Rush-trafikk

av Thomas Gramstad

RushJeg tar på meg den harde men smidige LaGrange PolyVinylStål-rustningen min. Skulderpiggene strutter fremover og bakover. En eksplosjon fra gaten utenfor får bygningen til å riste litt. Jeg sjekker at alle gønsa er lada. Klar til å gå Ut.

Jeg tar heisen ned og går stille ut oppkjørselen, prøver å unngå å bli en del av rush-trafikken, gli mest mulig ubemerket gjennom og på siden av den. To menn løper på meg og prøver å trampe meg ned. Skulderpiggen min penetrerer halsen på den ene. Blodspruten følges av en gurglende dødsralling idet den døende kroppen siger sammen på asfalten. Den andre rykker seg løs, han ble bare spiddet i låret. Han hinker nedover gaten, men vi vet begge at han er ferdig. En jogger skyter ham rutinemessig ned, uten å komme ut av rytmen eller tempoet sitt. Idet kadaveret velter overende kommer en skoleklasse stormende og tråkker det ned i asfalten. Snart er det bare slintrer, beinrester og en stor våt flekk igjen.

Restene av 4-5 sønderknuste kropper ligger på gatehjørnet. Det har vært kø her. Idet jeg kommer frem til hjørnet oppdager jeg at jeg blokker veien for en mann som kommer fra den andre kanten. Han griper etter noe i jakkelommen, men jeg er raskere, har allerede min egen gøn, en heavy Magnum, fremme. Fragmentene fra skallen hans gjør fortauet ekspresjonistisk.

Jeg drar frem bazookaen og forbereder meg på å krysse gaten.

En pansertrikk passerer. Jeg hører 5-6 skudd inne fra trikken. De har sikkert tatt noen snikere igjen. Enkelte lærer aldri. En bil blokker for trikken, er for sen med å flytte seg. Beltene på pansertrikken ruller over bilen, knuser den mot skinnegangen. Metall skriker i dødsangst der det moses ned i asfalten. De myke våte lydene fra passasjerene overdøves fullstendig.

Pansertrikken skaper en liten lomme i trafikken og jeg kaster meg frem og krysser gaten uten problemer. Ser kiosken foran meg, og kommer meg raskt gjennom den elektrisk drevne dobbeltdøren forbi de tungt væpnede kioskvaktene. Dagbladet, og en sorbits. Jeg drar plastikken gjennom terminalen. Etter at handelen er godkjent, glir jeg raskt forbi vaktene og mot døren.

Idet jeg går ut av kiosken kommer en rullestolbruker inn. Hun er alene; en overlevelsesspesialist. Det klør i arret mitt -- en kriblende følelse som strekker seg fra venstre øre til smilehullet i haken; et minne fra E6. Jeg nikker langsomt og respektfullt til henne. Hun ser på meg: over 30, utendørs og i live; enda en overlevelsesspesialist. Hun nikker langsomt tilbake. Vi manøvrerer oss omhyggelig forbi hverandre uten brå bevegelser. Skulle likt å vite hva slags faenskap som er skjult i den stolen.

Nå til det viktige ærendet: postkontoret, litt lenger nedi gaten. Jeg småløper nedover gaten med flakkende øyne. Det har oppstått en køsituasjon foran postkontoret. Kulene suser frem og tilbake. Et par lik ligger i døråpningen. Jeg drar frem mitraljøsen og pumper løs. Blodet spruter opp langs de skuddsikre glassdørene og fosser i små bekker nedover fortauet. Endelig er det slutt på køen. Jeg går raskt frem til døren og inn. Blodet renner og plasker rundt bena på meg, men Ultrasug akrylgummi-sålene finner fotfeste uten problemer. Jeg passerer de 10 postvaktene som holder orden inne i postkontoret. Rengjøringspersonalet holder på å vaske vekk noe biologisk avfall fra gulvet.

Jeg leverer henteseddelen i luken og får utlevert en middels stor godt forseglet eske. Nå kommer den farligste delen: veien hjem med en arm opptatt. Jeg kaster en håndgranat ut på fortauet. Etter smellet småløper jeg raskt ut og nedover fortauet, slenger en røykbombe bak meg for sikkerhets skyld.

Utenfor kiosken holder en gammel dame med laserparaply på å sløye to skinnskaller. Enda en overlevelsesspesialist.

Fremme ved gatehjørnet. Øynene mine faller på en falmet plakat på en stolpe foran meg:

ET VÆPNET SAMFUNN ER ET VELORDNET SAMFUNN

- STEM FREMTIDSPARTIET

Resten av plakaten er vanskelig å lese på grunn av en stor rødbrun klebrig flekk som dekker teksten.

Jeg drar opp bazookaen og venter på grønt lys. Passer på å holde meg i bevegelse. Endelig lyser det grønt. Men naiv er jeg ikke. Jeg ser meg godt rundt før jeg raskt skjærer ut i gaten.

Det klør i arret mitt.

I en nøye innøvd bevegelse synker jeg ned på knærne idet en tank-Volvo kommer for full guffe rundt hjørnet. Jeg støtter bazookaen på låret og fyrer av, samtidig som jeg tviholder på esken med den andre armen -- må for enhver pris ikke miste den. Tank-volvoen forsvinner i et ildhav. Men jeg ser ikke på det, spretter bare opp og kommer meg over gaten så fort som mulig, mens øynene flakker på utkikk etter flere biler.

Mer skuddveksling foran meg. Jeg kjenner igjen rullestolen fra isted. En gjeng med Hells Vikings fyrer løs på henne. De ville nok ha veien for seg sjøl. En liten rakett farer ut fra det ene armlenet hennes, og tre motorsykler går opp i røyk sammen med like mange helvetesvikinger. Bare to igjen nå, pluss en som sniker seg inn på henne fra siden. Uten å tenke sikter jeg på ham med Magnumen, trykker av og ser hodet hans forsvinne i en fontene av gørr. Hun hadde jo alt under kontroll, men litt galanteri skader ikke. Litt avveksling i hverdagskjøret lissom.

De sier at i gamle dager var det rush-trafikk bare to ganger om dagen, og det var bare fordi alle skulle begynne og slutte på jobb samtidig. Nå er det rush-trafikk hele tiden. Det er så mange av oss.

Endelig fremme. Jeg nikker til den tungt væpnede vaktmester- assistenten som holder på å spyle vekk noe søl fra oppkjørselen. Fint med folk som passer jobben sin. Jeg tar heisen opp, går gjennom voice- og fingersjekk-låsene, og er omsider hjemme. Jeg setter pakken forsiktig og forventningsfullt på gulvet, vrenger av meg rust'en og gønsa. Øynene mine faller på VR-utstyret som fyller en god del av den romslige stuen. Det er fristende å droppe treninga idag. Siden jeg har vært Ute. Men nei. Overlevelses-trening må tas alvorlig. Særlig når en begynner å ta på åra. Men det kan vente litt.

Jeg åpner esken. 40 små flate bokser glinser matt mot meg. Jeg plukker opp en av dem. Den er lett. Glatt. Kjølig. LaGrange aluminiumplast. Virkelig brukskunst. Jeg leser følgebrevet:

Vi takker for Deres bestilling og sender Dem herved 40 bærbare operative taktiske atombomber av merke SBX-1100 A, i henhold til Deres ordre. To måneders garanti. Vi ser frem til fremtidig handel med Dem.

Vennlig hilsen,
Mickey Finn Steelgrave,

Ass. Lager-leder
LaGrange Orbit Ventures Unlimited

Jeg smiler. Imorgen skal jeg på shopping-runde i sentrum. Masse salg og greier.


Tilbake til index
Tilbake til GA index