmekanismer på arbeidsplassen: oppsyn, rutinearbeid, påførte arbeidstempo, produsjonskvoter, inn/utstempling osv. Disiplin er det fabrikken og kontoret har til felles med fengselet, skolen og mentalsykehuset. Det er noe historisk forferdelig og grusomt. Det var utenfor kapasiteten til fordums demoniske despoter som Nero, Djengis Khan og Ivan den Grusomme. Tross sine dårlige intensjoner, hadde de ikke maskineriet som skulle til for å kontrollere sine undersåtter på en så gjennomført måte som moderne despoter kan. Disiplin er den moderne diabolske kontrollmåten, det er et nytt inngrep som må stoppes så fort som mulig.

Slik fungerer "arbeid". Lek er det helt motsatte. Lek er alltid frivillig. Det som kan være lek blir arbeid når det blir påtvunget. Bernie de Koven har definert lek som "fritak fra konsekvenser". Dette er ikke en akseptabel definisjon dersom dette innebærer at lek er inkonsekvent. Poenget er ikke at lek er uten konsekvenser. Å leke og å gi er nært beslektet, de er oppførsel- og forretningsfasettene av den samme impuls: lekeinstinktet. Å leke og å gi deler en aristokratisk forakt for resultater. Lekeren får noe ut av leken; det er derfor han leker. Men den innerste belønningen er opplevelsen av aktiviteten selv. Johan Huizinga (Homo Ludens) definerer lek som det å spille spill eller følge regler. Jeg respekterer Huizingas lærdom, men benekter ettertrykkelig hans innskrenkninger. Det er mange gode leker (sjakk, baseball, monopol, bridge) som er styrt av regler, men lek er mye mer enn spill. Konversasjon, sex, dans, reise - disse aktivitetene er ikke styrt av regler, men er lek så godt som noe. Og det kan lekes med regler minst like lett som med alt annet.

Arbeid er en hån mot friheten. Den offisielle linja er at vi alle har rettigheter og lever i et demokrati. Andre uheldige som ikke er fri som oss må leve i politistater. Disse oferene må lyde ordrer uansett hvor vilkårlige de er. Autoritetene holder dem under jevnlig oppsyn. Statens byråkrater kontollerer de minste detaljene i hverdagslivet. Embedsmennene som dytter dem rundt står bare til ansvar ovenfor de høyere opp, offentlige eller private. Uansett, dissens og ulydighet blir straffet. Informanter rapporterer jevnlig til autoritetene. Alt dette antas å være veldig dårlige egenstater ved totalitære regimer.

Og det er det, selv om det passer like godt som en beskrivelse av våre moderne arbeidsplasser. Liberalere, de konservative og libertarianere som syter over totalitarianimse er svindlere og hyklere. Det er mer frihet i et hvert moderat destalinisert diktatur enn det er på den ordinære amerikanske arbeidsplassen. Du finner den samme typen hierarki og disiplin i et kontor eller en fabrikk som du finner i et fengsel eller i et kloster. Faktisk, som Foucault (2) og andre har påpekt, oppstod fengsler og fabrikker omtrent på samme tid, og operatørene lånte bevisst fra hverandres kontroll-teknikker. En arbeider er en deltids-slave. Sjefen sier når du skal møte, når du skal dra, og hva du skal gjøre i mellomtiden. Han forteller deg hvor mye arbeid du skal gjøre og hvor fort det skal gjøres. Han er fri til å øve sin kontroll til ydmykende ekstremiteter, og regulere, hvis han ønsker det, hvilke klær du skal gå i og hvor ofte du kan gå på do. Med få unntak kan han sparke deg for hva som helst, eller for ingenting. Han lar deg utspioneres av angivere og inspektører; han samler opp et rulleblad for hver ansatt. Å argumentere igjen kalles "oppsetsighet"; som om en arbeider var et slemt barn, og det medfører ikke bare sparken, men diskvalifiserer deg samtidig for arbeidsløshetstrygd. Det er verdt å merke seg at dette er den samme type behandling barn og unge utsettes for, i hjemmene og i skolen; forsøkt rettferdiggjort ved å hevde at barn og unge er umodne og ikke vet sitt eget beste.

Dette uverdige systemet styrer halvparten av tiden på døgnet som de fleste mennesker er våkne. For visse formål er det ikke så helt galt å kalle vårt system for demokrati, kapitalisme; eller kanskje heller industrialisme, men systemets virkelige navn er fabrikk-fascisme og kontor-oligarki. Enhver som sier at folkene i et slikt system er "fri", enten lyver eller er dum. Du blir hva du gjør. Hvis du utfører kjedelig, dumt, monotont arbeid er det gode sjanser for at du vil bli kjedelig, dum og monoton. Arbeid er en langt bedre forklaringsfaktor på den økende fordummingen som omgir oss, enn de mer åpenbare faktorer som TV og sviktende utdanning. Folk som blir disiplinert gjennom hele livet; overlevert til arbeidslivet fra skolelivet og som har vært fastklemt i familielivet i starten og på aldershjemmet på slutten, er vant til hierarkier og er psykologisk trellbundet. Evnen til autonomi er så undertrykt at frykten for frihet faktisk er en av deres få rasjonelt begrunnede fobier. Disiplineringen på arbeidsplassen avleirer seg i hjemmene; slik at systemet hele tiden regenerer seg selv. Når man først har tørket ut vitaliteten hos folk i arbeidslivet, underkaster de seg lett hierarki og ekspertise på alle andre områder. Man kan venne seg til det meste.

La oss for et øyeblikk late som om arbeid ikke gjør folk til underdanige narrer. La oss late som, til tross for all åpenbar psykologisk degenerering, at arbeid ikke har noen som helst innvirkning på karakterdannelsen. Og la oss dessuten late som om arbeid slett ikke er så kjedelig og trettende og nedverdigende som det vitterlig er. Selv da vil arbeidet gjøre all humanistisk og demokratisk streben til latter; fordi det opptar så mye av vår tid. Sokrates hevdet at arbeidere er dårlige venner og borgere fordi de ikke har tid til å pleie sine vennskap og sine borgerplikter. Han hadde rett. På grunn av arbeidet kikker vi ustanselig på våre klokker uansett hva vi holder på med. Det eneste frie med den såkalte fritiden er at den er fri for utgifter fra sjefens side. Fritiden benyttes hovedsaklig til å forberede seg til å gå på jobb, reise til jobben, reise fra jobben og hvile ut etter jobben. Fritid er bare et penere uttrykk for den eiendommelighet at arbeidskraft som produksjonsfaktor, ikke bare transporterer seg selv for egen regning til og fra arbeidsplassen, men også har hovedansvaret for sitt eget vedlikehold og reparasjon. Kull og stål gjør ikke det. Men arbeiderne gjør det. Ikke rart at Edward G. Robinson i en av sine gangster-filmer utbrøt, "arbeid er for idioter!"

Platon delte med Sokrates en fokusering på de destruktive virkningene arbeidet har på arbeideren som borger og som menneske. Herodot anså at forakt for arbeid var et av kjennetegnene på den greske kultur, da den var på sitt høyeste. For å ta et romersk eksempel, så uttalte Cicero at "enhver som bytter sitt arbeid mot penger, selger seg selv og er således ikke annet enn en slave." Hans synspunkter er sjeldne nå til dags, men endel av nåtidens "primitive" samfunn har visse elementer av dette. Kapaukuene i Vest-Iran, f.eks., har et konsept om balanse i livet, og derfor jobber de bare annenhver dag. Dagene imellom anses til hvile for å "gjenvinne tapt energi og helse". Våre forfedre var, så sent som i det attende århundre, klar over industrialismens skyggesider. Deres religiøse markering av "St. Mandag"; hvorved de etablerte en fungerende femdagers arbeidsuke 150-200 år før dette ble lovfestet, var til fortvilelse for de tidligste fabrikkeierne. Det tok lang tid å disiplinere arbeiderne. I et par generasjoner måtte man faktisk bytte ut mennene med kvinner, ettersom de var mer vant til underdanighet, og dessuten barn som lett kunne formes til å passe industrielle behov.

For å fatte den fulle rekkevidde av vår forringelse, må vi ta i betraktning de tidligste betingelsene for menneskeheten; uten regjering og eiendom, da vi vandret omkring som jegere og sankere. Hobbes antok at livet dengang var ubehagelig, brutalt og kort. Andre antar at livet var en evig kamp for overlevelse; en krig mellom menneske og en nådeløs natur hvor død og elendighet ventet de uheldige eller de mindre egnede i kampen for tilværelsen. Egentlig var disse teoriene en projeksjon av en underliggende kaos-frykt i samfunn som ikke var vant til å fungere uten å bli styrt av autoriteter; slik som England på Hobbs' tid under borgerkrigen. Hobbs' landsmenn hadde allerede utviklet nye levemåter; i Nord-Amerika spesielt, men selv de sto for fjernt fra sine egne idéer til at de fullt ut forsto dem. De mindre priviligerte gruppene, som levde nærmere indianernes livsbetingelser, forstod dette bedre og fant de nye idéene attraktive. Gjennom det syttende århundre sluttet mange engelske nybyggere seg til indianerstammer (3), eller nektet å returnere etter å ha blitt tatt som krigsfanger. Indianerne derimot sluttet seg ikke til de hvite nybyggerne i større grad enn vest-tyskere prøvde å rømme over muren fra vest mot øst. Thomas Huxleys "survival of the fittest"-versjon av darwinismen var en bedre redegjøring av de økonomiske forholdene i det victorianske England, enn av naturlig seleksjon, slik anarkisten Kropotkin (4) viste i boka Mutual Aid, A Factor of Evolution.

Adam Smith var langt ærligere overfor de negative konsekvenser av arbeid enn Ayn Rand, Chicago-økonomene eller noen som helst av Smiths moderne arvtakere. Han sier i The Wealt of Nations, til tross for all sin entusiasme omkring markedskrefter og arbeidsstandardisering, at "de flesUte menneskers adferd og tankemåte formes nødvendigvis av deres vanlige gjøremål. Den som tilbringer livet med å utføre et par simple operasjoner ... har ikke noen mulighet til å utvide sin horisont ... Han blir vanligvis så dum og likegyldig som det overhodet er mulig for et menneske å bli." I disse få bryske ord ligger kjernen i min kritikk av arbeidet.

Hvis ikke disse punktene klarer å overbevise humanister av utiliaristisk eller endog paternalistisk retning, er det andre argumenter som de ikke kan benekte. Arbeid er skadelig for helsa di. Kort sagt, arbeid er massemord eller folkemord. Direkte eller indirekte vil arbeid ta livet av de fleste som leser disse linjene. I USA blir mellom 14.000 og 25.000 arbeidere drept årlig på jobben sin. Mer enn 2 millioner invalidiseres. 20-25 millioner arbeidere blir skadet hvert år. Og dette er tall som er basert på en veldig forsiktig estimering av hva som anses som en arbeids-relatert skade. Derfor er det ikke medregnet en halv million yrkesrelaterte sykdommer hvert år. Jeg sjekket en medisinsk journal med yrkesrelaterte sykdommer som var på 1.200 sider. Og dette skraper såvidt ved overflaten av problemet. De tilgjengelige statistikkene innbefatter saker som de 100.000 gruvearbeiderne som har lungesykdommer, hvorav 4.000 dør årlig. Det er en langt høyere dødsrate enn for f.eks. AIDS, som likevel får en langt større media-oppmerksomhet. Dette reflekterer de uuttalte oppfatningene om at AIDS angår perverse som kunne kontrollert sine fordervede lyster, mens kulldrift er en hellig geskjeft som det ikke skal stilles spørsmål ved. Det statistikken ikke viser er at titalls millioner mennesker i USA får forkortet sitt livsløp på grunn av sitt arbeid.

Selv om du ikke blir drept eller invalidisert mens du fysisk er på jobben, kan du utmerket godt bli det på vei til arbeid, på vei fra arbeid, mens du leter etter arbeid eller mens du prøver å glemme alt som heter arbeid. Mesteparten av ofrene i bilulykker er enten i ferd med å utføre et av disse arbeids-relaterte gjøremålene eller blir rammet av en som annen som er i ferd med å utføre dem. Til denne påplusningen på ulykkes-statistikken må man også medregne ofrene for bilindustriens forurensning og alkoholisme eller narkomani som skriver seg fra virkninger av dårlige arbeidsforhold. Både kreft og hjertefeil er moderne komplikasjoner som i stor grad kan spores, direkte eller indirekte, tilbake til arbeidet.

Arbeidet institusjonaliserer således mord som en akseptert tilstand. Folk tror at cambodianerne var sprø når de utryddet sitt eget folk, men er vi noe bedre? Pol Pot hadde i det minste en visjon; uansett hvor sprø den var, om et egalitært samfunn. Vi, derimot, dreper mennesker i millioner for å kunne selge Big Mac og Cadillacer til de overlevende. De årlige 40-50.000 dødsofrene i motorvei-ulykker i USA er ofre, ikke martyrer. De døde for ingenting, rettere sagt: de døde for arbeidet. Men arbeidet er ikke verdt å dø for.

Statskontroll av økonomien er ingen løsning. Arbeid er i de stats-sosialistiske landene enda mer farlig enn i USA. Tusener av russiske arbeidere ble drept eller skadet under byggingen av metroen i Moskva. Historier verserer om ned-dyssede sovjetiske atom-ulykker som får Times Beach og Three Mile Island-ulykkene til å fortone seg som barnemat. På den andre side vil ikke de-regulering hjelpe, heller tvert imot. Fra et helse- og sikkerhetsmessig punkt på arbeidsplassen, var tilstanden på sitt verste i den tiden økonomien tenderte nærmest en laissez-faire (5) politikk.

Det jeg har sagt så langt, burde ikke være kontroversielt. Veldig mange arbeidere er dritt lei av å arbeide. Sykefraværet er høyt og det øker stadig, sammen med tyverier fra arbeidsplassen, sabotasje og ulovlige streiker. Det er muligens nå en glidning mot en mer bevisst aversjon mot arbeidet. Og likevel er den vanlige oppfatning, både blant sjefene og blant en stor del av arbeiderne, at arbeidet i seg selv er en uunngåelig og nødvendig ting.

Dette er jeg overhodet ikke enig i. Det er nå mulig å avskaffe arbeidet og erstatte det, i den grad arbeidet tjener nyttige formål, med et mangfold av nye aktiviteter. For å avskaffe arbeidet må vi angripe saken fra to ulike vinkler, kvantitativt og kvalitativt. På den kvantitative siden må vi kutte massivt ned på mengden av arbeid som skal utføres. Det meste av arbeidet som utføres idag er unødvendig og vi burde simpelthen bli kvitt det. På den annen side, og det tror jeg er kjernen i problemet, så må vi ta det nødvendige arbeidet som da gjenstår og omgjøre det til et mangfold av gledesfylte lek- og håndverksaktige aktiviteter, uadskillelige fra andre gledelige aktiviteter, med unntak av at det skjer for å oppnå nyttige slutt-produkter. Dermed kunne alle kunstig skapte barrierer som makt og eiendom fjernes. Kreering kunne istedet bli re-kreering. Og vi kunne alle slutte med å være så redde for hverandre.

Jeg antyder ikke at mesteparten av dagens arbeidsoppgaver kan ivaretas på denne måten. Men mesteparten av arbeidet er heller ikke verdt å ta vare på. Bare en liten, og stadig minkende flik av arbeidet tjener noe nyttig formål. For tjue år siden beregnet Paul og Percival Goodman at kun fem prosent av det arbeidet som den gang ble utført var nok til å dekke våre basale behov for mat, klær og husrom, og disse tallene er nok enda lavere idag. Hovedkonklusjonen er åpenbar: direkte eller indirekte, så tjener det meste av arbeidet uproduktive kommersielle formål og maktpersoners ønske om sosial kontroll. Nå på flekken kan vi frigjøre titalls millioner handelsmenn, soldater, ledere, politifolk, aksjemeglere, geistlige, bankfunksjonærer, advokater, lærere, landeiere og alle de igjen som arbeider under disse. Det oppstår en snøball-effekt ettersom hver gang man frigjør en "bigshot", så frigjør du også alle hans lakeier og undersåtter.

40% av arbeidsstokken er hvit-snipper, hvorav de fleste innehar noen av de mest kjedelige og idiotiske jobber som noen gang er utpønsket. Hele industrier, f.eks. forsikring og bankvirksomhet, består ikke av annet enn unyttig papirarbeid. Det er ingen tilfeldighet at tertiær-næringen (serviceyrkene) vokser mens sekundær-næringen (industrien) stagnerer og primær-næringen (jordbruk/fiske/gruve) nesten forsvinner. Ettersom arbeidet er et middel til å opprettholde den nåværende kontroll over borgerne går arbeiderne over fra å utføre relativt nyttig arbeid til å utføre relativt unyttig arbeid. For sysselsatt skal man være, og alt er tydeligvis bedre enn ingenting. Derfor får du ikke lov å gå hjem før tiden selv om du har gjort ferdig arbeidsoppgavene tidlig en dag. Det er tiden din de vil ha, tilstrekkelig av den til å gjøre deg til deres, selv om de ikke har bruk for mesteparten av denne tiden. Hvis det ikke var slik, hvorfor har i så fall ikke den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden gått ned med mer enn noen få minutter de siste femti årene?

Etter å ha gjort hvit-snippene til lediggangere kan vi begynne å barbere bort unyttig produksjonsarbeid. Ikke mer krigs-produksjon, kjernekraft, junk-food, deodoranter - og framfor alt, ingen bilproduksjon. Kanskje en og annen gammel Stanley-damper eller muligens en T-ford, men den bil-erotisismen som forpestede hull ála Detroit og Los Angeles baserer seg på, er ikke aktuelt. Dermed har vi, uten engang å ha prøvd, så og si løst energikrisen, miljøkrisen og diverse andre "uløselige" sosiale problemer.

Til sist må vi kvitte oss med den absolutt største gruppen arbeidende, de med den lengste arbeidstiden, den laveste betalingen og noen av de mest kjedelige arbeidsoppgavene. Jeg refererer til husmødrene, de som utfører husarbeid og barnepass. Ved å fjerne lønns-arbeid og innføre full arbeidsledighet underminerer vi også kjønnsskillet som arbeidet segmenterer. Kjernefamilien, slik vi kjenner den, er et uunngåelig resultat av moderne lønns-arbeid. Lik det eller ikke, men slik ting har utviklet seg de siste par århundrene, så har det vært økonomisk rasjonelt at mannen var ute og skaffet bacon, mens kvinnen gjorde drittarbeidet hjemme, slik at mannen kunne ha en trygg havn i en ellers fæl verden hvor han kunne samle krefter til å møte neste arbeidsdag. Og barna eskorterer man avgårde til konsentrasjonsleire for ungdom, populært kalt "skole"(hvordan var det med den norske barnehagedebatten, da? setters anm.), for å få dem ut av skjørtene til mor, men hovedsaklig for å innarbeide vanen med lydighet og punktlighet som er så nødvendig for arbeidere. Skal man kvitte seg med patriarkiet, må man først kvitte seg med kjernefamilien, hvis "skyggearbeid", slik Ivan Illich uttrykker det, legger grunnlaget for det arbeids-systemet kjernefamilien springer ut av. Tett forbundet med denne ikke-kjerne strategien ligger da avskaffelsen av barnehager og stengning av skolene.

Jeg har dessuten ennå ikke nevnt muligheten for å kutte drastisk ned på det lille arbeidet som tilslutt gjenstår, ved at man automatiserer og computeriserer det. Alle vitenskapsmenn, ingeniører og teknikere som frigjøres fra krigsforskning ville få plenty med tid til å utvikle ting som kunne være til beste for menneskene. De ville utvilsom finne andre prosjekter å more seg med. Kanskje ville de konstruere et verdensomspennende multi-media kommunikasjonssystem eller grunnlegge rom-kolonier. Kanskje. Jeg er ikke personlig noen techno-freak, og jeg ville ikke like å leve i et trykk-knapp paradis. Jeg ønsker ikke roboter som skal gjøre alt for meg, jeg vil gjøre ting selv. Det er utvilsomt rom for arbeidsbesparende teknologi, men en begrenset plass. De historiske og pre-historiske erfaringene er ikke oppmuntrende. Da produksjonsteknologien gikk over fra jakt og sanking til jordbruk og derfra videre over til industri, økte arbeidsmengden mens ferdighet og selv-bestemmelse minket. Den videre utviklingen av industrialismen har fortsatt det Harry Braverman kalte degenereringen av arbeidet. Intelligente observatører har alltid vært klar over dette. John Stuart Mill skrev at alle de arbeidsbesparende oppfinnelser som noen gang har framkommet ikke har spart oss for et øyeblikks arbeid. Karl Marx skrev at "det ville være mulig å skrive en oppfinnelsenes historie, siden 1830, oppfinnelser laget ene og alene med formålet å forsyne kapitalistene med våpen for å hindre opprør hos arbeiderklassen". De entusiastiske teknofile, Saint-Simon, Comte, Lenin, B.F. Skinner, har alltid vært skamløst autoritære, dvs. teknokrater. Vi burde være mer enn skeptisk overfor computerens dunkle løfter. Computerne arbeider som hester, og sjansene er, dersom de får fullt gjennomslag, at vi også vil arbeide som hester. Men dersom de kan bidra til å hjelpe menneskene, og det ikke bare er et formålsløst high-tech race som er drivkraften, så bør vi absolutt gi maskinene en sjanse.

Det jeg virkelig ønsker er arbeid omgjort til fornøyelse. Et første skritt er å fjerne begrepene "jobb" og "sysselsetting". Selv aktiviteter som i utgangspunktet har et visst gledesinnhold mister det meste av dette når de reduseres til jobber som særskilte personer, og kun disse, er tvunget til å utføre. Det er ikke noe paradoks at landarbeidere sliter med å kultivere jorda, mens deres luft-avkjølte sjefer drar hjem hver helg og sysler rundt i hagen sin. Under et system med permanent fornøyelse, vil vi få oppleve en dilettanteriets (6) gull-alder som vil sette renessansen helt i skyggen. Det vil ikke finnes jobber, kun ting å gjøre og folk som gjør dem.

Hemmeligheten bak å gjøre arbeid om til fornøyelse, slik Charles Fourier påpekte, er å benytte seg av at ulike personer ønsker å gjøre ulike ting til ulike tider, slik at man får utført de nyttige aktivitetene som må utføres. For å gjøre det mulig for folk å gjøre det de ønsker er det nok å fjerne irrasjonaliteten og forvrengningen som omgir disse gjøremålene når de har form av arbeid.

Men aktiviteter som appellerer til noen personer appellerer ikke nødvendigvis til andre. Fourier spekulerte over hvordan avvikere og folk med perverse tilbøyeligheter kunne nyttiggjøre seg i et post-industrielt samfunn. Han mente at keiser Nero ville ha blitt en OK fyr dersom han kunne fått utløp for sin blodtørst ved å arbeide på et slakteri. Jeg mener ikke at dette nødvendigvis er løsningen, men de underliggende prinsippene dette bygger på er en dimensjon i en totalt revolusjonerende forvandling av samfunnet.

Gjeninnføringen av daglig liv betyr at vi må vandre på utsiden av det kartet som er tegnet opp. Der finnes flere tilløp til alternative spekulasjoner enn folk flest er klar over. Ved siden av Fourier og Morris, og en antydning her og der hos Marx, så er det teorier hos Kropotkin, hos syndikalistene Pataud og Pouget, hos gamle anarko-kommunister (Berkman) og nye (Bookchin). Goodman-brødrenes Communitas illustrerer godt hvilke resultater som kommer ut av gitte funksjoner, og det er noe å hente ut fra de tåkelagte riddere av alternativ konvivial teknologi (Schumacher og særlig Illich), straks man frakopler tåkemaskinene deres. Situasjonistene, som representerer av Vaneigems Revolution of Everyday Life og The Situationist International Anthology , er så overdrevent leken, selv om de ikke overensstemmer helt med teoriene om opphevingen av arbeid. Likevel er de langt å foretrekke framfor enhver versjon av venstrefløyer, hvor enhver disippel ønsker å være en del av det endelige proletariatets diktatur. For hvis det ikke var noe arbeid, og ingen arbeidere, hvem skulle da venstresiden kunne organisere?

Så arbeidsfjernerne vil stå ganske alene i det politiske landskap. Ingen kan forutsi hva som kommer ut av en frigjøring av de kreative kreftene som nå er reimet inn i arbeidets tvangstrøye. Hva som helst kan skje. De langdrøye debattantenes problem angående frihet kontra nødvendighet, med sine teologiske overtoner, løser seg selv straks produksjonen av nytte-enheter er utvidet til å omfatte praktiseringen av deilig fornøyelsesaktivitet.

Livet vil bli en lek, eller kanskje heller mange leker, men ikke en fruktløs lek slik det er nå. En optimal seksuell sammenkomst er paradigmet i produktiv lek. Deltakerne muliggjør hverandres nytelse, ingen regner poeng og alle vinner. Jo mer du gir, jo mer får du tilbake. I det lekende livet, vil den samme mekanismen virke inn på det daglige livet. Generaliseringen av fornøyelse leder til en libidisering av livet. Sex kan til gjengjeld bli mindre seriøst og desperat, mer gledesfylt. Hvis vi spiller våre kort riktig, kan vi alle få mer ut av livet enn vi putter inn i det, men bare hvis vi spiller for fornøyelsen.

Ingen burde noensinne arbeide. Arbeidere i alle land ...
... slapp av!


Tilbake til GA index

Siden er sist oppdatert 18.01.96.


Fotnoter:

1. Konvivialitet: Selskapelighet ifølge Tanums Store Rettskrivningsordbok. For en bedre definisjon: Konferer Ivan Illichs teorier.

2. Michel Foucault: Övervakning och Straff.

3.I den tidligste kolonialiseringen av Amerika slo et eller annet feil hos nybyggerne i Roanoke. Kolonistene forsvant sporløst og etterlot seg bare en kryptisk beskjed som sa "Gone to Croatan". Den offisielle forklaringen ble at kolonistene var blitt massakrert av indianere, og senere rapporter om "grå-øyde indianere" ble avfeid som legender. Likevel, "Croatan" var ikke noen spansk hallusinasjon av typen El Dorado, men rett og slett navnet på en fredelig indianerstamme i nærheten av nybyggerfeltet. Det som tydeligvis skjedde var at kolonistene sluttet seg til stammen og ble absorbert av den. De grå-øyde indianerne var virkelige nok. De er der den dag i dag og kaller seg fortsatt kroatere.

4. Kropotkin var en vitenskapsmann; geograf. Han hadde god, men ufrivillig anledning til feltarbeid mens han var i eksil i Sibir, så han visste hva han snakket om.

5. Laissez-faire politikk: Økonomisk teori som direkte oversatt lyder "La Det Skure". Liberalistene, f.eks. Milton Friedmann, er veldig glad i denne teorien som grovt forklart går ut på at man overhodet ikke skal gripe inn blant aktørene i en økonomi. Man skal enkelt og greit la det skure og gå; enhver får klare seg etter beste evne.

6. Dilettant: En som dyrker kunst eller vitenskap for sin egen fornøyelse.