De fleste av oss hadde nok ventet seg en gjentakelse av fjorårets fredelige arrangement, da politiet forholdt seg helt passivt ­ antakelig overrumplet av antall frammøtte. Men slik gikk det jo dessverre ikke. I år var politiet bedre forberedt og tydelig innstilt på å vise sin autoritet. Men nok en gang ble de tatt på senga: en femdobling av antall demonstranter var nok mer enn de hadde regnet med! Purken og bilen deres ble i praksis tatt som gissel av den provoserte folkemengden, og i panikk (og tydelig redsel) gikk de helt berserk med batongene sine. Det endte med blod, gørr og forslåtte mennesker, som rullet over TV-skjermene og preget de streikende avisenes internettutgaver.
Dekningen i media var som ventet, ihvertfall i begynnelsen. Vi så ingen bilder av det bølgende toget på vei opp Karl Johans gate, ingen klipp fra talene eller hasjrøykerne som koste seg i sola. Det det ble fokusert på var naturligvis tumultene på slutten. "Politiet angrepet av 1500 rasende narkomane". Skylda ble som vanlig lagt på demonstrantene, men det ble heller ingen ros til politiet for deres oppførsel. De samme mediene som ellers godtar eller fortier politivold hver gang sinte Blitzere er ute på demo, hadde tydeligvis litt vanskeligere for å svelge at blide og feststemte hippier ble slått til blods.
I internett-avisene er nyhetsproduksjonen ennå mer hektisk og slurvete enn i de trykte versjonene (alle sammen oppga forskjellig antall demonstranter og alder på den arresterte unggutten, f.eks.). Seinere kom det oppdateringer, og nå snudde tonen mer i retning av å spørre hvordan politiet kunne håndtere situasjonen så klossete. Dagen etter måtte visepolitimester Roy Henry Nilsen innrømme at politiaksjonen var mislykket, og at de nok burde handlet anderledes. Da NRK spurte om han mente de bare burde oversett at folk røyka hasj åpenlyst, svarte han at "det gjør vi da hver dag". Og her er vi ved kjernen av spørsmålet. Hasjrøyking er ikke lenger noe en liten gruppe sløve frikere driver mer; det har blitt vanlig overalt (t.o.m. vår framtidige dronning har en fortid i rusmiljøer!). Politiet kan ikke lenger bruke tiden sin på å forfølge alle med en joint i hånda. Og selvom det naturligvis ikke ble poengtert i mediene, kan det jo være at en og annen TV-titter reagerte på at så mange mennesker står åpent fram å sier "jeg røyker hasj", midt i hovedstadens paradegate. Det er nok ennå noen år til folk kan sitte på bryggekanten og nyte jointen i fred, men en politisk markering som årets Marijhuana-marsj kan ikke myndighetene overse i lengden.
De dramatiske bildene fra Oslo ble gjengitt på TV og i aviser flere steder i verden, og var nok svært pinlig for norske myndigheter. Ellers gikk Marihuana-marsjene fredelig for seg de fleste steder (med unntak av New York). Vi har dessverre ikke plass her til å rapportere fra The Millennium Marihuana March internasjonalt, men du kan jo sjekke selv på internett. Et bra sted å begynne er www.angelfire.com/rnb/y/links.htm, eventuelt NORMALs hjemmesider. Hvis ikke cannabis er legalisert innen da sees vi på neste års arrangement, "2001 ­ a Spaced Odyssey".

I våre liberale tider har det blitt moderne, ja nærmest politisk korrekt, å være for legalisering av cannabis. Resurssterk ungdom fyker rundt i trippa hampeklær og roper på "Fri Hasj". Men har de egentlig forstått rekkevidden av uttrykket "Fri Hasj", eller gjenntas det bare som et hult mantra?
Fri hasj betyr ikke bare legal bruk, men også et totalt fravær av lovreguleringer og avgifter. For at planten skal kunne kalles fri må alle selv kunne dyrke og nyttiggjøre seg hampeplanten, uten annenparts innblanding. Dette er et aspekt som fulstendig blir fortiet i den så mye omtalte legaliseringsdebatten.
Det kan kanskje synes formålstjenlig å friste myndighetene med moms, skatter og andre avgifter på hasj, marihuana og hampeprodukter. Men er det egentlig det vi vill, å gi myndighetene nok en intektskilde på bekostning av andres arbeid? Det skrytes mye av hampeplantens gode egenskaper og den uendelige rekke av produkter som kan slippes på markedet og stimulere til økt konsum og forbruk. Men ønsker vi virkelig å slippe markedskreftene løs på nok en plante, på linje med mais og bananer?
Myndighetenes krav på en del av kaka og markedskreftenes hang til stadig økende profitt er så absolutt ikke et godt alternativ til dagens forbudssituasjon. Vi kan risikere en konsesjonsbassert utsalgsregulering, hvor hjemmedyrking straffes på linje med hjemmebrenning. Derfra er ikke veien lang til nederlandsk laboratorie-dyrka pot med veksthormoner fra blå belgiske kuer.