Tekno Light - kun 5% internett

Hvorfor piratradio?

Mange vil vel spørre seg om hvorfor man skal ta seg bryet med å mekke egen sender og risikere å bli peila inn, med medfølgende konfiskering av hardt opparbeidet utstyr, istedenfor å gå sammen om å få konsesjon eller tilslutte seg en eksisterende radio. Svaret er FRIHETEN. Med din egen sender kan du bestemme NÅR du vil sende, HVA du vil sende, og HVEM du vil sende til. La oss gå nærmere i detalj.

 

NÅR

Her er vi inne på en stor fordel. Hvis du hadde drevet en "offisiell" radio, hadde du fått tre problemer. Disse er den velkjente For Lite Sendetid, den litt mindre kjente For Mye Sendetid, og den katastrofale Sendetid Som Ikke Passer. Problemet med FLS er åpenbart, du hadde måttet sile ut hva som skulle blitt tatt med i sendingene, og hva som ikke. Dermed hadde det antagelig blitt mye krangel internt i redaksjonen, og surmuling fra de som blir veiet, men funnet for lette.

Problemet med FMS er kanskje ikke så åpenbart. Men hvis du hadde lidd av FMS, hadde du antagelig måttet fylle den overskytende tiden med tomprat & masse musikk. Det hadde også vært farlig å fraskrive seg den overskytende sendetiden, hvis aktiviteten skulle ta seg opp, og du plutselig hadde fått FLS.

Til slutt har vi SSIP, som kan gi to resultater. Det første er at sendetiden ikke passer lytterne dine. F.eks. ville en anarkistisk radio kl. 8 om mårran være dødfødt, da ingen ekte anarkist ville stå opp før kl. 1 om dagen. Selv om han hadde måttet prostituere seg (ta jobb), så ville han antakelig ligge så lenge han kunne om mårran at han ikke hadde tid til å høre på radio likevel.

Det andre resultatet av SSIP er at sendetiden ikke passer deg. Altså at du/dere kanskje rett og slett ikke var i humør til å lage radio den dagen. Hvis du, med piratradio, forbereder lytterne på at dere ikke sender særlig regelmessig (noe som jo også er farlig, med peiling og sånt), så er det ingen som tar det som en fornærmelse om dere dropper ut en gang i blant.

 

HVA

Dette er vel kanskje det viktigste av alt. Med en "offisiell" radio, hadde du her fått to problemer: Sensur og Reklame. Her er vel Sensur den mest åpenbare. I en "offisiell" radio hadde redaksjonen måttet "stå til ansvar for sine sendinger". Dette betyr at de hadde måttet passe nøye på at ikke f.eks injurier, "oppfordring til lovbrudd" o.l. kom ut på lufta. Hvis dere sendte svært radikale programmer, så hadde dere også måttet leve med stadige trusler om å få inndratt konsesjonen og annen trakassering, selv om dere ikke hadde sendt noe direkte ulovlig. Det sier seg jo selv hvor festlig radioen hadde blitt etter en stund da! (noia'n tar deg!)

Det andre problemet er Reklame. "HVA?" sier vel dere, "Vi skal da ikke ha reklame i radioen vår!" Men det blir dere nok pent nødt til, for lovlig radio er ikke akkurat billig. Mens man med en piratradio kan klare seg med en noen hundringser til en mekka sender og låne stereo & plater av hverandre, kommer man her borti utallige utgifter. For det første har man jo konsesjonen (jeg veit ikke akkurat hvor mye sånt koster, men jeg kan ikke tenke meg det er særlig billig). Så må man enten leie seg inn i et radiostudio, eller man må leie en linje fra sitt studio til senderen. Så kommer utgifter annonsering & lytterundersøkelser (nødvendig nettopp pga. reklamen), og til slutt en masse utgifter til alt fra blyanter, via kaffe, til skrivemaskin/PC og annet utstyr som kreves av en "offisiell" redaksjon.1

"OK", sier vel dere, "Så må vi ha reklame i radioen vår, men det behøver vel ikke bli en katastrofe for det?" Jo, sier jeg, det er akkurat det det lett vil bli. Problemet med reklame er at man får betalt etter hvor mange som LYTTET til programmet (og reklamen), ikke etter hvor mange som LIKTE det. Så, når man finner ut at endene ikke møtes, selv etter å ha kuttet ut kaffen, finner man ut at man må øke inntektene. Og hvordan gjør man det? Jo, ved å få flere lyttere. Dermed smørjer man til med lett musikk og andre metoder for å nå ut til et "bredere" publikum. I tillegg hadde dere måttet gjøre bruk av såkalt "lytterfangeri". Dette innebærer bruk av forskjellige nedrige triks for å holde lytterne klistra til radioen. Av slike triks kan nevnes det å introdusere neste program før det som kommer nå, og å komme med "spennende" nyheter, som "vi kommer tilbake til litt senere i sendingen" (kjent fra TV2). Det er disse metodene som gjør at du etter ti minutter med TV2, P4 eller nærradioen, føler at hue ditt holder på å eksplodere. Etter hvert vil flere & flere av de opprinnelige lytterne (anarkistene) gå lei, man må kline på med enda mer NKOTB, East 17 & Take That, flere anarkister faller fra, og til slutt må man innse sannheten: at man ikke er et hår annerledes en de andre radioene.

 

HVEM

Etter denne dramatiske framførelsen av "En Radios Død", hopper vi lett over til den siste delen, nemlig HVEM man skal sende til. Her har man nemlig også visse muligheter. For det første har vi jo noe vi kom innpå i HVA, nemlig at du med piratradio ikke er avhengig av lyttertall. Du kan sende de særeste greiene du kan komme på, fra ukentlige reportasjer om en indonesisk science- fiction-serie fra 60-tallet, som du vet om bare fordi du tilfeldigvis fant en pall med blader i ei bruktsjappe i A'dam, til innslag om programmering på ZX spectrum, eller en annen datamaskin som avgikk ved døden i '83. Du kan til og med sende bare for deg selv, fordi du har noen glupe ideer du bare MÅ få ut, eller du bare er litt pratesjuk i kveld.

En annen ting er at du, ved hjelp av antenneopplegget ditt, kan bestemme hvem som skal kunne motta sendingene dine. Du kan f.eks sikte inn dine antikapitalistiske sendinger mot Holmenkollåsen eller Bygdøy, eller avansert MarxistStalinistLeninisme for viderekommende mot Grünerløkka. Med en veldig retningsvirkende antenne kan du sikte deg inn på en enkelt bygning, og sende morsomme ting til Onkel, Løvebakken eller Harald. Mulighetene er uendelige.

 

Annonsering

Dette blir er en viktig ting som ofte blir oversett av radiopirater. Man må huske på at folk flest ikke skrur og leter etter mulige piratsendere. Man kan f.eks sette opp plakater rundt omkring, eller legge lapper i postkassene til folk. Man bør i hvert fall ikke stole på jungeltelegrafen alene, og det ville jo være jævlig ergerlig å ha sendt i time etter time, for så å oppdage at ingen har hørt på. Her kan lokalavisa være til hjelp, da mange krakilske kjerringer kommer til å ringe inn og fortelle om det forferdelige de har hørt. Under Den Store RadioDilla tok GA inn annonser for folk som sendte, så kanskje vil de gjøre det nå også.

 

AM eller FM

Når man skal sende radio, har man som kjent valget mellom to teknikker, amplitudemodulasjon (AM), eller frekvensmodulasjon (FM), som begge har både fordeler og ulemper.

AM brukes på langbølgen (LW, 150-280 KHz), mellombølgen (MW, 530-1600 KHz) og kortbølgen (SW, en drøss bånd mellom 1800 KHz og 30 MHz). Av disse bør man holde seg til MW, da denne finnes på alle radioapparater. Den største fordelen med AM er at frekvensene er så lave at man kan bruke vanlige lavfrekvenstransistorer istedenfor dyre høyfrekvenstransistorer i senderen. Dette gjør det lettere og billigere å bygge kraftige sendere. I tillegg gjør de lave frekvensene senderen mer pålitelig.

Den største ulempen er at siden MW er lite brukt i Norge, kan det være vanskelig å få lyttere. MW er mer utbredt i England og mellomeuropa, både blant pirater og lovlige sendere. En annen ulempe med MW, er dårligere lydkvalitet, da diskanten er silt bort (Både i sender og mottaker) for å få plass til flere stasjoner. I tillegg er det et problem at man trenger ganske store antenner, f.eks flere hundre meter lange strekkantenner. Selv om man i praksis kan klare seg med en mindre antenne, vil de allikevel ta tid å sette opp og ta ned, noe som gjør at det er vanskelig å flytte senderen. Og siden man ikke bør sende fra samme sted hver gang, gjør dette at det er lettere å bli peilet inn.

FM brukes i frekvensområdet 87,6 til 108 MHz. Her er det langt lettere å få lyttere enn på MW. En litt sleip metode er å legge senderen sin midt i villnisset av P1, P2 og P3. Siden ingen lenger vet hvor man finner noen av dem, kommer garantert en drøss folk til å skru seg bort (altså skru seg frem - til deg), og siden både P1 og P3-lyttere er ganske sløve, vil det gå minst et kvarter før de begynner å lure på hva de lytter på. Så kommer P1-folka til å skru seg tilbake i frustrasjon over å bli snytt for gammaldanshalvtimen, mens P3-lytterne forhåpentligvis blir mer nysgjerrig på hva dette egentlig er. Altså er det lettest å stjele lyttere fra P3.

På FM kan man bruke små antenner, som er ganske lette å flytte rundt når man bytter sendested. Med FM har den avanserte pirat også muligheten til å sende i stereo. Jeg vet ikke om resultatet her vil stå i forhold til innsatsen, men jeg tror de fleste enkle sendere kan bygges ut med en stereokoder. Et triks kan være å lage en enkel oscillator som sender et 19 KHz signal inn på senderen sammen med lydsignalet. Dette vil ikke gi ordentlig stereo, men vil få stereolampen på mottakeren til å lyse, og dermed se veldig fancy ut.

Den største ulempen med FM er, som de fleste som har prøvd piratradio vet, at det kan være faen så vanskelig å få den helvetes lille senderjævelen til å funke!!! Selv om senderen ser enkel ut på papiret, trengs det ofte mye tålmodighet for å komme på lufta. Her tror jeg at det å satse på en ett-trinns sender (en slik hvor en transistor gjør hele jobben) er å lure seg selv. Disse senderne er belemret med mye trøbbel i forhold til prestasjonene, og det skal ingenting til for at de skal klikke. En to- eller tretrinns sender (hvor en transistor modulerer og de andre forsterker signalet) er et mye bedre valg. Se byggebeskrivelsen.

Konklusjonen må være at man strekker seg lengst mulig for å få til en FM-sender, men at en AM-sender er bedre en ingen sender.

 

Kommunikasjon

Jeg har til nå bare gjennomgått den "tradisjonelle" piratradioen, eller kringkastningspiratene. Men radio er mye mer enn det. Her mener jeg særlig det som på fagspråket kalles radiokommunikasjon, eller på norsk at to sendere sender til hverandre. Her har vi også en del lovlige muligheter:

 

WALKIE-TALKIE

(Også kalt PR eller CB) Dette er den letteste muligheten. Du søker om tillatelse, som du sannsynligvis for innvilget, kjøper et apparat til et til to tusen, og setter i gang. Etter at den første rusen har gitt seg, vil du støte på et par problemer:

Det første er dårlig rekkevidde. Da utgangseffekten er begrenset til 4 watt, vil du antakelig bare rekke ca. 15-20 kilometer på landet, og enda kortere i byen. Hvis du investerer i et hjemmeapparat med fast antenne ($$$) vil du rekke litt lenger, men uansett vil du ikke nå til det store utland, akkurat. Du har ikke engang lov til å bruke retningsvirkende antenner for å øke rekkevidden (Spør meg ikke om hvorfor).

Det andre problemet er trengsel på båndene. En walkie-talkie har bare 40 kanaler (eller mulige sendefrekvenser om du vil). Siden du og den du snakker med må bruke en uforstyrret kanal, gjør dette til at det max kan føres 40 samtaler innenfor sendernes rekkevidde. I tillegg er en del kanaler reservert til nødbruk, oppkall osv. Dette gjør at dere ikke kan sitte å prate om løst & fast, da det sikkert er andre som venter på klar linje. Walkie-talkie er derfor belemret med en masse sære regler om hva man har lov til å bruke den til. Så, når du har gått lei av walkie-talkie, har du en annen mulighet:

 

AMATØRRADIO

Amatørradioen har ikke walkie-talkiens to ulemper. Her har du mulighet for å bruke sendere på opptil 600 watt, og du har et utall av bånd og frekvenser å velge mellom. Men så er det slutt på moroa. Det største problemet er lisensen, hvor det kreves at du består en prøve som ikke står tilbake for førerprøven. Denne omfatter ting som: Elektronrør og halvledere, Sende- og mottagerteknikk, Modulasjon og demodulasjon, Bølgeutbredelse, Antenneteknikk, Behandling av ulykker forårsaket av strøm (!) I tillegg må man bl.a. kunne sende og motta morse med 60 bokstaver i minuttet. (ca. fem tegn i sekundet!) Selv om du klarer prøven, og blir tildelt ditt eget kallesignal, er ikke alt bare Freud und gammen. Det er nemlig også her strenge regler for hva du kan & ikke kan gjøre. Du kan f.eks. kun sende ting som har med radiohobbyen å gjøre, det er strengt forbudt å bruke radioen til noe nyttig. Du kan ikke la venner få bruke senderen (hvis de ikke har lisens). Du kan heller ikke kode sendingene dine (verken ved å bruke røverspråket eller ad elektronisk vei) hvis du vil prate i fred med f.eks. dama. I tillegg må man føre loggbok over alle forbindelser man har hatt, med dato, tid, frekvens osv.2

Nå sier vel dere at reglene om amatørradio er nødvendige for å unngå kaos på lufta, men da sier jeg at slik er det ikke. Disse reglene er laget hovedsakelig av to grunner; 1: Å sørge for at radioamatørene aldri vil kunne true Den Norske Stat, og 2: Hindre at amatørradio blir så utbredt at det blir en konkurrent til telefon. Amatørradio er jo underlagt Telediktatoriet, som jo bl.a. skal beskytte Televerkets interesser. Staten tjener kun ca. 150 kr årlig per radioamatør (lisensavgift), mens en telefonabonnent gjerne gir en inntekt på 10 000. Dessuten er det tull at det er så trangt om frekvensene. Hvis man ofret f.eks. en TV-frekvens, så ville denne plassen kunne brukes til over 2300 kommunikasjonskanaler. Hvis man ikke vil ofre muligheten til å få enda flere platte TV-show i stua, så er det en masse frekvenser som nå blir okkupert av militær-u-vesenet o.l.

 

Radio Vs Internet

(Bedre m/ 10 transistorer i handa, enn en datamaskin i skallen)
Internet har jo vært den store greia det siste året, fra den første artikkel i GA's teknonummer, til det nå har havnet i Blablabla's lørdagstilleg. Men er nå egentlig Internet så mye å sikle etter? Det sies jo at ingen eier Nettet, men det er feil. Det er mange som eier Nettet, og de vet å flå spenn av det. Hvis noen kopler seg på for å bringe Nettet videre, så må han betale til de som han kopler seg på. Så, når andre vil kople seg til han igjen, så vil han ha dekket sine utgifter +en liten fortjeneste. Dette blir nærmest som et pyramidespill, og det er sluttbrukerne som betaler. Kapitalisme av verste sort.

Også her kan radiokommunikasjonen komme til unnsetning. For radio handler ikke bare om lyd, man kan med en vanlig amatørsender sende både data og bilder. Man kan sende bilder v.h.a såkalt SSTV (Slow Scan TV). SSTV kan overføre et 128-linjers s/hv-bilde på 8 sekunder. Man trenger et enkelt kamera og en enkel monitor, eller en konverter, så man kan kople til et vanlig TV-apparat. På grunn av den smale båndbredden, kan man spille inn SSTV-bilder på vanlige lydkassetter, så man kan spare dem til senere.

For å sende data, trenger man i tillegg til senderen og en datamaskin et radiomodem og et kommunikasjonsprogram. Et radiomodem virker ganske likt til et vanlig modem, men det er tilpasset for å brukes sammen med en radiosender istedenfor en telefonlinje. Programmet ligner et vanlig modemprogram, men er tilpasset radio. Med disse enkle greiene vil man kunne få forbindelse over lange avstander, helt gratis.

Etter min mening ville et slikt SkyNet (Bø, Terminatorfans) være mye nærmere et anarkistisk samfunn en Internet, bl.a. fordi man kutter ut kabelkapitalistene og kan være uavhengig av faste installasjoner. Man kan, hvis man vil, gå sammen om såkalte repeatere (videresendere) og signalformidling for å øke rekkevidden, men dette er ikke strengt nødvendig, da man kan rekke ganske langt med en sender på 600 watt (Hvem sier at man skal nøye seg med det?). Signalet vil nå ekstra langt hvis man benytter seg av spesielle refleksjoner i atmosfæren, og ved ekstra heldige forhold kan signalet faktisk nå jorda rundt.

En annen fordel med radio er at man er mer uavhengig av den kapitalistiske dataindustrien. Mye av utstyret kan man faktisk lage selv, og selv om man trenger en del transistorer & andre halvledere, er dette langt å foretrekke framfor mikroprosessorer og datamaskiner. Jeg sier ikke dermed at vi skal hive datateknologien på båten, men at det er en fordel å ikke være helt avhengig av den i en krisesituasjon (krig, revolusjon, naturkatastrofer o.l.).

Våre krav: Fri kringkastning! Fri amatørradio! Flere kommunikasjonsbånd! Og få en slutt på alle disse håpløse reglene på amatørbåndet!

 

Les selv!

Bestill først & fremst disse nr. av GA (Som jeg har hentet en del stoff fra):

  • Nr. 5 '79: Et must! De første artiklene. Husk bare på at +&- er byttet om på skjemaet.
  • Nr. 6/7/8 '79: Diverse piratprat.
  • Nr. 9 '79: Litt om peiling & støysendere. Her er også tegninger til en vindgenerator.
  • Nr. 10 '79: Bl.a. RadioPiratenes Internasjonale.
  • Nr. 11 '79: Diverse greier.
  • Nr. 2 '80: Snurres Nattdiscoteque! +litt om antenner.
  • Nr. 3 '80: "Storsenderen"3 +Stort selvdyrkingsbilag!
  • Nr. 4 '80: Radioanarki i Belgia.
  • Nr. 7 '80: Litt teknikk.
  • Nr. 9 '80: AM-sendere. I tillegg står det litt i 1&12 '80, og 1&6 '81. Bestill likegodt alle nr. i '79-'81, og gjør bestillingen lettere.

    Hvis du er interessert i kommunikasjon, lån eller stjel boka "Alfa, Bravo, Charlie for radioamatører" (Universitetsforlaget) Masse om bygging av sendere: G.R.Jessop: VHF-UHF Manual (RSGB) (Fås på Arngrens) Bladet "Amatørradio" finnes kanskje på biblioteket.

     

    Skriv selv!

    Jeg har herved slått et slag for gjenåpning av PiratPrat-spalten, så nå er det opp til dere om dette skal fortsette, eller bare bli en dårlig hype. I disse nettverkstider synes jeg absolutt piratradioen bør få den plass den fortjener. Skriv om deres erfaringer med piratradio, bedre sendere, utstyr, tips osv. Jeg vet også at en av dere på redaksjonen prøvde seg med radio, åssen går /gikk det? Er det noen som har prøvd seg med pirat-TV i Norge? Finnes det noen bra IC-utganger for sendere?

    En annen ting er de nye purkeradioene. Er disse helt avlyttingssikre eller bare nesten? Hvor er de innført? (Jeg har prøvd å lytte her i Analdal, men jeg får bare inn taxi) Er det noen som vet noe, ikke nøl med å skrive. Jeg tror redaksjonen er takknemlig for alt som kan fylle spaltene.

    Mista Moron, Radio Anarkadia.


    Tilbake til index
    Tilbake til GA index

    Tekno Light - fotnoter