"Folk flest tror, forståelig nok, at psykiatrien er til for å hjelpe folk med deres psykiske problemer. Dette er ikke tilfelle. Psykiatriens oppgave er å sperre inne og å gjemme vekk folk som er brysomme for samfunnet."

Boikott TV-innsamlinga!


Den 8. november skal den årlige TV-innsamlinga arrangeres, denne gang til inntekt for psykiatrisk forskning. 1000-vis av søte smilende barn og voksne skal gå fra dør til dør, og alle forventes å gi sitt bidrag. IKKE LA DEG LURE! Behold heller penga sjøl. Gå en tur på byen og ta et par øl, eller kjøp noe pent til dama/typen din istedetfor, OG GJØR DET MED GOD SAMVITTIGHET!


TV-innsamlinger er generelt ganske kjipe greier. Hele nasjonen skal stå sammen om å samle inn spenn til et eller annet godt formål, som f.eks sultne barn i Etiopia. I tillegg til å lage dårlig TV-underholdning tjener slike innsamlinger to formål:

1. Vi får dempa vår dårlige samvittighet for hvor jævlig verden er, og kan istedenfor tenke på hvor snille vi er som sender masse spenn til de sultne barna i Afrika. At beløpet vi samler inn bare er en brøkdel av hva I-landa og de multinasjonale selskapene stjeler fra U-landa hver dag, trenger vi jo ikke å tenke på.

2. Landsomfattende TV-innsamlinger har også en samlende effekt. VI, dvs alle borgere av den norke stat, må trå til sammen for å hjelpe på et alvorlig problem. Underforstått: Vi som bor i Norge har felles interesser og er også felles ansvarlig for problema. Dette hindrer oss i å legge ansvaret for at alt går til helvete her i verden der det virkelig ligger: Nemlig hos de svina som sitter med makta både i Norge og i resten av den kapitalistiske verden, og som stjeler fra oss også, ikke bare fra de fattige i U-landa.

Årets TV-innsamling er likevel spesielt ille. Formålet i år er nemlig ikke engang godt. Tvert imot skal vi i år samle inn penger for å styrke statens volds- og undertrykkelsesapparat mot oss sjøl. Folk flest tror, forståelig nok, at psykiatrien er til for å hjelpe folk med deres psykiske problemer. Dette er ikke tilfelle. Psykiatriens oppgave er å sperre inne og å gjemme vekk folk som er brysomme for samfunnet. I dagens kapitalistiske samfunn finns ingen plass for uproduktive mennesker. Derfor må mennesker som har så store psykiske problemer at de ikke klarer å fungere i produksjonslivet stemples som "syke" og "unormle". Dette er nødvendig for å presse alle oss andre til å spille normale, undertrykke angsten og depresjonene våre, spise valium og fortsette å gå på den kjedelige og meningsløse jobben vår hver dag.

Psykiatriens historie

Psykiatrisk innretningSinnsykeasylene vokste fram sammen med kapitalismens framvekst. De første asylene (eller dårehusene som de dengang ble kalt ) ble oppretta på 1400-tallet, men det ble ikke noen særlig fart i sakene før 17/1800-tallet. I begynnelsen ble de gale ganske enkelt samla sammen og stuva vekk en plass der de ikke var i veien. Man fant et kaldt kjeller-lokale som man ikke hadde noen annen bruk for, så henta man så mange gale som det var plass til og lenka de fast til veggen. Til slutt fant man f.eks noen dømte kriminelle som kunne være voktere og gi de gale litt mat en gang i blandt. Men med opplysningstida på 1700-tallet fikk mange demokratiske og opplyste borgere dårlig samvittighet over denne måten å behandle medmennesker på, og fra nå av begynte en å utprøve forskjellige metoder for å helbrede de sinnsyke. Disse kurene gikk f.eks ut på kvikksølv anvendt som salve på det glattrakede hodet til pasienten eller blodtranfusjon med kalve- eller eselblod. (Eselblodet skulle overføre eselets trege egenskaper til pasienten.) Andre medikamenter som ble anbefalt var fosfor, salpeter, arsenikk, avføringsmidler, brekkmidler og opium. En annen oppfatning var at sinnslidelser ofte ble helbreda når legemlige lidelser tilstødte. Dette førte til at pasientene ble tilført slike lidelser gjennom bruk av blæretrekkende plaster, irriterende salver og glødejern på hodet. Det var vesentlig for behandlinga at såra ble holdt åpne og pussfylte.

Med Romantikken i første halvdel av 1800-tallet minsket troen på medisinske løsninger, sinnsykdom hadde sjelelige årsaker mente man, og man begynte å lete etter psykiske behandlingsmetoder. Pasientene skulle skremmes eller tvinges til en sunnere tankegang. Forskjellige innretninger ble konstruert for å spenne fast de innlagte i diverse stillinger. (Se illustrasjoner). "Korsfestelsen" var f.eks en tvangsoppplutselig svikta slik at pasienten falt i vannet. En professor anbefalte å fyre av en kanon ved siden av pasienten, likeså anbefalte han glødejern, og mus under en klokke på pasientens mage. Ved innleggelsen skulle pasientens mottas på en skrekkinngytende måte, f.eks bli møtt av en neger(!).

Etter naturvitenskapenes gjennombrudd på slutten av 1800-tallet, og psykologiens etablering som egen vitenskap, ble behandling av sinnsyke igjen en medisinsk vitenskap. Riktignok var sjokk-terapi og tortur fremdeles det viktigste ved behandlinga, men nå ved hjelp av vitenskapelige metoder. Insulin- og cardiazol-sjokk ble tatt i bruk på 30-tallet, mens elektrosjokk - elektriske strømstøt rettet mot hjernen - kom noe senere. Formålet med denne behandlinga var å fremkalle en kortvarig bevistløshet som skulle "stryke ut" syke mønstre i hjernen, slik at "nye og friske" mønstre kunne "skrives inn" i stedet for. Den medisinske virkningen av disse metodene var heller tvilsom, men de virket etter hensikten likevel: Pasientene ble skremt til lydighet av trusselen om ytterlige tortur, og legene kunne skryte av at avdelingene hadde blitt roligere og at en nå kunne bruke langt mindre fysiske tvangsmidler. De nye sjokkbehandlingsmetodene ble følgelig framstilt på som et stort framskritt i retning av en mer human behandling av sinnslidende. Den store medisinske revolusjonen i behandlinga kom likevel da portugiseren Monitz i 1935 utførte den første lobotomi-opperasjon. Lobotomi består i at nervebanene mellom storehjernens pannelapp og mellomhjernen overkjæres, for med dette å "nedsette følelsenes intensitet", dvs pasientene ble sløve og apatiske, og dermed lette og ha med å gjøre. Direktøren ved Gaustad sykehus dr. med. Ørnulv Ødegård beskrev de uheldige sidene ved lobotomi slik:

Beroligende stol"Når det gjelder sykdomsbildet er alle enige om at her, så vel som for sjokkbehandlingen, er det ikke sykdomsenheter man behandler, men enkeltsymptomer, i høyden syndromer (...) De forandringer en kan se i personligheten er altså uten tvil noe betenkelig sosialt og etisk sett, og ofte vil de uheldige trekkene komme tydeligere fram i hjemmet enn på sykehuset (...) Det er på det rene at tiltaket er tydelig nedsatt, interessen er avstumpet, og arbeidet går meget på rutinen. I dagliglivet reagerer de hensiktsmessig på sitt miljø, men for fjerne mål og muligheter viser de ingen sans lenger. (...) De har sin etiskee vurderingsevne i behold, men den er blitt mer konvensjonell og følelsesfattig."

Utdraget er fra et foredrag gjengitt i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening, 1947, og var merket: "ikke for gjengivelse i dagspressen".

Joar Tranøy har i sin forskning om lobotomi ved Gaustad sykehus vist at det ikke var de "sykeste" som ble lobotomert, men de mest brysomme, dvs de som ikke lot seg dissiplinere av elektrosjokk-torturen. Med i matrialet som Tranøy har gått igjennom er flere brev som innlagte har skrevet før de ble lobotomert. Her finns det klager over den umennesklige behandlinga (torturen) de har måttet gjenomgå og krav eller bønner om å slippe ut. Brevene ble ganske enkelt konfiskert av ledelsen ved Gaustad. Lobotomiopperasjonene hadde dessuten i begynnelsen svært høy dødsrissiko, de 10 første årene på Gaustad faktisk over 20%. For oppdagelsen av lobotomi fikk Monitz nobellprisen i medisin i 1959. På 60-tallet ble den gamle lobotomi-metoden med borr og skalpell erstattet med såkalte stereotaktiske opperasjoner: Elektroder blir stukket inn i hjernen og hjernevev på strategiske steder kan ødelegges ved å skru på strømmen. Denne metoden er langt mer nøyaktig og sikker enn den gamle lobotomien, men prinsippet er det samme: Deler av hjernen ødelegges for å forandre pasientens oppførsel.

Psykiatrien i dag

"Men", sier psykiatrerene, "dette tilhører jo fortiden, idag er jo behandlingsmetodene langt bedre og mer humane". En riktigere beskrivelse ville være å si at metodene i dag ikke er riktig så ille som for 30-40 år siden. Riktig nok ble lobotomi med den nye stereotaktiske metoden avskaffet i Norge i midten 70-åra, og elektrosjokk er i dag relativt lite brukt, og gis nå med full narkose. (Stereotaktisk lobotomi blir forøvrig fremdeles benytta i et begrenset omfang i andre land, deriblandt Sverige.) Men lobotomi og elsktrosjokk er ganske enkelt blitt bytta ut med medikamenter, såkalte psykofarmaka. Medikamenter er egentlig et alt for snillt ord, det er riktigere å si at pasientene blir dopa ned. Den kraftigste av denne dopen er nevroleptika, som kan gi brukeren en skikkelig "bad tripp". Dette forteller 19 år gamle "Rebekka" om sin erfaring med nevroleptika:

"Jeg tok en masse medisiner og ble rett og slett neddopet. Kroppen ble enormt slapp, jeg ble tørr i munnen og var ikke i stand til å tenke klart. Jeg ble med i dansen og levde meg inn i en fremmed verden. Mine venner som besøkte meg, kjente meg knapt igjen. Jeg som før var aktiv, var nå blitt til en voksdukke med trøtte, seine bevegelser. Blikket mitt var helt dødt, uten tegn til liv. Mine sunne interesser var blokket ut. Jeg orket ingenting - alt var et ork."

Nevroleptika er svært vanedannende og avvenning gir sterke abstinenssymptomer. Nevroleptika kan lagres i kroppen i opptil flere måneder. Langvarig bruk av nevroleptika (noe som ikke er uvanlig i psykiatrisk behandling) kan gi varige hjerneskader / nevrologiske skader, bl.a parkinsonisme (rykninger og ukontrolerte bevegelser). Da nevroleptika ble lansert på 50-tallet, ble det da også i medisinske kretser kalt for "kjemisk lobotomi"

De siste 30 år har også "psykoterapi" og "miljøterapi" kommet til som alternativ behandling, og flere psykologer og miljøarbeidere har fått stillinger ved psykiatriske institusjoner. Psykoterapi består vesentlig av samtaler mellom pasiener og terapaut, og målet er at pasientene skal innse problema sine og klare å gjøre noe med dem sjøl. Det teoretiske grunnlaget bak psykoterapien er først og fremst freudianske teorier med hovedvekt på indre konflikter og opplevelser i barndommen, men også sosialpedagogiske teorier blir benyttet. (= hvordan oppførsel blir tillært og kan fralæres). Psykiatrien er dessuten blitt "desentralisert", antall plasser ved psykiatriske sykehus er blitt halvert, fra ca 8000 i 1970 til 4000 i 1984. Istedenfor er det oppretta flere psykiatriske avdelinger ved vanlige sykehus, og flere klienter får tilbud om behandling utenfor institusjon. Dette har likevel ikke forandra noe på hovedgrunnlaget for psykiatrien, nemlig sosial kontroll av avvikende personer. Hvis du er snill gutt og innordner deg systemet, kan du klare deg bra og slippe snart ut igjen. Hvis du er en vanskelig pasient kan du regne med å få kroppen pakka full av dop, og bli sperra inne helt til du gir deg og begynner å følge systemet du også.

Terapautens diktatur

Om du ikke er gal når du kommer inn i en psykiatrisk institusjon kan du regne med å bli det i løpet av oppholdet. Når du blir innlagt får du en "diagnose", f.eks "schisofren" eller "grensepsykotisk". Alt du gjør blir tolka ut fra denne diagnosen, også ting som i andre sammenhenger ville blitt sett på som helt naturlige, eller i verste fall litt pussige. Et eksempel er pasienten som hadde permisjon like før jul for å gå på en handlerunde (selvfølgelig med følge). Da han kjøpte 20 julekort ble dette av terapauten oppfattet som "manisk" oppførsel. Pasienten hadde nemlig så få venner, og hva skulle han da med 20 julekort? Når du blir behandla som gal lenge nok, vil du før eller senere begynne å oppføre deg som gal og til slutt også oppfatte deg selv som gal. I en psykiatrisk institusjon er dette forløpet nesten uungåelig, fordi behandlerne sitter med all makt, og kan presse sitt syn igjenom. Dersom du er uenig i diagnosen du får, blir dette sett på som et sykdomstegn (manglende sykdomsinnsikt) og følgelig et bevis på at diagnosen er riktig. "Motstand" er i psykiatrien et negativt begrep; det er en side ved pasientene som må brytes ned før de kan læres nye og sunnere måter å oppføre seg på. Dette er ikke en metode som psykiatrien har enerett på, det er regel nr 1 i all hjernevask. Men hvem bekymrer seg for at folk blir hjernevaska, så lenge de blir hjernevaska til sunne og streite samfunnsborgere?

Tverrsnitt av hjerneHva er det så som gjør at psykiatere og terapauter kan oppføre seg så kaldt og umennesklig ovenfor sine pasienter? Svaret ligger i at psykiatrien tar sikte på å være en "objektiv vitenskap" på linje med vanlig medisin. Diagnoser blir satt ut fra standardiserte psykologiske tester og observasjon av pasientens oppførsel. Subjektiv innlevelse i hva pasienten tenker og føler blir sett på som uvidenskapelig og forstyrrende. En diagnose forteller egentlig ingenting om hvilke personlige eller sosiale problemer en pasient sliter med, eller hvorfor disse er oppstått. Diagnosen er kun en klassifisering av hvilke symptomer du har. Du oppfører deg slik og slik, altså får du den og den diagnosen, og skal behandles på den og den måten. Det nye psykoterapautiske behandlingssynet skiller seg ikke vesentlig ut fra den gamle medisinske modellen. I teorien skal terapauten og pasientene delta i et "likeverdig fellesskap" der de skal kunne samtale "fritt og åpent", slik at pasientene skal kunne "reagere ut" sine problemer. I virkeligheten er det terapauten som forsøker å manipulere pasientene til å tenke og oppføre seg som terapauten vil. Følgende eksempel med en pasient som ønska permisjon viser hvor lett gjenomskuelig disse triksene er:

Pasient: Jeg vil gjerne ha permisjon for å være hjemme fra torsdag til fredag.
Terapaut: Men vi har arbeidsterapi på fredag. Jeg synes du bør være med på den. Jeg tror at det er viktigere nå enn å reise hjem. Hva synes du?
P: Jeg tror ikke at arbeidsterapi er så viktig.
(kort pause. Terapauten svarer ikke)
P: Vel, kan jeg altså få permisjon?
T: Dette er en typisk måte for deg å reagere på, vet du det?
P: Javel. Da skal jeg ikke spørre om permisjon. Jeg drar ikke hjem.
T: Hvorfor? Vil du ikke ha permisjon?

Det gikk som terapauten ville: Pasienten trakk tilbake ønsket sitt om permisjon. Dette betydde ikke at hun hadde fått noen større innsikt i problema sine, eller at hun hadde fått noen større tro på hvor viktig arbeidsterapien var. Men det er terapauten som sitter med makta, og pasientene lærer seg fort at det lønner seg å være enige. Så får de mindre problemer og slipper fortere ut. Og alt dette skjer mens illusjonen av medbestemmelse og deltagelse blir holdt ved like.

I dagens kalde og menneskefientlige kapitalistiske samfunn er det åpenbart at svært mange mennesker har psykiske problemer som de trenger hjelp med. Og dette gjelder langt flere enn de få tusen som idag er klassifiserte som "alvorlig sinnslidende". Kan f.eks DU si at DU er helt normal? Men løsningen er ikke å sperre folk inne på institusjoner. Løsningen er at vi går sammem og organiserer oss selv og hjelper hverandre med problema våre, uten hjelp av statens autoriserte hjerne-vaskere. Samtidig skal vi organisere oss for å forandre verden, for å bygge opp et mer menneskevennlig samfunn der folk ikke trenger å fortrenge følelsene sine for å fungere, og der alle kan leve ut sine kreative og "gale" sider. BOIKOTT TV-INNSAMLINGA - BEHOLD PENGA SJØL!

Gunnar Mathisen

Literaturliste:

PSYKISK HELSE - Informasjonsavis for "året for psykisk helse 1992"
Galebevegelsen: Gale mod MAGT/MAGT mod gale, AMALIE´s forlag 1985
Caisa Friberg: SLUTEN AVDELING - Rapport från ett mentalsjukhus, Forfattarforlaget, Stocholm 1985
Joar Tranøy: GAUSTADS "BEHANDLING", MAKT OG MORAL - Rapport om Gaustad sykehus 1941-1990
Marie Lysnes: BEHANDLERE - VOKTERE? - Psykiatrisk sykepleies historie i Norge, Univeritetsforlaget 1982
Pål Abrahamsen / Finn Skårderud: GALSKAP PÅ RETT VEI -17 innlegg om moderne psykiatri, Universitetsforlaget 1985

 

Tilbake til GA-index