Bokcafé-notater :

Semiotext(e) og Autonomedia:

To ekstreme amerikanske forlagsprosjekter


I 1974 ble det ved Columbia University i New York startet et tidskrift som til å begynne med bare var nok et akademisk tidsskrift for franskfilologer - la Yale French Studies, med temanumre om Saussure, Bataille etc. Etter hvert utviklet det seg imidlertid i en helt annen retning, like til at et så lite akademisk blad som Gateavisa har stjålet stoff fra det.
Tidsskriftets navn er Semiotext(e). Det har nylig (vel, nylig til Semiotext(e) å være...) utgitt to spennende hefter/bøker. Det er Radiotext(e) om radioens filosofi og mulige radikale politikk m.m., og Semiotext(e) Architecture om eksperimentell arkitektur og design. Dette skal jeg straks si litt om. Med det samme jeg er i farta, vil jeg også omtale noen av de siste bøkene som er blitt utgitt på det forlag som skulle utvikle seg fra Semiotext(e), nemlig Autonomedia. Men først litt om hvordan det hele kom i stand.


Hvordan unngå å bli akademiske postmodernister

Det som for alvor så ut til å snu Semiotext(e) i en ganske annen, politisk orientert (og anti-, eller bedre: trans-akademisk) retning, var utgivelsen av deres spesialnummer Anti-Oedipus med stoff om og rundt boka av samme navn av Gilles Deleuze og Félix Guattari. Boka kom i Frankrike i 1972 og på engelsk i USA første gang i 1977, samme år som Semiotext(e)s spesialnummer om den. Det har undertittelen From Psychoanalysis to Schizopolitics. For bare kort å minne om én av flere kontinentale impulser som norske anti-autoritære ikke har klart (eller fått anledning til) å ta inn over seg: Deleuze/Guattari forsøker her kritisk å overskride/generalisere både marxisme og psykoanalyse for å muliggjøre en samlesning av politisk økonomi og "driftsøkonomi", og ved å rette perspektivet mot det vi kunne kalle det ubevisstes "statsapparater" gjør de det mulig å oppdatere en anarkistisk, anti-autoritær politisk analyse slik at den beholder sin relevans i massemediaenes tidsalder (men selve ordet anarkisme benytter de seg ikke av...).

Deleuze/Guattaris prosjekt her er beslektet med Jean Baudrillards prosjekt fra omtrent samme tid, slik det kommmer til uttrykk i boka For en kritikk av tegnets politiske økonomi, som kom i 1972. Baudrillard gir som kjent opp den radikale politikken etter ca. 1976 og blir "postmodernist".
Semiotext(e) unngår imidlertid de politisk desillusjonerte samfunnsvitere og litterater som i disse åra begynner å lese fransk teori, og lanserer i forkant av postmodernisme-bølgen sitt eget begrep "Schizoculture" - ut fra et ønske om en mer offensiv sammensmeltning av politikk, radikal (anti-)psykoanalyse og avantgarde-kunst (se Semiotext(e) 8, 1978: Schizoculture). Det neste de gir ut kommer først i 1980, en tjukk samling tekster om Italia og "autonomien": Italy: Autonomy (post-political politics. Fortsatt er dette den største samling tekster som er viet denne spennende politiske tendens - men såvidt jeg vet er den utsolgt...

Med dette nummeret er bruddet med "fransk-filolologien", litteraturvitenskapen og universitetet fullbragt. Tidsskriftet kommer ut sjeldnere, men blir supplert med en bokserie, Semiotext(e) Foreign agents series. Der trykker de riktignok noen tekster av Lyotard og Baudrillard, men først og fremst Deleuze/Gutattari, Foucault, Negri, Tronti etc. Og gradvis flyttes prosjektets tyngdepunkt i retning av bokutgivelser og bokdistribusjon under navnet Autonomedia. Det er således Autonomedia som utgir Semiotext(e)s store USA-nr. (nr. 13, 1987), med undertittelen "Psychotopographical projection". Der står tekster av gamle og unge "motkulturister" (Burroughs, Ginsberg, Morse, Kinney, Rucker etc.), anarkister (Beck, Malina, Black, Point Blank etc.) og anti-autoritære marxister/autonomister (folk fra Midnight Notes-gruppa) side om side med franske teoretikere som Virilio og Baudrillard. Det blir lagt stor vekt på at samlinga skal gi folk tilgang til ressurser fra et alternativt, anti-autoritært Amerika (adressene til bidragsyterne og deres prosjekter blir trykt, etc.). Så går det et par år, og Semiotext(e)s Science Fiction-nr. kommer ut (Semiotext(e) SF, nr. 14, 1989), som Gateavisa har stjålet en del fra..., og etter enda flere år kommer så Semiotext(e) Architecture (1992) og Radiotext(e) (1993) ut.

"Radioens filosofi og radikale politikk"

I Radiotext(e) har redaktørene Neil Strauss og Dave Mandl samlet 350 sider med eldre og nyere tekster om radio og kringkasting, med en spennvidde fra Brecht, Schwitters, Benjamin og Khlebnikov via bl.a. Orwell, Bachelard, Trotsky (!), Adorno og Shønberg til Hakim Bey, Félix Guattari, Abbie Hoffman og Mark Dery (Adorno og Schonberg riktignok tatt med i avdelingen "Cranks"...). Én avdeling tar opp eksperimentell og "fri" radio, med artikler om bl.a. Japan og Amsterdam; én annen avdeling tar opp radio som medium for kontroll (her er også den beryktede Dr. José M.R. Delgado tatt med, og hans "Two-Way Radio Communication with the Brain" om radiokontroll av den menneskelige hjerne...). Guattari skriver ellers om "Popular Free Radio", Marc Raboy om "Radio as an Emancipatory Cultural Practice", R. Muray Schafer om "Radical Radio", Abbie Hoffman om "Guerrilla Radio" etc.

Selv om radioens stilling for tida er utsatt, i en periode med kabelsystemer, satelitter og "information superhighways" på horisonten, viser denne samlinga på en forbilledlig måte hva som er, har vært, eller en gang ble betraktet som mulig; både i positiv og negativ forstand. Svært rørende i dag er f.eks. Gaston Bachelards artikkel om "Drømmeri og radio" fra ca. 1940, der han søker å skissere betingelsene for en radio rettet mot det ubevisste og som skal hjelpe mennesket å drømme (og da om noe helt annet enn nye konsumvarer...).

Arkitektur og design

Semiotext(e) Architecture, redigert av Hraztan Zeitlian, er i mindre grad opptatt av tapte muligheter. Det utmerker seg bl.a. ved å ha den mest eksperimentelle lay-out'en jeg har sett på lenge (selv om et tilfelle med flere lag av tekst ikke gjør det helt lett for en leser...). Noen av innleggene her lukter imidlertid av akademisk postmodernisme/dekonstruksjonisme (f.eks. Daniel Tiffanys Unbridled Space og Thomas Keenans Windows). Men Félix Guattari dukker opp med et par lesverdige essays, ditto for Avital Ronell, og Greg Ulmer skriver provoserende om vrak/vraking som design, osv. Men som antydet, noe mindre vekt på praksis og litt mer akademisk teori her...

"Autonomedia New Autonomy Series"

Når ordet "teori" først er nevnt, er det på sin plass å minne om den nyeste bokserien fra Autonomedia - som imidlertid ikke dreier seg om akademisk teori. Hakim Beys The Temporary Autonomous Zone og Bob Blacks Friendly Fire er allerede utkommet, likeledes Kenneth Dean og Brian Massumis First and Last Emperors. The Absolute State and the Body of the Despot. I den siste forsøker forfatterne å lage en ny, antiautoritær statsteori inspirert av Foucault, Deleuze/Guattari m.fl., og søker med dette utgangspunkt å redegjøre bl.a. for hvordan lederens "kropp" fra og med Reagan er blitt en effektiv mekanisme i amerikansk politikk. Vekten legges altså på sammenhengen mellom begjær, kroppslighet og politikk...

I denne serien er det framover planlagt å utgier både "klassikere" (f.eks. Jacques Camatte: This World We Must Leave and Other Essays) og nyere saker (Caliban and the Witches av Midnight Notes' Silvia Federici; The Nihilists Dictionary av John Zerzan, etc.). Med andre ord er dette absolutt et spennende og gledelig prosjekt for... ja f.eks. "for alle gamle og unge elskere av anti-autoritær teori og praksis", for alle forherdede anarko-venstrister, etc. etc.

-Anton Autos


(De bøker/tidsskrifter som er nevnt over - og andre - kan fås fra Bokcaféen Jaap, eller fra A Distribution i London eller AK Distribution, Edinburgh.)

 

[tilbake til GA-index]