Til nr. 167 Til GA-index

Kunst terger øvrigheten

I 1980 tok Lars Vilks hammer og spiker fatt og begynte å bygge, med en vag idé om å skape en møteplass mellom teori og praksis. Langsomt vokste det fram en enorm konstruksjon av drivved og annet treverk, en kaotisk, organisk skulptur som senere fikk navnet Nimis. Byggeplassen han hadde valgt var en rullesteinstrand i Kullarberg Naturreservat i sør-Sverige, og det tok derfor to år før myndighetene oppdaget hva han drev med. De definerte skulpturen som en bygning, og krevde den fjernet umiddelbart. Men Vilks anket avgjørelsen, og dermed startet en årelang uthalingsprosess i rettsvesenet, en katt-og-mus lek med byråkratene som fremdeles utgjør Ladonias ustabile eksistensgrunnlag.

Nimis ble aldri revet, og myndighetenes oppgave ble langt mer komplisert etter at den i 1986 ble solgt til kunstneren Christo fra New York. I løpet av disse årene fortsatte den å vokse, på tross av påsatte branner og annet hærverk, og er nå 150 meter lang og 15 meter høy, 70 tonn treverk. Tusener av nygjerrige strømmet til den ellers øde nasjonalparken og kjempet seg ned uframkommelige skråninger for å se på kunstverket.Som et svar på omgivelsenes fiendtlighet startet Vilks i 1991 et nytt prosjekt, Arx ­ latin for "fort". Denne gang brukte han stein og betong, båret fram med ryggsekk. Som tidligere var han usikker på hva det hele var, før han traff forleggeren David Stansvik som hevdet at Arx er en bok i stein. De 352 sidene utgjør 150 tonn, og ble utgitt på forlaget Nya Doxa i 1993. 50 eksemplarer ble bestilt, men foreløpig er bare 2 1/2 bøker ferdige Også Arx havnet i retten, og endte med at Høyesterett ila Vilks en saftig bot. Denne finansierte han ved å selge sider av boka til enkeltpersoner, med det resultatet at myndighetene nå må forholde seg til over 300 eiere.
Etter 1995 og et utall rettssaker roet det hele seg ned. Uthalingstaktikken hadde gitt resultater. Kommunen var drit lei hele saken, og overlot problemet til grunneieren, Gyllenstiernska Krapperupsstiftelsen. For en stiftelse som støtter kunst og kultur ville det ta seg dårlig ut å begynne å rive ned kunstverk, så de bestemte seg foreløpig for å gjøre ingenting. I juni 1996 erklærte Ladonia seg uavhengig stat, og Nimis og Arx ble dermed nasjonalmonumenter.
I '97 ble Ladonia igjen utsatt for hærverk, og noen dager seinere ble Vilks saksøkt av kommunen, som på ny krevde Nimis og Arx 1 & 2 fjernet. Den tapte saken, fordi retten mente Vilks ikke lenger var ansvarlig, og at saken måtte tas opp med kunstverkenes eiere. Kommunens anke ble avslått, og i 1999 ga de endelig opp. Samme året gikk så Gyllenstiernska Krapperupsstiftelsen til sak mot en ny, mindre struktur, Omfalos. De fikk medhold, men det viktigste var at dommen igjen fastslo at Nimis og Arx skulle få stå, siden de rette eierne ikke var kontaktet.

I øyeblikket er Ladonias eksistens rimelig trygg. Kravet om uavhengighet fra Sverige har naturligvis aldri blitt anerkjent, men det er heller ikke særlig viktig. Poenget med Ladonia er nettopp blandingen av fiksjon og virkelighet. Ladonia er bare 1 km2 stort, og ingen bor der fast; alle borgerne er nomader. Bortsett fra kunstprosjektene eksisterer nasjonen hovedsakelig i internettets virtuelle verden. I tillegg til de fordelene dette gir for å gjøre seg kjent og skape støtte, er det også en satire over stat og makt generelt. Heller ikke den svenske eller norske stat er jo noe konkret, men bare idéer som eksisterer i den grad vi som innbyggere aksepterer dem. Ladonia har også sin egen valuta, oertug, for å vise at penger heller ikke har noen selvstendig verdi, så lenge det ikke finnes noe å kjøpe for dem (du kan riktignok kjøpe ladonske frimerker for dem, men du må levere posten selv...).

Ladonia er et godt eksempel på intelligent motmakt. Den kinesiske filosofen Lao Tze påpekte allerede 500 f.Kr. at man effektivt kan bekjempe en fiende selvom den er sterkere enn en selv, hvis man klarer å definere en slagmark der fienden ikke kan forsvare seg. Byråkrater og rettsvesen må jo følge de reglene de selv har skrevet, mens vi andre ikke er underlagt slike begrensninger. Med uventede og ukonvensjonelle krumspring kan man forskyve virkeligheten og forvirre fienden, og bruke deres overmakt mot dem selv. Det hender ofte i rettssaker at folk blir frifunnet fra åpenbare ulovligheter, fordi politiet eller påtalemyndighetene har begått små formelle feil. Som vi har sett, har Ladonia utnyttet dette til fulle, og oppnådd mer enn de ville gjort med sinte demonstrasjonstog eller lenkegjenger. Dermed blir Ladonia både politikk og kunst.

Alle kan bli borgere av Ladonia,ved å fylle ut et søknadsskjema på hjemmesidene deres. Der finnes også selvangivelsen, men skatt betales med kreative forslag, ikke med penger. Ladonia har egen avis, som kommer ut en gang i måneden ­ på nett. Ta en titt på www.ladonia.net.

Are Hansen