Bystyrets vedtak om å rive Saxegårdsgate 11 ­ til fordel for de ynkelige ruinene av Clemenskirka ­ vitnet om en total forakt for lokaldemokratiet. Mens gjennomføringa av dette rivningsvedtaket klart illustrerer folkets absolutte avmakt. Sjelden har det så tydelig blitt demonstrert hvem som bestemmer, og at det ikke er oss.
I drøye tre uker var Saxegårdsgates Venner i besittelse av det 4200 m2 store praktbygget fra 1924. I denne perioden jobbet 10-15 mennesker på spreng - med massiv støtte fra såvel Bydelsutvalget som Ali på hjørnet - for å omgjøre bystyrets ufattelige innstilling og skape et kulturhus i gamle Oslo. Men når de folkevalgte nekter å høre på folket, da kommer man til kort. Alikevel kan ikke rivinga av Kanslergården betegnes som et nederlag for okkupantene. Vi mener det er et stort skritt på riktig vei når noen tar initiativet og spytter overmakta i hvitøyet. At folkeviljen nok en gang har blitt overkjørt av den kommunale bulldozer burde bare anspore til ytterligere motstand, det er nå det begynner....

Hvorfor okkupere?
Fordi det er din rett å ha et sted å bo, hvor du kan føle deg trygg og komfortabel bak dine egne vegger. Du er en del av den norske stat og en eller annen kommune i ett eller annet fylke. Det betyr at en del av den kollektive eiendom også tilhører deg. Står det derfor et hus tomt, så er det fordi du ikke har flyttet inn i det ennå.
Fordi det er din plikt*! Enten det er kommunal eller statlig eiendom, så eier vi alle en del av den store kaka. Politikere og embedsmenn forvalter ressursene på våre vegne. Derfor gjelder vår vilje over de folkevalgtes ønsker. DU har makta ­ vi får jo stadig høre at "staten det er DEG". Når så våre representanter vanskjøtter sitt arbeid og lar vår felles eiendom forfalle ­ eller til og med vandaliserer den med viten og vilje ­ da er det vår rett og vår plikt* til å gripe inn.
I Norge har vi noe som kalles for representasjonsstyre. Det betyr, etter sigende, at noen styrer på våre vegne. Og da er det vel ikke annet å vente enn at beslutninger blir tatt på folkets vegne, uten at vi nødvendigvis er helt enige ­ eller for den saks skyld blir spurt. Men når vi sier ettertrykkelig NEI, og vår vilje blir brutalt ignorert ­ da er det noe som lukter sterkt av råttenskap og pur maktfascisme her i det koselige sosialdemokratiet. Som et gufs fra land vi elsker å fordømme. Det hersket intet utalt folkeønske om å rive Saxegårdsgate 11 ­ tvert i mot. Så hvorfor ble den da revet?
Når det offentlige har misskjøttet sitt arbeide, forventer vi selvsagt at de sørger for de nødvendige ressurser for å rette opp de skader deres vanskjøtsel har forårsaket. Men nå har de folkevalgte gått imot folkeviljen og presset sitt syn igjennom med makt. Nå har våre investeringer i det offentlige (skatter og avgifter) finansiert våre representanters forbrytelser mot oss. Og nå har våre uniformerte voktere, de som skal beskytte oss mot overgrep, gått imot oss. Dette ligner sterkt på et kupp og et svik. Kan det virkelig være slik at det ikke er folket som bestemmer? Har demokratiet veket plass for et mindretallstyre, et diktatur?
Da er det på høy tid med en revolusjon og en skikkelig oppvask. Da er det din legitime rett til å bruke vold, om nødvendig, til forsvar mot dem som prøver å nekte oss vår vilje og vår rettmessige del av den kollektive eiendom. Slik myndighetene bruker makt, press og vold for å få det slik de vil ­ slik kan vi bli nødt til å bekjempe ild med ild. Blir vi forhindret fra å få det som er vårt, må vi ta deres. Er det virkelig dette de ønsker?
Dette dreier seg om mer enn en gruppe menneskers rett til å bo. Det er selve folkestyret ­ folkets rett til å bestemme ­ som undergraves når vår vilje gang på gang ignoreres og aktivt motarbeides.
Et sted må grensa gå, og jeg mener den allerede er nådd.

I Saxa
Okkupasjonen av Saxegårdsgate 11 varte i tre hektiske uker. I denne perioden ble det snekret barrikader, arrangert tre familifester m/bespisning og underholdning i varierende grad. Det ble slikket en mengde politiker-romper, fortært enorme mengder grønnsaker, bært uante liter vann, lagt mange luftige og rent ut fantastiske planer.
Selv om vi alle kan bli euforiske til tider, tror jeg ikke at noen faktisk mente at vi ville komme til å "vinne". Jeg tror at innerst inne forsto de aller fleste at vi kjempet for en tapt sak. Det betyr ikke at den ikke var verdt å kjempe. Enten så ville vi oppnå det utrolige ­ bevaring av bygget ­ eller så ville vi tydelig få illustrert den kommunale maktarroganse som råder her i Oslo. En slags skrudd vinn-vinn situasjon. Det kunne iallefall ikke gå verre enn hva man forventet. Og derfor var alle innstilt på å kjempe for bevaringa, til the bitter slutt.

I etterkant vil jeg kalle det vi gjorde, med de forutsetninger vi hadde etter ei ukes spontan forberedelse, med en slik sammensatt gruppe mennesker ­ en relativt suksessrik aksjon. Den største utfordringen i en slik situasjon er nok de sosiale forhold. Å konstant måtte omgås mennesker man ikke nødvendigvis har noe som helst tilfelles med, under de trykkende forhold som det nå engang er å vente på en politistorming. Noe som heldigvis oppveies av å også omgås mennesker man faktisk kan like og følelsen av å være med på et action eventyr ­ en urban opplevelsesferie.

Leve Anarkiet
Aktivistenes gjennomgående anarkistiske holdninger reddet okkupasjonen unna den maktkamp og interne splittelse som gjerne oppstår når en gruppe mennesker forsøker å organisere seg. Alle viktige vedtak ble fattet på allmøtene hver kveld, og neste dag sto alle fritt til å følge opp de vedtak man selv fant formålstjenlige. De som orket å lide seg gjennom timesvis med møtevirksomhet hver kveld fikk en grei tilstands- og progresjonsrapport av de som hadde påtatt seg diverse oppgaver. Og de med egen hjerne snappet opp de baller som ble hengende i luften. Slik fungerte det faktisk greit i to uker, inntil allmøtet spontant avgikk med døden og ting ble mer uoversiktelig. Alikevel fortsatte ting å bli gjort og ingenting brøt sammen i mangel av et sentralt styringsorgan.
Oppgaven med å forføre Kari Pahle var det riktignok ingen som orket å påta seg. Og prosjektet med å vaske sin egen tallerken, bestikk og kopp var det stort sett heller ingen som henga seg til. Noe som ga enkelte av okkupasjonens kvinnlige aktivister lite morro på sene kvelder.
Presse & lobby-gruppa fungerte upåklagelig så lenge valgkampen varte, men etter det gikk forståelig nok noe av lufta ut av ballongen. Selv om enkelte driftige individer stadig gjorde en frisk innsats og klorte på den kommunale port helt til politiet kom stormende.
Til slutt forlot rottene skipet. Gamle anarkister viste sin borgerlige side, og unge nihilister fant at de hadde noe kjært. Tilbake satt en hardere kjerne, fast bestemt på å bli værende vinteren igjennom. Det ble dessverre ikke nødvendig.

Den store planen
Hovedhensikten med okkupasjonen var å forhindre riving av bygget, hvor dårlige oddsen enn var. Etter et par ukers nytteløst politikerfrieri knyttet håpet seg til den nasjonale verneplanen for kulturminner, og at dette gjennom Jernbaneverket kunne føre til at bygget ble midlertidig fredet inntil årsskiftet. I denne perioden skulle vi forsøke å markere oss med en rekke arrangementer og konserter ­ skjøteledninger og aggregater kan utrette mirakler i strømløse okkupasjoner. Dette bringer oss til okkupasjonens sekundære mål ­ å skape et levende kulturhus i gamlebyen, et bydelshus med plass for både profesjonell finkultur og marginale undergrunnsaktører. Saxegårdsgates Venner ønsket en løsning hvor både middelalderparken og kulturhuset fikk plass. Men hvorfor kommunepampene så dette som to uforenlige prosjekter kan vi bare gjette oss til ­ da de ikke interesserte seg for dialog, kun prestisje. Og ingen av de mange som støttet okkupasjonen ­ fra Bydelsutvalg og Gamlebyen Beboerforening, til de lokale kjøpmenn og privatpersoner ­ var i posisjon til å overprøve bystyrets rivningsvedtak. Så innen våre dyktige lobbyister kom innenfor ministerdørene, for å stanse rivingen fra høyeste hold, var tiden ute. Så sent som 13. september kunne Andreas Dreyer, direktør ved Jernbanemuseet, konstatere at kommunen ikke hadde svart på deres henvendelse. Til dette kommenterte direktøren ved Oslo Kommunale Kontorbedrift, nåværende eier av bygget, at han ikke kjente til noe brev fra Jernbaneverket.
Her finnes kun to muligheter. Enten så kverner byråkratiets hjul langt saktere en hva som kan kalles forsvarlig, dersom slike graverende saksbehandlingsfeil kan forekomme uten at det fanges opp av systemet. Eller så ligger det en hund begravet, når en slik viktig henstilling kan forsvinne i det blå.
Uansett så er ikke dette det eneste klare overtramp fra kommunens side. I tillegg til den mangeårige vanskjøtsel av selve bygget, kan nevnes trusler mot vår gode nabo, som forsynte okkupasjonen med vann og strøm, og utkastelsen av Siri og Gunnar fra Saxegårdsgate 17, som takk for deres nitidige engasjement i bevaringskampen. Dagen etter tømmingen av Saxegårdsgate 11 barrikaderte politiet Rådhuset, og hindret fysisk folk i å komme i kontakt med de folkevalgte, i et siste forsøk på å stoppe rivingen. Sett under ett er dette tydelige konturer av et brun-blått pampevelde, som ikke ønsker å stå til ansvar for sine handlinger.

Slutten på moroa
Den siste uka var huset helt uten vann og strøm, og området var tykt av politispanere. De spionerte på oss og vi spionerte på dem og alle viste hva de andre gjorde. Da de kom ble ingen overrasket.
Den siste uka var folk langt mer avslappet enn de to foregående. Regnværet tvang Søndagsarrangementet til å søke tilflukt i garasjen, hvor skjøteledning fra nr. 17 sørget for en lun stemning og vaffellukt rundt de utstilte maleriene. Denne gangen fungerte organiseringen (eller mangelen på denne) upåklagelig, selv om oppmøtet var glissent. Rundt grønnsaksgryta kunne man lett få følelsen av en siste nattverd, hvor alle var Jesus og ventet på romerne.
Og knapt to dager senere kom statslegionærene i hopetall. Det var barrikadert to rom hvor man etter planen skulle løpe og stenge seg inne når pinken banket på døra. Ett i hver av de to øverste etasjene, som igjen var adskilt med hver sin barikadérbare/låsbare ståldør ut mot trappa. Men av ukjente grunner ble kun det ene rommet brukt. Begge rommene led av en svakhet i veggen, noe politiet visste å benytte seg av. Dersom begge rommene var blitt benyttet, ville politiet blitt nødt til å knuse seg vei gjennom to etasjer ­ noe som igjen ville gitt mobiliseringen bedre tid. Ikke at det ville betydd så mye, da nok en svikt i planleggingen førte til at mobiliseringskjeden raskt brøt sammen.
Men likevel, sjelden har en norsk husokkupasjon blitt så kraftig markert, mye takket være media og politiets tallmessig overdimensjonerte muskeloppvisning. Med gravemaskiner, stigebiler, køller & skjold, vår mann på taket med vaiende sjørøverflagg, Skjebnesymfonien rungende over plassen og politivold på TV-skjermen.
Senere på kvelden ble det avholdt en spontan demo foran huset, med godt oppmøte. Det hele foregikk i rolige former og Lillevoldens megafon-apeller ble bare tidvis avbrudt av kinaputtkasting og flaskeknusing.
Nå er praktbygget fullstendig ødelagt og bystyret har fått det som de vil. Noen kirkeruiner finner de neppe under Saxegårdsgate 11, kanskje noen morkne knokler. Rivningen av bygget skal ha blitt beregnet til 7 millioner norske kroner, i tillegg kommer resten av midelalderparken m/vannspeilet ­ en grunn glassfiberpytt ­ anslått til over 20 mill alene. Pluss de vanlige overskridelsene; du kan trygt gange alle prisoverslag med tre. Og hvem aner hvor mange titusener politiaksjonen kostet.
Alt dette for et jævla falskt og intetsigende 1000-års jubileum, det er jo sykt. Var det virkelig verdt prisen? Kjære arbeider, du betaler kalaset. Så skål og vink farvel til demokratiet, for her går skattepengene dine fløyten.