Kommunisme og nazisme er to ideologier hvor det hersker et
ekstremt fiendeforhold. Så ekstremt har dette fiendeskapet
vært at Hitler og Stalin inngikk en ikke-angrepspakt med
hverandre i 1938, ett taktisk trekk fra begge disse to slue revene.
I Norge har kommunisme og nazisme ennå gode vekstvilkår.
Idag fenger kommunisme ennå an til en viss grad blant akademikere,
forfattere, kunstnere og andre likesinnede fra middelklassen,
mens nazisme er mer populært hos filleproletariatet, arbeiderklassen
og hos andre gatetroverdige. Mens Norge har vært et nazistisk
land under Quisling, har vi aldri i historien hatt noen kommunistisk
statsledelse. Kanskje er det derfor vi ser på nazisme som
noe grufullt fordi nordmenn har følt dette totalitære
åket på kroppen, mens kommunismens teori er forlokkende
for noen fordi man aldri har opplevd proletariatets diktatur i
sin grufulle konsekvens. Med en nærmest «White Man's
Burden»-lignende europeisk koloni-rasisme kan visse apologeter
si at kommunistiske regimers utryddelse av mennesker i Asia og
Russland er «interessante eksperimenter» fordi utenom-europeiske
liv er billigere enn oksidentale. Hadde samme elendigheten skjedd
i Vest-Europa, ville kanskje de politisk korrekte salongfrøene
hatt et litt mer skeptisk forhold til kommunisme.
Men hva så med forholdet mellom kommunisme og nazisme i
Norge etter krigen? Hva nazisme angår har vi sett både
likvideringer, bombeattentater, våpentyverier, våpensmugling,
overfall, vold samt alvorlige terrorplaner gjort i dette miljøet.
Hva har så skjedd i kommunistiske kretser etter 1945? Ikke
mye. For å forstå nazismens vekstvilkår i Norge
etter 1945 kan man ikke analysere høyre-ekstremisme alene
men man må se på den norske revolusjonære høyre-
og venstresides interne forhold, hvilken politisk stillstand disse
miljøene seg imellom har dyrket de siste 30 årene.
De fleste mennesker tar i dag avstand fra nazisme og kommunisme.
Disse to ideologiene er tilsammen drapsfilosofi nummer en i praksis.
Hva som er verst av tyske utryddelsesleire eller sibirske konsentrasjonsleire
får bli opptil en hver å avgjøre. Men nazisme
og kommunisme er ikke så mye historien om organisert grusomhet
som fortellingen om det doktrinære sinn, den rigide ideologi,
den farlige idealisme, den autoritære adlydelseskultur.
Disse fenomenene finner vi i alle totalitære ideologier.
Kommunismens herjinger er like grove og alvorlige som nazismens,
bare i den forskjell at der hvor nazismen proklamerte raserenhet,
så forkynte kommunismen klasserenhet. Derfor måtte
millioner av mennesker dø under tortur, sult og ideologisk
orienterte henrettelser under de utopiske visjonene til en Mao,
en Stalin, eller en Pol Pot. Allikevel fenger både kommunisme
og nazisme hos unge mennesker i dagens Norge hvor totalitære
ideologier har slått godt an de siste tredve årene.
AKP(ml) fra 70-tallet er et godt eksempel. Her ble politiske massemord
forherliget og filosofisk nødvendiggjort gjennom ideologisk
pragmatisme hvor Lenin, Stalin, Pol Pot og andre despoter var
(og ennå er) de store heltene. Her ble det preket om nødvendigheten
av en snarlig revolusjon som måtte bli blodig ettersom man
regnet med at makthaverne - borgerskapet - ikke ville gi fra seg
makten frivillig. Mange av gallionsfigurene i miljøet rundt
AKP(ml) sto på 70-tallet åpent frem og sa at de var
klare til å utføre politisk massemord når som
helst bare anledningen bød seg.
Men å prate er en ting, handling er noe annet. Mens det
kommunistiske 70-talls miljøet drev sin revolusjonsromantiske
voldsglorifisering med studiesirkler, sjølproletarisering,
fortvilte streikeforsøk og annet misjonsarbeid blant arbeiderklassen,
drev nazistene i Norge med ting som krevde mindre papirarbeid.
De sprengte moskeer, kastet bomber i 1. mai tog og drepte antatte
tystere i miljøet. Blant annet. Men i 70-tallets teoretiske
kommunistmiljø hadde vi slike «helter» som
Lars Gule («Røde» Gule, idag statlig ansatt
forsker) som fikk kalde føtter da han skulle opptre som
bombemann for PLO i Midt-Østen. Han ville ikke utsette
uskyldige mennesker for politisk terror sa han da han bakket ut
fra å plassere en bombe i et velstående jødisk
strøk i en av Israels største byer. En merkelig
form for borgerlig humanistisk tankegang hos en revolusjonær
sjel hvis miljøs hovedmetafor var at hvis man skulle lage
omelett måtte man regne med å knuse noen egg. En annen
«helt» var Håkon Høst, en av arbeidslivets
AKP(ml)-misjonærer som engasjerte seg i den klassiske striden
for arbeiderklassens interesser, uten at det på noen måte
inspirerte til lokalstreik, generalstreik eller noen slags påfølgende
revolusjon. Også han forsvant inn i byråkratiet og
ble borte. Den rettroende Pål Steigan dro på pilgrimsferd
til Kampuchea og fikk treffe sin politiske pave, Pol Pot. Noen
stor politisk betydning for revolusjonen i Norge fikk ikke dette
møtet, unntatt den inspirasjon som miljøet rundt
Klassekampens redaksjon eventuelt må ha fått.
Folk fra 70-tallets revolusjonære kommunistmiljø
i Norge tenkte og tenkte og tenkte. De tenkte seg om både
to og tre ganger før de gjorde noe. Denne borgerlige ettertenksomheten
var ikke typisk for det norske nazimiljøet. Hverken en
skyteglad Johnny Olsen eller en bombekastende Kyvik hadde slike
skrupler. Ikke viste de tegn til anger, bot og bedring heller.
Et fengselsopphold kurerte ihvertfall ikke deres ideologiske standpunkt.
Tendensen er tydelig: på den ene siden intellektuelt overbelastete
papirtigre, på den andre siden mentalfattige handlingsmanikere.
Hvor revolusjonære er isåfall dagens norske kommunister?
Synet av akademikere som lørdagsgateselgere av Klassekampen
er like mye et tegn på revolusjonens komme som Jesu tilbakekomst
er det ved synet av Jehovas Vitner som selger «Vakttårnet»
på gata. Den norske organiserte kommunistbevegelsen har
bare revolusjonert miljøbevegelsen; de tonnevis av pamfletter,
studiebøker, løpeark og trykksaker som gjennom tredve
år er blitt gitt ut, er forlengst havnet i søppelet
og blitt resirkulert som nytt papir.
Hvis det å være revolusjonær er å være
politisk handlingsmotivert så har det norske høyreekstremistiske
miljøet i dag den mest klare revolusjonære profilen.
Den historiske linjen er klar: nazister og fascister på
1930-tallet var de første bevegere i et forsøk på
revolusjonær sammfunnsomveltning. Unge fascister i Italia
og unge nasjonalsosialister i Tyskland var ute i gatene og slåss,
drepte, kastet bomber, begikk mordbrann og prøvde å
styrte det rådende samfunnssystem. Hitlers og hans da lille
gruppes patetiske forsøk på et statskupp i Munchen
i 1923 er et godt eksempel på det siste. Men dette gikk
selvfølgelig ikke upåaktet hen av den daværende
kommunistbevegelse fra 1920/30-tallet som svarte igjen med like
mye handlingskraft. Men hovedsaklig representerte da kommunistene
reaksjonen mens nazistene sto for aksjonen. Det at Hitler, Mussolini
og Franco også vant striden, forteller om dette. Svært
lite synes å ha forandret seg siden da.
Et politisk engasjement, med et revolusjonært utgangspunkt
i teori og handling, er det bare de høyreekstreme idag
som er villige til å ta risken på. Enhver ekte revolusjonær
må ta sjansen på fengsel, sosial utstøtelse,
stigmatisering, utelukkelse fra samfunnet, landflyktighet, slik
en Lenin og en Stalin i tiden før 1917 opplevde det. I
det norske nazimiljøet har vi idag folk i 20-30-års
alderen som sitter fengslet for grove volds- og våpenforbrytelser.
Disse menneskene ofrer seg for en felles ideologi uten omtanke
for hvor sosialt, juridisk og økonomisk ødeleggende
deres individuelle handlinger er for dem selv. Ingen i AKP(ml)-miljøet
fra 70-tallet tok slike sjanser. De var gode til å prate,
det var alt. Mens Jon Michelet preiket og ble en medialøve,
kastet Kyvik bomber og ble fengslet. Symboleffekten på begges
vegne er vel heller tvilsom. Hverken Michelets stalinistiske retorikk
eller Kyviks bombekastende treffsikkerhet presenterte noen slags
fare for en snarlig samfunnsomveltning.
Så mens dagens kommunister prater, handler dagens nazister.
Er nazister idag brølet fra kummen så er kommunister
pipet fra skrivebordet. Dagens nazister bruker aksjon og vold
som middel mens dagens kommunister bruker skrivebordsretorikk
og pamflettdoktriner. Nazismen ser ut til å være fleksibel
og populistisk tilpasningsdyktig til post-moderne forhold noe
som skulle tilsi at arven etter Hitler og NSDAP ennå desverre
er i live mens kommunismen forgubbes i monomane tirader om fremmedgjøring,
materialistisk-dialektisk utvikling, og kapitalisme-apokalyptiske
fantasier, for evig ideologisk nedstøvet i en rigid modernistisk
tvangstrøye. Kommunismen er på historiens skraphaug
til tross for enkelte forvirrede sjelers oppslutning omkring IS,
RU og desslike. De siste krampetrekninger så vi da AKP(ml)
begikk den heroiske revolusjonære handling å «kuppe»
Klassekampen i et ærefullt prosjekt om å returnere
avisen til den doktrinære og ekstremt historisk vellykkete
70-talls marxismen idet de gjør potensielt fremtidige utgaver
av avisen om til mer resirkulert og anakronistisk papirgjenvinningsmateriale
fra arkivene til Grønmo søppelfylling. Dette Stalin-disco
dramaet foregikk samtidig med at P.O.T. hadde klare beviser gjennom
innfiltrering og dokumentavsløring at det norske nazi-miljøet
forberedte seg på krig gjennom våpensmugling og planer
om politiske snikmord på bl.a. statsministeren, flere biskoper
og pro-innvandrings politikere.
SOS-rasisme i Oslo er så godt som utradert etter et liknende
kommunistkupp. De eneste som jubler over det er, ja nettopp
Jonny Olsen og co.
Det er trist å måtte konstatere at i skjæringspunktet
mellom liv og lære er det bare nazistene som er villige
til å ta en risk. De som åpent erklærer at de
vil drepe og utrydde de svake i samfunnet, er også de som
beviser det i handling. På den annen side er de som sier
at de vil beskytte de svake i samfunnet og hjelpe arbeiderklassen
samtidig de som aldri har løftet en finger eller våget
å ta en sjanse på å leve som de har talt. Derfor
er det skrekkvisjonene åpner seg: den fremtidige sannsynligheten
for en Kyvik som statsoverhode er større enn for en Jon
Michelet. Hvem som ville ha gjort mest skade, er opp til enhver
å avgjøre.
Geir Levi Nilsen