Til nr. 167 Til GA-index

Det kan kanskje være vanskelig å forestille seg her hjemme, men i Italia har kommunister, anarkister, ravere, pønkere, hackere og kunstnere tatt i besittelse enorme forlatte fabrikkbygninger, militære fort, stengte skoler og kirker, og forvandlet disse til kinoer, konsert-scener, pøbber, squats og kunstgallerier. Og slett ingen falleferdige høl; tvertimot er Italias autonome soner blandt landets viktigste kulturelle institusjoner. Den franske avisen Le Monde har sågar karakterisert stedene som "Italias kulturelle juveler".

Italias kulturelle undergrund holder stand

Italias ca. 150 fristeder ligger spredt og til tider bortgjemt over hele landet, og styres etter en grunleggende filosofi: Alt er lov. De er fristeder hvor folk uten myndighetenes innblandelse kan hengi seg til det de selv vil. En sterk kontrast til den overreguleringa som er vanlig ved de fleste norske sosiale samlingsplasser. Enkelte steder er utsmykket med de mest utrolige kunstverk, mens andre sørger for husrom og hjelp til nye immigranter. For mange unge, spesielt i små og mellomstore byer, er de autonome soner det eneste alternativ til overprisa diskotek og strømlinjeforma underholdningstilbud.

"Disse fristedene er ment å være åpne for enhver uttrykksform," sier Andrea Borgioli, en universitetstudent fra Bologna. "Dersom jeg skulle ha utstilling et annet sted måtte jeg hatt masse penger, men i stedet kan jeg gå til et av disse stedene og stille ut gratis, og enhver kan komme dit og utøve hvilken som helst kunstart de måtte ønske." "Innenfor er det lov til å ruse seg, men ikke å selge," sier Borgioli og hevder at "dette ikke er på grunn av politiet eller for husets sikkerhet, men av idealistiske grunner ­ man ønsker ikke at noen skal tjene på å pushe dop og utnytte andre folk." Fristedbevegelsen skal stort sett ha blitt gitt sin form av kommunister, hvilket i Italia er et relativt vidt politisk begrep. Mens Milano har rundt 19 aktive fristeder og Roma nærmere 27, eksisterer det også lignende frisoner i byer som Verona, Bergamo, Arezzo, Alessandria Ravenn og Asti. Bevegelsen ble født i 1975, da en gruppe radikale kommunister tok seg inn i en forfallen bygning i Milano og rensket opp stedet før de utstedte et manifest. Nabolaget manglet både barnehage og førskole, bibliotek, yrkesskole, legesenter og lokaler for møter og konserter. Okkupantene inviterte by-myndighetene og borgerne til stedet som de hadde døpt Leoncavallo. Og etter en stund åpnet de blandt annet et snekkerverksted, en syskole og et teater. Senteret ­ som er Italias mest berømte ­ har blitt tvunget til å stenge og skifte lokale flere ganger. Men i dag er det en gigantisk, grafittidekket bygning som inneholder et konsertlokale, et diskotek, skateboard-rampe, flere barer og et senter som hjelper immigranter. Huset drives i dag etter sigende av hip-hopere. På grunn av sine røtter er fristedene drevet non-profit. Dette betyr at mesteparten av inntektene blir brukt til å betale stedenes marginale utgifter, eller til å hjelpe aktivister som har blitt fengslet. Selv om de som regel blir tolerert, er fristedene teknisk sett illegale. Derfor ligger de ofte i utkantene av de store byene og er ikke alltid like enkle å finne.

I fjor vinter tilbrakte Adam Bregman mange timer både i bil og til fots i et forsøk på å finne noen av disse fristedene. En kveld i Firenze sirklet han rundt i Parco delle Cascine, en stor park som var befolket av brasilianske prostituerte transvestitter, på leting etter "L'Indiano". Men stedet, som skal være ankerpunktet for den lokale techno-house scenen, var ikke å oppdrive.

I Genoa trasket han gjennom halve byen, bare for å oppdage at målet, "Zapata", lå på toppen av et berg og var umulig å nå til fots. Og på en særdeles dårlig kveld i Turin da han endelig nådde "Prinz Eugen", som skal være kjent for å utgi gode bøker, slo okkupantene av lysene og lot som om de ikke var hjemme. På den andre enden av byen, ved "Asilo Occupato", ble han møtte av en fransk bartemann og to hanekammer. Bartemannen fortalte Bregman at han kunne komme tilbake neste dag og kanskje få snakke med noen av folka som bodde der, men at det ikke var særlig sannsynlig at noen gadd å preike med en journalist. Inntrykket er i det hele tatt at squattere i Turin generelt sett ikke digger journalister. Men neste dag satte han seg likevel på en trikk til det kjente anarkistiske fristedet "El Paso", som har holdt til i en villa fra 1800-tallet de siste tolv åra. En smule nervøs for å banke på døra etter sine tidligere erfaringer i Turin, hang han en stund i bakgården sammen med et 20 fot høyt metallmonster, lagd av eksospotter og scooterdeler. Snart dukket det opp en ung kvinne i døråpningen som inviterte Bregman inn. Der møtte han en fyr som kunne en smule engelsk, og ble gitt en rundtur i huset. Interiøret var fantastisk, det fantes en håndlaget peis av metall, en konsertsal og et loft med biljardbord og en infoshop, stappa med anarkistisk propaganda, plater, videoer og pornoblader. Badet ved baren var et mesterverk, det hadde utrolige lamper laget av jernrør og en vask hugget ut i stein. Ute var det en hage med hjemmelaget huske, og foran huset var det dynger med skrapmetall, gamle skilt og 50 massive tredører. I Lucca, en hyggelig Toscansk by bak ruvende middelaldermurer, besøkte Bergman det nylig åpnede "Ex-Safill" som holdt til i en nedlagt aluminiumsfabrikk. Stedet ble drevet av en gruppe unge radikalere som hadde blitt kastet ut av tre andre lokaler i løpet av få måneder. Hovedaktivitetene her besto i seminarer om velkjente emner som Chiapas, Kurdistan, palestinerne, WTO og Mumia Abu-Jamal, i tillegg til å arrangere rave- og reggaekonserter som kunne dra opptil 500 folk.

Lorenzo Costa, en literaturstudent fra landsbygda utenfor Sienna, har brukt mye av de siste årene innenfor fristedbevegelsen i Bologna. "Når vi ønsker å starte et fristed ser vi etter steder som ikke er i bruk, og gjerne er eid av byen," sier han. "De første månedene overnatter vi på stedet, siden man aldri vet om politiet kommer for å hive oss ut." Han forteller om en gang da de okkuperte et gammelt kloster som hadde stått tomt i 12 år. En fyr løp rundt til lokale radiostasjoner og leste opp et skriv som forklarte hvorfor stedet hadde blitt okkupert og inviterte folk til å komme. Etter noen få timer hadde gruppen økt til rundt 200 individer. "Dette var en fin tid da vi var en ekte bevegelse her, men det falt fra hverandre på grunn av problemer med politiet og splittelse mellom forskjellige grupperinger i byen," forteller Costa. Og han fortsetter, "Politiet i Italia viser som regel tilbakeholdenhet når det gjelder okkupanter, men noen ganger kan de komme til å knuse dørene og vrake alt inventar på pur faen." Selv om antallet fristeder stadig vokser holder ting på å forandre seg. Enkelte steder, som for eksempel "Link" i Bologna, har veket fra den opprinnelige målsetning om å ikke ta mer betalt enn absolutt nødvendig. For det første ble fasilitetene stilt til rådighet av byens borgermester, og stedet tar nesten dobbelt så mye i inngangspenger på konserter og raves som andre steder. Selv om Link forsøker å holde kontakt med bevegelsen blir det sett på med stor skepsis av ideologiske puritanere. "Kunstnerisk er det meget interessant," sier Costa, "Link er godt kjent i Europa, og hva musikk og video angår har de gjort det svært bra." Et annet kjent fristed, CPA i Firenze, står i fare for å bli revet til fordel for et kjøpesenter. Den tidligere fabrikkbygningen har vært okkupert de siste 11 årene, og inneholder en stor konsertsal, kino, lydstudio, skate-bane, treningsstudio, basketballbane og et mørkerom. CPA kan komme til å bli erstattet av en Coop filial, en supermarkedkjede startet av det tidligere kommunistpartiet. Pønkerne som driver CPA, og utgir månedsavisa "Communicazione Antagonista", sier de vil motsette seg en utkastelse.


På tross av at de er unike, mottar de italienske fristedene få utenlandske besøkende. De er verdt å oppsøke, om ikke annet enn for å se virkelig demokrati i praksis.

www.informagiovani.it/centsocial.htm
www.pplink.org/csoa.htm