Ah... lørdag på Karl Johan, solskinn og ikke helt høsten ennå. Autopiloten er innkoblet, hjernen på ferie. Jeg cruiser langsomt nedover Stripa, verden mykt innpakka i bomull og fløyel. Mmm, den chillumen hos Freddy var bare dødsfet. Har ikke smakt så bra varer siden charasen i Manali. Når var nå det igjen? I seksogåtti ­ eller var det i fjor? Herregud, jeg røyker visst for mye...


­ Noregs Byrøykarlag! Ta en løpeseddel!

­ Nei takk, jeg har forhåndsstemt.

Hva i helvete er det jeg sier? Det kom bare helt spontant da jeg så løpeseddelen. Men jeg har da ikke stemt ­ jeg har ikke engang tenkt å stemme. Jeg er jo anarkist! Ikke faan om jeg gidder å være med på det derre borgerlige mediasirkuset, gigantlotteriet der du aldri kan vinne.

Noregs Byrøykarlag, var det det hun sa? Det nappet i synapsene idet ordene ga mening. Var det ikke Senterpartiet som sto der? Jeg synes jeg så det derre kløverbladet deresŠ men det er jo potblader i midten?!? Jeg ble interessert ­ og dæven, hvilken fin stand!

Jeg strakte fram en slapp hånd og grep løpeseddelen hun rakte meg.

Var det så lenge siden jeg hadde fulgt med i politikken?? Mine rødsprengte øyne kjempet med å fokusere gjennom solbrillene. Den uklare skikkelsen foran meg antok omsider menneskelige former ­ dette var jo nok til å gjøre en stakkar nykter.

­ Jeg trodde Senterpartiet dreiv med bondepolitikk, eller no' sånt?

­ Vi er ikke Senterpartiet, vi er Noregs Byrøykarlag.

­ Jøss, det har aldri jeg hørt om. Men det er tydelig hva dere røyker ihvertfall. Jeg nikket megetsigende mot standbukken.

­ Etter at Grünerløkka Senterparti hadde et utspill om hasj på apoteket slo det oss at her var det endelig et parti for oss hasjrøykere. Så vi gikk like godt sammen noen innrøykte venner og meldte oss kollektivt inn i Senterpartiet. Men vi syntes liksom ikke at det var nok. Lysten til å arbeide seriøst politisk tok overhånd, så vi snekret sammen denne lekre valgbukken her (peker), prydet t-skjortene våre med en variant av partilogoen og trykte opp løpesedler.

­ Og hva sier Senterpartiet til denne støtten fra grasrota da?

­ Vi trodde de ville stille seg positivt. Det står jo i Prinsipprogrammet at folk skal ha "ansvar og frihet til å utforme sin egen livssituasjon". Men da vi satte opp bukken vår ved Partiets valgbod opplevde vi at våre partifeller ikke ville vite av oss. Vi opplevde både trusler om politianmeldelse og annen styggedom. Stemningen var rett og slett fiendtlig, vil jeg si.
Men da vår første skuffelse hadde gitt seg, innså vi at man som politiker må være tøff og hardhudet. Man kan ikke rulle joint uten å knuse et par fordommer, som kjære Mao pleide å si. Så vi bestemte oss for å gjennomføre standen med eller uten resten av partiets velsignelse. Det er jo tross alt en meget viktig sak vi jobber for.

­ Og det er fri hasj, skjønner jeg?

­ Ja, vi mener at cannabis bør legaliseres. De samfunnsmessige skadevirkningene av å kriminalisere store deler av befolkningen er langt større enn cannabis-"problemet" i seg selv. Dessuten har vi jo sett hvor vellykket myndighetenes forbudslinje gjennom tredve år har værtŠ Det røykes større mengder hasj i Norge enn noengang tidligere.

­ Apropos røyking. Det er vel ikke mulig å få en liten "smaksprøve" vel? Inhalerende argumentasjon, for å si det sånn.

Røykarlagets utsendte rekker ikke svare. Nysgjerrige strømmer til standen deres, mens kadrene i de omkringliggende halvtomme partibodene kaster misunnelig blikk. Diskusjonene går livlig. Noen er åpne for seriøs diskusjon, andre slenger sure kommentarer og haster videre med sammenbitte ansikter.
En ungjente fra Rød Ungdom strener bort til standen og plaprer i vei på ml-vis om noen løpesedler hun skulle hente angående en demo mot atomprøvesprengningene. Det tar en stund før hun oppfatter at dette ikke er Senterpartiets stand. "Og herregud, gå hjem og røyk sokka deres!" Å nei, hasjrøykende tåkehuer passer nok ikke inn i hennes planer om væpna revvolusjon og kadrer på geledd. Jeg morer meg stort.

To eldre damer tror ikke sine egne øyne. "Hva er det Senterpartiet har funnet på nå da? Fri hasjŠmen er ikke det narkotika da?" De tar likevel en løpeseddel og tusler videre med stokkene sine.

Aftenposten dukker opp, deretter VG. De smiler og tar imot løpesedler, knipser noen bilder av standen. Tydelig glade for noe nytt i nok en trist og forutsigbar kommunevalgkamp.

 

En andektig hvisking brer seg gjennom Røykarlaget: "Der er hun". Hjemmedyrkernes ukronede dronning, Anne Enger Lahnstein, ankommer Senterpartiets valgbod for å gi sin siste pep-talk før valgdagen. Hun stopper ikke ved standen for å hilse sine fotsoldater, men skrider rett opp på podiet.

­ Vi håper å få overrekke en av t-skjortene våre til Anne, sier en fra Røykarlaget entusiastisk.

Karl Johan er fremdeles solfylt selvom tåka i hodet begynner å letne. Jeg lytter med et halvt øre til Annes velvalgte ord ­ om alt annet enn hasj.

Det har vært en slitsom ekspedisjon ut i virkeligheten ­ på tide å komme seg hjem. Jeg hopper på en av gratistrikkene mot Majorstua. Idet jeg lukker døren bak meg i det trygge, lille trehuset i Hjelmsgate tenker jeg: "Verden er et merkelig sted."
Vel inne i redaksjonslokalet slenger jeg meg foran Mac'en, inhalerer dypt og griper tastaturet.

 

En historie fra Virkeligheten,
av Eli Minator

 

 

 

Politikerne vant. Du tapte.


Tilbake til index
Tilbake til GA index