Til nr. 166 Til GA-index

 Oslo 6. mai:
1500 i marsj for fri hasj!

Hundretusener gikk i tog verden over for legalisering av cannabis, og selv i lille Oslo møtte 1500 demonstanter opp for å kreve sin rett til å røyke i fred. Dette er mange til Norge å være, og demoen har vokst med 500% siden fjorårets særdeles vellykkede arrangement!

Av Are Krishna

Da klokka nærmet seg tre på ettermiddagen hadde menneskemengden på sjøsiden av Rådhuset blitt ganske stor. Da arrangementet begynte å ta form ble det klart at de fleste var en del av demoen, og ikke bare tilfeldige tilskuere. Strålende sol skinte fra en skyfri himmel, og det var sommer og smil i alles ansikter. Det var rikelig med uniformert politi spredt rundt på området, godt synlige selvom de fleste forholdt seg passive. Vi la også merke til noe som så ut som et overdoseteam, selvom eneste måten å dø av cannabis på er å få et stort kvanta i hodet. Eller hadde politiet allerede planlagt å slå inn skallene våre, og derfor medbrakt ambulanse?
Sivilsnutene derimot ­ dårlig forkledd i frikerklær ­ var mer aktive. Ved hjelp av en sur og særdeles uoppdragen betjent med narkobikkje, fikk de bura et par demonstranter for hasjrøyking mens talene pågikk. Intens buing og fyord fra forsamlingen, men på en måte ble det akseptert. Det var en del av spillereglene, risikoen ved å delta i demoen.
Det var NORMAL (Norsk Organisasjon for Revurdering av MArijuana Lovgivningen ­ puh!) som var arrangør. Hovedtaler var som i fjor Thomas Hejersted, veltalende som alltid; seriøs og korrekt, men rett på sak. En bra fronter for saka. Til tider var det som det reneste vekkelsesmøte, med jubel og armene i været. "Thank you for Smoking!" Tilhørere fra Grete Waitz-løpet i sitt kjekke joggeutstyr hørte vantro etter.
Så ble det demonstrasjonstog, med rungende slagord fra en fargerik folkemengde med flagg og paroler, omsvermet av videokameraer og fotografer. Igjen de vantro og måpende tilskuerne når toget marsjerte opp byens hovedgate. "Men! Det er da ikke slik de narkoman skal se ut!" Friske, blide og feirende mennesker i vårsola! Overraskelseseffekten var like vellykket i år, og er alltid like morsom.
Politiet hadde bare gitt tillatelse til å toge til Universitetsplassen, men vi fortsatte uanfektet opp i Slottsparken til selve målet: Nisseberget, og politiet var hjelpsomme med å holde bilene på avstand. Så ble det kos og hygge, med smoke-in på Nisseberget. Nok en gang var det gjenerobret, til minne om første generasjons frikere som sleit sine chillumer her for 30 år siden. Nå var det veldig tydelig hvor mange vi var! En søtelig lukt bredte seg, gitarer og sjonglørballer kom fram og alle koste seg i varmen. Men så dreit politiet seg ut.
Plutselig grep to sivilsnuter en tilfeldig unggutt i mengden av røykere, og slepte ham med seg til en ventende politibil. En slik provokasjon ble ikke akseptert. Politiet er tydeligvis dårlig opplært i demokratiets spilleregler. Man kan ikke bare kidnappe en av motstanderens spillere! Vi var meget fornøyd med polititets oppførsel i fjor (kløktig? overrumplet?), men i år var den under enhver kritikk. En spinkel tenåring i håndjern, som om han skulle være en fare for noen?!? Noen titalls demonstranter gled ned mot politibilen, omringet den og krevde gutten sluppet fri. Men det kunne purken naturligvis ikke gjøre; nå hadde de allerede driti seg ut, og da var det ingen vei tilbake: de måtte bevise sin autoritet. Det ble sit-down aksjon foran bilen, og tiden gikk. Hasjrøykere er tålmodige folk. De fleste fulgte sånn halvveis med hva som skjedde der nede, og konsentrerte seg om sol og rus-kos.

En gruppe sivile fra uropatruljen begynte nå veldig synlig å miste grepet om situasjonen, og ble svært aggressive. Likevel foregikk det hele ennå i nogenlunde siviliserte former. Noen dro fram en gitar, og stemningen begynte å bli like god rundt politibilen som ellers i parken. Folk kunne slappe av i trygg forvissning om at enhver snut innen rekkevidde var under oppsikt. Noen med megafon ropte at folk måtte slappe av og røyke reven sin, og la purken stå der å blomstre. Og det var akkurat det folk hadde mest lyst til.
Men etterhvert fikk politiet skrapt sammen noen terror-snut med skjold, hjelmer og andre fetisjer, til å bistå bolerne fra uro-patruljen. De knuffet og trengte seg på (lærer de ikke å stå i kø på Polititskolen?), og folk ble sure å begynte å kaste jord og plastflasker. Skjoldborgen reagerte etter sine primitive instinkter og begynte å slå løs på alt innen rekkevidde. Vold avler vold, og da bilen var i ferd med å bryte seg løs gikk mengden fullstendig bananas. Det singlet i glass og knuste frontruter da asfaltbiter og svære steiner haglet mot den flyktende politistyrken. En del politi og demonstranter fikk skader og blødde. Politiet ble nok overrasket over hvor sinte fredelige hasjrøykere plutselig kunne bli. Det hele endte med at bil og terror-politi ble kjeppjaget ut av Slottsparken, i et regn av steiner og søppel. Ikke før de kom opp til Kunstnernes Hus, fikk de gasset gata rundt seg lenge nok til å rømme inn i bilene sine. En gruppe streikevakter stirret måpende på opptrinnet, det er ikke hver dag man ser ordensmakta flykte hals over hode.
Imidlertid hadde de i sin hastige retrett glemt et par biler inni parken, som nå raskt ble tagget ned og rimelig ramponert av frihetsberusede mennesker. Jeg må innrømme at jeg ble grepet av motstridende følelser. På den ene siden er ikke vold og slagsmål noe kult, og selv skadde politifolk er mennesker ­ skadde mennesker. Og man kan uansett ikke vinne en fysisk kamp mot myndighetene. Eneste mulighet er å vinne fram i opinionen, med lur psykologi. Men på den annen side var det jo rørende å se kjekk norsk ungdom hoppe opp og ned på taket av en politibil, knuse vinduene og sparke ut lykter. Og hvis folk kan få ut sine aggresjoner og overskuddsenergi på en slik måte skal ikke jeg klage.
Etter dette så vi ikke noe særlig mer til politiet, og picknicken gikk sin gang. Etterhvert begynte folk å trekke bort, eller forberede seg til den etterfølgende festen på Custom Rock Bar. NORMALs folk var ikke så veldig begeistret for hvordan det hele hadde utviklet seg, selvom mange av dem nok følte som jeg, og syntes reaksjonene mot politiets framferd var berettiget. Summa summarum var det et meget vellykket arrangement, med stort oppmøte og kul marsj. Så får vi bare håpe at politiet får et crash course i konfliktforebygging før neste år, for da blir vi helt sikkert mange fler!

Media og etterspill