Til nr. 165 Til GA-index
 Velkommen til
VESTBREDDEN

Den andre okkupasjonen i Oslo denne høsten er den mest strukturerte. Her skulle man kjøre en beinhard rusfri og militant linje etter beste kontinentale oppskrift. Alt var taima og tilrettelagt
­ så har den da også overlevd høsten.
Gateavisa tok seg en prat med Tom og Harald fra Hausmannsgate 40 ­ Boligaksjonen 2000.

­ Saken er at det siden 1993 ikke har vært noe organisert påtrykk for å få gjennomslag for boligbygging her i Oslo. Da var boligprisene på et bunn nivå ­ de begynte å stige igjen i '93. Problemet er at det har blitt bygd for lite boliger her i byen de siste tiåra. I mellomtida har befolkningstallet økt veldig. Og nå er det flere folk her enn det er leiligheter til å huse. Det er dette som har skapt det problemet vi kaller Boligkrisa. Tilbudet er mindre enn etterspørselen ­ det er selgers marked, prisene skyter i været. En kunstig
prisutvikling som går utover alle støvelskaft. Samtidig blir noen stående uten tilbud i det hele tatt, de faller helt utenfor.
­ Det som er sprøtt er at mens det ikke bygges nok boliger, så bygges det for mange næringslokaler. Slik at prisene på næringslokaler synker, mens prisene på boliger stiger. Det er så mange næringslokaler at mange av dem står tomme.

Bo på kontor
­ Hvis du bor på kontor, så får du ikke penger fra sossen. De støtter ikke slikt.
­ Likevel er det mange som velger å bo slik, fordi det ikke er andre alternativer. Dersom man har en forholdsvis bra betalt jobb og bor på kontor, så har man råd til betale leia av egen lomme. Dette i motsetning til kommunal leilighet. Ta for eksempel en venninne av meg. En enslig mor som har vært på boligjakt en stund og stått på liste for kommunal bolig på sosialt grunnlag. Når jeg en dag spør henne om hun har fått noe sted å bo, så svarer hun "ja" og begynner å gråte ­ leia er 7 000,- i måneden. Det er hardt for en enslig mor på trygd å betale slik leie og samtidig kunne få ting til å gå rundt ellers. Det sier seg sjæl ­ det lar seg ikke gjøre.
For unge mennesker i Oslo i dag er situasjonen den at man bruker en stor del av lønna si på bo-utgifter. Over halvparten av dem under 35 år bruker mer enn 25% av inntekta si på å bo. Og i ekstreme tilfeller dreier det seg om godt over 50%, helt opp i 70-80%, av det man har av inntekter.
­ Studenter får mindre i studielån og stipend, enn hva det ofte koster å bo.
­ Også må de ta seg jobb ved siden av for å spe på økonomien. Og så har vi et inntektstak. Når du har tjent så og så mye, vil det som er over grensa bli trukket fra på studielånet ditt. Studenter er som oftest dømt til fattigdom ­ hvis de ikke har sponsorer (søkkrike foreldre, red.).
Og alt dette skyldes det enkle faktum at her har det ikke blitt bygget nok boliger. Det sier ganske mye at balansen mellom antall bosteder og antall arbeidsplasser er 100 000 i minus på boligsida. Det er langt flere arbeidsplasser enn det er boplasser her i byen. Dette er noe som vekker bekymring, også på politisk hold. I Oslo har vi et byråd med en maktbase av folk som har veldig store interesser i at situasjonen er som den er ­ fordi de tjener på det. Maksimum profittrate skapes ved å gjøre en vare vanskelig tilgjengelig. Det er enkel markeds-logikk, og det er akkurat dette som skjer.

Greia
­ En dag kom det noen folk fra Trondhjem, der oppe hadde de Svartlamo´n som sentral kampsak akkurat da. Og folk her i byen lurte på hva vi kunne gjøre for å støtte dem i deres kamp for Svartlamo´n. Responsen var at man måtte ta opp kampen for boliger i Oslo. Og det måtte man jo innrømme at det var på tide at noen tok tak i det her også. Når vi så på oss sjæl og våre egne folk fant vi ut at vi var ganske hardt ramma av denne boligkrisa sjæl.
Vi konstituerte Boligaksjonen 98 og satte i gang med å jobbe med saken. I form av å inndrive informasjon og data om problemstillingen og dens omfang, for å kartlegge hvem det er som rammes av dette. Og vi kom da i kontakt med forsker-miljøer, oppsøkende tjeneste, FAFO og By- og Regionsforskning som har jobba med dette her. Etter det vi kan se er det antagelig et femsifra antall folk som lever fra dag til dag, på veldig usikker basis, uten noe eget bostedsforhold. Man bor rundt omkring hos venner og kjente, bor på legd så og si. Og at dette faktisk er en ganske utbredt situasjon. Vi fant et navn for denne gruppen: sofanomader, det er det man faktisk er når man bor rundt på andres sofaer. Flere av oss som jobba i Boligaksjonen hadde faktisk selv status som sofanomader og vi innså at det ikke bare var oss det gjaldt ­ det er tusenvis av folk som lever på denne måten. Vi ble også overrasket over hvor mange folk det er som faktisk okkuperer. Boligaksjonen har vært i kontakt med ganske mange og regner med at det er over 300 folk, så vidt vi kan se, som okkuperer husvære i Oslo. De gjør det "hysj-hysj". Det er gjennomgående at de ikke vil være med i noe organisert opplegg. De vil bare ha et sted å bo og være i fred der. Det er også en veldig stor spennvidde innen denne gruppen, alt fra uteliggere som tar tilhold i kondemnerte kåker til mer oppegående og ressurssterke folk, yrkesaktive og studerende som flytter inn i en helt streit kåk og holder en streit fasade uten å ha kontakt med huseier.
­ Vi syntes det var på tide at noen satte søkelys på denne situasjonen, at noen sto fram for å synliggjøre at det er et kjempeproblem. Det var noe av hovedgrunnen til hele okkupasjonen ­ ikke at de 15-16 som bor der nå skulle få et sted å bo, men å sette fokus på at det er mange som har problemer.
­ Boligaksjonen 98 var jo forgjengeren til det vi holder på med nå. Du kan si det var forarbeidet til det vi gjør. Boligaksjonen 98 rant ut i sanden etterhvert, fordi vi aldri evna å få stabla på beina en effektiv aksjonisme. Det forble mest på orienteringsstadiet, vi kartla terrenget på en måte. Og det forarbeidet har vi dratt nytte av siden.
Vi begynte å ta tak i aktuelle områder. Som for eksempel dette her kvartalet på vestbredden ­ Hausmannsgate, Vestre elvebakke og Brenneriveien ­ hvor det står et par andre gårder til som er i god bygningsmessig stand. Men som i større eller mindre grad har behov for renovering innvendig. Det står der tomt og kunne med enkle grep vært satt i stand. Så vi kjørte på dette ovenfor de politiske miljøene. Og vi fikk brakt det inn på stortings og regjeringsnivå i januar i år.
Daværende arbeids- og administrasjonsminister, Eldbjørg Løwer, gikk inn for at akkurat Hausmannkvartalet-Vestbredden skulle legges ut til boligformål. Men hun overlot til Oslo kommune, i samarbeid med Statsbygg, å skulle ha ansvaret for at det skjedde noe boligutvikling i området. Og Oslo kommune sa nei! De ønska rett og slett ikke å benytte seg av denne muligheten til å utvikle et par hundre leiligheter, selv om de fikk det rett opp i fanget. Det eneste de trengte å gjøre var å rykke inn med istandsetting av bygningsmassen. Det ville ikke kosta fælt mye penger, kommunen hadde hatt råd til det! Men vår erfaring med Oslo byråd er nettopp at de ikke er interessert, de har ikke den fjerneste, ringeste interesse i å skulle sette igang noen storstilt sosial boligbygging. Det passer dem bedre å ha den situasjonen som er ­ siden de tjener så godt på det. Derfor har alle tilbud om en løsning på boligkrisa endt i søpplebøtta til Oslo byråd.
Når Boligaksjonen 98 ikke klarte å komme med et troverdig aksjonsprogram så rant det ut i sanda, og det var etter nederlaget for Hausmannsgate-prosjektet i februar. Men utpå vårparten var vi noen folk som begynte å komme sammen igjen og prate om at vi må dra dette her videre på en måte. Og vi fokuserte da veldig på dette området hvor vi nesten hadde et gjennombrudd. Vi kom til at å gå inn og okkupere det ville skape et nytt innhold, et nytt trøkk bak kravet vårt. Så da gjorde vi det.

Den millitante linja
­ Idealet, det vi hadde satt opp på papiret, var at det skulle være hermetisk lukka. Det skulle ikke være mulig å skyte noe inn der, det skulle ikke være mulig å ta seg inn i kåken uten å gå radikalt til verks. Poenget med dét var selvfølgelig å vinne tid til å få mobilisert støtte utenfra i tilfelle rydning. I det hele tatt, å vinne tid er nøkkelordet for alt vi foretok oss de første par ukene. Det var om å gjøre å vinne oss noen timer til, en dag til, to dager. Og når vi så hadde vunnet oss en uke, og ikke kunne vente noen politiaksjon på en uke ennå, var det en veldig sterk følelse. Så vi slo ut håret.
Det var første utglidning, inntil da hadde vi fungert veldig tett. Folk fulgte hele tiden opp på alle plan og jobba med å kompensere de tekniske og faglige manglene vi hadde, det var veldig sterk selvdisiplin på det. Man brukte oppfinnsomhet og kreativitet og improviserte løsninger. Det var ikke alt som var like holdbart av det som ble improvisert i den tiden, men forsøkene var der og det funka faktisk.

Kleveland-effekten
­ Det var jo etter Åse Klevelands besøk, og oppslagene som kom i avisene, at vi innså at vi hadde vunnet oss en uke. Situasjonen var jo lysere, men det ble jo oppfatta euforisk ­ for å si det sånn. Folk tok jo av.
­ Åse Kleveland lovte ingenting. Hun sa at hun skjønte problemet, men hun sa ikke at hun kunne fikse noe som helst for oss. Men bare det at en såpass sentral politiker var her og spiste frokost, var inne i huset og tørte å stå fram i avisa, var jo en bra ting for oss.
­Det skal sies om Åse Kleveland ­ vi trudde at hu var helt blotta for peiling og kunnskaper om problemet i det hele tatt. Men man skal ikke tru på alt man leser i avisa. Hun var veldig godt skolert i hva problemstillinga gikk ut på. Det eneste vi måtte fortelle henne var hva dette betyr i forhold til livssituasjon ­ stress, påkjenning og slitasje på de folka det gjelder og deres sosiale nettverk. Hun var veldig lydhør for våre erfaringer om hva det å være bostedsløs faktisk innebærer.

Slitet
­ Vi har byttet eller sveiset sprukne og defekte rør, skiftet ødelagte klosettskåler og gjennomhøla varmtvannstanker. Den har nemlig vært utsatt for en viss grad av såkalt "anti-hærverk"-innsats denne gården her. Det er noe enkelte gårdeiere iverksetter i kåker som de av forskjellige grunner ønsker at skal bli stående tomme. Det finnes jo forskjellige grader av dette -­ i siste instans så er det å rett og slett å herpe alle dørene og vinduene, sage ned alle trappene og sette kåken under vann. Da er det garantert at det ikke blir noe hærverk.
Så har vi jo også Thon-metoden, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.
­ Det var masse småting å gjøre ­ som å sette opp rekkverket i trappa, tette hull og skifte knuste vinduer. Strømanlegget var rimelig oppegående, men vannet var helt føkka. Men huset er godt isolert til å være en gammel bygård, bedre enn mange nyoppussa jeg har bodd i.
­ Jeg har bodd på kommunal kontrakt i kåker hvor det har trukket rett gjennom veggene på tre kanter, og dét har jeg betalt husleie for.
­ Å okkupere og slåss med politikere og den greia der er ganske slitsomt. Ikke alle orker det over veldig lang tid. Mens du kanskje slåss for livet, gjør politikerne bare jobben sin ­ med sin faste inntekt kan de hver dag gå hjem til sine ordnede boforhold, mens du fryser ræva av deg i et trekkfullt hus uten vann eller strøm.
Vi satt 15 mann i en meter søppel og delte en halvliter vann...
­ Den slitsomme greia med en husokkupasjon Vi hadde jo planlagt dette her i fire måneder før vi gikk inn, men uansett Vi satte oss delmål hele tiden, men deadline kom og ting var ikke blitt gjort. Den siste uka var ingenting på plass. Noe var det selvsagt, men det var skrikende mangler på alle plan, før vi kunne kalle det en forsvarlig operasjon. Vi hadde den ambisjon at vi skulle være helt på høyde med greia hele veien. Fra dag én, og gjennom hele opplegget skulle vi ha full sjekk. Vi skulle ha rutiner og ansvarsfordelinger og målretta gruppearbeid. Vi skulle ha alle de materialer og all den redskap, all den faglige bistand og de kjøretøyer vi trengte for å ha en dynamisk operasjon. Og den siste uka måtte vi bare innse at vi ikke engang var halvveis til å få dette i mål. Hva skulle vi gjøre da? Skulle vi utsette det? Og så utsatte vi det i tre dager, for å gi oss litt ekstra tid. For å få mest mulig på plass og så bare gjennomføre det ­ uansett. Så fikk det bare gå som det ville. Det var viktigere at vi iallefall gjorde et hælvetes forsøk på å få reist opp den greia her. Fra utsida har det nok sett ganske vellykka ut, men jeg skal love deg at innad har det vært et blodslit. Det har vært en unntakstilstand uten like. Fra det det øyeblikket vi gikk inn der alle regler og reguleringer som hører til under normal tilværelse var opphevet, du kunne bare glemme det.
Vi må også få med at når vi gikk inn der så tetta vi igjen etter oss, barrikaderte oss inne. Og folk begynte å bli tørste, tunga tørka litt ut, litt vanskelig å svelge etterhvert, og hvor var vannet? Vi hadde et par hundre liter vann, men hvor var det blitt av?
­ Den første dagen ­ det var klokka seks om morran og vi brukte 2-3 timer på å smelle igjen alle vinduene og dørene. Så når vi skulle ha en pause så hadde vi ikke noe å drikke. Det var faen ikke en jævla dråpe i hele huset. Det sto i en parkert bil et annet sted. Vi satt 15 mann i en meter søppel og delte en halvliter vann.

Gjennomslaget
­ Akkurat nå som vi har fått beskjeden om at vi får bli her over vinteren er det lite granne dødt her. Folka er slitne og slapper av. Men målsettinga er å fortsette å jobbe beinhardt med dette, pluss å sette igang andre prosjekter. Sette enda mer press på politikere enn det vi hittil har klart.
­ Vi har jo et ønske om å sette i gang flere slike prosjekter. Dette er på en måte modell-operasjonen. Det er det Boligaksjonen 2000s strategi, eller agenda, går ut på. Å få fortgang i å ta offentlig eiendom, tomme næringslokaler og næringsarealer i bruk som boliger. Vi kommer ikke nødvendigvis til å gå fram akkurat sånn som i Hausmannsgate ­ for det er veldig slitsomt. Men om det er nødvendig så må vi gjøre det. Nå mener vi å ha fått et gjennomslag på regjeringsnivå for at i prinsippet skal offentlig bolig og næringsflate som står tomt tas i bruk. Også privateid areal er det snakk om her. Spørsmålet er hvordan det skal gjøres. Og det er der vi også må følge opp, studere situasjonen og komme med innspill og konstruktive forslag til hvordan dette faktisk kan gjennomføres. Det er jo allerede gjort et visst forarbeid i forhold til å skissere et forslag til en planløsning i kvartalet her. Og det vil vi gjerne følge opp videre.
­ Vi har jobba jævlig mye med politikere og hatt mye kontakt med byråkrater, det tror jeg har vært helt nødvendig for å få gjennomslag. Det er ikke å slikke politikerne i ræva. Hvis man skal komme igjennom med noe sånt noe så er man nødt til å gå den byråkratiske veien. Vi kunne ha driti i det, bare barrikadert og venta på en politistorming så mye vi ville, men da hadde vi tapt uansett.
­ Vi måtte mase på politikerne, det måtte vi. Men når vi tok kontakt og la på trøkk, så fikk vi jo respons. Vi ba om et møte med justisministeren for å få en fot innafor i regjeringskollegiet. Han trudde jo, som så mange andre, at vi ville få ham til å forhindre en politiaksjon. Det første han sa var at han ikke ville gi noen garanti mot en politiaksjon ­ kom det til en politiaksjon så var det dét som kom til å skje ­ og ferdig med det. Greit nok det. Greia er at mannen er en litt anderledes politiker og det var det vi tok utgangspunkt i. Han er en av de sjeldne som faktisk har tatt seg et friår fra politikken, for å jobbe med Kirkens bymisjon. Det er ikke akkurat noe man gjør for å fylle egne lommer. Vi valgte ham ut fordi vi regna at det var en fyr vi kunne prate med. En som ville være lydhør og forståelsesfull til problemstillinga og nødvendigheten av å få gjort noe med dette her. Og vi tok heldigvis ikke feil.
Vi fikk en veldig bra effekt av den lille samtalen med Dørum, etter det fikk vi regjeringskollegiet i tale. Enden på visa er at Laila Dåvøy ­ minister for administrasjonsdepartementet, som Statsbygg sorterer under ­ gikk ut og sa at vi måtte få kontrakter, eller at kåken ihvertfall måtte leies ut ­ dersom den faktisk var forsvarlig å bo i. Og det er nå brakt på det rene at den er høyst forsvarlig å bo i.

­ Spørsmålet er vel da utleieprisen.

­ Ja, men den kan jo ikke bli høy.
­ Det gjenstår å se da. Statsbygg var jo innom her for å se på kåken, sammen med brannvesen og elektriker. Da sa han representanten for Statsbygg at "vi må vel snakke om noen kontrakter etterhvert, men det får vi komme tilbake til senere". Det virker ikke som om de har det så jævla travelt.
­ Statsbygg er jo ikke serlig happy for dette her. De er nødt til å gjøre det når deres fagdepartement har pålagt dem det, men har gitt klart uttrykk for at de ikke liker opplegget. Så vi må nok sjæl være pådrivere i prosessen for å få det igjennom
­ Det har vi faen i meg vært hele tida. Det er ingen som har gitt oss noe gratis her.
­ Det er nå engang sånn det er her i samfunnet, det gis ikke ved dørene, du må stå på for saken. Og ihvertfall i forhold til dette her måtte vi gi hele armen og beinet for å få gjennomslag. Dette er en delseier, en suksess for den første operasjonen vår. Det fører til at vi nå kan starte et borettslag for oss som har vært sentrale i denne okkupasjonen. Og borettslaget Vestbredden kommer da til å ta vare på boforholdene i Hausmannsgate 40. Boligaksjonen 2000 må jobbe videre og rekruttere flere aktivister og fagfolk. Og ikke minst jobbe mer direkte i forhold til det som er vår politiske base ­ de som er ramma av boligkrisa, sofa-nomadene og de trangbodde. Det er en veldig sammensatt mengde av folk som er ramma av bolignød, ikke noe man enkelt kan definere som en sosial gruppering. Det er mye forskjellig folk uten noe felles samlingspunkt, og det er det Boligaksjonen 2000 må prøve å være. Alle som er ramma av boligkrisa må kunne forholde seg til at de er ramma av boligkrisa. At folk blir fortalt hva boligkrisa er, og at det ikke bare dreier seg om dem privat, at det faktisk dreier seg om alle venna dine og tusenvis av andre folk her i byen. Og derfra til å kunne forholde seg til en organisasjon som er deres egen, som er et samlingspunkt ­ Boligaksjonen 2000. Det er den greia vi må prøve å etablere.

Folka
­ I begynnelsen når vi gikk inn var alt kollektivt, det var nesten kollektivt å gå på do. Men etterhvert som vi har fått de fleste romma i brukbar stand blir det mindre og mindre av det. Folk greier seg selv og fikser sin egen mat. Det har aldri vært meninga at dette skulle være en kjempefamilie, folk skal ha sitt eget private sted.
­ Det er stort sett unge folk, fra 18-25, det er der hovedtyngden av aktivistene våre befinner seg. Det er i den aldersgruppa det tilsynelatende er lettest å samle oppslutning i form av konkret aktivisme. Stort sett folk på venstresida, allt fra IS-ere til anarkister til RV-ere til apolitiske søplehuer. Det har vært en del konflikter innad, men ikke noe som har dreid seg om politikk.
Det har mere gått på personlige motsetninger. I andre uka så hadde vi en del "dimmiteringer", det var vel flere grunner til dette. I begynnelsen håndhevet vi et ganske strengt rusforbud, det var ikke lov til å være full eller skev når man var på huset. Edru og klar, ikke noe drikking på jobben og ikke noe røyking heller ­ for å si det sånn. Men så fikk vi Åse Kleveland effekten, folk slapp ut av huset for å ta seg en bløyte. Så var det da et par stykker som havna helt på fylla. Og en av dem, når han ble konfrontert med at han hadde kommet hit drita, argumenterte med at nå var jo okkupasjonen legalisert så da trengte vi ikke å være totalister lenger. Da måtte vi bare be ham om å gå, han hadde ikke skjønt tegninga i det hele tatt. Vi hadde bare vunnet noen få dagers tid, fortsatt var en politiaksjon det mest sannsynlige utfallet av hele greia.
Vi hadde flere dimmiteringer i uka som kom, og det var dessverre ikke alle som var velbegrunna og behandla i plenum. Det var iallefall ett tilfelle som skjedde på ganske personlig initiativ, med heller svak begrunnelse. Og sånt blir jo skadelig, ødelegger samholdet innad. Det lå jo i korta at ting ville gå galt på enkelte plan ­ at ikke alt kunne være helt perfekt hele tida. Men i det store og det hele så har det gått forbausende bra.
­ Det har sett rimelig svart ut flere ganger, men det har ordna seg på en eller annen måte hver gang. Det har vel noe med at folk har trodd så jævlig mye på det de har drevet med, at man har tatt seg inn igjen. Saka er viktigere enn egoet.

Støtten
­ Det har stort sett dreid seg om uttalt støtte, det er mange av naboene som har skrevet navnet sitt på støtteoppropet.
­ Og forskjellige utesteder, forretninger og skoler i nærheten har jo vært ensidig positive. De har stilt opp med alt mulig, mat, penger og støtteerklæringer
­ Ja, vi har også fått konkrete bidrag og kunne sikkert fått mye mer ut av det. Dersom vi hadde bearbeida den støtten vi har fra såpass mange folk. Men så skal vi ikke mjælke folk heller. Det er folk fra forskjellige organisasjoner, som f.eks. Jussbuss, Leieboerforeninga, Internasjonale Sosialister og Rød Valgalianse, som har stilt opp veldig konkret for oss. De har gitt oss uvurderlig hjelp og støtte. Spesielt Jussbuss står vi i stor takknemlighet til. De sier at de også har dratt nytte av vår operasjon i forhold til sitt eget arbeidsfelt ­ bo-rett. At det har blitt åpna helt nye muligheter for å jobbe politisk med denna saken etter at vi okkuperte.
­ Vi hadde jo en nabofest den andre uka, hvor vi inviterte til saft, vafler og underholdning. Da kom det en del naboer og var veldig positive. Det er naboer som har kommet på helt personlig initiativ og gitt oss støvsuger, madrasser til feltsenga og putta 20 spenn i kassa. Jeg tror mange naboer sikkert var redde for at vi var en gjeng med narkomane, som kom til å holde døgn-åpen fest. Men de må vel ha finni ut at vi er skikkelige folk som bidrar med noe positivt til området og ikke ødelegger det. Jeg har ikke opplevd at noen naboer har vært negative. Annet enn den episoden da en dresskledd mann gikk forbi og ropte at han håpet at huset brant ned, med oss i.
­Altså han fyren dér, han jobber for Statsbygg han.

Hvordan kan vi identifisere oss
med et samfunn som ikke vil huse oss?