Til nr. 167 Til GA-index
 

Dynastiet Bush

I fjor vant George Walker Bush det amerikanske presidentvalget med smalest mulig margin - en halv million stemmer mindre enn konkurrenten Al Gore. USA's nye president liker å fremstille seg som en jovial og rettskaffen familiemann som skal gjenreise æren i presidentembetet etter åtte år med den moralsk frynsete Bill Clinton. En skal imidlertid ikke grave særlig dypt før en finner adskillige skjeletter gjemt i skapene til familien Bush. Gateavisa har kikka bak Bush-familiens blankpussete fasade, og der fant vi en skremmende fortelling om korrupsjon, maktmisbruk og høyreekstreme forbindelser.


Av Gunnar Mathisen

George W. Bush kan spore slekta si helt tilbake til 14-hundretallets England, og er en fjern slektning av den engelske kongefamilien (han skal f.eks. være femtenmenning med dronning Elizabeth av England). Vår historie begynner imidlertid først med George W's oldefar, George Herbert Walker. Sammen med Averill Harriman, skapte Walker et finansimperium som skulle bli berykta for sine tvilsomme forretningsmetoder. Walker var president i Union Banking Corporation, og han jobba også for W. A. Harriman & Co. i tillegg til å drive sitt eget selskap. Det var Walker som skaffa svigersønnen sin, Prescott Bush, jobb i foretaket. Prescott ble viseformann i Harriman i 1926 og ble også styremedlem i Union Banking fra 1934. Harriman and Co. fusjonerte senere med et annet selskap, og ble kjent som Brown Brothers Harriman.

Mens store deler av næringslivet i USA led under den store depresjonen på 30-tallet, gjorde Harriman, Walker og Bush gode penger på å investere i Tyskland som nå var inne i en oppgangsperiode. Forbindelsene til Tyskland hadde blitt knytta allerede på 20-tallet, og de tre kompanjongene så ingen grunn til å avbryte en god forretning bare fordi Hitlers nazister nå hadde kommet til makta. De hadde heller ingen store problemer med å skaffe villige investorer: Mange innflytelsesrike amerikanske forretningsfolk, som f.eks. Henry Ford, så på Hitler med stor sympati på denne tiden, og hadde ingen betenkeligheter med å investere i landet. Harriman og Walker forsøkte likevel å gjøre investeringene sine på en diskret måte. Da Harriman tok over den nordamerikanske delen av Hamburg-Amerika Line, skjedde f.eks. dette gjennom et datterselskap som igjen var kontrollert av et holdingselskap (Harriman Fiftheen Corporation). Direktørene for dette selskapet var Averill Harriman, Herbert Walker og Prescott Bush. Allerede i 1934 påsto en undersøkelse i den amerikanske kongressen at Hamburg-America Line subsidierte nazistisk propaganda både i Tyskland og USA. Selskapet skal ha blitt brukt som skalkeskjul for det nazi-kontrollerte selskapet I. G. Farben's spionaktiviteter i USA. Union Banking var ellers særlig knytta til den tyske industrigiganten Thyssen, en av de tidlige støttespillerne til Hitler.

Brown Brothers Harriman fikk hjelp til å gjemme unna forretningene sine av en advokat ved navn Allen Dulles. Dulles representerte en lang rekke amerikanske forretningsmenn som hadde investeringer i Nazi-Tyskland. Hans mest kjente klient var den styrtrike Rockefeller-familien som kontrollerte både Standard Oil of New Jersey og Chase Bank. Standard Oil hadde et tett samarbeid med før nevnte I. G. Farben, særlig innen reforedling av olje og produksjon av syntetisk gummi, og de to selskapene eide betydelige eierandeler i hverandre. I. G. Farben ble senere berykta for å ha vært patentholderen for nervegassen som ble brukt til å gasse i hjel jøder i nazistenes konsentrasjonsleire, og for å ha brukt fangene som slavearbeidere i fabrikkene sine. Som medlem av I. G. Farbens styre fant en før krigen ingen annen enn Allen Dulles bror, John Forster Dulles.

Forretningene med Nazi-Tyskland var god butikk, men etter USAs inntreden i krigen fikk de berørte selskapene et stort problem. Det som inntil nå hadde vært lovlig forretningsvirksomhet, ble plutselig et brudd på loven om "handel med fienden," og var på grensen til forræderi. Hvis en på den annen side skulle bryte alle forbindelsen med tyskerne ville millioner av dollar i investeringer gå tapt. Forretningene fortsatte dermed i det stille, på tross av at myndighetene starta en omfattende etterforskning. Chase Banks filial i Paris holdt f.eks. åpent gjennom hele krigen og gjorde gode forretninger med den tyske okkupasjonsmakta. I 1942 beslagla myndighetene alle aksjene i Union Banking Corporation, Harriman Fifteen Corporation, Hamburg-America Line, samt flere av de andre datterselskapene som Harriman, Walker og Bush hadde forsøkt å gjemme seg bak. Prescott Bush sto nå i fare for å bli stilt for retten for å ha hjulpet fienden, og kunne se fram til en lang fengselsstraff. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Istedenfor å gå til rettssak mot de nazivennlige røverbaronene, inngikk den amerikanske regjeringa en avtale med dem. De fikk alle fritt leide mot at de begynte å jobbe for den amerikanske etterretninga. Flere av de involverte, inkludert Prescott Bush og Allen Dulles, hadde vært etterretningsfolk under første verdenskrig og var derfor egna til oppgaven. De skulle nå bruke sine kontakter i Tyskland til å skaffe informasjon om Hitlerregimet. Dessuten skulle de influere sine tyske venner til å styrte Hitler for så å slutte fred med Vesten. På denne måten kunne ikke bare krigen avsluttes tidligere, men Europa ville også bli redda fra Stalins innflytelse. Allen Dulles åpna hemmelige forhandlinger med tyske generaler fra sitt nye hovedkvarter i Sveits, men det forventa opprøret ble aldri noe av. Etter krigen var derimot Dulles med på å rekruttere den tyske generalen Richard Gehlens etterretningsnettverk i Øst-Europa. De nazistiske spionene fikk nå nye jobber i vestlige etterretningsorganisasjoner som ønska å dra nytte av deres spesialkunnskaper i den kalde krigen mot verdenskommunismen. Ved hjelp av både Vatikanet (som hadde nære forbindelser til diverse katolske fascister) og britisk og fransk etterretning, ble en strøm av ettersøkte krigsforbrytere smugla ut av Europa og til sikkerhet i Sør-Amerika. Mange havna etterhvert også i Australia, Canada og USA. Allen Dulles ble senere sjef for CIA, mens broren John Foster ble amerikansk utenriksminister under president Eisenhover.

Også de andre involverte gjorde strålende karrierer. Herbert Walker tjenestegjorde under krigen i det allierte hovedkvarteret i London, den han ble rådgiver i "psykologisk krigføring." Da han døde i 1953, publiserte The New York Times en nekrolog som priste Walker for sine sportsprestasjoner innen golf og ridning. Averill Harriman ble ambassadør til Sovjetunionen og Storbritannia, guvernør av staten New York, han satt i den føderale regjeringa og forsøkte to ganger å bli valgt til president. Nelson Rockefeller tjenestegjorde som etterretningsoffiser i Sør-Amerika, og ble senere både guvernør av New York og visepresident under Gerald Ford. Prescott Bush ble valgt inn i det amerikanske Senatet, der han satt fram til 1964.


Skaller og bein

Prescott Bush og George sr. og jr. fikk alle sin college-utdanning på det prestisjefylte Yale. Alle tre var også medlemmer av den eksklusive og hemmelighetsfulle studentklubben Skull and Bones Society. Skull and Bones er en slags frimurerlosje for privilegerte studenter, og klubbens medlemmer må gjennomføre diverse hemmelige ritualer, avlegge høytidelige taushetsløfter, etc. Klubben disponerer et stort lager av hodeskaller av berømte personer til bruk i sine ritualer. Prescott Bush skal ha vært med på å stjele hodeskallen til den legendariske apachehøvdingen Geronimo, for å innlemme denne i samlinga. Skull and Bones er forøvrig inspirasjonskilden til fjorårets filmhit Skulls som noen av Gateavisas lesere kanskje har sett.

Skull and Bones' okkulte ritualer ble arrangert hver torsdag og søndag gjennom hele semesteret. Opptaksritualet skal bl.a. ha bestått i å bli senka naken ned i en likkiste for så å bli tildekka av søle. Et annet pikant rituale skal ha vært at medlemmene måtte beskrive en av sine seksuelle opplevelser i detalj. Slike delte hemmeligheter bidro til å skape en intimitet og loyalitetsfølelse medlemmene imellom som ikke endte ved slutten av skoleåret. Når en trengte en vennetjeneste senere i livet var det derfor lett å vende seg til en av sine losjebrødre. Mange tidligere medlemmer av denne eksklusive klubben har gjort karriere innen USA's hemmelige tjenester, mens andre har gjort det stort innen det private næringslivet. Klubben var forbeholdt medlemmer av den ariske rase inntil George Bush Sr. i 1948 var med på å åpne opp for svarte og jøder. Yale hadde et slags kvotesystem for hvor mange jøder de slapp inn hvert år, og i årsrapporten fra opptakskomiteen i 1945 kan en f.eks. lese at "andelen av jøder ... har øket noe og er fremdeles høyere enn ønskelig." Kvinner var forøvrig ikke velkommen på Yale før i 1969, året etter at George Bush jr. tok sin avsluttende eksamen.
Da George Bush Sr. gikk inn for å åpne Skull and Bones for minoriteter skal motivasjonen hans i hvert fall delvis ha vært avsky over farens og bestefarens forretninger med Hitler-Tyskland. Da denne skandalen brøt ut, gjorde George Bush sitt for å redde familiens ære ved å utsette utdanninga si, og istedet melde seg frivillig til krigsinnsats. Han ble flyger og gjennomførte en rekke vellykkede bombetokt, før han ble skutt ned over Stillehavet og kom hjem som en krigshelt. Da han var ferdig utdanna, kunne han ha fått en feit jobb i farens firma, men han foretrakk å begynne fra bunnen av. Han flytta derfor til Texas, fast bestemt på å gjøre karriere i den fremvoksende oljeindustrien.


Viva Zapata!

George Bush sr. begynte å jobbe for Dresser Industries, som var leda av en nær venn av Bush-familien. De neste par åra gjorde han diverse salgs- og funksjonærjobber, før han i 1950 starta sitt eget selskap sammen med naboen John Overby. Startkapitalen fikk han fra familie og venner på østkysten. Tre år senere slo Bush og Overby seg sammen med brødrene Liedke, som var sønner av en av toppfolka i Gulf Oil. Deres nye selskap fikk navnet Zapata Oil, inspirert av filmen Viva Zapata!, der Marlon Brando spilte den Mexikanske revolusjonshelten Emiliano Zapata. Bush skal ha likt navnet pga. assosiasjonen det gav til på den ene side revolusjonsromantikk og på den annen lovløshet og bandittvirksomhet.

Zapata Oil gjorde det relativt bra, og flytta etterhvert mye av virksomheten til sør for den mexikanske grensa. Det er i denne perioden at mange mener George Bush begynte sin karriere for CIA. Zapata Oil skal ha fungert som et skalkeskjul for forskjellige CIA-operasjoner, og skal blant annet ha vært med på å skaffe forsyninger til det mislykka invasjonsforsøket i Grisebukta på Kuba i 1961. Senere har det også kommet for dagen et FBI-dokument som viser at en viss George Bush fra CIA informerte FBI om det eksilkubanske miljøets reaksjoner etter drapet på J. F. Kennedy. CIA brøt nå sin policy om aldri hverken å bekrefte eller avkrefte at navngitte personer er ansatt i organisasjonen. George H. W. Bush hadde aldri jobba for CIA før han ble organisasjonens sjef i 1975, hevda de, og personen som ble navngitt i nevnte dokument var en viss George William Bush. En reporter fra det venstreorienterte tidsskriftet The Nation oppsporte imidlertid denne navnebroren til Bush som fortalte at han riktignok i en kort periode hadde hatt en underordna stilling innen CIA, men at han aldri hadde snakka med FBI om JFK-saken og at han heller ikke hadde noe kjennskap til det kubanske eksilmiljøet i Florida.


Politikk og skandaler

George Bushs politiske karriere starta i 1966, da han ble valgt inn i den amerikanske kongressen. Etter råd fra sin gode venn Richard Nixon, gav han opp denne plassen i 1970 for istedet å stille til valg til Senatet. Dette var en del av president Nixons plan om å skaffe Republikansk flertall i Senatet, men Bush tapte valget. I 1972 ble han til gjengjeld valgt til formann i det Republikanske partiet. Hans fremste jobb ble å legge lokk på en rekke partiskandaler som ikke tålte dagens lys. Den største av disse var partiets bruk av tidligere fascister som frivillige valgkampmedarbeidere. Disse var de samme fascistene som Allen Dulles hadde hjulpet med å flykte etter krigen. De fascistiske emigrantene var samla i såkalte Heritage Counsils hvis jobb var å sanke stemmer blant mellom- og østeuropeiske immigrantgrupper. Etter Nixons valgseier ble disse gruppene gitt en permanent plass innen det Republikanske partiet gjennom Heritage Groups Council, hvis lederskap i stor grad bestod av tidligere krigsforbrytere. Disse Heritage Groups var aktive så sent som valgkampen til George Bush i 1988. Et par av gammelfascistene ble tvunget til å trekke seg fra denne kampanjen etter oppslag i media, men flere andre fortsatte. Bush på sin side erklærte at kritikken mot disse "ærbare mennene" kun var en politisk motivert bakvaskelseskampanje.

Etter posisjonen som partileder, var Bush en kort periode amerikansk ambassadør til FN, før han i desember 1975 ble utnevnt til sjef for CIA. Igjen var hovedjobben hans å legge lokk på en rekke skandaler som holdt på å nå offentlighetens øre. På midten av 70-tallet ble mange av CIA's skitne operasjoner avslørt og det ble holdt flere høringer i den amerikanske kongressen. Bush's jobb var å gi inntrykk av at en grundig oppvask ble gjort innen organisasjonen, mens virkeligheten var at CIA gjorde sitt ytterste for å holde mest mulig av sine hemmeligheter unna politikernes granskinger. Akkurat som innen det republikanske partiet, var det samarbeidet med fascister og tidligere krigsforbrytere som var den mørkeste hemmeligheten. Samtidig fortsatte virksomheten som før, bare noe mer diskret. Bush var f.eks. med på å rekruttere leiesoldater for den CIA-støtta sida i borgerkrigen i Angola. Disse tok nå i hemmelighet over jobben til CIA-agentene som den amerikanske kongressen hadde beordra hjem, og dermed kunne krigen fortsette som før uten innblanding fra de brysomme politikerne.

I 1976 vant demokraten Carter presidentvalget, og Bush fikk sparken som CIA-sjef. Carter gjorde et halvhjerta forsøk på å rydde opp i landets hemmelige tjenester, og USAs utenrikspolitikk ble noe mindre aggressiv. I 1980 var imidlertid Bush tilbake i maktas korridorer, denne gang som visepresident under Ronald Reagen. Nå ble det igjen fart på USAs hemmelige krig mot alle og enhver som ikke følger landets diktater. Arbeidet ble i stor grad leda av Bush personlig, som fikk ansvar for en ny Gruppe for Spesielle Situasjoner. De to "spesielle situasjonene" som denne hemmelige gruppa i særlig grad tok for seg var borgerkrigen i Nicaragua og gisselkrisa i Libanon. I Libanon hadde flere hundre amerikanske soldater blitt drept av terrorister, og mange amerikanere, inkludert landets ambassadør til Libanon, hadde blitt kidnappa og ble holdt som gisler. Reagen-administrasjonen ønska å starte en tøffere holdning mot terrorister, og planer ble lagt for hvordan en kunne slå tilbake med samme mynt. Et medlem av Bushs indre sirkel, Bill Buckley, ble i 1983 sendt til Beirut som ny sjef for byens CIA-stasjon. Buckley skulle sjekke ut forholdene samt rekruttere en gruppe libanesere som var villige til å bekjempe terroristene. Disse planene falt imidlertid i fisk allerede før de ble iverksatt, da Buckley sjøl ble kidnappa.


Iran-Contras

Gruppa til Bush skifta strategi, og i stedet for å gå til krig mot gisseltakerne, forsøkte de nå å forhandle med dem. Fordi kidnapperne ble antatt å tilhøre Hezbollah-geriljaen som ble kontrollert av Iran, ble det beslutta å forhandle direkte med de iranske myndighetene. Det ble raskt slått en avtale med iranerne, som lovte å bruke innflytelsen sin ovenfor kidnapperne, mot at de fikk kjøpe amerikansk militærutstyr som de sårt trengte til krigen mot Saddam Hussains Irak. En av mellommennene som amerikanerne brukte i denne handelen var den berykta syriske våpen- og narkotikasmugleren Monzer Al-Kassar. Al-Kassar og familien hans drev et internasjonalt forbryterimperium som ble beskytta av deres omfattende etterretningskontakter. Monzars svigerbror var sjef for Syrias hemmelige tjenester, og gjennom den sovjetiske militære etterretningsorganisasjonen GRU fikk han tilgang på store mengder østblokk-produserte våpen som han solgte videre til bl.a. palestinske terroristorganisasjoner. Samtidig solgte Al-Kassar informasjon om andre narkotikasmuglere og terrorister til vestlig etterretning. På denne måten kunne den slu forretningsmannen kvitte seg med brysomme konkurrenter, samtidig som han kjøpte seg beskyttelse for sine egne lugubre affærer. Dette dobbeltspillet gjorde at Al-Kassar kunne reise fritt rundt i Europa, til tross for at han var ettersøkt av Interpol. Al-Kassar ble arrestert flere ganger, men ble alltid sluppet fri på mysteriøst vis. Han var offisielt nekta innreise til Storbritannia på livstid, men kunne likevel delta på en anti-terrorisme-konferanse i London i 1984, der han hadde samtaler med flere av Bushs fortrolige medarbeidere.

Monzer Al-Kassar var også involvert i den andre delen av det som snart skulle bli kjent som Iran-Contras skandalen: Støtten til de høyreorienterte opprørerne i Nicaragua, best kjent som Contras. Den amerikanske kongressen vedtok i 1983 å stoppe den militære støtten til Contras, noe som ikke var akseptabelt for haukene i Reagan-administrasjonen. Det var her oberstløytnant Oliver North kom inn i bildet. Oliver North jobba i det Nasjonale Sikkerhetsrådet og spilte til å begynne med en heller underordna rolle i kabalen til Bush, men han fikk etterhvert mer krevende oppgaver. Norths jobb ble å skaffe penger annensteds og fortsette bevæpninga av Contras uten kongressens viten. Pengene kom både fra ultra-konservative privatpersoner og organisasjoner, og fra Sør-Afrika og andre fremmede regjeringer. Etterhvert som våpenhandelen med Iran ble etablert, ble også overskuddet av denne overført direkte til Contras-operasjonen. Våpnene som Contras ble utstyrt med kom delvis fra Monzer Al-Kassar, men også fra to halvfascistiske nettverk. Det ene av disse var World Anti-Communist League, leda av general John Singlaub; det andre var styrt av en annen tidligere general, Ricard Secord. Våpnene ble smugla til Contras baser i Honduras av et løst nettverk av eksil-cubanere som hadde deltatt i lyssky CIA-operasjoner siden 60-tallet, og som drev en lukrativ narkohandel ved siden av. De samme flyene som frakta våpen til Contras, fylte gjerne flyene opp igjen med kokain på veien hjem. Contras var med på denne handelen fordi deler av overskuddet ble donert til kampen mot Sandinistene, mens CIA sørga for å holde politiet på avstand.

I 1985 lekka endelig nyheten om Iran-Contras skandalen ut til pressen, og det ble forståelig nok et stort rabalder. Den amerikanske kongressen iverksatte høringer, men heldigvis for Bush gravde de ikke for dypt. Oliver North og nasjonal sikkerhetsrådgiver Robert McFarlane ble utpekt som syndebukker for hele operasjonen, mens Bush og Reagan nekta ethvert kjennskap til hva som hadde foregått. De hemmelige operasjonene til Bush hadde vært mislykka fra ende til annen. USA hadde solgt toppmoderne våpen til erkefienden Iran; Bill Buckley hadde blitt drept av kidnapperne; det var like mange gisler i Libanon som når operasjonene begynte; Sandinistene klorte seg fremdeles fast ved makta i Nicaragua; flere store narkotikaringer hadde fått operere i fred, og en ren epidemi av crackmisbruk hadde bredt seg i amerikanske storbyer. På tross av alt dette ble Oliver North av mange amerikanere sett på som en helt og jobber nå som vert for talkshows på kabelTV; Bush ble ny president etter valget i 1988, og Ronald Reagan ble i en meningsmåling nylig kåra til Amerikas beste president gjennom tidene. Forstå det den som kan...


I sin fars fotspor


Det første som slår en når en leser biografien til George Bush jr. er hvor lik den er hans far. Far og sønn har gått på de samme skolene; de tjenestegjorde begge som flyvere i det militære; begge forsøkte å bygge seg opp fra grunnen av som en sjølstendig forretningsmann, men klarte kun dette ved hjelp av familie og forbindelser. Og til slutt har George W. som sin far gjort karriere som politiker og har nå blitt den andre presidenten i USA's historie som er sønn av en tidligere president. Det er imidlertid også store forskjeller mellom far og sønn. Mens George sr. alltid var hardt arbeidene, så gav junior jamt faen i både jobb og studier, og tilbrakte mye av ungdomstida si på fylla. Mens faren var en dekorert krigshelt fra annen verdenskrig, så lurte George W. seg unna Vietnamkrigen ved å tjenestegjøre i nasjonalgarden. Mens George sr. la stor vekt på å stille opp en korrekt fasade utad, så har W gjort seg berykta ved å ringe opp og skjelle ut alle pressefolk som skriver stygt om han. Og til slutt, mens den eldre George ihvertfall tjente penger på oljeeventyret sitt, så gikk selskapene til sønnen rett på ræva, og ble flere ganger redda fra konkursens rand av familiens rike venner.

En profil av George Bush jr. i magasinet Newsweek i 1998 fortalte at "Han studerte ved Yale, men ser ut til å ha tatt eksamen i øldrikking ved Deke House." Deke House var hjemmet til fraternitiet Delta Kappa Epsilon, der den unge George var president. Denne "Delta-gjengen" skal ha vært minst like vill som i den berømte collegefilmen med samme navn, og Bush var med på alle sprellene (de av Gateavisas lesere som gikk glipp av Delta-gjengen da den gikk på norske kinoer på 80-tallet, får stikke ned til den lokale video-sjappa og leie den). Bush ble arrestert flere ganger for pranks som å stjele juledekorasjoner fra en butikk for å pynte opp studenthuset med. Bush måtte også stille opp i den lokale pressa for å forsvare Delta Kappa Epsilons innmeldingsrituale, som bestod i å "brennmerke" nye medlemmer på rompa med en glødende kleshenger. Mens Bush gikk på collage, ble titusenvis av hans jevnaldrende sent til den andre siden av jordkloden for å kjempe i Vietnamkrigen. Flere tusener av disse kom hjem i kiste. Bush hadde imidlertid ikke noe å frykte. Ikke bare fikk han venner av familien til å fikse ham en ettertrakta plass som flyver i nasjonalgarden i Texas, men han ble også utnevnt til offiser uten engang å måtte gå på offisersskole. Etter alt å dømme gjorde Bush en utmerket jobb som flyver, men dette hindra han ikke i å fortsette å feste hardt, og på fredagskvelder på offisersklubben kunne man gjerne se den unge løytnanten danse naken på bardisken, mens han sang i takt med jukeboksen.

I 1972 tok Bush en pause med den ville festingen for å jobbe en periode i et prosjekt for fattig, svart ungdom. Bush skrøt sjøl av dette sosiale engasjementet i sin kampanjebiografi, men den amerikanske forfatteren J. H. Hatfield har en noe annen versjon av denne historien. I sin biografi om Bush hevder Hatfield at han har fått tre bekjente av Bushfamilien til å innrømme at Bush i virkeligheten avtjente samfunnstjeneste etter en dom for kokainbruk, men at han fikk en dommer til å stryke dette av rullebladet hans. Det ble naturlig nok en viss mediaoppmerksomhet rundt dette da boka til Hatfield kom ut, men saken drukna raskt i avsløringen om at forfatteren hadde noen svin på skogen sjøl. Hatfield hadde nemlig holdt skjult at han sjøl hadde sittet flere år i fengsel på grunn av underslag og delaktighet i et mordforsøk. Forlaget som hadde gitt ut Hatfields bok fikk kalde føtter, trakk boka tilbake fra butikkene og brant liksågodt hele opplaget. Boka ble senere gjenopptrykket av et lite radikalt forlag i New York og inneholder mye interessant informasjon om George W. Bush.


Tvilsomme forretninger

På tross av at han hadde mindre enn utmerkede karakterer fra college, kom George W. seg inn på det prestisjefylte Harvard-universitetet, der han tok en mastergrad i økonomi. Etterpå dro han i sin fars fotspor til Texas med målsettinga å skape seg en formue i oljeindustrien. I 1977 starta Bush sitt eget oljeborringsselskap med navnet Arbusto Energy. Arbusto var det spanske ordet for Bush, men senere bytta selskapet navn til Bush Exploration. Bush overtalte familie og venner til å bidra med store summer, men driften gikk heller dårlig. I april 1984 viste regnskap at Bush Exploration hadde samla inn tilsammen $4,7 millioner fra investorer, men kun betalt tilbake 1,5 millioner i utbytte. Selskapet var nær konkurs, men ble redda av en fusjon med Spectrum 7 Energy Corp, som var kontrollert av to Reagen/Bush-supportere fra Cincinatti. Disse var ikke interessert i verdiene i Bush Exploration, men i personen Bush og hans mange gode kontakter. For et ambisiøst oljeselskap var det nemlig gull verdt å ha sønnen til USAs visepresident med i staben. Bush ble det nye selskapets direktør og fikk en lønn på $75.000 i året i tillegg til 1,1 millioner aksjer i Spectrum 7. Framtida så lys ut, men i 1987 raste oljeprisene nedover på verdensmarkedet, og Spektrum 7 fikk store problemer. Igjen måtte forretningsvirksomheta til Bush reddes av andre. Denne gangen var det Harken Energy Corp. fra Dallas som trådte reddende til. Harken tok over Spektrum 7 og dets $3 millioner i gjeld. Bush fikk aksjer i Harken verdt $600.000, samt opsjoner for å kjøpe flere aksjer til 40% under markedsverdi. Han ble dessuten med i Harkens styre og ble ansatt som "investeringskonsulent" med en lønn på $100.000.

Bushfamilien var gode venner med den kjente evangelisten Billy Graham, og på 80-tallet utvikla det seg et spesielt bånd mellom Graham og George W. Bush. Bush ble personlig frelst, og i 1986, på morgenen etter at han hadde feira 40 årsdagen sin, tok han en besluttning som skulle forandre livet hans. Bush våkna opp fyllesjuk og jævlig, og ble stående alene på badet og stirre på speilbildet sitt - en mann med bustete hår, blodskutte øyne, tørka oppkast på haka... Til slutt falt Bush på kne og gråt og bønnfalt Gud om å redde han før han drakk seg i hjæl. Den morgenen sverga Bush at han aldri skulle røre en dråpe alkohol mer; et løfte han påstår å ha holdt til denne dag. Etter dette begynte ting å gå bedre for Bush, og etter å ha jobba for farens suksessfulle presidentvalgkamp i 1988, fikk Bush en enestående forretningssjanse: Bush samla sammen en gruppe investorer som tok over baseballaget Texas Rangers. Bush sjøl investerte kun skarve $600.000, eller 1,8% av kjøpssummen, men i tillegg fikk han 10% for å ha organisert handelen. Bush ble dessuten "Managing General Partner" for virksomheta, noe som innbrakte han en lønn på $200.000 i året. Når en legger dette til de $100.000 i året som han fremdeles fikk som konsulent for Harken Energies så skulle man tro han hadde et komfortabelt liv, men for Bush var dette bare begynnelsen.

På tross av at Harken Energies var et relativt lite selskap og dessuten gikk med tap, så betalte de ut store summer i lønninger og oppsjoner til ledelsen. I januar 1990 var Harken nær konkurs, da selskapet plutselig fikk en fet kontrakt som gav det eksklusive rettigheter til å borre etter olje utenfor den lille øystaten Bahrain i den Persiske Gulf. Det var mange som spekulerte på om denne kontrakten hang sammen med at George W. Bush var sønn av presidenten, og at dette i virkeligheten var en skjult bestikkelse. Ingenting kunne imidlertid bevises, og det viste seg at kontrakten ikke var så lukrativ som en først trodde. Det kreves nemlig store investeringer for å lete etter olje off-shore, og Harken hadde hverken ekspertisen eller den finansielle tyngden som krevdes. Selskapets kvartalsrapport i august 1990 viste at Harken hadde tapt over 20 millioner dollar, og selskapets aksjekurs stupte. Da hadde imidlertid Bush allerede solgt mesteparten av aksjene sine med en $800.000 profitt. Bush ble satt under etterforskning for innside-handel, men saken ble henlagt.

På begynnelsen av 90-tallet bestemte Texas Rangers seg for å bygge en ny stadium, og politikerne i den vesle byen Arlington ble stilt overfor et ultimatium: Enten hjalp de til med å finansiere den nye stadionen, eller så flytta laget til Dallas eller Forth Worth. Politikerne valgte det første, og den nye stadion ble finansiert ved at byen økte den lokale momsen med 0,5 %. Vedtaket ble godkjent i en folkeavstemming med 65% ja-stemmer. Byen fikk noe av pengene tilbake i form av leie og avgifter, Texas Rangers fikk likevel en ny stadion for langt mindre enn hva den kosta å bygge. Som om dette ikke var nok, så eksproprierte byen mye av landet som stadion ble bygget på fordi grunneierne ikke ville selge til den prisen de ble tilbudt.

Bush bestemte seg nå for å utnytte sin posisjon som leder for en av delstatens mest populære sportsklubber til å stille som kandidat til vervet som guvernør av Texas. I valgkampen mot den sittende demokratiske guvernøren Ann Richards, kjørte Bush fram fire populære punkter: mindre makt til politikerne; lokal kontroll over skoler; familieverdier og individuelt ansvar. Richards på sin side fokuserte på Bushs tvilsomme forretningsvirksomheter og forsøkte å male et bilde av en pappagutt som hadde fått karrieren sin servert på et sølvfat. Velgerne reagerte imidlertid negativt på Richards "bakvaskelseskampanje" og Bush vant til slutt med 53,5% av stemmene. Som guvernør overraska han alle med å gjøre seg venner med demokratene som kontrollerte delstatssenatet, og han ble en svært populær guvernør som også appelerte til tradisjonelt demokratiske velgergrupper som kvinner og "latinos," dvs. den betydelige spansk-talende minoriteten. Bush ble gjenvalgt som guvernør i 1998 i et valgskred. Samme år solgte han sin andel av Texas Rangers for 15 millioner dollar. Bush hadde nå oppfylt størstedelen av livsambisjonene sine: han hadde blitt rik, og han var en suksessfull og populær politiker. Det var bare én ting som manglet: å hevne farens valgnederlag mot Bill Clinton og bli USAs neste president. George W. Bush klarte å karre iland også denne seieren, om enn ved hjelp av en rekke tvilsomme omstendigheter rundt stemmegivinga i Florida. Men det er en annen historie...


Kilder:

Bill Weinberg:
George Bush: The Super-Spy Drug-Smuggling President, Shadow Press, New York 1992.

J. H. Hatfield:
Fortunate Son: George Bush and the Making of an American President, Soft Skull Press, New York 2000.

John Lofthus and Mark Aarons:
The Secret War against the Jews: How Western Espionage Betrayed the Jewish People, St. Martins Griffin, New York 1994.