Til nr. 163 Til GA-index

Anarkisten i Egner

Gjennom hele sitt forfatterskap til siste pennestrøk, forkynner Thorbjørn Egner et "Toleransens evangelium". Mennesket er i bunn og grunn godt slik at konflikter kan løses på fredelig vis. "Folk og røvere i Kardemomme by" står som en inntrengende appell til menneskene om å skape mange Kardemommer og leve sine liv i fred med hverandre. At hans bøker er skrevet under den "Kalde krigen", skulle gjøre budskapet desto mer aktuelt. Dessuten, i den krattskogen som er av velmenende og oppbyggelige dressurutrop i barnebøker gir Klatremus, Karius og Baktus og Røverne en oppfriskende rekyl.

Per Jacob Skånes

Det har vært gjort flere forsøk på å slå både mynter og kroner på å hylle sagnomsuste barnebøker og suge dyp livsvisdom ut av dem. Mest utsatt har kanskje A.A. Milnes "Ole Brumm" vært. Tar man en titt i butikkhyllene finner man en bråte med titler, "Tao med Ole Brumm", "Te med Nasse Nøff", "Filosofiens historie sett fra Hundremeterskogen". Alle heller desperate forsøk på å lese noe dypt og eksistensielt inn i bøkene man elsket som barn. Deretter hyller man Ole Brumm som den store taoisten fremfor noen. I det hele tatt et nokså anstrengt prosjekt, men til tider idyllisk lesning.
Da jeg så Øystein Sjaastads bok om Thorbjørn Egner "Symposiet i Kardemomme-bakkeskogen" fryktet jeg han var gått i samme "fella". Etter endt lesning tror jeg han har unngått de værste. Boken er lagt opp som om det var flere forfattere som holder innlegg om forskjellige sider ved Egners bøker. Sjaastad har selv diktet dem opp for anledningen. En tar for seg "Det tragiske og banalt absurde", en annen skriver om "Brumlemann og Ole Brumm". For undertegnedes del var det "Majas" kapittel om "anarkistiske og undergravende" trekk hos Egner som fenget mest.
For de fleste lesere fremstår Egner som idyllmaker og snill barnetimestemme uten noen som helst opprørske idËer overhodet. For dem som er i stand til å lese undertekster/ mellom linjene, vil han raskt fremtre som noe mer nyansert. I både "Karius og Baktus", "Hakkebakkeskogen" og "Kardemomme by" ligger det en masse ideologisk sprengstoff som absolutt fungerer undergravende om man tar det innover seg.
"Maja" vil riktignok ikke fremstille Egner som anarkist "innerst inne på bunnen dypest sett" fremfor hvordan man i de fleste sammenhenger har valgt å lese ham. Hensikten er snarere å fokusere på anarkistiske trekk i Egners bøker. "Maja" vil rette fokuset mot forholdet mellom "erkjennelse, frihet og selvrealisering" på den ene siden, satt opp mot "selvbedrag, selvpåført ufrihet og kapitulasjon" på den annen. En frisk kontrast til den vasne, lunkne Egner-varianten man blir flasket opp med til daglig. sette Egner på formel tar hun sterk avstand fra, "det ville være et forræderi mot en totalkunstner, som i sitt verk ble drevet mot en yttergrense, enten det var mot utopisk oppstemthet, undergravende kritikk eller mollstemt vemod over livets forgjengelighet og livskampens brutalitet". Våger vi å åpne øynene for visse idéer, vil vi finne dem i rikt monn. Dette kommer til uttrykk gjennom flere av heltepersonene i fortellingene. Om de ikke er "helter" i vanlig forstand, fremstilles de iallefall slik at lesernes sympati uunngåelig vil komme dem til gode. Vi snakker blant annet om Karius og Baktus, Klatremus og Røverne i Karbemomme by.

 

Og for øvrig kan man gjøre som man vil!
I Kardemommeloven er det uomtvistelig ryddet plass for en anarkistisk livsholdning. Man aner intuitivt at Egner nærer sterke sympatier for røverne og "bohemen" Klatremus. I Kardemomme by arbeider ingen mer enn strengt nødvendig. Egner viser stor tillit til "outsidere" og er dessuten i besittelse av en stor dyrevennlighet. Men Egners sterke medfølelse med svake, urettmessig lidende og hans frodige tilløp til anti-autoritært opprør gir sterke assosiasjoner. Vi finner dessuten selvorganisering på tvers av rådende maktsystem, hvor frigjøring er middel og mål. I Egners bøker forekommer så godt som alltid en flat maktstruktur som gir vidtgående konsesjoner til en anarkistisk samfunnsmodell. Noen har riktignok påpekt at den flate, uformelle maktstrukturen i Kardemomme by og Hakkebakkeskogen åpner for despoti med allmakt samlet hos henholdsvis Bastian og Bamsefar, man har intet sosialhjelpsystem - barnevern - som kan ta seg av Kammomilla når Tante Sofie herser som verst. Kritikkens tyngde beror vel i stor grad på hva man vektlegger når man leser Egners bøker. Tante Sofies smånevrotiske tilbøyeligheter hamlet man jo fin-fint opp med uten noen hjelp fra verken sosialvesen eller annet utenforstående "vesen". Det er heller ikke Bastian som har særlig mye makt i den forstand, han er kun et haleheng etter langt mer handlekraftige kjøpmennene som har blitt hjemsøkt av røverne. I værste fall et slags "opplyst"borgervern. Det er ingen overpersonelle instanser som skaper den sosiale orden i Kardemomme by. De oppstår umiddelbart ved personenes direkte forhold til hverandre. Tvister gjøres opp på stedet uten noen innblanding fra myndighetene. Riktignok opptrer Bamsefar og Bastian som ordensmakter, men de er det kun igjennom sin person. Ingen av dem forvalter noen autoritet utover den de umiddelbart besitter i kraft av andre personeners anerkjennelse. Bastian er ingenting om han ikke har bakeren og resten av kjøpmannstanden i ryggen. På samme måte fungerer Bamsefar kun som samlende monark uten reel inflytelse om ikke dyrene stiller seg bak Morten Skogmus` lovforslag.
Vulgærliberalister har en lei tendens til å lese "Kardemomme-loven" i retning av en gjør-hva-du-vil-uten-tanke-for-noen-av-dine-handlingers-konsekvenser-overhodet oppfordring, "laissez-faire" og fritt frem for de sterke. Fri fart, fri porno fritt våpensalg og høyreanarkisme er som regel den dunsende eimen av "Kardemomme"-kritikk som kommer drivende inn fra de marxistiske jorder - RV og likesinnede. En noe mer velvillig variant vil være å si at loven inneholder kimen både av en teori om rettigheter; "Du skal ikke plage andre", du skal ikke krenke andres rettigheter, selv om det måtte være mye å tjene på å gjøre det; og "du skal være grei og snill", det er ikke nok å avstå ifra overgrep, men du skal også være snill mot dine medmennesker, en oppfordring til altruisme. En mulig formulering ville her være; "Alle bør tilkjennes så mye frihet til selvrealisering og livsutfoldelse som overhodet mulig, såfremt man ikke derved krenker sine medskapningers tilsvarende legitime rettigheter". Nok et forsøk på å forene frihet og solidaritet, sosial samvittighet. Toleransen må bare ikke bli så høy at den ender opp i likegyldighet. Solidariteten må bare ikke bli så "omfattende" at den fortoner seg som kontroll.
Egners siste store verk, "Musikantene kommer til byen" (1978) er og på mange måter en anarkistisk bok. Gårdsgutten og hans søster budeia, sier opp jobbene hos den despotiske bonden og blir landeveismusikere sammen med en "professjonell" omstreifer. Kontrasten til de "ansvarlige" voksne mennesker de møter på er slående. I grell kontrast til musikantene lever disse et snevert og gledesløst liv og er enten depressive, aggressive eller begge deler. Autoritetspersonene i boken er i tillegg skildret slik at vi med all ønskelig tydelighet forstår hva slags typer vi har med å gjøre, politimester BØ og overlærer STRENG.
Dette bringer etter "Majas" oppfatning Egner i selskap med personligheter som Hans Jæger, Jens Bjørneboe og Syphilia Morgenstierne. Noen av de andre "bidragsyterne" i Sjaastads bok innvender riktignok at det er en problematisk side ved denne Egner-versjonen. Han forble hele tiden innenfor "the establishments" barnestuer og var aldri noen outsider som de ovenfor nevnte var. "Majas" svar til disse vil kan hende bli: "Han ville ha blitt sensurert dersom folk hadde kunnet lese undertekster, tenk på Solzjenitsyn".

 

De andre de kan streve, men det vil ikke jeg
Mens den flittige Morten Skogmus hamstrer nøtter og forkynner sitt nøysomhetsideale , blir Klatremus gjennom sin livsførsel selve urbildet på bohémen i Hakkebakkeskogen. Uten fast bopel, intet ærlig arbeid, han driver omkring, spiller og lager sanger. I det hele tatt en halvkunstnerisk personlighet, og en fattig, arbeidssky trubadur. Som betaling for mat og andre livsnødvendigheter han mottar fra streberne i Hakkebakkeskogen, fremfører han gjerne en vise og anser seg på den måten nærmest berettiget til en matbit. Hans viser kommer jo fellesskapet til gode. Han er prototypen på en anarkistisk Christiania-Bohém, selv om Absint og trang til å begå selvmord ikke spiller en fullt så fremtredende rolle her som i BohÍmens program. Han er altfor lettsindig og uslokkelig optimistisk. Klatremus blir på denne måten en slags gla`-variant over den romantiske kunstnermyten. Gjennom sitt løssluppne forhold til eiendomsrett, der han går på "tyvjakt" i Ekorn-Jensens nøttekjeller og finner bare nøtter som nok må smakes på for å kjenne om det virkelig er nøtter ñ småkjeltringen. Det ser ut som om Egner med overlegg malt Klatremus` egenskaper med såpass bred pensel at han parodierer den romantiske kunstnertype. Ett er i alle fall sikkert, Klatremus står Egners hjerte meget nær.

 

Direkte demokrati
I Hakkebakkeskogen introduseres allmannamøtet som prinsipp når Morten Skogmus vil realisere sin drøm om det gode samfunn: "Vi kunne ha det godt her i skogen hvis alle var venner og de store lot de små være i fred. Så kunne de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan som de store ikke kan". Dyrene finner forholdene så utrivelige at de på hans oppfordring til slutt organiserer et møte hvor de vedtar retningslinjer for hvordan man vil ha det i skogen. I god direktedemokratisk ånd deltar alle, og vedtas tre lover hvorav den ene forbyr dyrene å spise hverandre. Den sosiale apell i Hakkebakkeskogen blir til slutt at vi kan søke lyst og glede, feste så ofte som vi kan, bare det ikke går på livet løs for andre. Man har med andre ord sivilisert Hakkebakkeskogen opp fra "naturtilstandens" alles krig mot alle som tidligere hersket.

 

Røverne som sosiale avvikere
Røverne er de sosiale avvikerne i Kardemomme by, og deler skjebne med Reven og delvis Klatremus i Hakkebakkeskoge. De er allt tre på et vis "utenfor" samfunnet med andre. Røverne utelukkes til og med fra det sosiale fellesskapet i bokstavelig såvel som i overført betydning. De bor utenfor bymuren og inviteres heller ikke til å delta i byens festligheter eller vanlige liv på noen som helst måte. Da ingen av dem er interessert i å arbeide eller rydde i huset blir standarden deretter. Røverne fører i det store og hele et ganske så kjedelig liv sammen med løven og grisen ute i røverhuset. I mangel av noe bedre å finne på og i frustrasjon over at de ikke er invitert til den store Kardemommefesten, finner de ut at de skal gi Kardemommeinnbyggerne en lærepenge med å "røve" trikken. De bruker en slags geriljavariant med den hensikt er å ta trikken med seg hjem. Trikker går som kjent kun på skinner og røverne må slagne etterlate den ved endestasjonen. Som en mager trøst tar de med seg en boks med kaker, sitt eneste bytte. Et godt forsøk. Etter at Tommy har overhørt deres samtale hvor de planlegger er røve-raid inne i byen, klarer kjøpmennene med Bastian hengende på slep å fakke dem. Røverne havner så i fengsel og det ser stygt ut. Her kommer Egners positive syn på avvikere og "outsidere" opp i dagen. Mot slutten tas røverne inni "varmen" da det bryter ut bybrann. Her kommer røvernes fortid som sirkusartister godt med. De får bokstavelig talt sin ilddåp gjennom innsatsen for å redde gamle halvautistiske Tobias i Tårnet. Her ser man klart det Egnerske menneskesynet komme til uttrykk. Vennlighet, toleranse og tillit til medmennesker er gjennomgangsmotivet. Ved å bli møtt med denne tillit av politimester Bastian, får også Kasper og Jesper og Jonatan lyst til å bli bra mennesker i Kardemomme by.
Avsluttningsvis vil vi bare si at Sjaastads bok innebærer et langt steg vider for Egnerkunnskapene i dette landet. Til forskjell fra de flest andre har han satt fokuset på en rekke sider ved Egner som så å si aldri blir gitt særlig mye opmerksomhet ellers.
Vi gratulerer Egner og Sjaastad med denne boken.

Øystein Saastad:
symposiet i Kardemommebakkeskogen
Huitfeldt forlag 1998

Videre lesning ?
Først og fremst har vi jo "Klatremus og de andre Hakkebakkeskogen" og "Folk og Røvere i Kardemomme By" til rådighet for ikke å snakke om Sjaastads eminente bok, men noen av Sjaastads kilder er listet opp nedenfor for dem som måtte ønske å ta en titt:
Tveterå, Harald og Matheson, Frederik (red.): En bok om Thorbjørn Egner. Oslo 1972.
Gjengset, Gunnar H. : "Og for øvrig kan man gjøre som man vil: om frihet og kontroll i
Kardemomme by". I Vinduet 1982/84.
Melbye, Anne Grete: Om moral og påvirkning i to av Thorbjørn Egners barnebøker.
Hovedoppgave i Nordisk, Universitetet i Oslo 1972.
Meyer, Siri: Pippi leser teksten. Huitfeldt forlag 1996.
Pedersen, Poul Gustav: "Krig og fred i Kardemomme by. Etnografi og kulturkritik i Thorbjørn Egners forfatterskab". I Stofskifte 1983 hefte 9.
Thon, Jahn og Stang, Live: "En trygg verden: om Vestlys og Egners barnebøker". I Profil nr. 4-1978.