On the MOVE!

 

Amerikansk politi er berykta for rasisme, brutalitet og korrupsjon. Et av de verste eksemplene på dette har vært politikammeret i Philadelphia, hovedstaden i delstaten Pennsylvania. Frank Rizzo, politisjef fra 67 til 71, bygde en politisk karriere ved å hindre byens svarte minoritet i å organisere seg. Fredelige demonstrasjoner ble brutalt overfalt av politiet, og svarte aktivister ble putta i fengsel ved hjelp av oppdikta bevis. Rizzo ble valgt til borgermester, og under hans ledelse ble en regelrett krig iverksatt mot den radikale svarte organisasjonen MOVE.


Av Gunnar Mathisen

MOVE var en blanding av en religiøs sekt og en revolusjonær organisasjon som hadde blitt grunnlagt av John Africa på begynnelsen av 70-tallet. John Africa lærte tilhengerne sine å leve et «naturlig liv», og la vekt på hardt fysisk arbeid og giftfri mat. Skylda for alle problemene i samfunnet ble lagt på «systemet», det vil si de korrupte myndighetene. Alkoholisme, narkomani, forurensing, arbeidsløshet, konemishandling, barneporno, osv, var symptomer på et sykt system, og MOVE skulle virke som et eksempel på hvordan en kunne unnslippe myndighetenes korrupte innflytelse.
MOVE er et akronym og betyr akkurat hva det sier, bevegelse ­ å være aktiv. Når medlemmer hilser hverandre sier de: «On the MOVE!».

Alle medlemmene av MOVE hadde lange dreadlocks og tok etternavnet Africa (også de puertoricanske og hvite medlemmene), etter grunnleggerene John Africa og for å vise at de er én familie, som går i samme retning. Mange av dem bodde i bevegelsens hovedkvarter i Powelton Village i vestre Philadelphia. Her drev de et bilvaskeri og også forskjellige hjelpeprogrammer for lokalsamfunnet. De hjalp pensjonister med å holde hjemmene sine ved like, og iverksatte rehabiliteringsprogram for kriminelle løslatt på prøve. De forsøkte også å megle i konflikter mellom gategjenger og studenter fra det nærliggende universitetet. Folk fra MOVE prøvde å spre sitt budskap ved å møte opp på foredrag og offentlige debatter med kjente personligheter som Jane Fonda, Buckminister Fuller og Walter Mondale.

MOVE begynte å arranger demonstrasjoner i protest mot den økende politivolden, og dette førte til at de også falt offer for politiets «null-toleranse» mot opposisjonelle. Politiet brukte et hvert påskudd de kunne finne for å arrestere og utøve vold mot medlemmer av MOVE. Verst gikk det ut over MOVEs kvinnelige medlemmer. På den 18. mai 1974 ble Leesing og Janet Africa, begge gravide, så hardt mishandla at begge spontan-aborterte. Et år senere skjedde det samme med Alberta Africa. Sue Africas en måned gamle baby, Life Africa, da Sue ble revet overende og trampa på av en politimann. Sue hadde babyen i armene sine og denne fikk skallen knust. Politiet nekta senere for at babyen eksisterte da det ikke fantes noen fødselsattest.
MOVEs filosofi hadde ikkevold som et sentralt prinsipp, men nå bestemte de seg for å begynne å forsvare seg. De lot seg avbilde utenfor huset sitt bærende på skytevåpen, og erklærte at: «Vi tror ikke på dødbringende våpen, vi tror på livet. Men vi vet at politiet ville ikke være så raske med å angripe oss viss de ble stilt til ansikt med samme midler som de sjøl er så raske med å bruke mot uvæpna forsvarsløse folk.»

I pressen ble MOVE nå framstilt som en sekt med galninger som aldri bada og der sykdommer florerte. Det ble også gjort mye vesen av at det fantes rotter i MOVE-huset. At hele Powelton Village krydde av rotter, og at dette var en konsekvens av fattigdommen størstedelen av Philadelphias svarte befolkning levde i, ble sjølsagt ikke nevnt av de hvite journalistene. Borgermester Rizzo benytta denne skremselspropagandaen i et forsøk på å kaste MOVE ut av huset sitt. Den 16. mars satte politiet opp en blokade rundt huset og stengte av vannet. Inne i huset var både gravide kvinner og små barn. Denne blokaden varte i to måneder og politiet arresterte alle som forsøkte å bringe mat og vann gjennom barrikadene. Noen av forsøkene var likevel vellykka, og den 16. april demonstrerte tusenvis av folk utenfor rådhuset i protest mot denne umenneskelige aksjonen.
I begynnelsen av mai skrev MOVE under på en avtale med byadministrasjonen, etter at administrasjonen hadde gitt opp sitt opprinnelige krav på at MOVE måtte flytte ut i løpet av 90 dager. MOVE lovte å ikke snakke med pressen og lot seg arrestere mot at alle etterpå ble sluppet ut mot kausjon. Politiet gjennomsøkte huset deres, men fant kun ikke-fungerende våpen.
De lokale myndighetene holdt imidlertid ikke sin del av avtalen. Den 2. august avgjorde dommer DiBona at MOVE hadde overskredet fristen på 90 dager de hadde fått på å forlate huset (en frist som MOVE altså ikke engang hadde skrevet under). Arrestordre ble utstedt på samtlige kjente MOVE-medlemmer, til tross for at over halvparten av dem ikke engang bodde i huset de var anklaga for ikke å flytte ut av.

Den 8. august omringa hundrevis av politi MOVE-huset. Ved hjelp av anleggsmaskiner reiv de ned barrikadene MOVE hadde bygd opp og tok seg inn i førsteetasjen av huset. MOVE-folka hadde søkt tilflukt i kjelleren, og politiet brukte brannslanger til å fylle kjelleren med vann for på denne måten drive folka ut. Vannet steg så høyt at de voksne måtte holde barna og dyrene i armene for at de ikke skulle drukne. Plutselig åpna politiet ild. Politioffiser James Ramp ble truffet og drept av en enkelt kule. 12 voksne ble arrestert og utsatt for voldelige overgrep av politiet; Delbert Africa ble banka opp framfor kamera, uten at dette førte til noen represalier mot de skyldige politimennene. De 11 barna som var tilstede ble tatt i forvaring av barnevernet.
MOVE-folka var etter eget utsagn uvæpna, og Ramp måtte derfor ha blitt skutt av sine egne. Politiet framskaffet imidlertid en rekke våpen på en pressekonferanse sammen med borgermester Rizzo samme dag. Våpnene hadde blitt funnet i huset, hevda de. Noen av de tilstedeværende journalistene merka seg hvor nye og rene disse våpnene virka, andre lurte på hva dette «bevismaterialet» gjorde på borgermesterens kontor, istedenfor på politiets bevis-lab. Noen fingeravtrykk ble aldri funnet på disse våpnene, og politiet gjorde aldri en etterforskning av åstedet, noe som kunne ha påvist hvor skuddet som drepte Ramp kom fra. Tvert imot ble MOVE-huset jevna med jorda med bulldosere så snart det hadde blitt tømt. En annen merkverdighet var at på den nevnte pressekonferansen fortalte politisjef Joseph O'Neill at Ramp var skutt i ryggen. Minutter delte politiet ut en pressemelding der det sto at Ramp var skutt i brystet...

På tross av at bare en kule hadde truffet Ramp, så ble alle de voksne MOVE-medlemmene kollektivt tiltalt for mord. 9 av dem ble dømt til 30-100 års fengsel, mens Consuewella Dotson «slapp unna» med 10-20 år. Kun to stykker som gikk med på å ta offentlig avstand fra MOVE fikk tiltalene sine droppa. I et innringingsprogram på radioen ble sakens dommer spurt av en innringer om hvem som hadde skutt Ramp. Dommer Malmed svarte at det visste han ikke. Denne innringeren var en ung svart journalist med navn Mumia Abu Jamal, som vi skal komme tilbake til nedenfor.

MOVE flytta inn i et nytt hus, og konsentrerte nå mye av aktiviteten sin i å få frigitt sine fengsla kamerater. Alle appeller ble avvist, og politiet fortsatte sin forfølgelse av organisasjonen. Situasjonen tilspissa seg på midten av 80-tallet og den 11. mai skrev dommer Lynne Abraham under på arrestordrer for «ordensforstyrrelse» og terror-trussler. To dager etter omringa tungt bevæpna politi huset deres. Politiet hadde lånt våpen og eksplosiver av FBI, og var bevæpna med M-16 og Uzi maskinpistoler, mitraljøser og til og med en 20mm anti-tank-kanon. Anskaffelsen av eksplosiver var for øvrig stikk i strid både med politiets egne retningslinjer og føderale lover som regulerte distribusjon av sprengstoff. Mellom kl. 6 og 7 om morgenen, pumpa politiet over 10.000 runder med ammunisjon mot huset der de visste at det opphold seg både kvinner og barn. De forsøkte også å sprenge seg gjennom husets forsterka vegger ved hjelp av det militære sprengstoffet de hadde fått fra FBI. Da dette ikke lyktes, så brukte de et helikopter til å slippe ei bombe gjennom taket. Brannen som dermed starta ble ikke forsøkt slukka, og hele blokka brente ned; i alt mista rundt 60 familier hjemmene sine.

Da MOVE-medlemmene flykta ut av det brennende huset, åpna politiet ild igjen. Seks voksne og fem barn døde. Ramona Africa, som overlevde angrepet, ble tiltalt for konspirasjon, voldsomt oppløp, og flere tilfeller av overfall under skjerpede omstendigheter. På tross av at det ikke fantes bevis for at hun hadde vært bevæpna eller avfyrt skudd, så fant en jury henne skyldig, og dommer Michael Stiles dømte henne til fra 16 måneder til 7 års fengsel. I 1995 gikk Ramona Africa til sivilt søksmål mot myndighetene i Philadelphia, og MOVE ble tilkjent erstatning på en halv million dollar.

Etter å ha tilbrakt 20 år i fengsel, døde Merle Africa den 18 mars i år, under hva MOVE kaller «suspekte omstendigheter.» Etter en obduksjon erklærte fengselsmyndighetene at Merle døde av livmorkreft. MOVEs reaksjon er at sjøl om dette skulle være sant - noe de ikke er fullstendig overbevist om - så må likevel myndighetene holdes ansvarlige for hennes død. Merle ville aldri ha fått kreft, hevder MOVE, dersom hun hadde vært fri og kunne fulgt MOVEs naturlige diett, hovedsakelig bestående av rå frukt og grønnsaker og masse hvitløk. Fremdeles er 8 medlemmer av MOVE i fengsel i Pennsylvania. Forfølginga av dem har fortsatt i fengslet, og flere av dem har sittet flere år i isolat fordi de på grunn av sin religiøse overbevisning har nekta å klippe seg og å gi blodprøver. De har fått beskjed om at de kun kommer til å bli løslatt på prøve dersom de lover å aldri igjen assosiere seg med MOVE. MOVE oppfordrer nå alle interesserte til å skape lokale støttegrupper for organisasjonen, og å sende protestbrev til myndighetene i Philadelphia.

Mumia Abu Jamal (døpt Wesely Cook) hadde som 15-åring vært med på å starte Philadelphia-avdelinga av Black Panter Party, og ble senere lokallagets «Minister of Information.» Jamal var en av de få journalister som prøvde å vise MOVEs side av konflikten med myndighetene, og han fortsatte å dekke saken lenge etter at resten av media hadde mista interessen. Jamal var nå en prisbelønt radiojournalist, og også formann for byens «Assosiasjon av svarte journalister.» Han hadde likevel vanskeligheter med å finne arbeid, og på begynnelsen av 80-tallet ble han nødt å ta seg jobb som taxisjåfør for å spe på inntekta. Natt til 9. desember 1981 hadde Mumia akkurat sluppet av en passasjer da han tilfeldigvis så broren sin midt inne i heftig diskusjon med en politimann. Mumia parkerte drosja og krysset gata for å finne ut hva som foregikk. Hva som nå fulgte er omstridt, men et minutt senere lå både Mumia og politimannen William Faukner på asfalten, begge blødende fra livstruende skuddsår.

Faukner døde en time senere, men Mumia overlevde, på tross av at politiet mishandla han på vei til sjukehuset. Det var flere vitner til hendelsen, og de fleste av disse fortalte om en tredje svart mann som hadde flykta til fots etter skuddvekslinga. Noen av vitnene hevda at det var denne personen som hadde skutt Faukner, som så hadde skutt Mumia. Politiet var imidlertid ikke interessert i å følge opp dette sporet, og konsentrerte istedenfor innsatsen sin om å fabrikkere bevis mot Mumia. Som belønning for å peke ut Mumia som drapsmannen, droppa politiet en lang rekke tiltaler mot den prostituerte Cynthia White. Isteden for å bli putta i fengsel for prostitusjon, kunne nå Cynthia gå på strøket under politibeskyttelse. Ifølge andre vitner var Cynthia en halv blokk unna da skytingen starta, og kunne derfor umulig sett hva som skjedde. En annen prostituert, Veronica Jones, ble tilbudt samme avtalen av politiet. Veronica nekta å vitne mot Mumia, men hun gikk med på å trekke tilbake det tidligere vitneutsagnet sitt om at hun hadde sett en annen mann flykte fra åstedet. Et annet vitne, William Singletary, hadde blitt så skremt av politiet at han hadde flykta fra byen. Mumias bror fant det også tryggest å forsvinne.

Politiets andre vitne var en annen drosjesjåfør, Robert Chobert, som hadde mista førerkortet sitt på grunn av fyllekjøring, og som også var tiltalt for å kasten en molotov-cocktail inn i en skole. Som belønning for å forandre vitnemålet sitt og å vitne mot Mumia, ble denne tiltalen droppa, og Chobert kunne fritt kjøre drosje uten førerkort i 10 år etterpå. Politiets siste vitne var Mark Scanlan, som denne kvelden hadde vært ute og drukket sammen med noen venner. Scanlan pekte ut Mumia som drapsmannen, men trodde samtidig at Mumia var sjåføren i folkevogna som Mumias bror hadde kommet i, altså den mannen som andre vitner hadde fortalt flykta fra åstedet. Politiet hevda at Mumias revolver hadde blitt funnet på bakken ved siden av ham, inneholdende fem tomme patronhylser. Imidlertid «glemte» de å teste denne revolveren for å finne ut om den hadde nylig blitt avfyrt. Under obduksjonen av Faukner noterte den medisinske eksaminatoren at Faukner hadde blitt skutt med en kaliber .45. Mumias revolver var en .38.

Om ikke dette var nok, så dikta politiet opp en «tilståelse» som Mumia skulle ha kommet med fra sykesenga. Det oppsiktsvekkende med denne tilståelsen er at ingen rapporterte den før en måned etterpå. I den offisielle politirapporten for denne natta står det da også at «negeren var taus.» I den påfølgende rettssaken ble forsvaret hindra i å skaffe uavhengige eksperter til å gjennomgå bevismaterialet, og informasjon om vitner som motsa påtalemakta ble underslått. Mumia ble også til slutt nekta å representere seg sjøl, noe han har rett til i følge den amerikanske konstitusjonen. Som et argument for at Mumia burde få dødsstraff, trakk aktor fram artikler Mumia som tenåring hadde skrevet for avisa til Black Panters. Juryen sa seg enig og Mumia ble dømt til døden.

Pennsylvanias guvernør Tom Ridge skrev i 1995 under på en henrettelseordre for Mumia Abu Jamal som skulle tre i kraft tredje uka i august samme år. Etter en omfattende internasjonal støttekampanje, ble denne datoen utsatt på ubestemt tid. Jamals appell om å få saken sin gjenopptatt ligger nå for Pennsylvanias høyesterett. Hvis det blir avslag her, er det venta at guvernør Ridge vil øyeblikkelig skrive under en ny henrettelsesordre, og Mumias siste sjanse vil være og appellere til den føderale høyesteretten. Hvorvidt Jamal vil få en sjanse til en ny rettssak eller mer et spørsmål om politikk enn jus. Høyesterettsdommerne vet at hvis Mumia blir sent til den elektriske stolen, så kommer dette sannsynlig til å føre til opptøyer og uro. Samtidig er det sterke konservative krefter som krever henrettelsen gjennomført. Igjen er det viktig at folk skriver protestbrev og demonstrerer utenfor amerikanske ambassader og konsulater!

 

Deler av denne artikkelen er henta fra boka 25 years on the Move. Vil du delta i støttearbeidet for disse politiske fangene eller vil du ha mer informasjon, benytt følgende adresser:

MOVE
PO Box 19709
Philadelphia, PA 19143, USA
Tel: 1-610-499-0979
Email: onamovellja@aol.com
Web: http://www.moveorg.net

International Friends & Family of Mumia Abu Jamal
Email: mumia@aol.com
Web: http://www.mumia.org
(Bruk samme adresse og telefonnummer som for MOVE)

 

Tilbake til index
Tilbake til GA-index