IKKE HØR PÅ AUTORITETENE!

Ikke gjør som mora di sier!Til alle tider har det vært visse utvalgte som har visst alt bedre enn alle andre. I middelalderen var det kirka som hadde monopol på Sannheten, og alle som var uenige var kjettere og sto i ledtog med Satan. I dag har kirka mista det meste av makta si, men Sannheten er bare blitt overført til nye autoriteter, først og fremst Vitenskapen. Det går ikke en dag uten at du kan se representanter fra denne nye autoriteten på TV der de med alvorlige miner og messende stemme forteller deg hvorfor det er nødvendig at du går ned i lønn for å forbedre "konkuranseevnen" eller hvorfor nedslakninga av folk i Jugoslavia, Somalia osv er et nærmest uungåelig resultat av kulturkonflikter".

Mens prestene i middelalderen gikk på universitetet i årevis for å lære latin for at ingen skulle forstå dem, så har dagens autoriteter brukt like mange år på å lære seg å produsere setninger som denne:
"Disse motiveringene møtes i et skjæringspunkt hvor det stilles spørsmålstegn ved den herskende balanse mellom bestemte økonomiske og ikke-økonomiske planleggingshensyn, og hvor det forsøkes utviklet indikatorer på et mer adekvat samfunnsmessig velferdsbegrep"
(Henta fra Øyvind Østerruds bok "Samfunnsplanlegging og politisk system").

I den akademiske verden er det stort sett det samme hva du sier så lenge du sier det på en "vitenskapelig" måte: Jo vanskeligere du sier en ting jo bedre er det. Resultatet blir det samme som for latinen: 1) Det blir umulig å følge med på argumentasjonen som disse forståsegpåerne er istand til å lire av seg uansett hva de blir spurt om, samtidig som 2) det "akademiske" språket får det til å høres ut som de har greie på det de snakker om, i hvert fall at de vet alt mye bedre enn deg. Følgelig gir du faen, slår av TV´en og overlater politikken til ekspertene.

Kirka i middelalderen støtta opp om datidas herskende klasse: føydaladelen. All verdslig makt var gitt av Gud. Kongen var Guds stedfortreder på jorda, og alle hadde med å holde seg på den plassen i samfunnet de var født inn i. Å gjøre opprør mot autoritetene var det samme som å gjøre opprør mot Gud. Selvfølgelig brukte kirka posisjonen sin for å sikre seg verdslig makt sjøl: Å få syndenes forlatelse kosta nemlig spenn, og hvis du testamenterte eiendommene dine til kirka var du nesten sikker på å komme til himmelen. På denne måten ble kirka sjøl en av de største landeierne og fikk enda større interesse av å forsvare systemet.

Men da føydalismen ble avløst av kapitalismen passa ikke pavekirkas budskap de nye herskerne. Vi fikk reformasjonen og senere den franske revolusjon som begge hevda at alle mennesker er like (henholdsvis ovenfor Gud og Stat), dvs at mennesker ikke skal inndeles etter hvilken stand de er født inn i, men ut fra hvor mye spenn de har.

Som alle klassesamfunn bygger kapitalismen på en liten minoritet som undertrykker det store flertallet av befolkninga. Videre kjennetegnes kapitalismen av konkurranse herskerne imellom. Den sterkeste overlever mens de svakeste går under. For å forsvare systemet sitt er derfor kapitalistene avhengige av en ideologi som oppfatter mennesker som atskilte individer som kun samarbeider med andre i den grad det tjener deres egne interesser - og som ellers er i konstant konflikt med alle andre. "Vitenskapen" om samfunnet passer her perfekt inn. Samfunnsvitenskapen er bygd opp etter den mekanistiske naturvitenskapen som så på verden som bygd opp av adskilte små "enheter" (atomer, molekyler osv) som seilte rundt på egenhånd og av og til dunka borti andre enheter og dermed forandra fart og retning. Denne modellen er ganske enkelt blitt overført på samfunnet, der atomene er blitt bytta ut med mennesker. Disse menneskene er som atomene ordna i systemer, de er som små tannhjul som må holdes på sin plass for at det store "samfunns-maskineriet" (=kapitalistenes klasse-herredømme) skal fortsette å fungere. Dersom balansen i dette kompliserte "maskineriet" blir forrykka (hvis mange nok av menneskene/tannhjula ikke følger systemet), vil vi få det rene anarki, en alles kamp mot alle.

På samme måte som teologene i middelalderen krangla som fillene føyk om teologiske spissfindigheter (f.eks hvorvidt mus som spiser av nattverdsbrødet får del i Guds velsignelse) så har også dagens autoriteter forskjellige teorier om hva som styrer samfunnet. Økonomene ser f.eks på mennesker som "rasjonelle aktører" som bevisst forfølger sine egne økonomiske interesser, mens Freuds tilhengere hevder det er ubevisste/fortrengte seksuelle drifter som bestemmer oppførselen vår.

Det som alle imidlertid er enige i er at alt er som det er fordi det må være sånn, og at menneskene ikke har mulighet til å forandre verden og dermed sine egne liv. For å slippe å gå nærmere inn på forskjellene mellom de ulike vitenskapsretningene skal jeg nøye meg med å presentere én slik retning. Jeg velger da behaviorismen, den ledende retninga innen psykologisk forskning siden 20-tallet, fordi den er en av de grenene av samfunnsvitenskapen som klarest viser sin mekanistiske oppfatning av mennesket. Ordet behaviorisme kommer av at det kun er menneskenes adferd (engelsk: behavior) som skal studeres. Tanker og følelser har ingen plass i en "objektiv" vitenskap. Vitenskapen skal kun ta hensyn til ting som kan måles, og mennesker skal betraktes som maskiner.

Dette skal forstås helt bokstavelig. Fri vilje eksisterer ikke; mennesker skal forstås ut fra ytre påvirkning (stimuli) som produserer en viss type adferd (respons). Forskningas rolle er ganske enkelt å fastslå hvilke stimuli som skaper hvilke responser.

Nå har mennesker en lei tendens til oppføre seg for komplisert for dette enkle skjemaet, derfor bruker behavioristene helst dyr i forskninga si. Hvite mus kan f.eks læres opp til enkle oppgaver som å trekke i en spake så fremt den får mat hver gang den trekker i spaken. Hvis man derimot gir musa et elektrisk støt hver gang den trekker i spaken lærer man den til å ikke trekke i spaker. Denne modellen blir sett på som grunnleggende for all læring, både for dyr og mennesker, og følgende geniale lov er satt fram: Adferd som får positive konsekvenser (belønning) vil sannsynligvis bli gjentatt, mens adferd som får negative konsekvenser (straff) blir sannsynligvis ikke gjentatt.

Det er lett å se hvordan behaviorismen støtter opp om dagens kapitalistiske system: Menneskene styres av forventninger om belønning og trusler om straff, og alle teorier om frihet og solidaritet blir redusert til naive drømmer. Nå skulle man kanskje tro at behavioristene, i tråd med sitt menneskesyn, ville innrømme at de har blitt forskere fordi de liker å føle seg viktige, får høy lønn osv, men nei!

Faktisk hevder behavioristene at de er opptatte av å forandre verden til det bedre for alle, en paradoksal holdning fra folk som ikke tror på en fri vilje. Det er tydelig at det kun er oss andre som er viljeløse offer for omstendighetene, mens behavioristene sjøl skal sitte og manipulere oss til vårt eget beste. Her avslører behavioristene både seg sjøl og den kapitalismen de forsvarer.

Mennesker tenker faktisk ikke bare på seg sjøl, og det er mulig å forandre verden. Men dette krever at folk står sammen, og at vi har tro på oss sjøl. Det er dette som det er autoritetenes oppgave å forhindre. Og de gjør det ved å fortelle oss at alle mennesker er født egoister, samtidig som de forsikrer oss at vitenskapen arbeider for alles beste og at vi derfor ikke har noen grunn til å bekymre oss. Dette er naturligvis fullstendig sjølmotsiende, men det gjør jo ikke noe så lenge folk faller for det.

Psykologien betrakter barn som små egoister som må læres å ta hensyn til andre. I virkeligheten er det motsatt: Barn må læres til å bli egoistiske og kyniske for å kunne fungere i det samfunnet vi har laget oss. Barn blir putta i skoler som systematisk dreper alt av kreativitet og nysgjerrighet, som lærer dem å konkurere om å få de beste karakterene og som lærer dem å innordne seg og lystre ordre - alt for å forberede de stakkars ungene på et liv som lønnsslaver under kapitalismen.

Noen behavioristiske forskere gjennomførte i 1973 en undersøkelse i en barnehage der to grupper unger ble bedt om å lage noen tegninger til forskerne. Den ene gruppa ble fortalt at jobben skulle belønnes med et diplom, mens den andre gruppa ikke fikk noe løfte om belønning. Til forskernes store overraskelse viste det seg at den gruppa som hadde fått løfte om diplom viste mindre interesse i tegninga enn de andre. Det var nemlig veldig gøy å tegne med de fine nye pennene som forskerne hadde kommet med, men løftet om belønning fikk leken til å gå over til arbeid, og til og med førskoleunger vet at arbeid er noe man gjør bare fordi man må. John B. Watson, behaviorismens far, skrev i 1928 ei bok om barneoppdragelse der han hadde følgende råd til foreldrene:

"Det finnes en fornuftig måte å behandle barn på. Behandl dem som om de var unge voksne. La alltid oppførselen din være objektiv og vennlig men bestemt. Klem eller kyss dem aldri, la dem aldri sitte i fanget ditt. Hvis du må så kyss dem en gang på pannen når du sier god natt. Håndhils på dem om morgenen. Gi dem et klapp på hodet hvis de har gjort en ekstra god jobb med en vanskelig oppgave. Prøv det. I løpet av en uke vil du finne ut hvor lett det er å være fullstendig objektiv med dine barn og på samme tid vennlig."

Tenk på dette sitatet neste gang du hører en "ekspertuttalelse" på TV, og husk at Watson var Amerikas fremste psykolog. IKKE HØR PÅ AUTORITETENE - TENK DINE EGNE TANKER, LEV DITT EGET LIV OG GJØR OPPRØR!

Gunnar Mathisen

 

[tilbake til GA-index]