ANTHROPOS ANARCHOS

Hva er anarcho-antroposofi eller antroposofisk anarkisme? Det hersker mye uenighet om hvem som med rette kan kalle seg anarkist eller ikke. I slike diskusjoner har det vært hevdet fra tid til annen at den dialektiske materialismen er den eneste rette tro for anarkister.


Av Tarjei Straume

Dette utelukker enhver religiøs avskygning, inkludert taoistisk anarkisme 1, Gandhis filosofi 2, og Christos Anarchos 3. Selv om alle anarkister tar avstand fra det kommunistiske proletariatets diktatur, er det enkelte som tviholder på et nærmest påbudt ateistisk livssyn. Det gis lite rom for åndsfrihet i deres utopi. Dette er et viktig utgangspunkt når vi skal berøre Rudolf Steiners antroposofi som en gren av anarkistisk filosofi.

Selv om Steiner var en erklært fiende av den økonomiske liberalisme, står han frem som en nærmest libertariansk individualist med særlige sympatier for rabiate egoister som Max Stirner og Benjamin Tucker. På grunn av sin åndelig orienterte verdensanskuelse markerte han en viss avsky for marxismen. Dette til tross for at, eller kanskje nettopp fordi, Steiner selv hadde sine røtter i proletariatet og ble aldri en velstående mann materielt sett. Hans overbevisning gikk ut på at det han selv hadde å tilby arbeiderklassen var en frigjøring av hvert enkelt individ gjennom selvbevissthet, mens sosialistene dysset arbeiderne i søvn med sin materialistiske propaganda og sine diktatoriske partiprogrammer.
"Rudolf Steiner var barn av fattigfolk", skriver Christoph Lindenberg. "Han gjorde aldri noe stort nummer av fattigdommen i sitt foreldrehjem, som regel nevner han bare i forbigående de kummerlige forhold han vokste opp under. Men én gang, i en diskusjon i 1919, da en person som bare kjente fattigdommen av omtale, utbredte seg om hvordan lavere postansatte hadde det, brøt det ut av Steiner: "...jeg har lært å forstå proletarene gjennom selv å leve med dem, ved at jeg selv har vokst ut av proletariatet, ved at jeg også måtte lære å sulte med proletarer 4"".

 

Rudolf Steiner

Rudolf Steiner ble født den 27. februar 1861 i Kraljevec, en liten grenseby på øya Murr i Ungarn (senere Jugoslavia, deretter Kroatia), og vokste opp i Østerrike. Etter bruddet med Teosofisk Selskap grunnla han Antroposofisk Selskap i 1913 i Dornach, Sveits. Der døde han i sitt arbeidsværelse 30. mars 1925.

"Antroposofisk orientert åndsvitenskap" er meget omfattende og danner bakgrunnen for bl.a. steinerskoler, teorien om samfunnets tregrening, biodynamisk jordbruk, alternativ medisin og en obskur nyreligiøsitet som har satt sitt preg på en del diktere og forfattere. Mange anarkister finner en slik oversanselig belastet virkelighetsoppfatning tungt fordøyelig, ikke minst fordi antroposofien er den mest misforståtte av alle nyreligiøse retninger.

Kjernen i den antroposofiske filosofi er tvers igjennom anarkistisk. Dette er ikke så lett å gjennomskue, for Rudolf Steiners grunnsyn kan være utrolig krevende å trenge til bunns i. De fleste antroposofer velger det som tiltaler dem og fortrenger det andre. Aller mest oversett er anarkismen. Dette er årsaken til at vi har fått så mange autoritetskjære og maktglade besteborgerlige antroposofer som ikke har oppdaget at de sitter på en revolusjonær megabombe.

Rudolf Steiners verker utgjør over 350 bind i den tyske originalen. De fleste av disse består av stenograferte referater fra hans ca. 6000 foredrag. Dette arbeidet kan i hovedtrekk deles i to grupper: Først hans skriftlige filosofiske verker fra 1880- og 1890-årene, derav hans banebrytende "Frihetens Filosofi" (1894), som han 30 år senere hevdet ville overleve alle hans øvrige verker, og som danner grunnlaget for esoterisk (åndelig-filosofisk) anarkisme.

Den andre gruppen av hans arbeider består av alt han kom ut med etter århundreskiftet, dvs. fra 1900 frem til 1925, og utgjør over 90 prosent av antroposofisk litteratur.

Steiners oppgjør med Marx og Engels og deres dialektiske materialisme har en sentral plass i anarkistisk antroposofi. Denne dialektiske materialismen satte ikke bare sitt preg på kommunismen, men på en kamuflert måte også på senkapitalismen (p.g.a. slektskapet med primitiv sosialdarwinisme). I tillegg har den vært sterk innenfor sosialistisk-anarkistisk tenkning og er derfor hovedårsaken til spenningsforholdet mellom ateistisk-kollektivistisk anarkisme på den ene siden og frihets-individualistisk anarkisme på den andre.

Når man skal vurdere Steiner i lys av anarkismens historie, er det nødvendig å legge spesiell vekt på hans filosofiske hovedverk Frihetens Filosofi. Det er kun den andre gruppen av Steiners meddelelser, dvs. hans bøker og foredrag etter århundreskiftet, som ofte latterliggjøres eller vekker anstøt p.g.a. sin kontroversielle karakter. Det var da han hadde besluttet å snakke åpent ut om de oversanselige kunnskaper han hadde ervervet på grunnlag av hans medfødte høyst uvanlige bevissthetstilstander.

Antroposofisk litteratur som stammer fra perioden 1900-1925 krever en åndelig legning som innebærer at ethvert trosbegrep i tradisjonell forstand ofres til fordel for vitenskapelige forskningsresultater, samtidig som erkjennelseskrefter av en religiøs karakter, som ligger hinsides intellektet, anvendes. Den som ikke har denne åndelige legningen finner det veldig vanskelig å akseptere Rudolf Steiners antroposofisk orienterte åndsvitenskap. Steiner oppfordrer til tillit i form av et åpent og samtidig kritisk sinn, men han advarer på det skarpeste mot å betrakte hans person som en autoritet eller hans meddelelser som autoritative. Dyrkingen av Rudolf Steiner som autoritet blant besteborgerlige og underdanige antroposofer er derfor i strid med antroposofiens egne frihetsprinsipper.

Vi er her i berøring med antroposofenes aller mest sårbare paradoks i forhold til kritiske innvendinger. Det hele dreier seg om en enormt rik kunnskapsmengde som er et resultat av Rudolf Steiners okkulte forskning. Steiner understreker uttrykkelig ved gjentatte anledninger at intet må aksepteres på autoritet alene i vår tid. Alt må granskes og bekreftes empirisk. Hvordan er dette mulig, kan man da spørre, når selve forskningen krever oversanselige organer, krefter og evner som kun Rudolf Steiner og ingen andre var eller er i besittelse av?

Denne innvendingen er såpass vektig og fornuftig at de fleste borgerlige antroposofer får kalde føtter når de blir konfrontert med en slik problematikk. Enten bortforklarer de det hele ved å benekte paradokset totalt, eller så avskriver de enhver identifikasjon med Steiners fremstilling, spesielt på det religiøse området. Antroposofien fører nemlig ikke bare til anarkisme, men også til esoterisk kristendom og buddhisme. Dermed oppstår den tragikomiske situasjonen at i offentlige debatter får man gjerne klarere og bedre beskrivelser av antroposofi fra ateistiske eller kristne motstandere enn fra antroposofene selv, som gjør alt for å bortforklare og tåkelegge det hele.

I og med at undertegnede regner seg som anarcho-antroposof, vil et tilnærmet svar på ovennevnte innvending være på sin plass. For det første bør det da påpekes at selv om Steiner ikke ønsket å bli betraktet som en autoritet, så godtok han at mange så på ham som en veiviser, eller lysbærer. Rett etter århundreskiftet utga han sine observasjoner fra den såkalte Akashakronikken i et eget tidsskrift som han kalte Luzifer-Gnosis, eller Lysbærerens Visdom. Han påpekte at de fleste menneskers nesegruse trang til å underkaste seg alle slags autoriteter representerer en alvorlig hindring for frihetens utvikling i vår tid. Det er derfor forståelig at mange antroposofer ikke vet forskjell på veiviser og opplysningskilde på den ene siden og autoritet på den andre.

Et spørsmål som her melder seg er hvorvidt anarkister bør tillate seg å ha veivisere i det hele tatt. Vi lever i et kompleks av gjensidige avhengighetsforhold, og så lenge individet selv fritt vurderer den enkelte kildes troverdighet og fornuft, er det ikke snakk om autoritet. For en anarkist bør derfor Steiner kunne være like aktuell som Bakunin, Proudhon, Stirner eller Tolstoy.

Som veiviser hevdet Steiner at hvem som helst kunne utvikle de evnene han selv var i besittelse av. Til dette formål utga han en rekke bøker med detaljerte øvelser og råd. Det er allikevel mye som tyder på at Steiner kan ha overvurdert sine samtidige på flere områder.

Steiner mente at de påstandene han fremstilte som okkulte kjensgjerninger til en viss grad kunne etterprøves uten avansert klarsyn, eller innvielse. Indre erfaringer og opplevelser bearbeidet med skjerpet tankekraft, observasjoner av ytre naturfenomener som de fleste overser, historiske dokumenter osv. - alt dette kunne brukes til å bekrefte eller avkrefte Steiners meddelelser. Når man senere utviklet reelle okkulte evner, bl.a. ved å bearbeide veiviserens meddelelser, kunne man forske selv, også i ukjent terreng.

 

Frihetens Filosofi og anarkismens epistemologi

Epistemologien er vitenskapen om opphavet til og grensene for menneskelig kunnskap, og hvilke metoder vi bruker for å nå den. Det er en forskningsgren som tradisjonelt hører til filosofiens område. Steiners doktoravhandling, som ble utgitt i Weimar i 1892 med tittelen Sannhet og Vitenskap: En introduksjon til Frihetens Filosofi, tar et epistemologisk oppgjør med Kant. Med utgangspunkt i tyske idealister som Fichte, Schiller, Hegel, Goethe og til dels Nietzsche, korrektur av Darwin samt oppgjør med Bacon, Newton, Kopernikus og Galileo, ønsket Steiner å etablere et solid epistemologisk grunnlag for alt det som han etter århundreskiftet kom til å utgi først som teosofi, senere som antroposofi.

I Frihetens Filosofi tar Steiner oppgjør med dualistene og hevder at en realistisk epistemologi må føre til en utvetydig monisme. Den mest innflytelsesrike dualisten i den tysktalende verden var Immanuel Kant, som delte tilværelsen i to ved å hevde at det fantes en virkelighet som ikke lot seg erfare og som for evig og alltid måtte ligge skjult for menneskets erkjennelseskrefter. Denne form for dualisme setter fremdeles dype spor i vår kultur og i den allmenne filosofiske orientering. Med dualismen som utgangspunkt snakker vi om det ukjente, det hinsides, Gud, aliens osv. Kant kalte dette ukjente for "tingen i seg selv" og postulerte at naturfenomenenes egentlige vesen lå i en skjult verden som ingen hadde erfart eller kunne erfare.

Steiner mente at alt dette hinsides ukjente var et produkt av ren overtro. Han hevdet at de filosofiske vitenskaper måtte ta kun én virkelighet i betraktning, nemlig den empiriske. Det var dette han kalte monisme. Det mest solide utgangspunktet for denne monismen fant han i Charles Darwins naturvitenskap, som på den tiden ble videreutviklet av Ernst Haeckel. I tillegg hadde han oppdaget at Goethes forskning i botanikk, biologi, anatomi, lys og farge var banebrytende og revolusjonær og demonstrerte bl.a. at Isaac Newtons fargeteori hadde vært et feilspor. Denne monismen representerer fremdeles kulturelt kjetteri både på det filosofiske og det naturvitenskapelige område.

Frihetens Filosofi har som mål å demonstrere at monismen er en absolutt forutsetning for fullkommen, uhemmet åndsfrihet. Hvis vi skal kunne rive oss totalt fri fra all tvang og autoritet, indre og ytre, fysisk og metafysisk, kan vi ikke befinne oss i en dualistisk verden som skjuler spøkelser vi aldri kan nærme oss. Vi må ta monismen til hjelp for å rive ned de begrensninger som den dominerende dualistiske kulturen har påtvunget den menneskelige erkjennelse i form av en slags okkult jantelov.

På denne måten ønsker monismen å tilrettelegge både utviklingen av den uhemmede frie vilje, og erkjennelsen av at menneskets empiriske potensiale er ubegrenset. Frihetens Filosofi tar derfor sikte på å definere forutsetningene for den frie handling.

For å utvikle den frie ånd hevdet Steiner at man måtte løsrive seg både fra ytre og indre tyranni. Selv samvittigheten blir et autoritært spøkelse som må overvinnes. I tiende kapittel, Frihetsfilosofi og monisme, definerer Steiner forskjellen på naiv realisme og metafysisk realisme. Den naive realist er bundet av sansbare overhoder:

"Det naive mennesket, som bare ser en virkelighet i de tingene det kan se med sine øyne og gripe med sine hender, krever også for sitt moralske liv beveggrunner som er tilgjengelige for sansene. Det krever et vesen som kan meddele disse beveggrunner på en måte som dets sanser kan forstå. Det vil få seg beveggrunnene diktert av et annet menneske som det anser for klokt og mektig, eller som det av andre grunner anerkjenner som en makt over seg. På denne måten oppstår [de tidligere omtalte] moralprinsipper i form av familiens, statens, samfunnets, kirkens og guddommens autoritet. Det troskyldige menneske tror ennå på ett enkelt annet menneske: det noe mer fremskredne lar seg diktere av et flertall (stat, samfunn). Alltid bygger det på sansbare makter, og når noen endelig begynner å ane at disse i grunnen er like svake mennesker som dem selv, søker de råd hos en høyere makt, et guddommelig vesen, som de imidlertid utstyrer med sansbare egenskaper. Fra dette vesen lar de seg igjen på sansbar måte meddele det begrepsmessige innhold for sitt moralske liv, dette være seg ved at guddommen viser seg i en brennende tornebusk eller vandrer omkring i legemlig skikkelse og forteller menneskene med ord som deres ører kan oppfatte, hva de skal gjøre og ikke gjøre 5".

Det virker kanskje litt underlig at Steiner legger så mye vekt på dette med hender, øyne, ører osv. i forhold til indre forestillinger. I årenes løp snakket han ofte om nødvendigheten av å utvikle sansefri tenkning, dvs. en mer fleksibel type mental aktivitet som er mindre avhengig av de grå hjernecellene. (Det bør her skytes inn at antroposofien betrakter hjernen som et sanseorgan, slik at tanker blir iakttatt av hjernen akkurat som lyder blir iakttatt av øret.) Mange av hans uttalelser virker absurde når de imøtekommes med en tenkning som er trollbundet av den fysiske hjernen fordi de har til hensikt å gi lytteren indre bilder som ikke reflekterer noe sansbart, og dermed bidra til utviklingen av sansefri tenkning.

Den metafysiske realisten tenker ikke mer sansefritt enn den naive realisten. Han bare overfører fysiske begreper til et metafysisk plan:
"På det høyeste utviklingstrinn av naiv realisme på moralens område blir moralbudet (den moralske idé) tenkt hypotetisk som absolutt kraft i det egne indre, løsrevet fra ethvert fremmed vesen. Den makt som mennesket først lyttet til som Guds ytre stemme, fornemmes nå som en selvstendig makt i menneskets indre, og den settes lik samvittigheten. Men dermed er den naive realismens stadium allerede forlatt, og vi har kommet inn i den region hvor morallovene blir selvstendiggjort som normer. Da har de ikke lenger noen bærer, men blir til metafysiske vesener som eksisterer i kraft av seg selv. De er analoge med de usynlig-synlige krefter som den metafysiske realisme hypotetisk tenker til den opplevde verden i stedet for å søke virkeligheten der hvor mennesket har del i virkeligheten, nemlig i sin tenkning. Denne metafysiske realisme, som også må søke moralens opprinnelse i et område utenfor menneskets virkelighet, er alltid ledsaget av utenom-menneskelige moralnormer 6".

Steiner hevdet at dialektisk materialisme gjorde frihet umulig fordi tenkningen ble slavebundet av et mekanisk univers. Han fortsetter:
"Hvis det antatte vesen blir tenkt som noe som i seg selv er uten tanker og virker etter rent mekaniske lover slik materialismen forestiller seg det vil det også av seg selv, med rent mekanisk nødvendighet frembringe det menneskelige individ med alt som hører individet til. Bevisstheten om frihet kan da bare være en illusjon, for mens jeg tror at jeg selv skaper mine handlinger, er det bare mine materielle bestanddeler og deres bevegelsesprosesser som virker i meg. Jeg mener å være fri, men alle mine handlinger er bare en følge av materielle prosesser som ligger til grunn for min legemlige og åndelige organisme. Denne oppfatningen mener at bare fordi vi ikke kjenner de motiver som tvinger oss, har vi en følelse av frihet 10".

Deretter går Steiner løs på den spiritualistiske dualismen. I dag er denne varianten best kjent i den religiøse fundamentalismens klesdrakt:
"Mens den materialistiske dualist gjør mennesket til en automat som handler ifølge en mekanisk lovmessighet, gjør den spiritualistiske dualist (som ser det absolutte vesen i noe åndelig som menneskets bevisste opplevelse ikke har del i) mennesket til slave av det absoluttes vilje. Frihet er utelukket i materialismen, like meget som i en ensidig spiritualisme, og overhodet i en metafysisk realisme som mener å kunne slutte seg til noe sant virkelig utenfor menneskets opplevelsesverden.

Både den naive og denne metafysiske realisme må av en og samme grunn benekte friheten, for begge ser i mennesket bare fullbyrderen eller utøveren av prinsipper som med nødvendighet er påtvunget det. Den naive realismen dreper friheten ved å underkaste seg en autoritet i form av et iakttagbart vesen, eller et vesen som tenkes analogt med iakttagelsene, eller den underkaster seg en abstrakt indre stemme som den tyder som samvittighet. Metafysikeren, som bare trekker slutninger om noe utenom-menneskelig, kan ikke anerkjenne friheten fordi han lar mennesket være mekanisk eller moralsk bestemt av et vesen i seg selv 11".

Kjernen i Rudolf Steiners monisme er enkeltmenneskets suverene selvstendighet både i tanke og handling. Mennesket selv og intet annet er bestemmende med hensyn til moralsk adferd:
"De moralske bud som metafysikeren bare kan slutte seg til, må etter hans oppfatning stamme fra en høyere makt. For monismen er den menneskenes tanker. Den moralske verdensorden er da hverken et avtrykk av en rent mekanisk naturorden eller av en utenom-menneskelig verdensorden. I ett og alt er den fritt menneskeverk. Mennesket skal ikke sette gjennom et utenforliggende verdensvesens vilje, men sin egen. Det virkeliggjør ikke et annet vesens beslutninger, men sine egne. Bak det handlende menneske ser monismen ikke en menneskefremmed verdensledelse som styrer menneskene etter sin vilje. Forsåvidt som menneskene virkeliggjør intuitive ideer, følger de bare sine egne, menneskelige mål. Og hvert individ følger sine særskilte mål. For ideenes verden lever seg ikke ut i et fellesskap av mennesker, men bare i menneskelige individer. Det som blir et felles mål for et samfunn av mennesker, er bare en følge av enkeltindividers viljeshandlinger, og da for det meste av noen få utvalgte individer som de andre følger som sine autoriteter. Enhver av oss er kallet til å bli en fri ånd, slik som hver spirende rose er kallet til å bli en rose 12".

Charles Darwins utviklingslære står sentralt i Rudolf Steiners filosofi. For ham var sjelens moralske utvikling det viktigste med evolusjonen, og derfor hadde han tillit til at menneskene ville utvikle sin frie ånd gjennom livets erfaringer.

Steiner skriver videre: "Monismen vet at naturen ikke slipper mennesket fra seg som fiks og ferdig ånd, men fører det frem til et visst trinn. Som et ennå ufritt vesen utvikler det seg herfra til det punkt hvor det finner seg selv. Monismen er klar over at et vesen som handler under fysisk eller moralsk tvang, ikke kan være et moralsk vesen i sann forstand. Monismen betrakter gangen gjennom den automatiske handling (bestemt av naturlige drifter og instinkter) og gjennom den lydige handling (bestemt av moralske normer) som nødvendige moralske forstadier, men innser muligheten av at den frie ånd kan overvinne begge disse overgangsstadiene. Monismen befrir den sant moralske verdensanskuelse fra de naive moralforskrifters bånd til iakttagelsenes verden, og fra de spekulative metafysiske moralforskrifters bånd til en hinsidig verden. De første kan monismen ikke avskaffe, like lite som den kan avskaffe iakttagelsenes verden. De siste må den avvise fordi monismen alltid søker verdens forklaringsprinsipper innenfor verden selv, aldri utenfor den 7".

fortsetter..


Tilbake til index
Tilbake til GA index

Noter:
NB! I følgende henvisninger står GA ikke for Gateavisa, men for Gesamtausgabe, dvs. Rudolf Steiners samlede verker.
1. Zen & taoisme, frihetlige filosofier fra øst, Gateavisa nr. 146.
2. Mahatma Gandhi - den myke revolusjonære, Gateavisa nr. 149.
3. Dvs. kristen anarkisme, Gateavisa nr. 151.
4. Die soziale Frage, GA #328, s. 167, Rudolf Steiner mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten dargestellt von Christoph Lindenberg i Sverre Dahls oversettelse, Antropos Forlag 1992, s.7.
5. Die Philosophie der Freiheit 1894, GA #4: kap. 10: Freiheitsphilosophie und Monismus.
6. Ibid.
7. Ibid.

10. Ibid.
11. Briefe Band II: 1890-1925, s. 370f.
12. Mein Lebensgang, GA #28, s. 372.