Til nr. 164 Til GA-index
 

Dødens triangel


Det er få grupper som i dag setter mer skrekk i media, politikere og resten av den borgerlige offentligheten enn narkohandlere og nynazister. Krigen mot narkotika har fått høyeste prioritet av regjeringer verden over og koster talløse milliarder hvert år. Samtidig fylles aviser og TV med skrekkhistorier om voldelige nazi-bander som bevæpner seg og gjør seg klare for den kommende rasekrigen. Det media imidlertid ikke forklarer oss er hvilke krefter som står bak og beskytter begge disse ondene. I over et halvt århundre har det eksistert et intimt forhold mellom narkotika-mafiaen, den fascistiske verdensbevegelsen og flere vestlige etterretningsorganisasjoner. Hitlers lik hadde knapt rukket å bli kaldt før hans beste etterretningsfolk hadde fått nye og lukrative jobber hos sine tidligere fiender. Dette ble kimen til et internasjonalt fascistisk terrornettverk som av en amerikansk statsadvokat ble døpt dødens triangel.

Av Gunnar Mathisen

I Oktober 1944 landa britiske styrker i Hellas. De tyske okkupantene ble raskt nedkjempa, men noen fred fikk landet ikke oppleve. De allierte fortsatte krigen, nå mot landets motstandsbevegelse som var leda av det greske kommunistpartiet. Under avtalen som Churchill og Roosevelt hadde gjort med Stalin, falt Hellas under britenes innflytelsesområde. Britene hadde bestemt seg for at det greske kongehuset skulle gjeninsettes og da hjalp det ikke at motstandsbevegelsen ELAS og dens politiske ving EAM hadde støtte av store deler av folket. Mens krigen mot Hitler fremdeles raste i resten av Europa, avsatte britene to hele divisjoner til kampen mot ELAS. Samtidig ble greske nazi-kollaboratører verva til den nye greske hæren. Ironisk nok drev Stalin mye den samme politikken i de landa som ble frigjort av den røde hær. Også Stalin foredro i mange tilfeller å samarbeide med nazi-kollaboratører framfor kommunistiske motstandsfolk, fordi disse siste kunne komme til å bli en trussel mot Stalins enevelde innen den verdenskommunistiske bevegelse.

I Januar 1945 ble det enighet om en våpenhvile, men den nye greske regjeringen fortsatte å terrorisere venstresida. Høsten 1946 blussa borgerkrigen opp igjen, og nå var det USA som tok over jobben med å redde Hellas fra kommunistene. Store mengder militært utstyr ble sendt, og flere hundre militære rådgivere tok over planlegginga av krigsinnsatsen. Kommunistene fikk på sin side ingen hjelp fra Stalin, og etter bruddet mellom Sovjet og Jugoslavia i 1948, så ble det slutt på støtta herfra også. Geriljaen mista titusenvis av menn, og i oktober 1949 kapitulerte de. Borgerkrigen var nå slutt, og Hellas var blitt en amerikansk klientstat. USA styrte nå i praksis gresk politikk, og ingen viktige avgjørelser ble tatt av den greske regjeringa før amerikanerne ble konsultert.

I 1964 vant den liberale Georgi Papaandreos valget og ble ny statsminister, noe som amerikanerne likte dårlig. Papaandreos var riktig nok en god gammel antikommunist, men han sto samtidig for en uavhengig gresk politikk, og han nekta f.eks å godta USAs kompromissløsning i striden med Tyrkia om Kypros. Amerikanerne var særlig bekymra over Papaandreos’ sønn Andreas, som deltok i farens regjering. Papaandreos jr. var kritisk til NATO og ønska å normalisere forholdet til Sovjet og de andre kommunistiske nabolanda. Under sin tid som minister fant Andreas ut at regjeringas kontorer og telefoner ble regelmessig avlytta av KYP, det greske etterretningsvesenet som hadde blitt bygd opp i nært samarbeid med CIA. Toppsjefene til KYP ble avsatt, og den nye sjefen fikk i oppdrag å beskytte regjeringa mot avlytting. Andreas fikk til svar at dette var dessverre ikke mulig, fordi alt overvåkingsutstyret som ble brukt var amerikansk, og ble kontrolert av CIA. Andreas ga da den nye nestsjefen for KYP i oppdrag å finkjemme hjemmet og kontoret hans for skjulte mikrofoner. Det var ikke før mye senere at Andreas oppdaga at agenten istedenfor bare hadde planta enda flere mikrofoner. Den nye nestsjefen sto nemlig også på CIAs lønningsliste.

Ved hjelp av diverse intriger fikk CIA, i samarbeid med den greske kongen, undergravd det parlamentariske grunnlaget for Papaandreos’ regjering, og Papaandreos ble dermed tvunget til å gå av som statsminister. De neste to årene ble Hellas styrt av diverse ustabile koalisjonsregjeringer, før det omsider ble skrevet ut nyvalg. Problemet nå var at Papaandreos lå an til å vinne dette valget, og sønnen Andreas var venta å få stor innflytelse i den nye regjeringa. I stedet for å godta dette, ga USA grønt lys for et militærkupp. En fem manns stor militær junta tok over makta i landet; fire av disse var nært knytta til CIA eller den amerikanske militærmisjonen i landet. Lederen for kuppet, oberst Papadopoulos hadde stått på CIAs lønningsliste i 15 år. Under krigen hadde han vært kaptein i de nazistiske sikkerhetsbataljonene, hvis hovedoppgave hadde vært å bekjempe den greske motstandsbevegelsen. Nazi-fortida til Papadopoulos passa amerikanerne godt: Papadopoulos ville ikke gå mot USAs ønsker, resonnerte man, fordi en i Washington satt på dokumenter som kunne være svært skadelig for han hvis de skulle bli offentliggjort.

I løpet av de neste sju åra gjorde juntaen seg ansvarlig for arrestasjoner, tortur og drap av tusenvis av sine landsmenn. Det var ikke bare venstrefolk som ble undertrykt; alle former for korrumperende og subversiv innflytelse på gresk kultur – så som mini-skjørt og langt hår – ble slått ned på. Og alt dette skjedde naturligvis med begrunnelsen at en måtte redde nasjonen fra et kommunistisk kupp. I 1974 gikk Hellas igjen over til sivilt styre, og Andreas Papaandreos kom etterhvert til makta som leder for det nye greske sosialistpartiet. Papaandreos oppfylte imidlertid ikke valgløftene sine om å melde Hellas ut av NATO og å holde landet utenfor EF. Slik sett kunne de kalde krigerne i Washington notere seg en ny seier.1


Operasjon Gladio

Hellas var slett ikke det eneste landet hvor krigsforbrytere og fascister ble tatt inn i varmen igjen mot at de hjalp til i kampen mot kommunismen. Over hele Europa ble høyreekstremister organisert i hemmelige hærer. Bak jernteppet skulle disse enhetene drive geriljakrig og sabotasje, samt agitere for et folkelig opprør. I Vest-Europa gjaldt det å forberede seg på en mulig kommunistisk maktovertakelse, enten denne kom ved en russisk invasjon, ved et hjemlig kupp eller ved en valgseier til kommunistene. I alle tilfeller skulle de røde stoppes. Dette topphemmelige prosjektet fikk kodenavn Gladio, og kom etterhvert til å dekke nesten samtlige ikke-kommunistiske land i Europa.

Vestlig etterretning "overtok" hemmelige hærer av øst-europeiske nasjonalister som hadde blitt bygd opp av Hitlertyskland for å hjelpe til i kampen mot Stalins Røde Hær. I tillegg ble hundrevis av agenter sluppet ned i fallskjerm fra Albania til Urealfjella. Disse nasjonaliststyrkene møtte imidlertid liten suksess i Øst-Europa, da det virka som de undertrykka folka i øst hadde like liten tiltro til nazi-vennlige rojalister, som de hadde til sine kommunistiske herskere. Størst suksess hadde sannsynligvis de vestlige agentene i Øst-Tyskland. Her kunne agenter med letthet smette over fra den vestlige til den russiske okkupasjonssonen, utføre sine sabotasje- og propaganda-oppdrag, og så smette tilbake igjen. Da grensa mellom øst og vestsonen ble stengt var dette ikke kun for å sperre egne innbyggere inne slik vi har blitt vant til å tro. Formålet var også å sperre vestlige terrorister ute.2

I Vest-Europa fikk Gladio operere fritt, og nettverket la grunnlaget for et langvarig samarbeid mellom høyreekstreme grupper og vestlig etterretning. Dermed kunne den fascistiske verdensbevegelse i all hemmelighet bygge seg opp igjen etter den alvorlige knekken den hadde fått i og med Hitlers og Mussolinis fall. To menn som var av avgjørende betydning for denne utviklinga var Reinhard Gehlen og Otto Skorzeny. Skorzeny var en tysk offiser og våghals som under krigen sto bak opprettinga av terrorgrupper i flere land. Skorzeny ble berømt da han ved en dristig aksjon i desember 1943 befridde Mussolini fra fangenskap i det utilgjengelige fjellområdet Gran Sasso. Etter at Skorzeny på mystisk vis ble frikjent ved en krigsforbryterdomstol i Dachau, satte han i gang med å organisere masseflukten av nazier via spøkelsesorganisasjonene ODESSA, Kameradenwerk og Die Spinne. I dette arbeidet fikk han hjelp av både britisk, fransk og amerikansk etterretning og til og med av Vatikanet. Gamle nazier ble nå plassert på nøkkelposter i Latinamerikas hovedsteder, og Skorzeny satte sjøl opp hovedkvarter i Argentina, som på denne tiden ble styrt av den fascistvennlige Juan Peron.


Gehlen Org.

Skorzenys venn Reinhard Gehlen var en tysk etterretningssjef som etter krigen ble leder av det nye Vesttyske etterretningsvesenet BND, og mange av hans tidligere medarbeidere fortsatte i tjenesten. Inkludert i BND ble også folk fra den hviterussiske Andrej Vlasso-organisasjonen, og dessuten ukrainske, rumenske og kroatiske nasjonalister som hadde samarbeida med Gehlen under krigen. Det ble ansett som av mindre betydning at en stor del av disse folka var overbeviste nazister, så lenge de var gode spioner. Under den kalde krigen ble det innleda et meget intimt samarbeid mellom Gehlen-Vlassov-organisasjonen og CIA, så intimt at en nesten kan snakke om ei sammenslåing.

På 50-tallet opererte folk fra Gehlen-organisasjonen sammen med Otto Skorzeny i Egypt der de fungerte som militære rådgivere for president Nasser. For de gamle naziene var det naturlig å samarbeide med Nasser som på denne tida forberedte krig mot den nye jødiske staten Israel. Men samtidig forsynte Gehlen-organisasjonen Israels etterretningstjeneste Mossad med informasjon både om egne aktiviteter og om planene til annen vestlig etterretning. Mossad drev nemlig utpressing mot Gehlen og trua med å offentliggjøre alle nazi-forbindelsene til organisasjonen. Dermed ble tyske gammel-nazister ironisk nok en av Israels viktigste etterretningskilder.3

På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet flytta mange Gehlen-agenter til USA for å bosette seg der, og en del av dem fortsatte med å arbeide for CIA. Andre eksil-fascister fikk i oppgave å sanke stemmer for det Republikanske partiet blant de tyske og øst-europeiske eksilsamfunnene i USA. Denne "etniske divisjonen" av det Republikanske partiet var til å begynne med kun aktiv i valgtider, men dette endra seg ved Richard Nixons valgseier i 1968. Som takk for hjelpen under valgkampen lot Nixon nå opprette en permanent etnisk gruppe innenfor partiet, etterhvert kjent som the Heritage Group Council. Denne Heritage Group var aktiv så sent som under valgkampen til George Bush i 1988. Bush erklærte da at kritikken mot disse "ærbare mennene" var kun en politisk motivert bakvaskelseskampanje. Nixons gode kontakter med diverse eksilfascister gikk tilbake til hans tid som visepresident under Eisenhover-administrasjonen på 50-tallet. Nixon sørga personlig for å skaffe oppholdstillatelse for flere fascister og krigsforbrytere, stikk i strid med USAs immigrasjonslover. Allerede før Nixons presidentperiode ble flere høyreekstreme eksilorganisasjoner finansiert med midler fra CIAs hemmelige budsjett.


Terrorens nettverk

I 1955 ble Otto Skorzeny nødt til å flykte fra Argentina da Peron ble styrta. Både Skorzeny og Peron slo seg ned i Spania, der den fascistiske diktatoren Franco fremdeles satt ved makta. Madrid ble nå et sentrum for internasjonal fascistisk terror og skitten krigføring mot sosialister og kommunister verden rundt. Mye av denne terroren ble organisert av verdensomspennende dekkorganisasjoner som Centro Mondiale Comerciale, Permindex og Aginter Press. Skorzenys Mondiale Comerciale besto av en lang rekke eksport-import-kontorer rundt om i verden, som offisielt handla med landbruksmaskiner. Disse ble bl.a produsert ved den berykta "dødsengelen" Josef Mengeles landbruksmaskinfabrikk i Günsberg, som ble drevet av sønnen Karl Heinz Mengele. Mengele sr. leda på sin side et eksport-importfirma i Paraguay. Bak denne uskyldige fasaden var det våpen som var hovedvaren, og kontorene var kamuflerte etterretningssentraler som finansierte og dirigerte skjulte operasjoner og terrorhandlinger.

Permindex var en liknende dekkorganisasjon som hadde forbindelser både med CIA, organisert kriminalitet og et verdensomspennende nettverk av høyreekstremister som på midten av 60-tallet ble kjent som World Anti-Communist League (WACL). WACL var en paraplyorganisasjon som samla diverse høyreradikale og fascistiske organisasjoner fra hele verden, men også vestlige etterretningsfolk, respektable konservative politikere og forretningsfolk, samt den religiøse sekta til koreaneren Sun Myong Moon. Blandt WACLs økonomiske støttespillere finner vi den amerikanske oljemilliardæren H.L. Hunt, Howard Hughes-konsernet, United Fruit/Chichita, Daimler-Benz-konsernet, og en hel rekke oljeselskaper. WACL har spilt en nøkkelrolle i samarbeidet mellom fascister og vestlig etterretning, og har dirigert terror og undertrykking verden over. Organisasjonens Madrid-kontor delte adresse med et av Skorzenys eksport-import-kontorer, og WACL skal ha samarbeida nært både med Skorzeny-organisasjonen og med Aginter Press. Aginter Press og den greske søsterorganisasjonen World Service var offisielt nyhetsbyråer som spredte antikommunistisk propaganda. I virkeligheten besto Aginter hovedsakelig av forhenværende franske OAS-terrorister (Organisation de l’Armée Secrète) og gruppa fungerte som omreisende leiesoldater. Aginter-folka var svært aktive, først i Afrika og siden i Guatemala der titusenvis av folk ble ofre for massakrer under landets blodige borgerkrig. I løpet av 70-tallet sto Aginter Press trolig bak flere mord enn hele verdens venstreorienterte terrorgrupper til sammen, men tross dette har ikke massemedia vist nevneverdig interesse for organisasjonens virksomhet.

Aginter Press samarbeida nært med den fascistiske Paladin-gruppa, og de to organisasjonene besto delvis av de samme folka. Paladin-gruppas øverste sjef var Otto Skorzeny, men den daglige driften ble overlatt den tidligere Goebbels-medarbeideren Gerhard Hartmut von Schubert. Paladin-guppa ble starta på begynnelsen av 60-tallet og besto hovedsakelig av nazister, OAS-folk og etterhvert også tidligere ansatte i de franske Gaullistenes hemmelige politi, SAC. Gruppas aksjoner ble samordna av Skorzenys eksport-import-kontorer og fra dekkfirmaet MC med adressen Rua Rey Francisci i Madrid. Denne adressen var også hjem til både den spanske etterretningstjenesten SCOE og CIAs hovedkvarter i Madrid. I løpet 60-tallet gjennomførte Paladin-gruppa terroraksjoner i Vietnam, Zambia, Algerie, Liberia og daværende Sentralafrikanske Republikk. Mange av aksjonene var spesialoppdrag bestilt av CIA eller av Jacques Focartes franske etterretningstjeneste. Både Paladin-gruppa og Aginter Press var fra begynnelsen retta mot den tredje verden, men etter eurokommunismens fremgang i Italia og Frankrike i kjølvannet av 68-opprøret, ble Europa det primære aksjonsområdet. 17. desember 1973 var Paladin-gruppa sammen med italienske fascister innblanda i bombeattentatet i Flumince-lufthavna utenfor Roma der 32 mennesker ble drept. Etter oppdrag fra den spanske etterretningstjenesten bortførte og drepte Paladin-gruppa baskiske ETA-ledere, og den sto bak 50 bombeattentater i den baskiske provinsen i årene 1974-76. Gruppa skal også ha utført "spesialoppdrag" for store bedrifter, bl.a. det belgiske Cadbury-konsernet og det vesttyske Rheinmetall. Paladin-gruppa ble delvis finansiert med penger fra Skorzenys omfattende våpenhandel. Skorzeny oppretta egne våpenfabrikker i Spania og Portugal, og han kontrollerte både det vesttyske våpenfirmaet Merex og det amerikanske World Armco, som også har hatt et nært forhold til CIA. World Armcos Europa-avdeling var for øvrig registrert i Gerhard Harmut von Schuberts navn.4


På lag med mafiaen

I 1943 ble et fransk skip sunket av sabotører mens det lå til kai i New York. Marinens etterretningsorganisasjon ONI (Office of Naval Intelligence) bestemte seg for at noe måtte gjøres, og tok derfor i all hemmelighet kontakt med den amerikanske mafiaen. Mafiaen kontrollerte nemlig havna i New York, inkludert havnearbeiderforeninga, og for å stoppe sabotasjen så ONI seg nødt til å slå en avtale med den fengsla mafia-bossen Charles "Lucky" Luciano.

Lucky Luciano hadde oppnådd posisjonen sin som New Yorks mektigste mafioso gjennom et blodig internt oppgjør på begynnelsen av 30-tallet. Etter at kruttrøyken letta satte han igang med å modernisere den noe gammelmodige mafiaen. Han fikk lederne for alle de to dusin mafiafamiliene i USA til å slutte å krige seg imellom og isteden dele markedet gjennom forhandlinger. Mafiaen hadde på 20-tallet fått mye av inntektene gjennom smugling og hjemmebrenning av sprit. Da det ble slutt på forbudstida måtte gangsterne se seg om etter nye inntektskilder. Luciano bestemte seg for å satse på prostitusjon og heroinhandel, to områder som fram til da hadde blitt ansett som stridende mot mafiaens strenge æreskode. Luciano innleda et samarbeide med den jødiske gangsteren Meyer Lansky som skulle vare i 40 år og som har vært ansvarlig for store deler av den heroinen som strømmet inn i USA i dette tidsrommet.

Luciano fant at en kunne slå to fluer i ett smekk ved å få horene som jobba for ham hekta på heroin. Dette skapte en villig arbeidsstyrke, samtidig som det økte markedet for doptrafikken hans. I 1935 kontrollerte Luciano to hundre bordeller i New York med til sammen tolv hundre prostituerte. Prostitusjon alene ga Luciano en inntekt på over 10 millioner dollar i året. Sammen med en økende profitt fra ulovlig gambling og "kickbacks" fra mafiakontrollerte fagforeninger gjorde dette mafiaen til en svært god forretning. Nå begynte imidlertid myndighetene å slå hardt ned på den organiserte kriminaliteten. I 1936 ble Luciano tiltalt for 62 tilfeller av å ha tvunget jenter til å prostituere seg. Tre av hans prostituerte vitna mot ham, og Luciano ble idømt tretti til femti års fengsel. En annen mafiaboss, Vito Genovese, rømte til Italia fordi han frykta han også ville bli tiltalt i saken.

Som vi allerede har nevnt så tok ONI opprinnelig kontakt med den amerikanske mafiaen for å få stoppa sabotasje på havna i New York. Det varte imidlertid ikke lenge før krigs-strategene i ONI fant nye nytter for sine nyfunnede venner. De allierte planla nemlig på denne tiden invasjonen i Sicilia, og hadde sterkt behov for lokalkjente. Mafiaen besto jo av folk som stamma fra Sicilia og var svært behjelpelig både med å gjennomgå marinens noe mangelfulle kart over øya og med å skaffe kontakter bak fiendens linjer. Den lokale mafiaen kom til stor hjelp under den allierte invasjonen og påfølgende okkupasjon av Sicilia. At de allierte samtidig hjalp stable på beina igjen den italienske mafiaen ble ansett å være av mindre betydning.

Om den amerikanske mafiaen opplevde et mindre tilbakeslag på slutten av 30-tallet, så var dette likevel ingenting imot hva som hadde tilfalt deres sicilianske fettere under Mussolinis fascistiske styre. Mussolinis vendetta mot mafiaen stammet, ironisk nok, fra en privat krangel. I 1924 var Mussolini på offisielt besøk i en mindre by i vestre Sicilia der han fornærma den lokale mafiabossen ved å behandle ham som en ubetydelig funksjonær. Mafiasjefen tok hevn neste dag da Mussolini skulle holde tale på bytorget, og de eneste som dukka opp var 20 tiggere. Nå var det Mussolinis tur til å bli fornærma, og da han vendte tilbake til Roma erklærte han total krig mot mafiaen. Ved hjelp av metoder som mest minna om den spanske inkvisisjonen ble den sicilianske mafiaen i løpet av få år på det nærmeste utrydda og overlevde kun i de utkantsliggende fjellstrøka i vestre Sicilia.

Etter frigjøringa var det imidlertid fritt fram for å gjenoppbygge den organiserte kriminaliteten i Italia. Vito Genovese ble ansatt som oversetter ved de allierte styrkenes hovedkvarter i Napoli og benytta denne posisjonen til å organisere mafiaens svartebørshandel med sjålet militærutstyr.5


The French Connection

Som takk for hans "patriotiske innsats" under krigen ble Lucky Luciano løslatt allerede i 1946 og ble deportert til Italia. Her satte han straks igang med å gjenoppbygge sitt forbryterimperium. Sammen med sine gamle forbundsfeller Vito Genovese og Meyer Lansky starta Luciano en ny innfartsåre for heroin som skulle komme til å dominere heroinhandelen i 20 år framover. Heroinen ble framstilt fra opium i hemmelige laboratorier drevet av korsikanske gangstere i Marseille. Under krigen hadde størstedelen av den korsikanske underverdenen samarbeida med nazistene. Noen korsikanske gangstere støtta imidlertid den ikke-kommunistiske delen av motstandsbevegelsen, og dette la grunnlaget for et fruktbart samarbeide med det lokale sosialistpartiet i flere tiår etter krigen. I 1947 og 1950 hjalp disse gangsterne til med å knuse store kommunist-leda streiker. For dette ble de betalt av CIA, hvis

undergraving av den kommunistiske fagbevegelsen i Frankrike og Italia ble leda av CIA-agenten Cord Meyer. Som kamuflasje for krigen mot kommunistene brukte Meyer den internasjonale avdelinga til den amerikanske fagforenings-sammenslutningen AFL-CIO (tilvsvarende norsk LO). Både CIA og fransk etterretning støtta sosialistene som en motvekt mot det franske Kommunistpartiet som sto svært sterkt i Marseille. Ved hjelp av sine gangstervenner holdt Sosialistpartiet seg ved makta i Marseille helt fram til 70-tallet.

I årene 1958-62 forsøkte høyreorienterte offiserer i den franske hæren seg på flere kupp, i et forsøk på å beholde Algerie som fransk koloni. Oppstandene mislyktes, men opprørerne gikk under jorda og oppretta terroristorganisasjonen OAS. OAS samla alt fra høyreorienterte katolikker og tidligere motstandsfolk til radikale fascister og gamle nazi-sympatisører fra krigstida. Regjeringa til president de Gaulle kunne ikke stole på de væpna styrkene for å nedkjempe opprøret, fordi deler av offiserskorpset sympatiserte med OAS. Gaullistene oppretta derfor sitt eget hemmelige politi, SAC (Service Action Civique), som vesentlig besto av gangstere, bl.a. fra den korsikanske underverdenen i Marseille. Krigen mellom SAC og OAS ble svært blodig og kosta hundrevis av menneskeliv, men til slutt trakk SAC det lengste strået. 4000 OAS-folk ble arrestert, men adskillige andre klarte å unnslippe. En del av disse ble aktive i internasjonal fascistisk terrorvirksomhet. Dette gjaldt bl.a Yves Guerin-Serac, alias Yves Guillou, som ble leder for Aginter Press. Som takk for innsatsen i kampen mot OAS ble flere SAC-folk integrert i politiet, etterretningsvesenet SDECE og innenriksdepartementets etterretningstjeneste Renseignements Generaux. Det har blitt avslørt at enkelte tidligere SAC-folk i ly av arbeidet for det gaullistiske regjeringsapparatet har drevet med våpen- og narkotikahandel, pengeutpressing og prostitusjon.6

Lucky Luciano døde i 1962, mens hans medsammensvorne Vito Genovese hadde blitt arrestert i 1958 og dømt til 15 års fengsel for heroinsmugling. Ledelsen av Lucianos forbryterimperium gikk nå til Santo Trafficante jr. Trafficante-familiens territorie var Florida og det karibiske hav, der Trafikante sr. på slutten av 40-tallet ble involvert i heroinsmuglinga til Luciano og Meyer Lansky. Etter farens død i 1954 overtok Traficante jr. denne posisjonen. Etter den kubanske revolusjonen i 1959, mista Traficante lukrative inntekter fra kasinodrift i Havanna, men fikk til gjengjeld en strøm av nye rekrutter som flykta fra Castros Cuba til Florida. Ved hjelp av sine nye eksilkubanske medhjelpere, kunne Traficante opprette nye smugler-ruter gjennom Latin-Amerika.

På begynnelsen av 70-tallet ble den internasjonale heroinruta via Marseille endelig sprengt av et internasjonalt politisamarbeid. På samme tid ble det nye amerikanske anti-narkotika-byrået DEA (Drug Enforcment Agency) oppretta. DEA inkluderte mange tidligere CIA-agenter og oppererte verden rundt. Dette førte imidlertid ikke til noen stopp i herointrafikken, hvis tyngdepunkt nå flytta til Sørøst-Asia. Den korsikanske underverdenen var allerede involvert i opiumshandelen fra de tidligere franske koloniene Vietnam og Laos, og denne handelen skjøt ny fart som en følge av landenes borgerkrig. Laos var formelt nøytralt, men ble likevel trukket inn i Vietnamkrigen. For å bekjempe landets kommunistiske gerilja, bygde CIA opp en hemmelig hær bestående av forskjellige stammefolk. Denne hæren ble i stor grad finansiert ved opiumssmugling. Denne delen av operasjonen var ikke særlig diskrét: Råopiumet ble frakta av det CIA-eide flyselskapet Air America, og ble raffinert i et laboratorium som lå på samme sted som CIAs hovedkvarter i nordre Laos. Etter et tiår med amerikansk militært nærvær hadde Sørøst-Asia blitt kilde for 70% av verdens illegale handel med opium, store deler av de amerikanske soldatene i Vietnam hadde blitt hekta på dop, og CIA hadde blitt enda mer sammenblanda med narkotikasmuglere og organisert kriminalitet.


Cuba Libre

I 1959 ble det brutale Batista-diktaturet på Cuba styrta av en geriljabevegelse leda av Fidel Castro. Castro begynte snart å orientere seg mot Sovjet, og dette skapte alarm blant haukene i Washington. Hele Latin-Amerika ble ansett som USAs "bakgård," og det var utålelig at verdenskommunismen skulle få et brohode på den vestlige halvkule. CIA var snart igang med å plotte Castros fall, og oppretta store treningsleire der eksilkubanere fikk opplæring i geriljakrigføring. CIA var ikke så nøye på hvem som lot seg verve, og dermed ble den nye leiehæren deres fylt opp av Batista-tilhengere, kriminelle og andre lyssky individer. I 1961 organiserte CIA en storstilt invasjon av Cuba, men operasjonen ble en gedigen fiasko. Flere tusen eksilkubanere ble landsatt i Grisebukta på sørkysten av Cuba, men nesten samtlige ble tatt til fange eller drept av Castros milits. Mange på høyresida i USA og da særlig i det eksilkubanske miljøet, la skylda for denne fiaskoen på president J. F. Kennedy fordi han hadde nekta å gi amerikansk luftstøtte under operasjonen.

Mafiaen var på sin side minst like opprørt over den kubanske revolusjonen. Castro hadde nemlig konfiskert alle kasinoene deres og gjort slutt på lukrative gambling- og prostitusjonsinntekter. Det var derfor ikke så merkelig at mafiaen og CIA slo seg sammen om å få fjerna Castro. Mafia-bossene Santo Traficante, Sam Giancana og Carlos Marcello skal alle ha samarbeida med CIA i forsøk på å snikmyrde Castro. Utallige attentatplaner ble lagt, men alle mislyktes, og mange av planene ble avslørt av dobbeltagenter som i virkeligheten jobba for Castro. CIA gjorde også sitt beste for å sabotere den kubanske økonomien. CIAs anti-Castro-operasjon hadde et årsbudsjett på omlag 100 millioner dollar og en permanent stab på 300 CIA-agenter. I tillegg kom kanskje 6000 eksilkubanere.

Den eksilkubanske leiehæren ble ikke bare brukt til å bekjempe Castro, men har deltatt i mange av de mest lyssky av CIAs operasjoner og har vært ansvarlig for en lang rekke mord og terrorhandlinger, både i og utenfor CIA-regi. Eksilkubanere trent av CIA har dessuten vært sterkt innblanda i narkotikasmugling til USA og har brukt sine etterretnings-kontakter til å unngå rettslig forfølging. I 1976 slutta flere eksilkubanske grupper seg sammen i fronten CORU, og nå ble terroraktivitetene deres atter trappa opp. Gruppa var ansvarlig for en lang rekke bombeattentat og politiske drap, og i oktober 1976 sprengte CORU et kubansk passasjerfly i lufta og drepte samtlige 73 passasjerer. CORUs aktiviteter var delvis finansiert av WFC, en front for narko-smugglerorganisasjonen til Santo Traficante.

Utover 70-tallet ble fler og fler latinamerikanske land styrt av militærjuntaer, og disse begynte nå et samarbeide om å forfølge den venstreorienterte opposisjonen. Denne topphemmelige operasjonen fikk navnet Condor og var koordinert av den chilenske etterretningstjenesten DINA og det argentinske hemmelige politi. CORU var en sentral del av Condor, og de eksilkubanske terroristene utførte flere drap på venstreaktivister som levde i eksil. Blant ofrene for Condor finner vi den tidligere chilenske ambassadøren Orlando Letalier i Washington, tidligere chilensk forsvarssjef Carlos Prats, tidligere Boliviansk president Juan José Torres, de uruguayanske politikerne Hector Gutierrez og Zelmar Michelinei i Argentina, den uruguayanske oberst Ramon Trabal i Frankrike, samt den chilenske opposisjonslederen Bernardo Leighton i Italia. Operasjon Condor var godkjent av CIA og ble utført ved hjelp av flere latinamerikanske narkotikakarteller.


Spenningens strategi

Fascismen har alltid hatt to ansikter. Det mest synlige er stormtroppene i gata som terroriserer meningsmotstandere og sprer frykt blant folk flest. Men disses jobb er kun å bane vei for de "respektable" politikerne som roper på lov og orden og større respekt for autoriteter. Disse respektable fascistene hevder å være hevet over konfliktene i samfunnet og maner til nasjonalt samhold, sjølsagt under deres ledelse. På 60-tallet ble denne strategien mer raffinert, og nå begynte fascistene å infiltrere venstreorienterte bevegelser. Disse provokatørene egga opp til voldelige handlinger og var behjelpelig med å skaffe våpen og sprengstoff. Samtidig utførte fascistiske grupper flere terroraksjoner som så ble tilskrevet de røde. Denne taktikken fikk navnet "spenningens strategi," og skulle bane vei for et fascistisk kupp som ville gjennomføre unntakstilstand for å "gjenopprette ro og orden."

Spenningens strategi ble særlig tatt i bruk i Italia, der flere væpna venstregrupper ble infiltrert av både av fascister og av italienske etterretningsagenter. I desember 1969 eksploderte ei bombe på Fontana-plassen i Milano og drepte 16 personer. Byens anarkister ble utpekt som syndebukker, og anarkisten Giuseppe Pinelli døde under avhør da han "falt" ut av et vindu fra femte etasje av hovedkvarteret til Milano-politiet. En annen anarkist, Pietro Valpreda, satt flere år i fengsel før dommen hans ble omgjort. Senere har det blitt avslørt at bombeattentatet ble gjennomført av høyreekstremister, med hjelp av CIA og italiensk etterretningstjeneste. Etter en åtte års undersøking la dommer Giulio Salvini fram en rapport som viser at bomba på Piazza Fontana ikke var en isolert hendelse. På slutten av 60-tallet så det ut som om det italienske kommunistpartiet kunne bli sluppet inn i regjeringa for første gang. En destabiliserings-kampanje ble derfor satt igang, der fascister utførte terrorhandlinger som så ble tilskrevet venstresida. Samtidig ble det lagt flere planer om statskupp av italienske fascister og deres allierte i politiet og militæret. Et fascistisk kupp ble imidlertid uaktuelt da den politiske situasjonen i landet stabiliserte seg utover 70-tallet.


Agent Oswald

En kjent figur som opererte som en "marxistisk" dobbeltagent var Lee Harvey Oswald, mannen som verden kjenner som J. F. Kennedys morder. Oswald verva seg til marinen som 17-åring og fikk etterhvert jobb på en marinebase i Japan. Her jobba han som radaroperatør og hadde kjennskap til de topphemmelige U-2 spinonflygningene over Sovjet. Samtidig som han hadde denne høye sikkerhetsklareringa, lærte Oswald seg russisk og studerte marxistisk filosofi. I 1959 hoppa så Oswald av til Sovjet, der han fraskrev seg sitt amerikanske statsborgerskap. Etter alt å dømme var Oswald blitt planta der som en amerikansk spion. Russerne så imidlertid ut til å lukte lunta, for Oswald ble plassert i en kjedelig jobb i en lokal radio og TV-fabrikk. Oswald gikk snart lei av det lite glamorøse Sovjetlivet, og i 1962 var han tilbake i USA der han ble mottatt av Spas T. Raiken. Raiken var på denne tida generalsekretær i American Friends of the Anti-Bolshevik Nation, en høyreekstrem organisasjon som senere gikk med i WACL. Oswald beveget seg fra nå av i høyreekstreme kretser i New Orleans og Dallas, men fortsatte likevel med å framstille seg sjøl som kommunist. Bl.a. starta Oswald en lokalavdeling av Fair Play for Cuba Committee. Oswald delte ut Castro-vennlige løpesedler på gata i New Orleans og deltok i en radiodebatt med Carlos Bringuier fra anti-Castro-organisasjonen kuban Revolutionary Council. Oswalds Cuba-komité hadde imidlertid ingen andre medlemmer enn Oswald sjøl, og adressen som ble oppgitt på løpesedlene hans var den samme som for kuban Revolutionary Council. Oswald pro-Castro-kampanje var altså kun et dårlig skjult forsøk på å infiltrere byens venstreside.

I 1967 ble forretningsmannen Clay Shaw fra New Orleans arrestert og anklaga for å ha stått bak mordet på president Kennedy. Shaw, som ble frikjent i en rettssak samme år, hadde forbindelser både til byens organiserte kriminalitet og til det mystiske selskapet Permindex. Hvis det virkelig var fascistene i Permindex som drepte Kennedy, så passer det perfekt inn i strategien deres at skylda ble lagt på den angivelige kommunisten Oswald. Dette gjorde det lett å tro at Kennedy hadde blitt offer for en internasjonal kommunistisk sammensvergelse, noe som bare kunne styrke oppslutninga om ytre høyre. De styrende kreftene i USA foretrakk imidlertid fortsatt politisk stabilitet, og drapet på Kennedy ble derfor framstilt som en einstøings forstyrrede gjerning.

I 1976 vant den moderate demokraten Carter presidentvalget i USA, og mange hadde høge forventninger til en mer human politikk både innen og utenfor landets grenser. Disse forventningene ble i stor grad ikke innfridd, men en viss oppmykning av utenriks- og sikkerhetspolitikken fant sted, og det ble gjort noen halvhjerta forsøk på å rydde opp i CIA. Under Carters administrasjon ble f.eks. flere CIA-støtta eksilkubanske terrorister arrestert og stilt for retten. Ved neste valg tapte imidlertid Carter for antikommunisten Ronald Reagen, og nå skjøt USA's hemmelige krigføring ny fart. Historien om de skitne operasjonene til Reagens private etterretningstjeneste kommer på trykk i Gateavisa en annen gang.