Til nr. 167 Til GA-index
Av Are Krishna

Så ble det Goa igjen. Og hvorfor ikke? Jeg bestemte meg på kort varsel, hadde først skjøvet fra meg muligheten dette året. For oss moderne menn som involverer oss i barna våre, er det ikke så enkelt for 4-åringen at pappa plutselig er bortreist i månedsvis. Særlig ikke etter et nylig samlivsbrudd. Men så hendte det at mor og barn bestemte seg for å besøke svigers i England et par uker. Der har barnet det kult, og savner ikke pappa så mye. Så da kunne jo jeg like godt være i India? Slike ting må aldrende hippier forholde seg til.

Vi ble enige om at det var OK at jeg tok en måned. Hadde ikke giddet å dra ned for kortere tid, selvom det finnes pakketurer. Det tar tid å venne seg til å være i en ny virkelighet, gi slipp på Vesten og alle dens spenninger og stress. Og å venne seg til skiftet fra kuldegrader i Norge til over 30° i Goa.

Så avgårde til Singh Travels. Joda, kunne få en billig billett med Aeroflot. 5000 spenn til Bombay, med åpen retur innen seks måneder. Det har faktisk blitt en del billigere med åra, særlig tatt inflasjonen med i betraktning. Og tidligere fløy Aeroflot bare til Delhi, som er langt unna Goa. Men som vanlig med Aeroflot, får du ikke bekreftet billetten før nær opp til avreise. Nervepirrende, men gamle Singh vet at det alltid ordner seg, med typisk indisk fleksibilitet.

I gang med vaksiner og greier. Som nevnt i forrige Røyk og Reis artikkel finnes det nå en vaksine mot Hepatitt. Den dekker både A- og B-variantene, og heter Twinrix. Du må ha to skudd, og det koster mange hundre kroner, men er en god idé. (Husk at den ikke beskytter mot den mer alvorlige Hepatitt C, men den kan du bare få gjennom sex, sprøyter eller blodoverføringer, så der har du litt mer styring). Tar du et tredje skudd etter at du kommer hjem, er du immun i mange år.

7. januar tar flyet av fra Gardemoen, med retning Moskva. Noen timers venting der, og så avgårde til Bombay. Greit nok, selvom Moskva Airport er trøstesløs. De stakkars russerne har ennå ikke vent seg til å smile eller le, selvom det ikke lenger er forbudt. Servicen ombord er tilfeldig, og maten fæl  et helvete for en veggis.

Vel framme hadde jeg tenkt å ta toget til Goa. Sist jeg var der åpnet en flunkende ny jernbanelinje, direkte til Bombay, og jeg tror det kunne være en kul tur (kultur?). Tidligere gikk jernbanen langs vestkysten av India i en stor bue rundt Goa, som jo ikke var en del av den engelske kolonien dengang skinnene ble lagt. Nå går den tvers igjennom, rett ned langs kysten. Byggingen var jævlig kontroversiell, og det har vært en heftig debatt om prosjektet i årevis. For det første var det miljøproblemene. Hele Goa er gjennomskåret av elver, flere av dem enorme i norsk målestokk. De renner ned fra tropisk regnskog i fjellkjeder lenger inn i landet. Utpå flatlandet breier de seg ut og danner svære tidevannsumper. Det vokser mangrove-skog enkelte steder, og ferskvannsdelfiner i elvene. Hele økosystemet her er avhengig av innsiget av salt tidevann, og en jernbane tvers gjennom alt dette ville forstyrre disse bevegelsene. Som også ville være katastrofalt for fisket både i elvene og i havet utenfor. Jeg tror det ble et slags kompromiss, der mer enn planlagt av linja ble lagt på betongstolper gjennom våtmarkene, istedenfor på jordvoller. Det er jo ikke akkurat vakkert, og mye ble nok likevel ødelagt underveis, selvom en jernbane jo også gir miljøgevinster framfor veitrafikken.

Det andre var det kulturelle. Goa er ikke stort, det bor en drøy million mennesker der i landlige omgivelser. Direkte jernbane til Bombay, med sine 12 millioner innbyggere, ville kunne gi en sverm av turister på helgetur, og man var redd for å bli helt oversvømmet. Fred og ro og tropeparadis kunne da fort bli skylt vekk. Men dette har heldigvis ikke helt skjedd ennå ihvertfall.

Men vel framme i Bombay var vi jo temmelig utslitte, og en eldre bonde fra Hadeland som dro til Goa årlig overtalte meg til å sjekke om det ikke var noe lokalfly ledig. Og joda, 4000 Rupees og 45 minutter seinere var jeg i Goa, istedenfor først en svett og myldrende storby og så ihvertfall overnight med tog. Fristende når man bare har en måned, men slikt gjør reisen dyrere.

En taxi-tur seinere var jeg på min elskede Anjuna-beach, i den samme lille kaféen som har vært mitt stamsted de siste 10 åra. Fremdeles den samme, så noe er da stabilt her i verden. Midt på dagen i verste varmen, 32°C, rett fra Norge via aircondition flyplasser. Sjangler inn under stråtaket, og får etter mye velkomsthilsener noe å drikke. "Og der er du igjen, ja". Folk er liksom ikke så overrasket over at du er der igjen, selvom det er årevis siden sist. De vet at folk alltid kommer tilbake, før eller seinere.

Sladder om politiet og partylivet denne sesongen. Politiet var ekstreme i fjor, i år tar de det rolig. Lite patruljering, og ikke noe av sånne plutselig raid på privathus i nattens mulm og mørke. Folk røyker åpent på kaféene, men holder som alltid litt vakt.

Skaffer et privat rom hos en familie. Dusj, nye klær og så ned på stranden på ettermiddagen. Beklager å si det, men vannet er bare vidunderlig, silkemykt og lunkent, og sola stråler alltid fra en blå himmel. Etterpå en full massasje fra masørene som vandrer rundt på stranda og tilbyr sine tjenester. Det løsner godt opp etter å ha sittet lenge innestengt i små flyseter. Nyter så solnedgangen i sanda ved en beach-kafé, som alltid strålende. Etter et måltid grillet haibiff og noe å røyke, er min første dag i Goa komplett.

Og slik går dagene. Leier en liten moped, det er slitsomt å gå langt når man ikke har vent seg til varmen som nok tok meg en uke. Turer hit og dit; møte folk på forskjellige restauranter, en tur innom postkontoret og butikken, besøk
på nærliggende beacher, osv. Uff, man har så mye å gjøre i den goanske hverdagen. Nå må man jo også innom og sjekke HotMail-kontoen sin, på et av de mange email/surfe-sentrene som har poppet opp. Dette er nytt siden jeg var der for 3 år siden. Det går treigt (5 PC'er delte et 56K modem!), men er billig. Å bruke PC-ene koster bare 1 Rupee minuttet (12 NKr./time), mens en telefonsamtale til Norge koster 50 ganger mer! Du kan også skanne og brenne CD-er. Så cyber-verdenen har inntatt Goa, selvom jeg ikke så noen mobiltelefoner i bruk (heldigvis).

Også banken har blitt digitalisert. Hvis du ville ta ut penger på et VISA eller MasterCard tidligere, måtte du si ifra og så komme tilbake noen timer seinere, mens de prøvde å ringe og sjekke kortet, over svært shaky telefonlinjer. Nå derimot drar de bare kortet gjennom en liten maskin, og så får du authorisation eller det fryktede DECLINED med en gang (ulempen er at den sjekker kontoen din direkte, mens du før kunne ta ut så mye du ville så lenge kortet ikke var svartelistet). Den stakkars lille filialen får nesten ikke gjort annet enn å lempe ut bunker av penger til en endeløs strøm av frikere, de fleste tar ut 10-15-20000 Rupee hver. Dama bak skranken anslo at de ga ut 200 000 Rupee daglig (50 000 NKr)!

Prisene har gått en del opp siden sist. Visse ting på grunn av prisstigningen, andre på grunn av økt etterspørsel. Motorsykler og husvære er eksempel på det siste, og viser at Goa blir stadig mer buzy. Mopeden kosta meg 600 NKr måneden, pluss bensin: den koster 6 NKr/liter i fattige India, så bilister i Norge har ingenting å klage over! Det bittelille huset jeg fant etterhvert betalte jeg ca. 35 Nkr/døgnet for. For det fikk jeg et langt rom delt inn i sovedel, en annen del og innerst dusj med rennende vann. Det blir mer og mer av det, og det er trist: du bruker mer vann, og det er allerede for lite vannressurser til alle menneskene som kommer hit i løpet av en sesong. Husk at i India regner det overhodet ikke mellom oktober og juni, så det vannet du har i bakken må vare til da. Det kjørte allerede kommunale tankbiler rundt og leverte vann, noe som ikke var nødvendig før uti mai for noen år siden.

Dessuten savner jeg det å gå i brønnen etter vann. Du har ikke akkurat for mye annet du må gjøre her som turist, så noen daglige rutiner skaper litt struktur i tilværelsen. Og siden de fleste her jo intenst driver og løser opp virkeligheten med syre og andre psykedelika, er dette nyttig for å holde hodet nogenlunde sammen - forøvrig noe mange ikke lykkes med.

Men viktigere enn selve rommet var det at jeg fikk min egen lille terasse, en porch. Mye av det sosiale livet i Goa utspiller seg på hverandres porcher, over en joint eller ti mens timene går.

Matprisene har steget moderat, men det er stor forskjell på hvor du går, og det har blitt mange flere restauranter med fancy, utenlandske spesialiteter. De fleste nordmenn synes nok det er latterlig billig uansett, men prisnivået her ute på strendene er skyhøyt sammenliknet med resten av Goa (og India). Det ser du bare du tar deg en tur inn til den lille byen Mapsa for shopping, der du kan få en hel indisk middag for 5 NKr.

Også dop har blitt dyrere. Det koster jo nesten ingenting å lage, så her er det igjen etterspørselen som herjer. En tola hasj (ca. 10 gram) koster nå minimum 400 Rs (80 NKr). Handler du i en tilfeldig beach-bar der du får treff, gir dette deg bare middelmådig kvalitet kanskje dårligere enn du er vant til fra Norge. Da må du opp i 6-700 Rs for å få noe ålreit. Blir du kjent med vestlendinger som dealer blir det billigere og bedre hippiånden lever fortsatt, og de senker gjerne fortjenesten overfor "sine egne".

LSD koster fra 200-400 Rs per tripp (40-80 NKr) avhengig av kvalitet og dealeren. Den er laget i Vesten, og importert av andre travellers. Det samme gjelder Ecstacy, men her er kvaliteten mer uberegnelig, akkurat som i Norge. En tablett koster ihvertfall 600 Rs - utsugerpriser, som alltid med det stoffet der.

Men dette var ikke Den Store Rave-ferien for meg, og det var heller ikke planen. Poenget var å slappe helt av, etter opprivende opplevelser i privatlivet. Og å se igjen Goa og alle gærningene der, få bekreftet at det ikke bare er jeg som er anderledes. Samfunnets forestillinger om hva som er normalt siver inn, selvom man har minimal kontakt med mainstream Norge og dets medier. Og selvbildet kan være ganske tynnslitt etter et langtrukkent samlivsbrudd.

Og det synes jeg at jeg lyktes med. Nok en gang var India god medisin og balsam for frynsete vestlige sjeler, et hvilehjem/galehus der pasientene behandler seg selv. Tok et par tripper, men i heimens ro og fred, og beachens blendende glitter. Var innom et par nattlige parties, men det var liksom ikke den musikken eller de helt riktige stedene til at jeg gadd ta noen tripp. Det er jo tross alt ganske slitsomt.

Dreit meg helt ut på E - ta det som en advarsel. Kjøpte fra en tilfeldig dame som gikk rundt og solgte på et party. Tok den noen dager seinere, på det perfekte partystedet: en liten ås med oversikt over Vagator, Goas kanskje mest spektakulære strand. Tenkte det ville være en nyttig "ice breaker". Masse trippa folk, kul musikk og dekor, raketter som eksploderte i den svarte tropenatta. På Goas parties kommer folk i alle aldre, fra tenåringer til pensjonistalder (urhippiene). Det er trist at vi ikke har noe tilsvarende i Norge, der voksne folk kan få seg et skikkelig rave. Her er det bare tenåringer på speed, og det er liksom ikke greia.

Men E'en var en helt for jævlig opplevelse. Klok av erfaring hadde jeg trukket meg litt opp i åsen, i ro og fred, men med utsikt til partyet. Det er aldri spesielt behagelig og komme opp på ecstacy; det kommer brått, og du veit jo aldri hvor sterkt det er. Eller hva det er. Lett å bli svimmel, og så kvalm, så det er kult med en chill-out area i begynnelsen.

Det var MDMA i tabletten, men nok mest av de mindre attraktive variantene av "ecstacy" pluss mye annet skit som bidro med ufyselige forgiftnings-symptomer. Nå huska jeg hvorfor det var 4 år siden sist jeg tok E, og var jævlig glad for at jeg hadde erfaring med avslapnings- og pusteteknikker! Så der lå deres utsendte, skjelvende og svettende på en åskam i India, og kjempet mot panikken og ecstacys kvalmende "hallusinasjoner". Jeg hadde ikke mestra det midt i et party, med musikk, blinkende lys og menneskemengder og det trur jeg mange andre ville hatt problemer med også. De amfetamin-liknende effektene var sterke, jeg var støl i kjevemusklene i flere dager etterpå.

Nei, E er nok ikke min greie (selvom flere mente at trippen ble påvirka av at jeg gikk på ginseng!). Da er det bedre med en god, gammeldags syrebit. En sånn liten trekkpapir-bit kan ikke suge opp i seg nok stoff til forgiftninger, det er nesten bare LSD som i det hele tatt har noen effekt i så små doser ("stryknin i syre" er bare en myte). Så da behøver du ihvertfall ikke å bekymre deg om kroppens fysiske velbefinnende, "bare" det psykiske Og får en mye mer interessant og lærerik opplevelse.

Jeg hadde trodd at én måned i Goa var altfor lite, men det ble helt kult. Tiden er helt anderledes i India; den går mye saktere og varer derfor lenger! Selvom Goa har blitt mer buzy og "utviklet" mer folk, flere hus og kaféer, flere veier med asfalt og mer motorsykler kan det fremdeles anbefales på det varmeste for den seriøse Røyk & Reis-turist. Men sjekk vår store guide i Gateavisa 165 før du drar (eventuelt på våre nettsider, www.gateavisa.no). God tur!

Opplysningsrådet for Psykedelika