Kommunisme og nazisme er to ideologier hvor det hersker et ekstremt fiendeforhold. Så ekstremt har dette fiendeskapet vært at Hitler og Stalin inngikk en ikke-angrepspakt med hverandre i 1938, ett taktisk trekk fra begge disse to slue revene. I Norge har kommunisme og nazisme ennå gode vekstvilkår. Idag fenger kommunisme ennå an til en viss grad blant akademikere, forfattere, kunstnere og andre likesinnede fra middelklassen, mens nazisme er mer populært hos filleproletariatet, arbeiderklassen og hos andre gatetroverdige. Mens Norge har vært et nazistisk land under Quisling, har vi aldri i historien hatt noen kommunistisk statsledelse. Kanskje er det derfor vi ser på nazisme som noe grufullt fordi nordmenn har følt dette totalitære åket på kroppen, mens kommunismens teori er forlokkende for noen fordi man aldri har opplevd proletariatets diktatur i sin grufulle konsekvens. Med en nærmest «White Man's Burden»-lignende europeisk koloni-rasisme kan visse apologeter si at kommunistiske regimers utryddelse av mennesker i Asia og Russland er «interessante eksperimenter» fordi utenom-europeiske liv er billigere enn oksidentale. Hadde samme elendigheten skjedd i Vest-Europa, ville kanskje de politisk korrekte salongfrøene hatt et litt mer skeptisk forhold til kommunisme.
Men hva så med forholdet mellom kommunisme og nazisme i Norge etter krigen? Hva nazisme angår har vi sett både likvideringer, bombeattentater, våpentyverier, våpensmugling, overfall, vold samt alvorlige terrorplaner gjort i dette miljøet. Hva har så skjedd i kommunistiske kretser etter 1945? Ikke mye. For å forstå nazismens vekstvilkår i Norge etter 1945 kan man ikke analysere høyre-ekstremisme alene men man må se på den norske revolusjonære høyre- og venstresides interne forhold, hvilken politisk stillstand disse miljøene seg imellom har dyrket de siste 30 årene.
De fleste mennesker tar i dag avstand fra nazisme og kommunisme. Disse to ideologiene er tilsammen drapsfilosofi nummer en i praksis. Hva som er verst av tyske utryddelsesleire eller sibirske konsentrasjonsleire får bli opptil en hver å avgjøre. Men nazisme og kommunisme er ikke så mye historien om organisert grusomhet som fortellingen om det doktrinære sinn, den rigide ideologi, den farlige idealisme, den autoritære adlydelseskultur. Disse fenomenene finner vi i alle totalitære ideologier. Kommunismens herjinger er like grove og alvorlige som nazismens, bare i den forskjell at der hvor nazismen proklamerte raserenhet, så forkynte kommunismen klasserenhet. Derfor måtte millioner av mennesker dø under tortur, sult og ideologisk orienterte henrettelser under de utopiske visjonene til en Mao, en Stalin, eller en Pol Pot. Allikevel fenger både kommunisme og nazisme hos unge mennesker i dagens Norge hvor totalitære ideologier har slått godt an de siste tredve årene. AKP(ml) fra 70-tallet er et godt eksempel. Her ble politiske massemord forherliget og filosofisk nødvendiggjort gjennom ideologisk pragmatisme hvor Lenin, Stalin, Pol Pot og andre despoter var (og ennå er) de store heltene. Her ble det preket om nødvendigheten av en snarlig revolusjon som måtte bli blodig ettersom man regnet med at makthaverne - borgerskapet - ikke ville gi fra seg makten frivillig. Mange av gallionsfigurene i miljøet rundt AKP(ml) sto på 70-tallet åpent frem og sa at de var klare til å utføre politisk massemord når som helst bare anledningen bød seg.
Men å prate er en ting, handling er noe annet. Mens det kommunistiske 70-talls miljøet drev sin revolusjonsromantiske voldsglorifisering med studiesirkler, sjølproletarisering, fortvilte streikeforsøk og annet misjonsarbeid blant arbeiderklassen, drev nazistene i Norge med ting som krevde mindre papirarbeid. De sprengte moskeer, kastet bomber i 1. mai tog og drepte antatte tystere i miljøet. Blant annet. Men i 70-tallets teoretiske kommunistmiljø hadde vi slike «helter» som Lars Gule («Røde» Gule, idag statlig ansatt forsker) som fikk kalde føtter da han skulle opptre som bombemann for PLO i Midt-Østen. Han ville ikke utsette uskyldige mennesker for politisk terror sa han da han bakket ut fra å plassere en bombe i et velstående jødisk strøk i en av Israels største byer. En merkelig form for borgerlig humanistisk tankegang hos en revolusjonær sjel hvis miljøs hovedmetafor var at hvis man skulle lage omelett måtte man regne med å knuse noen egg. En annen «helt» var Håkon Høst, en av arbeidslivets AKP(ml)-misjonærer som engasjerte seg i den klassiske striden for arbeiderklassens interesser, uten at det på noen måte inspirerte til lokalstreik, generalstreik eller noen slags påfølgende revolusjon. Også han forsvant inn i byråkratiet og ble borte. Den rettroende Pål Steigan dro på pilgrimsferd til Kampuchea og fikk treffe sin politiske pave, Pol Pot. Noen stor politisk betydning for revolusjonen i Norge fikk ikke dette møtet, unntatt den inspirasjon som miljøet rundt Klassekampens redaksjon eventuelt må ha fått.
Folk fra 70-tallets revolusjonære kommunistmiljø i Norge tenkte og tenkte og tenkte. De tenkte seg om både to og tre ganger før de gjorde noe. Denne borgerlige ettertenksomheten var ikke typisk for det norske nazimiljøet. Hverken en skyteglad Johnny Olsen eller en bombekastende Kyvik hadde slike skrupler. Ikke viste de tegn til anger, bot og bedring heller. Et fengselsopphold kurerte ihvertfall ikke deres ideologiske standpunkt. Tendensen er tydelig: på den ene siden intellektuelt overbelastete papirtigre, på den andre siden mentalfattige handlingsmanikere.
Hvor revolusjonære er isåfall dagens norske kommunister? Synet av akademikere som lørdagsgateselgere av Klassekampen er like mye et tegn på revolusjonens komme som Jesu tilbakekomst er det ved synet av Jehovas Vitner som selger «Vakttårnet» på gata. Den norske organiserte kommunistbevegelsen har bare revolusjonert miljøbevegelsen; de tonnevis av pamfletter, studiebøker, løpeark og trykksaker som gjennom tredve år er blitt gitt ut, er forlengst havnet i søppelet og blitt resirkulert som nytt papir.
Hvis det å være revolusjonær er å være politisk handlingsmotivert så har det norske høyreekstremistiske miljøet i dag den mest klare revolusjonære profilen. Den historiske linjen er klar: nazister og fascister på 1930-tallet var de første bevegere i et forsøk på revolusjonær sammfunnsomveltning. Unge fascister i Italia og unge nasjonalsosialister i Tyskland var ute i gatene og slåss, drepte, kastet bomber, begikk mordbrann og prøvde å styrte det rådende samfunnssystem. Hitlers og hans da lille gruppes patetiske forsøk på et statskupp i Munchen i 1923 er et godt eksempel på det siste. Men dette gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen av den daværende kommunistbevegelse fra 1920/30-tallet som svarte igjen med like mye handlingskraft. Men hovedsaklig representerte da kommunistene reaksjonen mens nazistene sto for aksjonen. Det at Hitler, Mussolini og Franco også vant striden, forteller om dette. Svært lite synes å ha forandret seg siden da.
Et politisk engasjement, med et revolusjonært utgangspunkt i teori og handling, er det bare de høyreekstreme idag som er villige til å ta risken på. Enhver ekte revolusjonær må ta sjansen på fengsel, sosial utstøtelse, stigmatisering, utelukkelse fra samfunnet, landflyktighet, slik en Lenin og en Stalin i tiden før 1917 opplevde det. I det norske nazimiljøet har vi idag folk i 20-30-års alderen som sitter fengslet for grove volds- og våpenforbrytelser. Disse menneskene ofrer seg for en felles ideologi uten omtanke for hvor sosialt, juridisk og økonomisk ødeleggende deres individuelle handlinger er for dem selv. Ingen i AKP(ml)-miljøet fra 70-tallet tok slike sjanser. De var gode til å prate, det var alt. Mens Jon Michelet preiket og ble en medialøve, kastet Kyvik bomber og ble fengslet. Symboleffekten på begges vegne er vel heller tvilsom. Hverken Michelets stalinistiske retorikk eller Kyviks bombekastende treffsikkerhet presenterte noen slags fare for en snarlig samfunnsomveltning.
Så mens dagens kommunister prater, handler dagens nazister. Er nazister idag brølet fra kummen så er kommunister pipet fra skrivebordet. Dagens nazister bruker aksjon og vold som middel mens dagens kommunister bruker skrivebordsretorikk og pamflettdoktriner. Nazismen ser ut til å være fleksibel og populistisk tilpasningsdyktig til post-moderne forhold noe som skulle tilsi at arven etter Hitler og NSDAP ennå desverre er i live mens kommunismen forgubbes i monomane tirader om fremmedgjøring, materialistisk-dialektisk utvikling, og kapitalisme-apokalyptiske fantasier, for evig ideologisk nedstøvet i en rigid modernistisk tvangstrøye. Kommunismen er på historiens skraphaug til tross for enkelte forvirrede sjelers oppslutning omkring IS, RU og desslike. De siste krampetrekninger så vi da AKP(ml) begikk den heroiske revolusjonære handling å «kuppe» Klassekampen i et ærefullt prosjekt om å returnere avisen til den doktrinære og ekstremt historisk vellykkete 70-talls marxismen idet de gjør potensielt fremtidige utgaver av avisen om til mer resirkulert og anakronistisk papirgjenvinningsmateriale fra arkivene til Grønmo søppelfylling. Dette Stalin-disco dramaet foregikk samtidig med at P.O.T. hadde klare beviser gjennom innfiltrering og dokumentavsløring at det norske nazi-miljøet forberedte seg på krig gjennom våpensmugling og planer om politiske snikmord på bl.a. statsministeren, flere biskoper og pro-innvandrings politikere.
SOS-rasisme i Oslo er så godt som utradert etter et liknende kommunistkupp. De eneste som jubler over det er, ja nettopp ­ Jonny Olsen og co.
Det er trist å måtte konstatere at i skjæringspunktet mellom liv og lære er det bare nazistene som er villige til å ta en risk. De som åpent erklærer at de vil drepe og utrydde de svake i samfunnet, er også de som beviser det i handling. På den annen side er de som sier at de vil beskytte de svake i samfunnet og hjelpe arbeiderklassen samtidig de som aldri har løftet en finger eller våget å ta en sjanse på å leve som de har talt. Derfor er det skrekkvisjonene åpner seg: den fremtidige sannsynligheten for en Kyvik som statsoverhode er større enn for en Jon Michelet. Hvem som ville ha gjort mest skade, er opp til enhver å avgjøre.

Geir Levi Nilsen

 

Tilbake til index