Litteraturkritikk med Gateavisa.

Barnet og Skyggen

av Ursula K. Le Guin

Det var en gang, forteller H.C. Andersen; en vennlig, stille og belest ung mann som dro sørover for å besøke de varmere land, hvor solen er brennende og skyggene lange og mørke.

Over gaten fra den unge mannens vindu befant det seg et hus hvor han en gang hadde sett en vakker pike stelle blomster i balkongkassen. Den unge mannen ville gjerne komme i snakk med henne, men til det var han for blyg. En kveld mens stearinlyset brant bak ham og kastet skyggen hans mot verandaen på den andre siden, ba han den spøkefullt om å ta skrittet inn i huset. Skyggen så gjorde. Den entret huset over veien og forlot ham.

Den unge mannen ble selvfølgelig forbauset, men han fortsetter ufortrødent sin daglige dont. Han gror en ny skygge og vender hjem. Årene går og han blir stadig mer belest; men han er ingen suksess. Han taler om skjønnhet og dyd, men for døve ører.

Først når han er en middelaldrende mann, kommer skyggen tilbake ­ tynn og solbrent, men elegant og velkledd. «Gikk du inn i huset over veien?» spør mannen først. Skyggen svarer, «Ja selvfølgelig.» Han hevder at han så alt sammen, men det er bare skryt. «Var rommene som stjernehimmelen sett fra en tinde?» fortsetter han, og alt skyggen kan si er, «Å ja, det var der altsammen.» Han vet ikke hva han skal svare. Han hadde ikke kommet lengre enn inn til forværelset. Han var tross alt bare en skygge. «Jeg ville blitt utslettet av lysflommen om jeg hadde tatt meg inn i jomfruens bo,» svarer han.

Det hadde seg slik at skyggen var en mester i utpressing og lignende kunster. Etterhvert blir han en sterk og skruppelløs fyr, som dominerer mannen fullstendig. Sammen drar de på reise, skyggen som herre og mannen som trell. Underveis støter de på en prinsesse med øyne så klare som dagen. Hun ser at skyggen ikke kaster skygge, og blir mistroisk helt til den forklarer at mannen er hans egentlige skygge, som den tillater å vandre rundt med ham, et underlig arrangement, men logisk; og prinsessen slår seg til ro med det. Mannen gjør først opprør når prinsessen og skyggen forlover seg. Han forsøker å fortelle prinsessen sannheten, men skyggen kommer ham i forkjøpet med forklaringer: «Den stakkars karen er skjør, han tror han er mannen og jeg hans skygge!» ­ «Så forferdelig,» sier prinsessen. Og mens prinsessen og skyggen gifter seg, blir mannen tatt av dage.

Denne historien er i sitt vesen grufull. En historie om galskap som ender i ydmykelse og død.

Er dette et eventyr for barn? Ja, det er det. En historie for alle som kan lytte.

Hvis du lytter, hva hører du?

Huset på den andre siden av veien er Skjønnhetens Hus, jomfruen er Diktningens Muse; skyggen gir oss grunn til å tro det. At prinsessen med sitt klarsyn er ren og kald fornuft, er åpenbart. Men hvem er mannen og skyggen? Det er uklart. De er ikke allegoriske aktører. De er symbolske eller arketype figurer, lik de vi har i drømme. Deres betydning er mange og uutgrunnelige. Jeg kan bare hinte frampå om litt av det jeg har vært istand til å se.

Mannen er alt det vi kaller sivilisert ­ lærd, snill, idealistisk og anstendig. Skyggen er alt som blir undertrykt underveis i prosessen før man blir en anstendig og sivilisert voksen. Skyggen er mannens motstrebende egenkjærlighet, hans fortrengte begjær, bannskapen han aldri tok i sin munn, drapet han ikke begikk. Skyggen er sjelens mørkeside, det selvfornektende, det utillatelige.

Hva H.C. Andersen sier, er at monsteret er en integrert del av mannen som ikke kan fornektes ­ ikke hvis mannen ønsker å tre inn i Diktningens Hus.

Mannens feiltrinn er å ikke følge sin skygge. Den går i forveien, mens han sitter ved sitt vindu, og bryter båndet mellom dem ved å «fleipe» om at den kan dra uten ham. Og drar gjør den. Den går inn i Diktningens Hus, kilden til all kreativitet ­ og forlater ham på utsiden, på realitetens flatmark.

Skjønt han er god og lærd, kommer han til kort, og står handlingslammet og skyggeløs tilbake. Skyggen, på sin side, er like fortapt; den klarer ikke å forsere det mørke forværelset for å tre inn i lyset. Hver for seg kan de aldri nærme seg sannheten.

Når skyggen vender tilbake til den etterhvert middelaldrende mannen, får han en ny sjangse. Men går glipp av også den. Han står ansikt til ansikt med sitt mørke jeg, men istedenfor å oppnå gjensidighet eller herredømme, lar han skyggen ta overhånd. Han resignerer. Han blir til sist skyggens skygge, og hans skjebne blir derav uunngåelig. Fornuftens Prinsesse begår en grusomhet når hun får ham avrettet, men rettvis er hun uansett.

Delvis ligger H.C. Andersens uhygge i fornuftens gru ­ i psykologiens realisme, den selvutslettende selverkjennelsen, viljen til å se og akseptere konsekvenser av en handling eller uteblivelse av en sådan. Det er noe sadistisk og depressivt over H.C. Andersen ­ hans egen skygge; den er også der, den er en del av ham, men ikke fullt og helt, han er heller ikke styrt av den. Hans styrke, hans spissfindighet, hans kreative intellekt, kommer direkte fra godtagelsen av og samarbeidet med den sorte siden av hans egen sjel. Derfor er fabulisten H.C. Andersen en av litteraturens store realister.

Så står da jeg her, som prinsessa sjøl, og forteller hva eventyret om mannen og skyggen betyr for meg i en alder av førti-fire. Men hva betød det for meg da jeg leste det i ti -elleve-års alderen? Hvordan tolker barn det? Forstår de det? Er det bra for dem ­ dette bitre, komplekse studiet av moralsk forfall?

Jeg vet ikke. Som barn hatet jeg det. Jeg hatet alle H.C. Andersen eventyr med triste slutter. Det hindret meg ikke i å lese dem, igjen og igjen. Eller glemme demŠ slik at jeg tredve år senere, mens jeg gjorde forberedelser til essayet, fikk en liten stemme i venstre øre som sa, «Du burde grave fram den der H.C. Andersen historien, den om mannen og skyggen.»

Som tiåring ville jeg selvfølgelig ikke kjørt ivei med fornuft, fortrengning og alt det der. Jeg hadde ikke noe kritisk verktøy, ingen objektivitet, og enda mindre enn nå; evnen til å etablere en vedvarende og konsis tankerekke. Jeg var kanskje mindre bevisst i tankegangen enn jeg er nå. Men jeg hadde et desto større utbytte av underbevisstheten, og forsto denne muligens bedre enn jeg gjør nå. Og det var til den, til de ukjente dyp i meg, eventyret talte; og det var dypet som besvarte det nonverbalt, irrasjonelt, forsto det og tok lærdom av det.

De store drama, myter og eventyr er i høy grad lik drømmer: de taler fra det underbevisste til det underbevisste, i det underbevisstes språk ­ symboler og arketyper. Selv om de benytter ord, så opptrer de på samme måte som musikk: de hopper over verbal resonnering, og går rett inn i tankegods som ligger dypere enn hva man kan ytre. De kan ikke oversettes fullt og helt til fornuftens språk ­ bare en logisk positivist, som også finner Beethovens 9. symfoni intetsigende, ville hevde at de derfor er meningsløse. De er inderlig betydningsfulle, og anvendbare ­ praktiske ­ i henhold til etikk; til innsikt; til vekst.

Forenklet til et språk som tåler dagslys, så forteller H.C. Andersens eventyr oss at en mann som ikke imøtegår og aksepterer sin skygge er en fortapt sjel. Det forteller også noe sentralt om seg selv, om kunst. Det sier at hvis du vil innta Diktningens Hus, så må du gjøre det i kjødet, i det fullstendige, ufullkomne, besværlige legemet, som har liktær og forkjølelser og grådighet og lyster - legemet som kaster skygge. Det sier at hvis kunstneren prøver å ignorere ondskapen, så vil han aldri kunne tre inn i Lysets Hus.

Dette er hva en stor kunstner har formidlet til meg. Hvis jeg nå flytter stearinlyset og får skyggene til å flakke i en annen retning, vil jeg se dette i forhold til psykologien. Kunsten har sagt sitt, nå la oss høre hva vitenskapen har å si. Fordi kunsten er emnet, la det da bli en psykolog med idéer om kunst som appellerer til kunstnere ­ Carl Gustav Jung.

Jungs terminologi er notorisk vrien, som når han utrettelig skifter mening lik et tre som skifter blader. Jeg vil forsøke å definere noen av nøkkelbegrepene om dog på en summarisk måte uten å feiltolke disse totalt. Ganske grovt da altså, Jung så på egoet, det vi vanligvis kaller Selvet, som kun en del av Selvet, den delen som vi er bevisst klar over. Egoet «går i bane rundt Selvet slik som jorden går rundt Solen,» sier han. Selvet er en betydelig størrelse, mye større enn egoet; det er ikke en privat besittelse, men et kollektivt eie ­ altså, vi deler den med andre mennesker, kanskje med alt værende. Det kan sagtens være bindeleddet til det som kalles Gud. Dette høres mystisk ut, og det er det også, men det er i tillegg presist og praktisk. Alt Jung sier er at vi i utgangspunktet er like, vi har stort sett de samme tilbøyeligheter og gestalter, på samme måte som vi har like lunger og knokler i kroppen. Menneskene ser i det store og hele like ut; de har samme tanker og følelser. Og de er alle en del av universet.

Egoet, den lille individuelle bevisstheten, vet dette, og den vet også at for å slippe å bli fanget i autismens håpløse stillhet må den identifisere seg med noe utenfor seg selv, utover seg selv og større enn seg selv. Hvis den er svak, eller ikke blir bydd noe bedre vil den ta til takke med «den kollektive bevisstheten». Dette er Jungs betegnelse for et slags minste felles multiplum for alle de små egoer tilsammen - massementaliteten - som består av slike ting som sekter, trosretninger, nykker, moter, status-jakt, skikk og bruk, reklame, popkulter, alle ismene, alle ideologier, alle tomme former for kommunikasjon og «samhold» som mangler ekte fellesskap eller relasjoner. Egoet som godtar disse tomme klisjéene, innlemmes blant sine likesinnede i den «ensomme massen.» For å unngå dette, og oppnå ekte samhørighet, må det vende seg innover, vekk fra massene ­ mot kilden: det må oppdage de store landskap i sitt eget Selve. Disse landskap kaller Jung for det «kollektivt ubevisste,» og det er i disse regionene av psyken, hvor vi alle blir kjent med, det han kaller kjernen av ekte samhørighet; av bekjennende religion; av kunst, skjønnhet, spontanitet og kjærlighet.

Hvordan kommer man seg dit? Hvordan finner man sin egen personlige inngang til det kollektivt ubevisste? Vel, det første steget er ofte det viktigste, og Jung sier at det første steget er å skifte kurs og følge sin egen skygge.

Jung så på psyken som om den skulle være befolket av vesener - langt livligere enn Freuds triste trekløver Id, Ego, Superego; de er alle et besøk verdt. Den vi er opptatt av er skyggen.

Skyggen er på den ene siden [av psyken] vår lastefulle bror fra det bevisste sjeleliv. Det er Kain, Caliban, Frankensteins Monster, Mr. Hyde. Det er Vergil, som ledet Dante gjennom [en del av, red anm] helvete, Gilgamesh¹ venn Enkidu, Frodos fiende Gollum. Den er der Doppelgänger. Den er Mowglis Grå bror; varulven, gråbein, bjørnen, tigeren fra tusenvis av eventyr; den er slangen Lucifer. Skyggen står på terskelen mellom det bevisste og det underbevisste sinn, og vi møter den i våre drømmer, som søster, bror, venn, udyr, monster, fiende og veiviser. Den er alt vi ikke vil, eller kan innrømme overfor vårt bevisste selv, alle de egenskaper og tilbøyeligheter som har blitt fortrengt, fornektet eller som ligger brakk i oss. I en analyse av Jungs psykologi, skrev Jolande Jacoby følgende, «skyggen utvikler seg i takt med egoet; egenskaper som egoet ikke trenger eller gjør liten bruk av, blir satt til side eller undertrykt, og spiller følgelig liten eller ingen rolle i individets liv. Ut ifra dette kan man si at barnet ikke har noen virkelig skygge, og at denne vokser fram og får markerte trekk parallelt med at egoet finner stabilitet og råderom.»(1) Jung sa selv, «Alle bærer på en skygge, og dess mindre den inkorporeres i individets bevissthet, desto svartere og tykkere blir den.»(2) Jo mindre du ser på den, med andre ord, desto større vokser den seg og kan tilslutt bli en byrde, en trussel, en fiende i din sjel.

Stengt ute fra bevisstheten, blir skyggen projisert utover - på andre. Der er ikke noe feil med meg ­ det er de andre som har problemer! Jeg er ingen kjeltring, det er de andre som er skurker! Alle utlendinger er jævler! Alle kommunister er jævler! Alle kapitalister er jævler! Katten ba om å bli sparket, mamma!

Hvis jeg vil høre til i den virkelige verden, så må jeg slutte å skylde på andre; jeg må tillate at hatet og jævelskapet bor i meg selv. Det er ikke lett. Det er hardt å ikke kunne skyve dette over på andre. Men det kan lønne seg å la være. Hvis bare individet, sier Jung, «lærer å hanskes skyggen, først da har det gitt verden noe ekte. Det har i det minste oppnådd å ta på seg skylden for en mikroandel av de gigantiske, uløste sosiale begredelighetene i vår tid.»(3)

Dessuten, har individet vokst seg henimot ekte samhørighet, selverkjennelse og kreativitet. For skyggen står på terskelen. Vi kan la den bane vei ned i kreativitetens dyp i det underbevisste, eller vi kan bruke den som veiviser. Fordi skyggen må ikke forstås som renspikket ondskap. Den er underdanig, primitiv, vanskelig, lik et dyr eller et barn; kraftfull, vital, spontan. Den er ikke svak og andektig, som den beleste mannen i eventyret; den er svartmusket og usømmelig; men uten den er personen ingenting. Hva er vel en kropp som ikke kaster skygge? Ingenting, en formløs, todimensjonal tegneseriefigur. Hvis jeg fornekter mitt eget grunnleggende slektskap med det onde, fornekter jeg min egen virkelighet. Jeg kan ikke handle eller skape; jeg kan kun omgjøre og gjøre ugjort.

Jung var spesielt interessert i livets andre halvdel, hvor en avgjørende konfrontasjon med skyggen kan bli uunngåelig ­ som den ble for den stakkars mannen i H.C. Andersens eventyr. Som Jung sier, barnets ego og skygge er vanskelig å definere; barn er troendes til å finne sitt ego i en marihøne, og sin skygge lurende i all sin gru under sengen. Jeg tror at når selvbevisstheten slår ut i full blomst like før eller etter puberteten så vokser også skyggen til. En som har nådd konfirmasjonsalder slutter etterhvert å skylde på andre, fordi man innser at det ikke lenger nytter å legge skylden på katta, busemannen, naboen eller presten. Man begynner å ta ansvar for egne tanker og følelser. Og i kjølvannet av dette kan det komme et lass av dårlig samvittighet. Pubertetsskyggen opptrer ofte mørkere, og mere gjennomsyret av ondskap enn den egentlig er. Den eneste måten en unnslipper skyggens lammende skyldfølelse og selvforakt er å se uhyret i øynene, full av vorter, huggtenner, kviser og klør ­ å godta det som selvet ­ en del av selvet. Den styggeste, men på langt nær den svakeste. Skyggen er en sherpa. Ledsageren til det indre og ut igjen; ned og oppover igjen; sånn ja, som Hobbiten Bilbo sa, og tilbake igjen. Følgesvennen på selverkjennelsens ferd mot modenhet og lys.

«Lucifer» betyr den som bærer lykten.

Det virker på meg som om Jung beskriver ferden som personens selvpålagte plikt og trang, noe som f.eks H.C. Andersens beleste unge mann ikke klarer å følge opp.

Fordi det virker som om mye av «fantasy»-litteraturen utspilles i og underveis på ferden; blir fantasy det beste middelet til å beskrive denne reisen, dens farer og utbytte. Erfaringene av en reise ned i det ubevisste, kan ikke omdannes til vårt rasjonelle hverdagsspråk: kun psykens symbolikk vil være konsis og overbevisende nok til ikke å banalisere dem ihjel.

Dessuten, virker reisen ikke bare å være av psykisk art, men også av moralsk. De fleste romanene [Fantasy] har en veldig sterk, slående moralsk dialektikk, som ofte uttrykkes gjennom kampen mellom det Mørke og det Lyse. Men underbevissthetens moral er ikke så enkel ­ drømmens, fantasiens og eventyrets moral er i høyeste grad sammensatt. Den er i tillegg svært merkelig. Bare se på eventyrmoralisme, særlig eventyr der skyggen framstilles ­ som den ofte gjør ­ som dyr; hest, ulv, bjørn, slange, ravn eller fisk.

I artikkelen «The Problem of Evil in Fairytales,» påpeker Marie Louise von Franz (en jungianer) at folkediktningen ofte har en både overraskende og underlig moral. Som helt eller heltinne i et eventyr finnes det ingen rettesnor for hva som er rett og galt. Ingen regler for hva en snill prins bør foreta seg eller hva småjenter ikke får lov til. Jeg mener, smaapigerne dytter vanligvis ikke gamle damer inn i bakerovner, for så å motta ros for det? Ikke i virkelighetens verden, eller hva? Men i drømmer og eventyr skjer slikt ustanselig. Det å skulle sette Gretes tilregnelighet under lupen er fullstendig meningsløst.

I eventyr hvor «rett» og «galt» er betydningsløst, finner vi allikevel et slags mønster, vi kaller det «å treffe hensiktsmessige tiltak». Under ingen omstendigheter kan vi si at det er moralsk riktig eller etisk forsvarlig å putte gamle damer i ovner. Men fordi vi er i eventyret, i det arketype kosmos, kan vi med rette si at det er på sin plass. Under slike omstendigheter så er ikke heksa ei gammel dame eller Grete et pikebarn. Begge er psykiske faktorer - elementer av sjelens mangfold. Grete er den arkaiske barnesjel, uskyldig og forsvarsløs; heksa er den onde gamle kjerringa, besitteren og ødeleggeren, mammaen som gir deg kaker, og som må tilintetgjøres før du selv blir spist som en kake, slik at du kan bli voksen og selv få barn. Og så videre og så videre. Alle tolkninger blir ukomplette. Arketypen er uuttømmelig. Barna ser det like klart og sikkert som voksne ­ og ofte klarere, fordi de har ikke hodet fullt av ensporete, skyggeløse liksom-sannheter og regelbundet moral som kjennetegner den kollektive bevisstheten.

Ondskap på sin side opptrer ikke som noe diametralt motsatt av godhet i eventyr, men er uforløselig forbundet med det andre, som i et yin/yang-symbol. Ingen av dem er større enn den andre, menneskelig fornuft og evne greier ikke skille mellom disse, og på langt nær ta et valg. Det er helten eller heltinnen som ser hvilke tiltak som kan være hensiktsmessige, fordi han eller hun ser helheten an, og den er større enn både ondt og godt. De følger ingen spilleregler; de vet simpelthen bare hva de skal gjøre.

Det hele virker som en labyrint hvor man kun stoler på blindt instinkt, eller som von Franz sier, det er én - og bare én - regel eller «instruks» som er gjeldende: «Den som vinner et dyrs tillit eller får hjelp fra det, kommer bestandig seirende ut. Dette er den eneste lovmessighet jeg har funnet.»

Vårt instinkt, er med andre ord, ikke blindt. Dyret resonnerer ikke fornuftsbestemt, det observerer. Og det handler i trygg forvissning; det handler med rette, handler hensiktsmessig. Derfor er alle dyr vakre. Dyret vet hvor det skal gå, dyret kjenner veien hjem. Det er dyret i oss, det innerste vesenet, vår mørke bror, skyggesjelen, som er veiviser.

Folkediktningen har ofte en underlig vri på dette, et slags avsluttende mysterium. Dyret som har hjulpet en, ofte en hest eller en ulv sier til helten, «Etter at du har gjort slik og så med min hjelp, så må du drepe meg, hugge av hodet mitt.» Og helten må kunne stole såpass på sin veiviser, dyret, at han er istand til å drepe det. Dette kan bety at når du har fulgt dyreinstinktet langt nok, så må det ofres, slik at det sanne selvet, det fullstendige mennesket, kan stige opp fra offerdyret - gjenskapt. Dette er von Franz¹ forklaring, og den virker grei; jeg er glad for alle fortolkninger av dette stadig tilbakevendende, sjokkerende og underlige fenomenet i eventyrlitteraturen. Men jeg tviler på at slike forklaringer rommer alt ­ eller at en jungianer ville hevde noe slikt. Hverken fornuft eller god moral kan utdefinere de dype og selsomme lagene av vårt skapende tankegods. Bare det å lese et eventyr, gjør at vi må oppgi dagslysets påståtte sannhet for å la oss bli ledet av mørkets tjenere, i stillhet; og når vi returnerer vil det bestandig være vanskelig å beskrive hvorhen vi har vært.

I mange av fantasy historiene fra det 19. og 20. århundrede, finner vi en absolutt klar spenning mellom det onde og det gode, mørket og lyset, som en krig, de snille folka på den ene siden og de slemme på den andre, politi og røver, kristenfolk og hedninger, helter og skurker. I slike historier tror jeg forfatteren forsøker å tvinge forstanden til å ta lede på en ferd hvor forstanden ikke kan gå, og forlater den trofaste og skremmende ledsageren, skyggen. Dette er falsk fantasy, trivialisert fantasy. La meg heller for eksemplets skyld trekke fram en god historie, de er bestandig bedre enn de falske, og drøfte «Ringenes Herre» med dere.

Tolkien har måtte tåle hard kritikk for sin liketil enkle kløving av [Middle Earths] innbyggere til de gode og de onde. De gode synes å være betingelsesløst snille, stundom med en sjarmerende hang til litt småknuffing, mens Orcer og andre skurker er tvers igjennom motbydelige. Men fordi en slik dom er tuftet i dagslysets moral, blir konflikten mellom ærbarhet og lastefullhet kun grå og konvensjonell. Hvis du ser på historien som en åndelig ferd, vil du erfare å se ganske mye annet og overraskende. Da framstår de som en gruppe klart definerte figurer med ulike personligheter, alle som en med sin sorte skygge. Orcene er fiender av Alvene. Aragon er mot Den Sorte Rytter, Saruman vs Gandalf. Og sist men ikke minst Gollum mot ­ og med ­ Frodo.

Dette er virkelig floket, fordi begge personene er dubletter. Sam er på en måte Frodos¹ skygge, hans «underlegne» del. Gollum er også to personer, men kanskje på en mer direkte og schizoid måte; han snakker alltid med seg selv, Slinker preiker med Stinker, som Sam pleier si. Sam forstår Gollum svært godt skjønt han ikke vil vedgå det og vil heller ikke godta Gollum slik som Frodo gjør, lar Gollum være deres stifinner, og stoler på ham. Frodo og Gollum er ikke bare hobbitter; de er også samme person ­ og Frodo vet det. Frodo og Sam er lyssiden, Smeagol og Gollum er skyggesiden. Til slutt svinner de karaktersvake Sam og Smeagol hen, og tilbake står Frodo og Gollum på slutten av den lange søken. Og det er Frodo den gode som feiler, som i siste øyeblikk selv gjør krav på Ringen; og det er Gollum, den onde, som gjør ende på historien, ødelegger Ringen og seg selv med den. Ringen, den fullstendiggjørende funksjons arketype, det kreerende-destruktive, går tilbake til vulkanen - den skapende og ødeleggende ur-flammen. Når du ser slik på historien, kan du da kalle den enkel? Ja det tror jeg. Ødipus Rex er også en ganske enkel historie. Men den er ikke lettfattelig. Det er en type fortelling som kun kan formidles fra en som vendt seg mot sin skygge og sett inn i det mørke.

Det at den er fortalt i fantasy-språket er ikke en tilfeldighet, eller fordi Tolkien var en eskapist, eller fordi han skrev for barn. Fantasy blir den naturlige, den mest formålstjenlige vei å gå for å fortelle om den åndelige reisen, og kampen mellom det gode og det onde i sjelen.

Dette har vært sagt før ­ også av Tolkien ­ men det kan ikke gjentas ofte nok. Kan aldri gjentas for ofte, fordi det er stadig i dette landet, en dyp puritansk mistro til fantasy, som ofte forfektes blant mennesker med et oppriktig og dypt engasjement i barns etiske oppfostring. For disse er fantasy det samme som eskapisme. De ser ikke noen forskjell på Supermenn og Lynvinger som pumpes ut fra de kommersielle dop-fabrikkene, og de tidløse arketypene i det kollektivt ubevisste. De forveksler fri fantasi, som i en psykologisk sammenheng er den universelle og essensielle begavelsen som ligger til grunn for det menneskelige sinn, med infantilisme og patologisk regresjon. Det virker som om de tror at skyggen er noe man kan bli kvitt, bare man tenner tilstrekkelig mange lamper. Og så oppdager de eventyrets irrasjonalitet, brutalitet og amoral, og sier: «Men dette er veldig uheldig for barn, vi må lære barn forskjell på rett og galt, med realistisk litteratur, med bøker som gjenspeiler virkeligheten!»

Jeg er enig i at barn trenger å bli ­ og vanligvis ønsker veldig sterkt å bli ­ forklart forskjellen på rett og galt. Men jeg tror at dramatisert realisme for barn er en av de vanskeligste måtene å formidle dette på. Det er vanskelig å ikke ramle i den overfladiske kollektivt bevisste fallgrube, i regelbundet moral, i projiseringer av forskjellig art, slik at du nok engang ender opp med slemmingene og snillingene. Eller så får du den greia om at «det finnes litt ondt i de beste av oss og litt godt blant de verste av oss,» en livsfarlig banalisering av det faktum at det eksisterer et enormt potensiale for både godt og ondt i oss alle. Eller så får du forfattere som oppmuntres kun til å skrive forbløffelser, skremme det lesende barnet, uten at de selv lever seg inn i volden som utspiller seg i handlingen, noe som er skammelig. Eller så får du «debatt-bøkene.» Narkotikaproblem, skilsmisse, diskriminering, barn utenfor ekteskap, og så videre ­ som om det onde var et problem, noe som kan løses, som har et svar, som et algebraproblem i 5. klasse. Vil du ha svaret, titter du i fasiten.

Det er eskapisme, å utgi det onde som et «problem,» istedet for hva det egentlig er: all smerte, lidelse, ødeleggelse, tap og urettferdighet vi alle kommer til å støte på iløpet av livet - vi alle vil innse og overkomme påny og påny og påny - tillate, og leve med, for overhodet å kunne leve menneskelige liv.

Men hva da med de naturalistiske barnebokforfattere, hva skal de gjøre? Kan de gi barnet en framstilling av det onde som et uløselig problem ­ noe som hverken barn eller voksne kan gjøre noe med? Det å gi barnet et bilde av et gasskammer i Dachau, eller av hungersnød i India, vise småunger besudlet av psykopater og foresatte, og si, «Vel, barnet mitt, dette er verden, hva gjør du ut av det?» ­ det er ihvertfall uetisk. Hvis du antyder at det finnes en «løsning» på disse bestialske faktaene, så lyver du til barnet. Men å velte voksenverdenens fortvilelse over på noen som er for ung til å hamle opp med den er i seg selv en psykotisk handling.

Den mindreårige har krav på ikke bare beskyttelse og vern, men også sannhet. Jeg tror at den beste veien å gå for å snakke ærlig og saklig om godt og ondt, er å snakke om selvet - det innerste og dypeste selvet. Dette er noe barn forstår og behersker. Det å vokse opp, er å bli seg selv bevisst. Vi er ikke i stand til å gjøre dette hvis denne oppgaven synes håpløs, ei heller om vi er forledet til å tro at det ikke koster oss svette. Utviklingen hemmes og perverteres hvis et barn drives til fortvilelse eller oppmuntres i utrygge omstendigheter, skremt eller bortskjemt. Vekst fordrer virkelighet - helheten som overgår menneskelige dyder og laster. Vi trenger kunnskap; kunnskap om oss selv. Vi har behov for å se oss selv og skyggen vi kaster. Fordi vi kan se vår egen skygge, kan vi lære å kontrollere den og la oss bli ledet av den; slik at når vi vokser til og får ansvar og evne i samfunnet, vil vi ha en mindre tilbøyelighet til enten å gi opp i fortvilelse eller fornekte hva vi ser, når i står ansikt til ansikt med verdens ondskap, urettferdighet, sorg og elendighet som tynger alles skuldre, og den ultimate skyggen ved livets slutt.

Fantasy er det indre selvets språk. Jeg vil ikke tillegge fantasy noe mer enn å være det mest hensiktsmessige språket å formidle historier til barn - og andre. Men jeg sier dette både med visshet og tyngde, fordi jeg deler denne oppfatningen med en stor poet, hvis formulering var mer uredd. «The great instrument of moral good,» sa Shelley, «is the imagination.»

Fritt oversatt av
John Aage Nilsen
fra «The Language of the Night»


Tilbake til index
Tilbake til GA index

Noter:
1. Jolande Jacoby, The Psychology of C.G. Jung (New haven: Yale University Press 1962)
2. Carl Gustav Jung, Psychology and Religion: west and East, Bollingen Series XX, The collected Works of C. G. Jung, vol 11 (New York: Pantheon Books, 1958)
3. Jung, Psychology and Religion