Til nr. 163 Til GA-index
 

Bokcafé-notater:

"Ikke akkurat Nordahl Rolfsen!"

(Om noen anarkistiske lesebøker)


Forlaget AK Press i Skottland ga i 1998 ut en tobinds antologi med anarkistiske tekster, på tilsammen nærmere 600 sider, No Gods No Masters, redigert av Daniel Guérin. På mange måter er dette en antologi over "klassisk" anarkisme, som føres fram til og med den spanske borgerkrigen (1936-1939), men ikke lenger. Dermed tror jeg det kan være av interesse bl.a. å sammenligne den med en annen og "mer moderne" antologi utgitt på samme forlag to år før, Reinventing Anarchy, Again, redigert av amerikaneren Howard J. Ehrlich. Denne omfatter praktisk talt bare amerikanske tekster som for det meste er skrevet på 80- og 90-tallet.


1. I en viss forstand har leseboka, antologien eller tekstsamlingen (kjært barn har nok en gang mange navn...) kommet til å bli en grunnleggende genre innen anarkistisk litteratur fra 60-tallet og utover, som et motstykke til den like grunnleggende innføringen. Årsakene til dette er selvfølgelig å finne i at anarkismen, bl.a. på grunn av fascismens og stalinismens undertrykkelser, samt den 2. verdenskrig, i stort monn gikk i glemmeboka selv for den samfunnsinteresserte offentlighet, men ble gradvis "gjenoppdaget" på 50- og særlig 60-tallet. Siden det fantes lite tilgjengelig elementær litteratur av klassiske eller "nålevende" anarkister, skapte dette behov for de to genrene. Den franske anarkisten Daniel Guérin (for øvrig i likhet med kanadieren George Woodcock) skrev sågar én av hver: I 1965 ga Guérin ut sin lille innføringsbok i anarkismen, som Pax Forlag i 1969 utga på norsk under tittelen Anarkismen. (Den har lenge vært utsolgt på norsk, men er stadig tilgjengelig på svensk, med samme tittel, utgitt av Federativs Förlag, for kr. 65,- fra Bokcaféen Jaap.) For øvrig var dette en mønstergyldig innføring i den forstand at den legger stor vekt på anarkismens rolle i den revolusjonære praksis, og toner en smule ned fokuseringen på de "gamle skjeggete herremenn" dvs. de klassiske teoretikerne. Og på samme tid lagde Guérin altså en tjukk tekstsamling som på fransk fikk tittelen Ni Dieu, Ni Maître ("Hverken Gud eller herre"), som første gang ble utgitt i Frankrike i 1965 og deretter trykt opp igjen flere ganger. Den engelske oversettelsen tar utgangspunkt i 1980-utgaven, som kom i fire små paperbacks (men oppgir ikke at det har vært mange utgaver før denne...).

2. Daniel Guérin (1904-1988) sto for en sosialistisk, klassekamp-orientert anarkisme, og det er naturlig at antologien reflekterer dette. Det den i mindre grad uttrykker, er at Guérin var til dels intenst involvert i de strømninger i Frankrike som kritiserte en såkalt "syntetisk" anarkisme (som vil favne alle typer anarkisme i én og samme organisasjon) til fordel for en enhetlig klassekamporientert organisasjon. Guérin, som opprinnelig var trotskist, var innom den beryktede Fédération Communiste Libertaire på 50-tallet, og holdt kontakt med folk derfra like til 68-begivenhetene, som i sitt kjølvann førte til en reorganisering i nye "frihetlig kommunistiske" organisasjoner som Guérin skulle delta i, for å ende opp i organisasjonen Alternative Libertaire (bladet med samme navn ga for øvrig ut et minnenummer om Guérin i 1998; sjekk på Internett. For øvrig var han homofil, hadde lang fartstid i den sosialistiske bevegelsen og var rimelig kjent intellektuell med en del viktige bøker bak seg. Hvis jeg husker riktig, hadde han også et visst kjennskap til skandinavisk språk og kultur etter en periode som Norden-representant for sosialistpartiet SFIO på 30- eller 40-tallet (om Guérin på engelsk på Internett: <http://calvin.pitzer.edu/~dward/Anarchist_Archives/bright/guerin/>).

En antologi over klassisk anarkisme er selvfølgelig nødt til å ta med de klassiske teoretikere som Proudhon, Bakunin, Kropotkin og Malatesta, men Guérins styrke er at han i like stor grad vektlegger bevegelsen: Han dekker (f.eks.) diskusjonen om frihetlig praksis i den 1. internasjonale, i den syndikalistiske fagbevegelse, og på anarkistiske kongresser. Videre drøftes anarkistenes rolle i og perspektiver på den russiske revolusjon og i den spanske borgerkrig, med bl.a. fyldige utdrag fra Voline og Makhno, samt om kollektiviseringen, Durruti og diskusjonen om anarkistenes regjeringsdeltakelse (som avslutter boka), m.m.

Dette er dermed den mest omfattende, og best redigerte, antologien over klassisk anarkisme som foreligger, dvs. om den anarkisme som opplevde sin største seier - men samtidig nederlag - i den spanske borgerkrig. Og Guérins mål med å lage denne antologien på 60-tallet har nok vært å skape bedre kjennskap til hovedpunktene i en - på den tida hos folk flest - glemt revolusjonær retning.

Men her er det samtidig nødvendig å stoppe opp et øyeblikk, og stille noen spørsmål. Én ting er at det har tatt over 30 år for denne samlinga å bli oversatt til engelsk. Men da burde den iallfall ha blitt en smule redaksjonelt oppdatert, og f.eks. opplyse at Guérin ikke lenger er blant oss, gi en kort skisse av hans liv etc. (Andre er også gått bort i mellomtida uten at det nevnes, f.eks. den franske anarkisten Gaston Leval, som har et innlegg om Spania i bind 2.) Videre gir oversettelsen av Guérins generelle innledning inntrykk av at den engelske tittelen var ment å være Neither God Nor Master, etter det slagord som er den franske tittel, men det er blitt endret i siste liten. Men dette får være som det vil. Noe helt annet (og mer vesentlig) er at en naturlig og permanent refleksjon har ført til at anarkisters perspektiver på anarkismen er blitt endret i løpet av de siste 30-åra; noe som selvfølgelig skulle bare mangle, og Guérin var forresten ikke noe unntak her. (Han ville neppe lagd den samme antologien på 80-tallet.)

3. Jeg skal komme tilbake til dette hva de siste åra angår. Men først: Det var ikke slik at alle anarkister til langt innpå 60-tallet mente at det var nok å gjenutgi og gjenoppdage, deretter gjenta, klassisk anarkisme, men så seinere har kommet på andre tanker (vel, strengt tatt er det jo noen som ennå ikke har kommet på andre tanker...): Anarkister har alltid reflektert over anarkismens rolle i den aktuelle praksis, og den såkalte Plattformen (dvs. "De russiske anarkisters organisatoriske plattform") fra 1926 trekker f.eks. sine konklusjoner fra anarkistenes erfaringer under den russiske revolusjon, og satte i gang en omfattende diskusjon om anarkisme og organisering. På sin side hevdet Emma Goldman på midten av 20-tallet med stor kraft at den anarkistiske litteraturen fra før krigen var foreldet, og man måtte begynne å forholde seg til samfunnet slik det var blitt.

En del tyske anarko-syndikalister tok i en viss forstand opp tråden her, og satte i gang konkrete refleksjoner særlig med utgangspunkt i erfaringene med den tyske arbeiderbevegelse og nazismen, men også med den spanske borgerkrig. De mest kjente her er kanskje Rudolf Rocker og Helmut Rüdiger. -Grunnen til at jeg nevner dette i denne forbindelse, er bl.a. fordi det nylig (i 1997) er kommet en tysk antologi med en del sentrale tekster samt et etterord som belyser denne "revisjonsanstrengelse", nemlig Voraussetzungen des Anarchismus, redigert av Hans Jürgen Degen (Oppo-Verlag, Berlin. Kan skaffes fra AnaresNord, Postfach 2011, 31315 Sehnde, Tyskland, som regelmessig utgir kataloger over tyskspråklig anarkistlitteratur...) Men også fordi denne revisjonistiske ansats kan oppfattes som et slags mellomtrinn mellom den "klassiske" anarkisme og den anarkisme som særlig fra 60-tallet og utover har opptrådt i forbindelse med såkalte "nye sosiale bevegelser" (feminisme, miljøbevegelser etc.), og som det er nærliggende å hevde at Ehrlichs antologi, som vi skal komme til, eksemplifiserer. (Men samtidig beholder imidlertid denne revisjonisme, i motsetning til mye av de nye sosiale bevegelsenes anarkisme, hele tiden en eksplisitt sosialistisk orientering...)

De fleste tekstene i Degens antologi ble opprinnelig trykt i bladet Die Freie Gesellschaft, utgitt av det som etter den 2. verdenskrig ble stiftet som oppfølgeren til den anarko-syndikalistiske Freie Arbeiter Union Deutschlands, nemlig det som kalte seg Föderation freiheitlicher Sozialisten. Jeg har allerede nevnt Rocker og Rüdiger (Rüdiger sto for øvrig bak den omstridte "nyorienteringen" til svenske SAC på 50-tallet), andre kjente bidragsytere er f.eks. Augustin Souchy og Diego Abad de Santillan.

Rocker begynte allerede på slutten av 20-tallet å forholde seg til det han kalte "anarkismens krise", bl.a. i artikler publisert i Erich Mühsams tidsskrift Fanal. En annen anarko-syndikalistisk teoretiker var også tidlig ute, nemlig en Gerhard Wartenberg (1904-1942), som Degen henviser til i sitt etterord. I en artikkel med tittelen "Vår statsoppfatning", publisert i FAUDs teoretiske tidsskrift Die Internationale i 1931, presiserte Wartenberg at staten ved siden av sine funksjoner som undertrykkelsesapparat også har overtatt samfunnsmessig nødvendige funksjoner som, dersom de ikke blir oppfylt, vil føre til desorganisering og hungersnød. Dermed kan det ikke (som man får inntrykk av hos Bakunin og den tidlige Kropotkin) være snakk om å bare "knuse staten" og deretter sette sin lit til folkets evne til å reorganisere samfunnet fra grunnen av.
Wartenberg imøtegår derfor det gamle kravet om en tilintetgjørelse av staten med en føderalistiske samfunnsorganisasjon bygd på rådstanken, som er det som skal forestå overgangen til det sosialistiske samfunn (Degen, op. cit., s. 106). -Degen henviser også til Rüdiger, og jeg gjengir følgende sitat som uttrykker et lignende perspektiv som Wartenberg: "Under de gitte samfunnsmessige betingelser er det i dag mer enn tidligere tale om en kamp for å forandre de sosiale funksjoner som i dag utøves av staten til virkelige samfunnsmessige funksjoner" (Degen, op. cit., s. 112), altså om f.eks. gjennom ulike motinstitusjoner og basisinstitusjoner - herunder arbeiderbevegelsens egne - å tilbakeerobre det staten har lagt under seg .

Dermed tror jeg vi iallfall har antydet det perspektiv som også mye nyere anglo-amerikansk anarkisme kan plasseres innenfor - det skulle være nok å nevne briten Colin Ward som en viktig teoretiker her. (En nyere tysk bok som plasserer seg innenfor dette perspektiv, og som skal være blitt mye lest, er Rolf Cantzen: Weniger Staat - Mehr Gesellschaft. Freiheit -Ökologie - Anarchismus, Trotzdem Verlag, 1977.)

4. Dermed er det på sin plass (endelig) å ta en titt på antologien Reinventing Anarchy, Again, som altså er redigert av amerikaneren Howard J. Ehrlich (AK Press 1996, 387s). "Again" henspiller her på at Ehrlich, sammen med to andre amerikanske anarkister, på 70-tallet jobbet fram antologien Reinventing Anarchy, utgitt i 1979 og utsolgt etter få år, og den nye antologien er ment som en slags oppfølging/oppdatering. Kriteriene som lå til grunn for Reinventing Anarchy, var bl.a. at bidragene skulle være aktuelle, presentere nye idéer (eller ihvertfall en ny syntese av gamle idéer), være forfattet av "sosialanarkister" i motsetning til individualanarkister, og endelig skulle de ta opp de politiske og samfunnsmessige spørsmål folk stilte seg i dag (i steden for å diskutere Pariserkommunen eller Kronstadtopprøret).

I forlengelsen av den første antologien ble videre tidsskriftet Social Anarchism grunnlagt i 1980. Tidskriftet kommer stadig ut - om ikke så ofte - og er lesverdig (adressen: 2743 Maryland Avenue, Baltimore, MD 21218, USA, eller <http://www.nothingness.org/sociala/>. Det fås også fra Bokcaféen Jaap. Nr. 25 er nylig utkommet.) På mange måter gir kanskje den "målsetting" som trykkes i Social Anarchism den beste komprimerte beskrivelse av det politiske perspektiv som (i tillegg til de kriteriene som jeg nevnte over) ligger til grunn også for Reinventing Anarchy, Again: "Som både en politisk filosofi og en personlig livsstil arbeider sosialanarkismen for kommunalistisk sjølberging, direkte deltakelse i politisk beslutningstaking, respekt for naturen, og ikke-voldelige metoder for å oppnå fred og rettferdighet". M.a.o. plasserer man seg på mange måter i den amerikanske anarko-pasifistiske strømningen som har omfattet folk som Paul Goodman og David Thoreau Wick, snarere enn i den arbeiderklasse- eller sosialistiske anarkisme som omfattet f.eks. Grigori Maximoff og hans disippel Sam Dolgoff, om man skal si det sjablongmessig.

Tilbake til boka: Den omfatter åtte deler, med headinger som "What Is Anarchism", "The State & Social Organisation", "Moving Toward Anarchist Society", "The Liberation of Self", "Reinventing Anarchist Tactics" osv. Mesteparten av materialet er blitt skrevet på 80- og 90-tallet, en del har opprinnelig vært trykt i Social Anarchism, og det er stort sett amerikanere som står bak. Unntak er australieren Brian Martin og briten Colin Ward. Mange av artiklene er lesverdige, selv om altså det sosialistiske perspektivet stort sett mangler til fordel for "nye sosiale bevegelser" som f.eks. feminisme. Et unntak er Murray Bookchins velskrevne "Anarchism: Past and Present". (Bookchin er for øvrig med i Social Anarchisms "Editorial Board", så det jeg har skrevet over kan muligens nyanseres en smule...).

I utgangspunktet var jeg skeptisk til Robert Grahams "The Anarchist Contract", men innenfor et problematisk perspektiv har han en del gode poenger. (Tanken om å basere seg på "frie avtaler" individer og grupper imellom er gammel innen anarkistbevegelsen - men det var altså før dagens markedskapitalistiske apologeter har gjort et helt annet kontraktbegrep - som i samfunnskontrakten m.m. - til en moteriktig ideologi.) Brian Martins "Democracy without elections", Colin Wards "Anarchism & the informal economy", Bob Blacks "The Abolition of Work", er alle lesverdige artikler, og flere kunne nevnes. Likevel - det kan bli for mye "personalisme" her og der. Og hvorfor ikke en seksjon om "Anarchism and the Worker´s Movement"?

5. Jeg skrev over, i en noe kritisk kommentar til Guerin-antologien, at anarkisters perspektiv på anarkismen er blitt endret i løpet av de siste 30 åra. Reinventing Anarchism, Again er et uttrykk for dette, selv om man altså her kan trekke linjen så langt tilbake som til den anarko-syndikalistiske "revisjonisme" eller "ny-orientering".

Hva nå med anarkismens forhold til den avanserte, høyteknologiske kapitalismen, "media-" eller "kommunikasjonssamfunnet", slik det stadig utvikler seg foran øynene på oss? Det er kanskje i mindre grad blitt behandlet av spesifikke anarkistiske teoretikere, men derimot av folk eller strømninger hvis perspektiv konvergerer med anarkismen. Her er det naturlig å nevne situasjonistene, visse "post-strukturalister", og deler av den italienske "autonomia" eller "post-autonomia". (Den eneste som har sett det naturlig å ta med noe av dette i sitt innføringsverk i anarkismen, er Clifford Harper, i sin Anarchism. A Graphic Guide to the History of Anarchism, London 1987.) Og det utviklingen av kapitalismen de siste 30 åra skulle vise, er at det ikke bare er når vi produserer, dvs. utfører lønnsarbeid, at vi reproduserer kapitalismen, det er like mye (eller i enda høyere grad) når vi konsumerer. Tenk f.eks. på hvordan Norges økende antall TV-kanaler, med sine utallige billige amerikanske serier og demagogiske debattprogrammer integrerer folk i det kapitalistiske mediaskuespill-samfunnet. Et kritisk perspektiv på måten kapitalismen bl.a. på konsum- og underholdningssektoren kommer med identifikasjonstilbud som virker integrerende og ufarliggjørende, er blitt utviklet de siste åra, bl.a. i kontinuitet med situasjonistenes perspektiv, men i stor grad innenfor den akademiske disiplinen "Culture Studies". -Reinventing Anarchy, Again har i motsetning til sin forgjenger ikke med situasjonistisk inspirerte artikler. Det nærmeste man nå kommer, er Georg Bradfords lesverdige "Media: Capital´s Global Village", opprinnelig trykt i bladet Fifth Estate.

Et viktig poeng med å betone og kritisere hvordan kapitalismen i økende grad er avhengig av å reprodusere seg kulturelt, gjennom identifikasjons- og tegnsystemer som virker integrerende og "rekupererende" (i tillegg til at det utgjør et nødvendig supplerende perspektiv på kapitalismen - jfr. også stoffet om Kommunikasjonsgerilja i forrige nummer av Gateavisa), er at det kan antyde et perspektiv som bygger bro mellom - eller kanskje sågar tar hull på motsetningen mellom? - "livsstilsorientert" anarkisme og sosialistisk (klassekamp-) orientert anarkisme: Enhver "livsstil" (i ordinær, dvs. ikke-etisk forstand) vil komme til å vakle mellom unndragelsen fra den kapitalistiske reproduksjon og den innen-kapitalistiske eksperimentering som gjør at denne reproduksjon stadig har nye former å tilby (jfr. punk-bevegelsens skjebne). Her kunne man for øvrig utvide perspektivet for "identifikasjonen" en smule, og trekke inn problemstillingene om den "indre statsmakten" - "staten i hodet" - slik denne er blitt belyst bl.a. fra Reich og surrealistene, via situasjonistene, Norman O. Brown, til Deleuze/Guattari.

Å "gjenerobre" områder fra staten og kapitalen, javel, og både i bevisstheten og i materialiteten. Men med den erkjennelse at man må gå fram med omhu, for ikke bare å ende opp med å gjøre staten og kapitalen sterkere gjennom en slik bestrebelse. -De ovennnevnte temaer, bare slengt ut i all hast, er eksempler på hva en anarkistisk tekstsamling som virkelig er på høyde med samtida, burde få dekket. Mens vi venter, kan man jo i mangel av noe bedre se på nok en bok fra AK Press, den ikke helt vellykkede What IS situationism? A Reader (redigert at Stewart Home, AK Press 1996).

-Anton Autos

De fleste av de nevnte bøkene kan bestilles fra Bokcafeen Jaap