IKKE PÅ GJESTELISTA

Rapport fra Demokratenes partikongress i Chicago


I slutten av august hadde over tusen anarkister og bråkmakere tatt veien til Chicago. Gateavisas utsendte bestemte seg for å henge med og fikk plass på en busstur arrangert av anarkistiske Blackout Books i New York. Tre dager og to motorsamenbrudd senere kunne vi rulle inn i Chicago, klare for anarkistiske møter, demonstrasjoner og gateteater.

Av Gunnar Mathisen

For 28 år siden hadde Chicago være scene for heller dårlig publisitet for det amerikanske etablissemanget. En liten gruppe kalt Yippies (Youth International Party) hadde lova at en halv million demonstranter ville komme til Chicago for å demonstrere mot Vietnamkrigen i anledning av Demorkatenes kongress, og panikk spredde seg da de trua med a spre LSD i byens vannreservoar. I virkeligheten kom det neppe mer enn 10.000, og de flere kiloene med LSD hadde desverre vært umulig å framskaffe. (Forøvrig ville klorin-innholdet tilsatt byens drikkevann nøytralisert syra uansett.) Abby Hoffman, Jerry Rubin og resten av yippiene ble holdt under 24 timers overvåkning, og byens borgermester utkommanderte Nationalgarden for å møte demonstrantene.

Resten er historie. Snuten og nasjonalgarden overfalt de demonstrerende hippiene i Grant park, der de hadde slått leir uten tillatelse. Bilder av fredelige blomsterbarn bli banka til blods av snuten ble spredt ut over hele verdens TV-skjermer. Etterpå ble Hoffman, Rubin, Black Panthers grunnlegger Bobby Seale og fem andre tiltalt for "konspirasjon for å starte opptøyer" og å ha "krysset delstatslinjer med formål å starte opptøyer". Rettsaken ble naturligvis en farsje, der en av yippiene som ikke hadde blitt tiltalt bestemte seg for å vise sin forakt for retten ved å vitne mens han var på en LSD-tripp.

FRA 68 TIL 96

I år ble Demorkratenes kongress igjen holdt i Chicago, for første gang siden 68, og naturligvis ble det utlyst motdemonstrasjoner. Denne gang hadde imidlertid byens autoriteter bestemt seg for at ingenting skulle komme i veien for Bill Clintons fire dager lange direktesendte valgkamp-innslag. Byens politikorps hadde fått ordre om å ligge lavt, og så den andre veien når folk fyrte opp en joint eller campa ut i en av byens parker. Flere av demonstrantene fra 68 var denne gangen her som ofisielle kongress-delegater, mens Tom Hayden - en av de konspirasjonstiltalte "Chicago 8" og nå Demokratisk representant i senatet i California - arrangerte en "forsoningskonsert" med navnet "From 68 to 96".

Opp til 20.000 media-folk hadde visstnok reist til Chicago for anledninga. De fleste var naturligvis ivrig opptatt med å dekke valgkamp-sirkuset til Clinton, men mange var også på jakt etter paraleller med 68. En pikant detalj her var at Chicagos nåværende borgermester er sønn av borgermesteren i 68, mens Abby Hoffmans sønn Andrew var i byen for å arrangere demonstrasjoner. Denne gang hadde som sagt borgermester Daley bestemt seg for ikke å gjenta pappas tabbe, og et av tiltakene som hadde blitt iverksatt var å henvise alle demonstrasjoner til en inngjærda parkeringsplass utenfor kongress-området (kjent som "the protestpit"). Alle grupper som ville demonstrere måtte trekke lodd om når de kunne komme og fikk tildelt en time hver. De fleste aktivistene følte imidlertid ubehag ved tanken på å bli gjerd inne på denne måten, og derfor ble de fleste av demoene avslutta utenfor politisperringene. Resultatet ble at demonstrasjonsområdet ble liggende så godt som øde, med tre eller fire pressefolk for hver demonstrant eller tilskuer som forvilla seg inn dit.

"The protestpit" ble et lettere surrealistisk symbol på det amerikanske demorkatiet. Enhver medborger kunne kle seg i latterlige kostymer, prate så mye vrøvl han eller hun ville - og bli konstant intervjua av et desperat pressekorps på jakt etter en story. "Hei hei ho ho, Eating meat has got to go," runga det fra dyrevennene i PETA, mens "tannbørstemannen" forlangte innsyn i presidentkandidatenes tannhygiene og anntall fyllinger. En lang kappe og Uncle-Sam hatt sydd sammen av amerikanske flagg sikra yippien "Free" forsideplass i både lokale og nasjonale aviser. Abort-motstanderen med blødende babydukkefoster og bilde av en sykesøster i nazi-uniform ble imidlertid stort sett oversett av fotografene. Gammelt nytt, antar jeg...

AKTIV MOTSTAND

En uke før starten på Clintens valgkampsirkus gikk startskuddet for en alternativ congress, arrangert av anarkistene fra den lokale infoshop'en Autonomus Zone (A-Zone). Dette var det første landsomfattende anarkist-treffet på flere år, etter at det siste hadde endt opp i opptøyer, slagsmål med snuten og mengder med fulle punx som laga kvalm for alle andre. Denne gang var treffet, som hadde fått navnet Active Resistance, langt bedre organisert med 24 timer vakthold og drikkeforbud på alle stedene. A-Zone hadde lagt opp til 500 deltakere og ble ikke skuffa. Det siste offisielle tallet jeg hørte var på 640 registrerte deltakere. I tillegg kom kanskje 100 lokale aktivister.

A-Zone hadde lagt opp "kjærne-møter" der du kunne velge et av tre temaer: "Kollektiver, Co-ops og Alternativ økonomi", "Lokal organisering" [Comunity Organizing] eller "Bygge en revolysjonær bevegelse". I tillegg til dette var det satt av tid for enhvær som måtte ønske til å holde workshops om sine egne favorittema. Disse inkluderte fascinerende emner som varierte fra hvordan bli en "rase-forreder" til "DIY radical sextoys" [DIY=Do It Yourself].

Aktiv Resistance ga bevis på en aktiv frihetlig bevegelse i USA. Anarkistiske infoshops gror opp i stadig flere byer, sjøl om mange av dem viser seg å være kortlivede. To landsomfattende nettværk som har vært i sterk vekst i det siste er Anti-Rasistisk Aksjon og Food Not Bombs. Samtidig ga dette treffet bevis på hvor marginalisert den anarkiske bevegelsen er. Nesten samtlige av deltagerne hadde en "motkulturell" bakgrunn, noe også diskusjonstemaene bar preg av. Det var riktig nok et par møter om hvordan organisere på jobben, arangert av syndikslister fra Industrial Workers of the World. Men ellers var det en overflod av møter om hvordan reise gratis med godståg, koble okkoperte hus inn på byens vannledninger, osv. Om ikke dette var ille nok så er anarkistene her splitta opp i en rekke forskjellige organisasjoner, nettverk og kollektiver. Disse har riktignok sterkt overlappende medlemskap, men også tildels vidt sprikende ideologier. (Se oversikt nedenfor)

YIPPE!

Yippiene eksisterer ennå, sjøl om de er plaga med interne krangler og ikke helt vet hva de står for. (Men det har de vel forresten aldri helt visst...) I alle fall arrangerte de en "Festival of Life" i Grant park, scenen for de blodige sammenstøtene med snuten for 28 år siden. Sammen med pro-marijuana grupper, hippier fra "Regnbue-stammen" og lokale aktivister hadde de dedikert hver dag til sitt eget emne. Det hele tok av med "Stop the Drug War Day" på lørdag, som samla vel 200 deltakere + et stort oppbud av pressefolk og politi. Etter en marsj på kryss og tvers gjennom Chicagos gater, ble det mere taler og musikk i parken og jointene passerte flittig fram og tilbake.

Resten av uka var det imidlertid heller dødt i Grant park, med kun en handfull folk hengende framfor scenen eller sendende rundt en joint i skjul under trærne. På mandag - Stop the War on the People Day - hadde yippiene tillyst en demonstrasjon to timer før den egentlig skulle starte. Resonemanget var at folk alltid kommer for sent i alle fall, men resutltatet var forvirring og kaos, og de fleste som kom tidlig (undertegnede inkludert) ga opp og dro igjen. Da marsjen, arrangert av "Chicago People's Convention Comitee" endelig kom igang samla de kun 30 stykker. De fikk likevel en smule pressedekning da en kvinnelig deltaker ble arrestert for å masjere toppløs ikledd en Hillary Clinton maske. Da marsjen omsider nådde fram til kongress-senteret var naturligvis den utmålte tiden deres gått ut og en annen gruppe hadde overtatt demonstrasjons-området.

IKKE PÅ GJESTELISTA

På tirsdag var det endelig tid for ukas "store" demonstrasjon, arrangert av "Not on the Guest List Coalition". Med over 30 tilslutta grupper hadde nok mange håpa på flere enn de 500-800 som dukka opp, men det lave antallet ble mer enn oppveid av en livlig kontingent anarkister. Minst halvparten av demoen utgjordes av anarkistene som hadde medbragt sitt eget politiske dukketeater. Inkludert her var en 10 meter høy "corporate puppeteer" (en krysning mellom en direktør og en skyskraper) som manipulerte gigantiske hoder forestillende presidentkandidatene Dole & Clinton. Monsteret ble dratt av grupper av "arbeidere", "konsumenter" og "skattebetalere", mens "sosialklienter" og andre uønska grupper hang på slep. En fire meter høy prest som var travelt opptatt med å (bokstavelig talt) fange inn nye sjeler var også populær.

Arrangørene av demoen hadde planlagt "sivil ulydighet" bestående i å sette seg ned utenfor politi-sperringene, blokere gata og vente på å bli arrestert. Denne planen ble imidlertid sabotert av politiet som ganske enkelt forholdt seg i ro og venta til demonstrantene ble lei og gikk hjem. Kontingenten fra American Indian Movement fortsatte inn til demonstrasjonsområdet, mens ungdommer fra det nærliggende "housing-project" (USAs svar på storbyslum) kom ut og slutta seg til det som nå utvikla seg til en liten gatefestival. Noen svarte guttunger lånte en megafon fra en av yippiene og starta rope slagord mot politivold og portforbud. (I stadig flere byer er nå ulovlig for barn og ungdommer å oppholde seg utendørs på nattestid.) Senere ble et lite papp-fengsel satt fyr på mens folk dansa rundt og jubla. Et amerikansk flagg ble naturlig nok flammenes neste offer. Politiet forholt seg passive gjennom alt dette, men som vi skal se, de ble passe forbanna.

SNUTEN SLÅR TIL

På torsdag, kongressens siste dag, hadde politiet endelig fått nok av å leke snill. Anarkistene arrangerte "de undertryktes festival" og hadde bragt dukketeateret sitt med seg til Wicker Park, langt vekk fra kongress-senteret og mainstream media. Snuten var rask til å benytte anledninga til å vise at de fortsatt var sjef og starta med å arrestere folk uten umiddelbar grunn. De eneste journalistene som var til stede kom fra "Counter Media" som var en koalisjon av lokale alternative magaziner, "Public Access" kabel TV og tilreisende fotografer. Snutestaben gjorde da også sitt beste for å unngå dårlig mediaomtale - ved å arrestere Counter Media-folkene og ødelegge filmene og kamerautstyret deres.

Tilsammen ble 14 personer arrestert - 8 Counter Media journalister og 6 anarkister. Anarkistene hadde blitt plukka ut fra foto fra tirsdagens demonstrasjon og ble tiltalt for "incitement to mob action". Det siste jeg hørte var at anarkistene er nå ute mot kaujson på $1500. Hvis du har tilgang til Internettet, kan du få mer informasjon på Counter Medias vevside: http://www.cs.uchicago.edu/cpsr/countermedia/

"SLICK WILLIE" VANT

Og hvis du ikke fikk med deg hvordan det gikk i presidentvalget, så ble det en klar seier for Bill Clinton. Dette skyldes delvis at "Slick Willie" har stjelt alle kampsakene til Rebublikaneren som skattelette, familieverdier og "velferds-reform". Clinton skrev f.eks nettopp under på en ny lov som kommer til å støte en million barn ut i fattigdom ved at en fem års grense (på livstid) settes for å motta sosialhjelp. Den viktigste grunnen for Clintons seier er likevel at Republikanernes presidentkandidat, Bob Dole, hadde omentrent like stor karisma som en gjennomsnittlig russisk politbyrå-medlem under Brechnev-tiden. Han var faktisk en så dårlig taler at det til tider kunne være hysterisk morsomt å høre på. Valgkampvideoen hans fortalte oss at mora hans pleide å vaske munnen hans med såpe hver gang han løy, mens Doles mest kjente valgkamputspill var å hevde at tobakko-røyking ikke er vanedannende...

VALGET EN BLØFF

Forøvrig er de ofisielle valgresultatene bare fusk og fanteri. Gateavisa har her gleden av å bringe dere de reelle tallene, som viser at det slett ikke er Bill Clinton som har folkets tillit. Den virkelige seierherren var i år som vanlig anarkistenes kandidat. Av 180 millioner stemmeberettigede amerikanere foretrakk over 90 millioner Ingen som president. Dette tilsvarer 51% og er Ingens beste resultat siden 1926.

Bill Clinton fikk i sammenligning bare støtte av 45,6 millioner eller 25%, mens 37,8 millioner (20%) ga sin stemme til Bob Dole. Multimillionæren Ross Perot stillte opp i år igjen og fikk 7,8 millioner stemmer (4%). De Grønnes kandidat, Ralph Nader, fikk litt over en halv million stemmer (0,3%) og slo dermed Libertarianernes kandidat med nesten hundre tusen stemmer.

 

Tilbake til index
Tilbake til GA-index