Til nr. 163 Til GA-index
 

J. Edgar Hoover

FBI-sjefen som sjøl USA's presidenter frykta


I et halvt århundre kontrolerte John Edgar Hoover det amerikanske føderale etterforskningsbyrået FBI. Han var på samme tid en av USA's mest respekterte men også mest frykta menn. Hoover styrte FBI som en eneveldig diktator, og hans personlige sympatier og antipatier bestemte skjebnen til mang en amerikansk politiker og embedsmann. Hvordan kunne en enkelt mann oppnå så stor makt i det som på papiret er verdens mest demokratiske system? For å forstå fenomenet J. Edgar Hoover er det nødvendig å begynne med den store "røde-skrekken" i tida under og etter første verdenskrig. På denne tida var nemlig Hoover en ung funksjonær i det amerikanske justisdepartementet, og han kom til å bygge hele sin karriere på å førfølge og undertrykke fagforeningsfolk og andre venstreaktivister.

Av Gunnar Mathisen

Våren 1917 gikk USA inn i første verdenskrig på de alliertes side, og like etter vedtok den amerikanske kongressen "the Espionage Act." Denne nye loven retta seg ikke bare mot spionasje men innførte også opp til 20 års fengsel for "enhver som, mens USA er i krig, med vitende og vilje skaper eller forsøker å skape upprørskhet, ulydighet, myteri eller nekting av forpliktelse i de militære styrkene til USA, eller som med vitende og vilje hindrer rekrutering eller verving..." Denne heller vide formuleringa viste seg å være et svært effektivt middel til å knekke krigs-motstanden til landets militante venstreside.

Før USA's inntreden i krigen hadde sosialistiske partier og fagforeninger samla tusener i protest mot det de anså som en imperialistisk krig som bare gagna kapitalistene, mens det var arbeidsfolk på begge sider av konfliketen som måtte bøte med livet. Nå ble det imidlertid umulig å fortsette agitasjonen. I løpet av to år ble over 2000 folk tiltalt etter "spion-paragrafen." Rundt halvparten av disse ble funnet skyldige, med dommer som varierte fra noen få måneder opp til maksimums-straffa på 20 år. Enkelte av dommene var heller parodiske. I Los Angeles ble det for eksempel reist tiltale mot produsenten av filmen The spirit of 76. Filmen handla om den amerikanske uavhengighetskrigen og skildra overgrep utført av de engelske kolonistene. Utrolig nok ble produsenten idømt 10 års fengsel fordi han hadde "satt spørsmålstegn ved den gode viljen til vår allierte." Rettsaken ble offisielt lista som US v. Spirit of 76.

Verst gikk det ut over den revolutionære fagforeninga Industrial Workers of the World (IWW). I september 1917 ble 48 av IWW's kontorer og møtehaller raida av federale agenter, og flere vognlaster med korespondanse og literatur ble beslaglagt. Senere samme måned ble 165 av IWW's ledende medlemmer arrestert anklaga for å ha motarbeida krigen og oppfordra til vernepliktsundragelse og dessertering. En påfølgende rattsak mot 101 av disse varte i fem måneder, den lengste til da i amerikansk historie. Samtlige ble funnet skyldig; 15 fikk tjue års fengsel, 33 fikk ti år, mens resten fikk kortere dommer. Størstedelen av det beslaglagte IWW-materialet ble senere kjørt ut på ei fylling og brent.

Spion-paragrafen var langt fra det eneste hinderet for IWW's arbeid. Et tjuetall av USA's delstater vedtok egne lover mot "kriminell syndikalisme," som også ble flittig brukt. Dessuten ble mange venstrefolk angrepet av patriotiske borgervern som skøyt opp over hele landet. Enkelte ble også regelrett lynsja, som f.eks IWW medlemmet Frank Little, som den første august 1917 ble overfalt og drept av sex maskerte menn i Butte, Montana.


Den store røde-skrekken

I 1918 slutta krigen, men forfølginga av venstrefolk fortsatte for fullt. En bølge av radikalisme skylte over arbeiderbevegelsen, inspirert av den vellykka bolsjevik-revolusjonen i Russland. En tilsvarende bølge av frykt skylte over borgerklassen. For deler av etablissementet fortonte det seg som om revolusjonen var nært forestående også i USA, og at harde midler måtte settes inn for å stoppe pøbelveldet. I august 1919 forkynte riksadvokat A. Mitchell Palmer at justisbyråets etterforskningsbyrå Bureau of Investigations (BI) hadde nedsatt en egen divisjon for å "samle bevis mot og data om revolusjonære og ultraradikale grupper." Som sjef for den nye divisjonen utpekte Palmer den til da ukjente funksjonæren John Edgar Hoover.

Hoovers nye jobb besto i å samle mest mulig informasjon om enhver som var medlemmer eller sympatisører av revolusjonære grupper. Hoover begynte med å kopiere medlemsregisteret til IWW samt Emma Goldmans private addresse-liste. I løpet av tre måneder hadde Hoover 150.000 navn i det nye kartoteket sitt. Venstregrupper ble infiltrert av politiagenter og tystere, og lokalene deres ble utsatt for massive politi-raid som skjedde simultant over hele landet. Propaganda og medlemslister ble beslagtatt, mens aktivister ble vilkårlig internert med brev og besøksforbud, slik at de kunne forhøres i ro og fred. Gjalt dette imigranter skjedde forhørene uten at de internerte ble informert om at de hadde krav på å ha en advokat tilstede, noe som naturlig nok ble sett på som en stor fordel.

Den 21 desember ble 249 sosialister og anarkister av russisk henkomst utvist fra landet og satt på en båt til Russland. Blandt disse var de berømte anarkistene Emma Goldman og Alexander Berkman, hvis saker hadde blitt leda av Hoover personlig. Nyttårsdag 1920 fylte Hoover 25 år, men han hadde knapt nok tid til å feire. Påfølgende natt iverksatte Palmer og Hoover den til da største politiaksjonen i USA's historie da kanskje så mange som 10.000 personer ble arrestert i politi-raid over hele landet. Nye massedeportasjoner fulgte, men mer liberale medlemmer av regeringa grep til slutt inn. Av 4000 deportasjonsordre ble over 3000 omgjort.

På våren 1920 falt anarkisten Andrea Salsedo ut fra et vindu i fjortende etasje av bygninga der han hadde vært internert av BI i åtte uker. BI hevda at Salsedo hadde begått sjølmord, men det var ikke mange som trodde dem. To venner av Salsedo, Nicola Sacco og Batalomeo Vanzetti begynte etter dette å gå med revolvre på seg. Sacco og Vanzetti, som også var anarkister, ble arrestert ikke lenge etter og anklaga for bankran og mord. Det fantes ingen bevis mot dem, og de hadde alibi for dagen da ranet hadde skjedd, men ble likevel dømt til døden av en konservativ jury og dommer som var mest interessert i bli kvitt et par skumle anarkister. En massiv international kampanje krevde dommen omgjort, men alle appeller ble avslått og Sacco og Vanzetti ble sendt til den elektriske stolen i august 1927. Støttekommiteen for Sacco og Vanzetti ble infiltrert av BI-agenter som ikke bare holdt Hoover informert om kommiteens arbeid, men også stjal innsamla penger. På begynnelsen av tjue-tallet infiltrerte BI også UNIA (Universal Negro Improvement Assosiation), en flere millioner sterk organisasjon oppretta av den karismatiske svarte lederen Marcus Gravy. Hoover's agenter fikk Gravy arrestert og dømt for bedrageri, Gravy ble deportert fra landet, og UNIA gikk i oppløsning.

BI hadde blitt utsatt for sterk kritikk for sine ulovlige metoder under Palmer-raidene, og en ny skandale vinteren 1923/24 fikk begeret til å flyte over. BI ble omorganisert og Hoover's overordnede fikk sparken. Hoover redda seg imidlertid, og ble overraskende nok utnevnt til ny direktør for BI, en possisjon han skulle inneha i nesten 50 år. Hoovers nye mandat var strikt: BI skulle kun etterforske føderale lovbrudd, og avdelinga for anti-radikalisme ble nedlagt. I de neste ni årene holdt BI en låg profil. Den revolusjonære ventstresida var på midten av tjue-tallet på det nærmeste utradert, og IWW hadde blitt splitta i to konkurrerende fraksjoner da det nyoppretta Kommunistpartiet forsøkte å ta over organisasjonen. Ansvaret for å holde "de røde" i sjakk ble nå overlatt til lokale politikamre, private dektektiv-byråer og høyrevridde grupper som American Legion og Ku Klux Klan.


Folkehelt nummer en

I 1933 ble Frankelin D. Roosevelt valgt til ny president. Den nye administrasjonen erklærte krig mot fattigdom, arbeidsløshet og kriminalitet. Det viktigste våpnet i "krigen mot kriminalitet," ble Hoovers reorganiserte FBI, hvis agenter nå fikk myndighet til å bære våpen og foreta arrestasjoner. FBI nådde nasjonal berømmelse med arrestasjoner og skytedrama involverende kjente gangstere som John Dillinger, Baby Face Nelson og Machine Gun Kelly. Byrået ble glorifisert gjennom Hollywood spillefilmer, romaner og tegneserier. De ble framstilt som uovervinnelige helter og J. Edgar Hoover ble utropt "Public Hero Number One." Hoover gjorde sitt beste for å holde liv i denne myten. Han ansatte skribenter til å produsere artikler om byråets suksessfulle forbryterjakter; ofte publisert i Hoovers navn. Hoover fikk også starta både en tegneserie og et ukentlig radio-program som tok for seg virkelige forbrytelser fra FBI's arkiv.

Hoover benytta sin nye heltestatus til å gjenerobre byråets posisjon som politisk politi. I 1936 ble FBI i hemmelighet autorisert til igjen bekjempe "subversive aktiviteter i de Forente Stater." Ifølge Hoover skjedde dette etter at han hadde presentert president Roosevelt informasjon som viste at kommunistene var i ferd med å ta kontrollen over fagforeninger innen viktige industrisektorer. Under annen verdenskrig ekspanderte FBI sine operasjoner vesentlig, og skaffa seg ny avansert teknologi bl.a. innen dokumentforfalskning og avlytting.

I årene etter krigens slutt satte Hoover all sin prestisje bak heksejakta mot kommunister som ble leda av senator Joseph McCarty og hans meningsfeller i senatets Under-kommite for intern sikkerhet og i HUAC (House Committee on Un-American Activities). FBI fikk i oppgave å etterforske loyaliteten til føderale ansatte, og i hemmelighet overleverte Hoover konfidensielle filer til McCarty og HUAC's unge stjerne, Richard Nixon. McCarty ble berømt over natta da han i en foredragsturne i 1950 begynte å vifte med et papir som han hevda innehold navnene på 57 kommunister som jobba i statsdepartementet og hadde ansvar for å utforme USA's fremtidige politikk. Denne sensasjonelle beskyldinga skapte nasjonale overskrifter, men den unge senatoren hadde et problem: Lista han refererte til eksisterte nemlig ikke. En desperat McCarty ringte sin gode venn Hoover som straks begynte å grave i kartotekene sine og overleverte den informasjonen McCarty trengte. Nå fantes det riktignok ikke bevis for at det jobba en eneste kommunist i statsdepartementet, og i hvert fall ikke 57, men dette bekymra ikke Hoover. Om det var vanskelig å spore opp faktiske medlemmer av Kommunistpartiet, så var det nok av statstjenestemenn med suspekte liberale synspunkter, og disse ble stempla som kommunistsympatisører og sikkerhetsrissikoer. Joseph McCartys lysende karriere som USA's fremste kommunist-jeger var dermed begynt.

FBI og HUAC sørga også for å renske ut venstrefolk fra Hollywoods filmindustri og Screen Actors Guild. I dette arbeidet hadde de hjelp av en angiver med kodenavn Confidential Informant T-10 en ung skuespiller med navn Ronald Reagan. Hundrevis av skuespillere ble svartelista fra jobber i Hollywood, TV og radio. Karrierer, vennskap og familier ble lagt i grus, og over et dusin ble drevet til sjølmord etter å ha blitt stempla som kommunister av HUAC. Andre grupper som ble utsatt for infiltrasjon og etterforskning av FBI på denne tiden var fagforeninger, svarte organisasjoner som NAACP (National Associaltion for the Advancement of Colored People) og Nation of Islam, lesbiske grupper, valgkampanjen for den uavhengige president-kandidaten (og tidligere vise-president) Henry Wallace, samt National Lawyers Guild.


Cointelpro

I 1956 starta så FBI det første av sine berykta Cointelpro-program (Counter Intelligence Program). Dette retta seg mot Kommunistpartiet og hadde som formål "å fostre frakjsonalisme, bringe Kommunistpartiet og dets ledere i vanry forran det amerikanske folk, og skape forvirring og misnøye blant menige medlemmer." Programmet ble sett på som nødvendig som et svar på nye juridiske restriksjoner mot politisk forfølging. Senere ble Cointelpro utvidea til å omfatte trotskistiske SWP (Socialist Workers Party), svarte "hat-grupper," (dvs grupper som arbeidet for å gi svarte like borgerrettigheter som hvite) og til slutt "det nye venstre" som oppstod på slutten av seksti-tallet. Cointelpro-programmet ble detaljstyrt av Hoover personlig, og hvem som kom i programmets søkelys ble i stor grad bestemt av Hoovers personlige antipatier. Cointelpro prioriterte f.eks et forsøk på å krøple det framvoksende nettverket av undergrunnsavisert som tilsammen hadde flere millioner lesere. Hoover fant disse avisene spesielt forkastelige på grunn av deres "nedrige natur og løse moral." Hoover misslikte også sterkt popmusikk, og dermed ble popstjerner som John Lennon og Jim Morrison Cointelpro-mål.

Cointelpro-agentene tok i bruk alle tilgjengelige midler for å nå sine mål, inkludert mord. I flere tilfeller utstedte FBI arrestordre på grunnlag av falske bevis, og offrene ble så skutt mens de "motsatte seg arrest." De vanligste virkemidlene til Cointelpro var likevel spredning av desinformasjon og bakvaskelser. Programmets kampanje mot Martin Luther King er i så måte typisk. FBI avlytta hotellrom der King overnatta og sikra seg bevis for Kings utenomekteskapelige forhold. Ifølge Hoover beviste dette at King var en "degenerert sex-besatt hankatt." Hoover sendte en kopi av disse lydbåndopptakene til Kings hustru, sammen med et anonymt brev som oppfordra King til å begå sjølmord før denne skandalen ble offentliggjort.

Et eget Cointelpro-program tok også for seg hvite hat-grupper som Ku Klux Klan og nazi-partier. Disse gruppene ble infiltrert i samme omfang som organisasjoner på ytre venstre, og til dels ble de samme ufine metodene benytta for å skape intern splid. FBI-infiltratørene innen Klanen satte ut falske rykter om underslag og utroskap, og i ett tilfelle ble en nazist drevet til sjølmord etter at FBI hadde planta et rykte om at han var av jødisk herkomst. Klanen og naziene ble imidlertid ikke forfulgt og undertrykt i samme målestokk som Cointelpro's målgrupper på venstresida. Tvært om ble de i flere tilfeller væpna og trent av FBI, og de ble benytta som et våpen til å bekjempe venstresida og den svarte borgerrettighetsbevegelsen. FBI-infiltratører egga opp klanmedlemmer og nazier til vold mot kommunister og andre radikale og deltok sjøl i utførelsen av flere mord og utallige misshandlinger. På denne måten fikk FBI noen til å utføre den skitneste delen av jobben deres uten at dette kunne spores tilbake til byrået.


USA's mektigste mann

J. Edgar Hoover var uten tvil USA's mektigste mann, men han skaffa seg også mange fiender. For å sikre sitt grep på makta, hadde Hoover helt fra begynnelsen av sin karriere bygd opp et hemmelig arkiv med skadelig infomasjon på alle de viktigste politikerne i Washington. Hoover visste hven som hadde vært i seng med hvem, hvem som var skap-homser, hvem som hadde snytt på skatten eller tatt imot bestikkelser, hvem som hadde kontakter med mafiaen, osv. Hoover gjorde det til en regel kun å sosialisere med personer som han viste hadde noe å skjule, og som dermed ikke ville sladre på han. Hoover belønna venner ved å gi dem informasjon om meningsmotstandere, og han holdt fiendene sine i sjakk ved å true med å avsløre skadelig informajon om dem. Det var sannsynligvis dette som redda Hoover under John F. Kennedy presidentperiode på begynnelsen av 60-tallet. Kennedy-brødrene hata Hoover, men Hoover satt med bevis på JFK's mange sidesprang og kjærlightsaffærer. I 60-tallets USA var sjøl presidenten redd for J. Edgar Hoover.

Hoover forble ved makta, og først etter hans død i 1972 torde media å grave bak den mektige FBI-sjefens skinnende fasade. Utover 70'tallet kom en lang rekke avslørende artikler, bøker og dokumentar-filmer om den avdøde FBI-sjefen. Mens Hoover tidligere hadde blitt glorifisert og heltedyrka av media, ble han nå demonisert og framstilt som en maktgal psykopat. Media gravde nå opp historier om Hoovers angivelige homoseksulle forhold til hans nestkomanderende og uadskillelige venn gjennom over 30 år, FBI's vise-direktør Clyde Tolson. Hoover og Tolson skal begge ha likt å kle seg i kvinneklær, og skal ha deltatt i ville fester sammen med mafia-bosser og andre lyssky individer. Enkelte hevder at dette forklarer hvorfor FBI aldri gjorde noe seriøst forsøk på å bekjempe mafiaen. Helt fram til 1963 benekta Hoover at det i det hele tatt eksisterte en organisert mafia i USA . Det fantes kun lokal kriminalitet, hevda Hoover, og dette var en sak for lokale politimyndigheter, ikke FBI. På samme måte som Hoover satt med kompromiterende informasjon om USA's maktelite, så skal mafiaen ha hatt sine egne filer om Hoover, inkludert bevis på Hoover's homoseksuelle legning. Dette er slett ikke umulig, men er nok en grov forenkling av forholdet mellom mafiaen og det amerikanske etablissementget. Kriminelle gjenger hadde lenge vært nyttige for å bekjempe fagforeninger og andre radikale grupper, og mafiaen kjøpte seg også venner ved å "fikse" valg for ambiøse politikere. (Dersom en gikk igjennom manntall etter amerikanske valg fant en ofte at et overraskende høyt antall stemmer hadde blitt avgitt av avdøde personer.) Under og etter annen verdenskrig ble dessuten mafiaen en partner i kampen mot først Hitler og deretter kommunismen. Men det er en annen historie.

I 1971 ble FBI nødt til å offisielt legge ned Cointelpro, men de samme metodene fortsatte under andre navn, og ble heller ikke vesentlig endra etter Hoovers død. Helt fram til i dag har radikale grupper blitt utsatt for infiltrasjon av informanter og provokatører, og det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg med det første. Hemmelige operasjoner og skitne triks har blitt et permanent trekk ved det amerikanske styresett, sjøl om mannen som instusjonaliserte denne politikken ikke lenger nyter samme respekt. Demokrater i den amerikanske kongressen ønsker nå å skifte navn på FBI's hovedkvarter, J. Edgar Hoover Federal Building i Washington. For å få republikanerne til å gå med på dette skal de være villlige til å oppkalle et bibliotek etter Ronald Reagan...

Kilder:

A Peoples History of the United States, Howard Zinn, 1995.
G-Men: Hoover's FBI in American Popular Culture, Richard Gid Powers, Southern Illinois University Press, Carbondale & Edwardsville 1983.
History of the Labor Movement in the US, Volumes IV-VI, Philip S. Foner, International Publishers, New York
J. Edgar Hoover: The Man and the Sectets, Curt Gentry, W.W.Norton & Co., New York 1991.
Secrecy and Power: The Life of J. Edgar Hoover, Richard Gid Powers, The Free Press, New York 1987.
War at Home: Covert Action Against US Activists and What We Can Do About It, Brian Glick, South End Press, Boston 1989.