Fristat i Nordsjøen

De klarte det umulige: midt i hjertet av Europa fant de et territorie som ingen andre stater gjorde krav på. De okkuperte stedet og erklærte seg som uavhengig stat. Velkommen til Sealand, verdens minste nasjon og
en hodepine for allverdens kontroll-kåte byråkrater og pengemakt!

Under 2. verdenskrig anla England en rekke "sjø-fort" for å beskytte seg mot luftangrep fra Tyskland. Plattformer av stål og betong ble bygget i havet utenfor østkysten, knapt store nok til å romme luftvernsartilleri og en liten besetning. Etter krigen ble de forlatt, og etterhvert revet. De var alle innenfor britisk territorialfarvann, med ett eneste unntak: Roughs Tower. I krigens hete var det vel ingen som tok slike formaliteter så nøye, men det skulle få store konsekvenser 22 år seinere.

En nasjon blir til
Territorialgrensen var dengang 3 sjømil, og siden Roughs Tower ligger ca. 7 sjømil øst for det engelske fastlandet var det juridisk sett ikke en del av England. Det lå derfor fritt åpent for nybyggere. Den 2. september 1967 gikk den tidligere engelske majoren Paddy Roy Bates i land på plattformen, bosatte seg der med familien og erklærte den besatt. Etter å ha rådført seg med advokater, gjorde han krav på Roughs Tower som sin egen suverene stat og eiendom. Han ga seg selv og kona titlene prins og prinsesse og utropte plattformen til Fyrstedømmet Sealand. Den kongelige familien og noen få andre har bodd på Sealand siden dengang. Et år seinere var den engelske marine blitt klar over situasjonen, og ønsket å rydde opp i den pinlige feilen de hadde begått under krigen, uten å skape oppstyr. Britiske skip nærmet seg Sealand, som svarte med skarpe skudd på denne provokasjonen mot sitt territoralfarvann. Prins Roy var fremdeles engelsk statsborger, og ble derfor anklaget for alvorlige brudd på våpenlovene. Resultatet ble en rettssak i Chelmsfort, Essex med full seier for Prins Roy. Dommeren fastslo at siden Sealand lå utenfor britisk territorie hadde han ingen lovlig makt til å gripe inn. Dette var den første de facto erkjennelsen av Sealand som suveren stat. Etter engelsk lov var ikke Sealand en del av Storbritannia, og siden ingen andre stater gjorde krav på den ble Prins Roys uavhengighetserklæring stående. Etter dette ble Sealands nasjonale motto E Mare Libertas, "frihet gitt av havet". I 1975 fikk Sealand sin grunnlov, og etterhvert kom også andre biter av statsdannelsen på plass: flagg, nasjonalsang, frimerker og valuta. Sealand dollar ble utstedt i sølv- og gullmynter, med en fast kurs lik 1 US$. Pass ble utstedt til den kongelige familie og andre som hadde hjulpet Sealand på vei.

Sealand utkjemper en frigjøringskrig
På høsten 1978 kom en delegasjon av nederlendere til plattformen, for å diskutere forretningsforbindelser på vegne av en tysk forretningsmann. Mens Prins Roy var i England en tur, tok de over Sealand med makt og tok hans sønn som gissel. Men kort tid etter gjenerobret Prins Roy "øya" og tok de fremmede som krigsfanger. Regjeringene i Nederland og Tyskland ba om å få satt dem fri, og prøvde å få England til å hjelpe seg. Men den engelske regjeringen henviste til den tidligere dommen, og gjentok at de ikke gjorde krav på øya. Siden krigen var over, friga Prins Roy alle nederlenderne, slik Geneva-konvensjonen om krig krever. Men tyskeren ble fortsatt holdt fanget, siden han hadde akseptert et Sealandsk pass og dermed var skyldig i forræderi. Tyskland sendte da en diplomat direkte til Sealand for å forhandle om frigivelse, nok en erkjennelse av Sealand som suveren stat. Prins Roy var glad for at ingen liv hadde gått tapt i konflikten, og for å unngå at Sealand fikk et blodig rykte gikk han til slutt med på å frigi fangen.

Utvidelse av territorialfarvannet
Første oktober 1987 utvidet England sitt territorialfarvann fra 3 til 12 nautiske mil. Dagen før erklærte Prins Roy det samme for Sealand, for å sikre fritt leie til åpent hav. Det har aldri kommet i stand noen avtale mellom Sealand og England om de overlappende områdene, men Sealand har ensidig godtatt å innskrenke sine grenser, slik at havområdet mot Englands deles i to. Her har han støtte i internasjonale regler, som ikke tillater besettelse av nytt land ved utvidelse av territorialfarvannet. Britiske myndigheter fortsetter å behandle Sealand som en suveren stat. I 1990 kom det igjen til stridigheter, da et skip kom for nærme øya og det ble avfyrt varselskudd. Mannskapet klaget til de britiske myndighetene, men de nektet å blande seg opp i saken, som også ble slått opp i engelske aviser.

Falske pass
I 1997 begynte forfalskede Sealand pass å dukke opp rundt i verden. Noen av dem ble brukt til å åpne bankkonti i falske navn i flere land. Siden de færreste noen gang har sett et ekte Sealand pass, var de vanskelige å avsløre. Det viste seg at kilden til disse passene var den samme tyskeren som hadde prøvd å invadere øya. Han hadde utropt seg selv til Finansminister, og grunnlagt Sealand Business Foundation. Selv skryter han av at han har solgt over 150 000 falske pass. Mange av disse ble solgt for US$ 1000 til folk som forlot Hong Kong da Kina overtok kolonien. Sealand selv presiserer at pass aldri har vært til salgs, på tross av flere nettsteder som tilbyr slike. Alt i alt er det bare utstedt 300 ekte Sealand pass.

Sealand i dag: frihavn for internett
I dag har Prins Roys enearving, Michael of Sealand, overtatt regjeringsmakten. Etter 30 års bosetting på plattformen har den kongelige familie nå flyttet til England, på grunn av Prins Roys dårlige helse. I fjor inngikk de en leieavtale med firmaet HavenCo Ltd, som fikk eneretten til å bruke Sealands territorie som et trygt og beskyttet datasenter. Bena til Sealand består av enorme, hule betongrør, med 1/2 m tykke vegger. Disse rommer i dag HavenCo's internett-servere, mens toppen av plattformen brukes til generatorer, boliger og landingsplass for helikopter. HavenCo tilbyr total anonymitet. For en vanlig besøkende på nettet er det umulig å se om dataene ligger lagret på Sealand eller et annet sted i verden. HavenCo har selv nedsatt i sine regler at alt er lov, bortsett fra "barnepornografi, reklame i e-post og hacking rettet mot Sealand, HavenCo eller leietagerne". Men de gjør samtidig oppmerksom på at de ikke kommer til å gjøre noe for å sjekke at reglene overholdes. "Vi kan garantere at ingen myndigheter kan beslaglegge dataene eller ransake lokalene. Vi er også sikre mot innbrudd og andre skader. Vi har fullstendig kontroll med hvem som kommer til Sealand, som bare kan nås med båt eller helikopter. Serverne er ideelle for lagring av sensitiv informasjon, som f.eks. kredittkort-numre for firmaer som driver salg over nettet", sier Joan Hastings, talskvinne for HavenCo. De planlegger å leie ut nettplass for to-tre tusen kroner måneden, ved hjelp av bredbåndsforbindelse via satelitt. Forløpig er det bare ideelle organisasjoner som har fått nettplass. Den første av dem var Tibet Online (www.tibet.org) og Tibets eksilregjering. HavenCo gir gratis serverplass til forkjempere for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Er du interessert, kan de kontaktes med email til contact@sealandgov.com

Men dagens stater godtar ingen konkurranse om sine maktmonopoler. Som alltid når de ønsker å øke overvåkingen av sine befolkninger, rettferdiggjør de dette ved å vise til trusselen om "internasjonale terrorister", skattesnytere og kopierings-pirater. Da Sealand ble omtalt i Aftenposten, kom Elisabeth Berge i vårt eget Økokrim drassende med bekymrede argumenter om at det ville "vanskeliggjøre vårt arbeid rettet mot kriminelle". Men hvem som er skurker og hvem som er helter avhenger av øynene som ser. Staten ønsker naturligvis å stemple alle opposisjonelle som kriminelle, slik Kina nettopp gjør med Tibets eksilregjering. Berge håper at slike problembarn vil bli regulert gjennom et internasjonalt regelverk, og bl.a. Europarådet jobber med dette. Men, som hun selv sier, er det også et spørsmål om det er praktisk mulig å kunne stenge uønskede servere ute fra internett. Som vi ser, finnes det for de kreative fremdeles muligheter til å omgå den stadig tettere kontrollen av hva vi skal få se og hva vi skal få vite. Vi ønsker Sealand lykke til med kampen mot verdens statsmakter og overvåkingsbyråkratier!

Are Hansen