Til nr. 168 Til GA-index
 

En annen verden er umulig!

I år har den internasjonale protestbevegelsen Attac blitt lansert med brask og bram i alle de nordiske landene. Alt som kan krype og gå av venstregrupperinger og grasrotorganisasjoner ser ut til å ha hengt seg på bølgen. Attac har vunnet stor oppmerksomhet i media med sin kritikk av nyliberalismen og “markedets diktatur.” Kikker man bak flosklene og tar en titt på Attacs faktiske program, er det imidlertid vanskelig å forstå hva all begeistringen dreier seg om...


Attac ble stiftet i Frankrike i 1998. Navnet står for "Action pour une taxe Tobin d’aide aux citoyens,” som på norsk blir noe sånt som “Aksjon for en Tobin-skatt til borgernes hjelp.” Denne såkalte Tobin-skatten er et forslag om en avgift på valutatransaksjoner, og dette er altså Attacs hovedkrav. Inntektene fra denne skatten, som foreslås på 0,1 eller 0,05% er tenkt å skulle gå til U-landene. I tillegg går Attac inn for å slette all u-landsgjeld, å kjempe mot skatteparadis, og å øke skatten på kapitalinntekter.

Attac markedsfører seg med slagordet om at "en annen verden er mulig." Men hva innebærer en annen verden? Hvis vi med en annen verden mener en verden der det er 0,05 prosent skatt på spekulative valutatransaksjoner, der u-landsgjelden er slettet og skatteparadiser er avskaffet – så er selvsagt dette mulig. Men den samme verdenen består. Sjøl om de groveste ulikhetene blir justert, og finanskapitalens mest spekulative sider begrenset, vil det fortsatt være den samme logikken som ligger til grunn for fordeling av makt og rikdom. Eiendomsretten – den statlige såvel som den private – over menneskehetens livsbetingelser, vil fremdeles innebære de samme ulikhetene, og den samme maktesløsheten for det store flertall.

Opp mot kapitalismens råeste drivkraft, det blinde profittmotivet, setter mange økt statlig styring og engasjement. Det man da feiler å se, er at markedet nettopp er avhengig av en sentralmakt, en dirigent og administrator. Staten, være seg nasjonal eller overnasjonal, er kapitalens gode venn, ikke dens motpart. Å arbeide for en forbedring av våre vilkår på denne planeten, innebærer derfor en antistatlig såvel som en antikapitalistisk dimensjon.

Troen på at det er mulig å arbeide fram et "demokratisk og rettferdig internasjonalt handels- og investeringssystem," glemmer at kapitalismens egen logikk bygger på det store flertalls eiendoms- og maktesløshet. Problemene vi står ovenfor, kan ikke løses innenfor kapitalismens og det representative d e m o k r a t i s rammer. Det rådende samfunnssystem er ute av stand til å skape, uten å samtidig ødelegge. Ønsker vi virkelig en annen verden, må vi realisere den utenfor de eksisterende rammeverk; kvalitativt nye strukturer må bygges opp, uavhengig og på tvers av staten, fagforeningsbyråkratiet, nasjonalstatens grenser og markedets "logikk."

Kapitalismen kan reformeres?

Mange gode krefter har opp gjennom historien bevist at kapitalismen kan reformeres. I tider med stor misnøye og utbredt sosial uro, har alltid mer eller mindre selvutnevnte ledere vært i stand til å søke samarbeid og fornuftige, realistiske løsninger. Et system under press vil alltid søke en vei ut av uføret, og forutsatt at mulighetene er tilstede, vil det gis store innrømmelser.

Om så ikke hadde skjedd, hadde alternativet vært uungåelig: En grunnleggende forandring av samfunnsforholdene. Dette har man fram til nå vært i stand til å unngå. Veldedighetsforeninger oppsto ut fra erkjennelsen av dette, like så gjorde sosialdemokratiet. I mer tilspissede situasjoner har den herskende orden fått hjelp av mer ekstreme politiske bevegelser. F.eks. løste leninismen problemet i Russland i 1917, ved å gi staten en dominerende rolle i det sovjetiske statskapitalistiske prosjekt.

Om ikke annet, har alle disse bevegelsene gitt oss en rik historisk tradisjon å lære av. Det er etterhvert blitt klart at kapitalismen på utmerket vis kan reformeres – ja, det er faktisk dens sterkeste side! Like klart er det dessuten blitt at den ikke kan forandres grunnleggende, uten å samtidig opphøre å være kapitalisme. Stadig flere de siste årene har begynt å stille spørsmål ved det store misforholdet mellom våre behov og ønsker, og den daglige virkeligheten kapitalismen presenterer for oss,Det er derfor naturlig at våre valgte og uvalgte ledere og “representanter” skynder til, og forsikrer oss om deres vilje til dialog.

Men dialog forutsetter likeverdige parter. Og likeverdige parter finnes ikke i dagens samfunn. Kan hende Attac etterhvert, hvis de evner å knytte seg nært nok opp til parlamentarikere, fagforeningsbyråkrater og andre velgjørere (de er allerede på god vei), blir i stand til å føre en såkalt likeverdig dialog innenfor det eksisterende rammeverk (EU, WTO, FN...). Men lenge før den tid, har de opphørt å representere det de nå forsøker å gi et uttrykk for: Alle de som rett og slett er lei.

Attac er allerede før sin fødsel i ferd med å bli identifisert med systemet. Som en blek kopi av det som en gang utgjorde sosialdemokratiet, viderefører Attac troen på at systemet kan forandres innenfra. Svært mange, blant dem store deler av høyresidens velgermasse, har i så måte innsett mer enn hva de velmenende byråkrater (samtidige såvel som framtidige) har forstått. Som mennesker er vi gjort maktesløse, ikke bare av de multinasjonale selskapene og børsmeglerne, men av det politiske etablissement en masse, være seg i partivesen eller i organisasjonslivet. Venstreside eller høyreside, alle forfekter synet at vi trenger noen til å rydde opp for oss. Formyndertanken, og den ansvarlige, moderlige umyndiggjøringen, forsterker og manifesterer den rådende apatien og håpløsheten, som får sitt uttrykk gjennom hjemmesitting eller stemmegivning til høyrepopulister.

I den grad Attac kan utvikle noen virkelige motkrefter, vil det skje på lokalt nivå. Kreftene som kan utløses gjennom lokalt engasjement, som ikke er sentralstyrt men tvert i mot styrt av folks opplevelser av sin egen hverdag, kan legge grunnlaget for virkelige forandringer. Skjer noe slikt, vil det skje på tross av Attac, ikke på grunn av dem.

En bevegelse vil først få sin selvstendige, virkelig farlige form den dagen folk ikke lenger kun kritiserer enkelte sider ved de eksisterende forhold, men helheten som sådan. En slik kritikk av helheten kan ikke begrense seg til ytre, sosiale forhold, den må også rettes mot bevegelsen sjøl, og alle de som gjør krav på å representere den. En bevegelse som sjøl reproduserer de sosiale maktforhold, og som gjør de “vanlige” skillene mellom styrende og styrte til sitt organisasjonsprinsipp, er dømt til å mislykkes – såfremt det virkelig er forandring som står på dens dagsorden.

“Forandring må komme nedenfra” er blitt en meningsløs floskel tømt for innhold, etterhvert som halvpopulistiske grunnplansfrierier er blitt vanlige for nær sagt alle i det (parti)politiske landskapet, være seg høyre- eller venstreside. Etter murens fall har sjøl de gamle, statssosialistiske partiene og organisasjonene begynt å markedsføre seg med “sosialisme nedenfra” og “sosialistisk folkestyre” (uten å bli trodd, selvsagt, og takk for det!). Attac føyer seg inn i rekken, og framstiller seg som en “grasrotbevegelse.” Men ingen tar det som ligger implisitt i flosklene på alvor: At en bevegelse nedenfra, også må styres nedenfra.

Krev det umulige!

Jagland har skjønt det. Persson har skjønt det. Nyrup har skjønt det. Ja, til og med Utenriksdepartementet har skjønt det, og bevilget 80.000 kroner til Attacs stiftelsesmøte i Norge. Når vil vi skjønne det?

• Skjønne at den bevegelsen som de siste årene har satt kapitalismen på dagsorden, og ikke bare dens enkelte, mindre pene aspekter, kan så tvil om hele vår samfunnsordens legitimitet.

• Skjønne at slike bevegelser, ved å aktivisere og engasjere mennesker, kan lære de samme menneskene noe om egne krefter og muligheter, og om styrken maktesløse oppnår ved å opptre samlet.

• Skjønne at den beste måten å unngå slike katastrofale scenarioer på, er å avlede den totale kritikken, og føre den inn i baner der små, gradvise trinn settes i fokus. Der vi “vanlige mennesker” skal tas med på “samråd” med politikere og byråkrater om hvilke justeringer som trengs for å “gradvis gjøre verden bedre” – det vil si, å sikre opprettholdelsen av status quo.

Det som etterhvert er blitt kjent som "anti-globaliseringsbevegelsen," kan på mange måter sies å ha sine røtter i Chiapas, Mexico. I etterkant av zapatistenes oppstand nyttårsaften 1994, dagen den nordamerikanske frihandlesavtalen trådte i kraft, ble det arrangert flere "encuentros" mot den nyliberalistiske offensiven. Nettverkene som oppsto under disse konferansene, ble siden sentrale for hendelser som Euromarsjen mot arbeidsløshet i Amsterdam 1997 og Köln 1999, og blokadene av WTO i Seattle 1999.

Fra starten av har denne bevegelsen båret preg av spesielt én ting: Dens uavhengighet av den tradisjonelle parti- og sekt-venstresidens rigide organisasjonskultur. Fram til det smalt i Seattle, ignorerte de fleste den bevegelsen som vokste fram. Mediene såvel som venstresiden gjenkjente den rett og slett ikke som en bevegelse, enten fordi den stred i mot deres vante forestillinger om ledelse og struktur, eller fordi de avfeide den som anarkistisk. I ettertid er det nettopp bevegelsens anarkistiske preg som har gjort den så kjærkommen for sosiologer og trendvitere, som “den nye generasjonens utenomparlamentariske uttrykksform.” Som om anarkisme og ikke-statlig sosialisme er noe nytt...

Det de alle har til felles, er en manglende forståelse av det som nå skjer (men som kanskje blir avledet av Attac og dess like). Den nye, internasjonale bevegelsen mangler ikke ledere fordi den ikke har innsett behovet for dem, men fordi den har innsett behovet for å ikke ha dem! Om en ny bevegelse skal kunne lykkes i å oppnå noen forandring, må den drives etter direkte-demokratiske prinsipper, og kreve mer enn det som er mulig innen de eksisterende rammer. Tar vi så store ord som “en annen verden” i vår munn, bør vi også diskutere hvordan en annen verden faktisk bør og kan være.

Surrealistisk Arbeideravis