Til nr. 168 Til GA-index
Pionertiden i Securitas
- og hva nybyggerne har gjort med landet
NOSTALGI
Det er vanskelig å beskrive min tid som Securitasvakt i Oslo uten å bli litt nostalgisk. Ikke fordi alt var så mye bedre på den tiden, men fordi den vekterstaten som den gang var en plan hos noen få Securitas-aksjonærer nå er blitt virkelighet. Etter at A/S Securitas kjøpte opp Norsk Vaktselskap i 1969, var det 800 vaktmenn i Norge. I min tid ble de døpt om til vektere, økte i antall til 3500 og utgjør nå en hær på over 10000 personer.

Fremdeles er bransjen i vekst, for det er som med Kampen Mot Narkotika og andre former for "snake oil" og lureri: Virker ikke medisinen ved første forsøk er det bare å øke doseringen. Bivirkningene er det ikke aktuelt å tenke på, for alternativet er En Skjebne Verre Enn Døden.

Hva er det så de gjør, alle sammen? Står det virkelig ti tusen måpende mennesker og ser på at vi andre jobber? Selvfølgelig ikke. Dette utdraget av en mail fra en tagger som heter Erik beskriver situasjonen i år 2001:

DE NYE TROPPENE

  ...Du kjenner kanskje til "concept"? (heretter C.)

  Dette er en undergruppe av securitas*, med 1 formål. Knipe taggere.

C. har utvidede rettigheter som ingen andre statsmakter har, nemlig lov til å provosere fram kriminelle handlinger. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tagget endel, så jeg har sågar støtt på C. flere ganger. De opptrer i grupper på 2-4 og sosialiserer seg med taggerene der hvor de finnes (et godt eks. var quart, inneværende år), for deretter å angi dem til snuten/banke dem opp, alt ettersom. Jeg har ennå til gode å se en politimann som griper inn overfor en C. på 100kilo som denger løs på en 14-åring som veier halvparten.

C. består av bole-gutter/eks-soldater & securitasser med lang erfaring. De ledes av en fyr ved navn Guy Power. De bruker metoder som ikke hører hjemme i et land som kjemper for menneskerettigheter i hele verden!

Er det rart at vi tar med oss balltre når vi skal ut og lage graffiti?

Det er nok også derfor at tagge-miljøet (i oslo, jeg kjenner veldig lite til andre byer) hardner til, fordi miljøet trekker til seg ungdom som tradisjonelt ikke ville begynt å tagge.

Særlig da i forbindelse med "barnehjem"/"ungdomsanstalter" & lignende, er det at mange usikre/skakkjørte ungdommer kommer i kontakt med taggemiljøet og dermed ser en mulighet for å få utløpt sine aggresjoner. Tro meg, det finnes utallige eksempler på dette.

Hilsen Erik

Denne virkeligheten er blitt dokumentert i et program på TV3, hvor Høyres Hallgrim Berg forsvarte den private "ordensmaktens" fingerknusende virksomhet ved å henvise til teorien om at "tagging fører til alvorlig kriminalitet". Denne teorien skal forsvare den brutale tagger-krigen i Oslo for skrekkslagne passasjerer, og for oss som av sikkerhetsmessige årsaker ikke tør å ta trikken. At "Securitas betyr sikkerhet" er altså ikke så opplagt lenger.

Den gangen var vekterbransjen svært defensiv, vi hadde streng beskjed om aldri å risikere håndgemeng. Det vi skulle gjøre var i korte trekk å overvåke, varsle og rapportere. Bruk av fysisk makt var kun lovlig som aller siste utvei, som rent selvforsvar eller for å redde liv. En storvokst mann med hund går stort sett trygt, selv i en relativt stor by som Oslo.

Jeg ville aldri ha turt å gjøre den samme jobben i dag, for de siste årene har sterke refter i samfunnet skapt krigslignende tilstander for å tjene penger. Krigen mot de narkomane og krigen mot graffitikunstnerne er nemlig to sider av samme sak. Disse krigene holdes i live av en ganske liten klikk av krigshissere, til skade for titusener av mennesker. Den uproduktive vekterbransjen omsetter for milliarder, og har store budsjetter å bruke på både åpen reklame, politisk lobbyvirksomhet og altså ulovlige provokasjoner.

Helt fra starten har den norske vekterbransjen vært beskyttet av politiet. Ikke så rart, når man tenker på hvor nyttig vekterbransjen er for politifol og med den klare arbeidsfordelingen som ble innført i starten. Den utfører en masse rutionearbeide som politifolk finner lite inspirerende å jobbe med. Det har aldri vært på tale å opprette et uavhengig tilsynsorgan for vekterbransjen. Den har tradisjonelt laget sine egne lover og regler, og er ellers svært lite åpen for innsyn og kontroll.

Denne artikkelen skal beskrive hvordan det var å være pioner i Securitas den gangen da vekterbransjen var ny og uskyldig i Norge. Jeg håper at det ikke er alt for kjedelig lesning.

Da jeg fikk jobb i Securitas hadde jeg hoppet av gymnaset, og var nylig fylt 18 år. Lønna var slett ikke bra, men jobben tilfredsstilte to krav:

1: Jeg fikk ha med bikkja mi på jobb, og
2: Jeg slapp å ha en masete sjef til stede på arbeidsplassen min.

Overgangen fra gymnaset var smertefri på alle måter. Min første jobb var til fots, som vekter i mobilavdelingen. Jeg fikk rask og effektiv opplæring på et par ruter i Oslo Sentrum, og med nøkler til halve Oslo gikk jeg der nattestid som stor sjef.

Det beste med jobben var arbeidsmiljøet. Nattarbeide tiltrekker seg tradisjonelt avvikere av alle slag, og Securitas var intet unntak.Aldri har jeg møtt så mye snåle folk, med så mange sære ideer. Fordelen med uniform er som kjent at alle ser like ut. Men det er altså utenpå.

På laveste nivå i bedriften, altså blant vekterne, var alle slags politiske syn og legninger representert. Og med det mener jeg absolutt alle, fra det ene ekstreme ytterpunkt til det annet og det tredje. Det var nettopp noe av poenget med jobben: Det spilte ingen rolle hva man gjorde privat, så lenge stemplingsuret kunne dokumentere at de obligatoriske patruljerundene var blitt utført. Men her var det kreativiteten startet:

DOBBELTKJØRING
het det når en vekter meldte forfall, og en annen vekter måtte overta mobilruten. Vikaren fikk et tillegg i timelønna, men Selskapet, som vi kalte det, tok betalt for to vektere. Vekter-bransjen konkurrerer først og fremst på pris, og ikke på kvalitet. Gjennomtrekken var og er enorm, så slik dobbeltkjøring var helt vanlig. Det var for mange den eneste måten å tjene nok penger på. Noe lignende skjedde hvis vekteren måtte steppe inn for en annen, men selv ikke var opplært på ruten.

BOK-KJØRING
Kalte vi det hvis vekteren måtte steppe inn for en annen, men selv ikke var opplært på ruten. Da fikk man utlevert en instruksjonsbok med relevante opplysninger, hva som skulle sjekkes etc. Naturligvis var en slik vakt-tjeneste lite verdifull hvis vakten ikke rakk å utføre de oppgavene som var pålagt ham eller henne, men med liten skrift i kontrakten hadde bedriften sikret seg mot klager fra misfornøyde kunder. Det kunne komme godt med, for slik bok-kjøring forekom rutinemessig.

DOBBEL BOK-KJØRING
Var det best betalte tilbudet fra mobilavdelingen i Securitas. Da fikk man utlevert to sett med kjørebøker og nøkler, og skulle på egen hånd sørge for at det viktigste ble sjekket først. Ingen enkel oppgave å løse, men altså ganske godt betalt. Kundene betalte gjerne for to-tre inspeksjoner i nattens løp, men ved bok-kjøring og dobbeltkjøring fikk han i høyden en.Vi vektere fikk utbetalt både dobbeltkjørings-tillegg og bokkjøringstillegg, så slike vakter var populære. Hva kundene syntes om dette verdiløse vaktholdet fikk jeg aldri vite.

STEMPLINGSURET som vi hadde i beltet veide kilovis, og ble selvfølgelig tyngre utover natten. Vi skulle finne kontrollnøkler som var strategisk plassert rundt omkring i bedriftene og vri dem om i stemplingsuret for å vise at vi hadde vært der. Dette var selvølgelig en invitasjon til de lateste av vekterne, eller de mest overarbeidede, alt etter som. Metoden var enkel: Man røsket løs en kontrollnøkkel, meldte fra om at den var blitt borte (helst neste gang man skulle gå vakt der, for da visste man jo at den er borte uten å måtte dra dit) og sjekket deretter at den bli erstattet med en nøkkel med samme kode. Deretter kunne man dra nøkkelen i uret, og vips! Så har man utført en godt betalt kontrollrunde. En av gutta fikk etter sigende sparken etter at han gang på gang hadde stemplet seg inn og ut av et hus som var brent ned til grunnen.

BYTTERINGENE
Ble startet for å bytte stemplingsnøkler, slik at man kunne ta flest mulig bok-og dobbeltkjøringer. Enkelte vektere kunne gjøre hele jobben hjemmefra. Det var også mulig å dele på byrdene, slik at en våken vekter satt og trakk nøkler for dem som lå og sov.

Også andre varer byttet eier. Med den dårlige lønna vi fikk var det ikke rart at folk forsynte seg av varer underveis på ruten. Noen var heldige, og hadde ruter med mange fjonfe butikker og slikt, mens andre var uheldige og bare fikk industriområder og slikt, med begrensede muligheter for matauk. Men med litt kreativitet og velvilje ordnet det seg som regel. Man kunne bare bytte med en som hadde klesforretninger på ruta, og kjente en som trengte maskindeler.

Statistikken viser at ti tusen nye vektere ikke på noen måte har redusert svinnet i norske butikker. Forklaringen er slående enkel.

FESTLIGHETENE
Det var selvsagt stas å ha luksusbutikker å forsyne seg av, men toppen av lykke var å ha restaurant. Mange skjenkesteder hadde plomberte tanker, telleverk og slikt, men det er ikke vanskelig å lage sitt eget system. Restaurantene, som hadde nattåpent kun for kremen av vektere, var godt besøkt. En av restaurantvertene drev Expressen på Østbanen med kritebok og det hele.

Min artigste vakt var likeve en julaften på Schous Bryggeri. Etter et par år i bransjen var jeg for veteran å regne, og hadde godkjent opplæring på flere vaktobjekter, både mobile ruter og stasjonære objekter, enn noen andre.

En bryggeridirektør hadde gått tom for julebrygg, og for å vende det døve øyet til hans hjelpeløse bilkjøring, og til det faktum at bryggeriet var stengt, fikk jeg lov til å invitere et par kollegaer på ekte juleøl. Jeg hadde hovednøkkel, og forsikret den blide direktør om at jeg selv kunne finne veien til lageret. Det var jo tross alt jobben min, sa jeg. Det var han enig i. Jeg tok et par telefoner til kompisene i mobilavdelingen, og på kort tid var Schous Bryggeri Norges best bevoktede industriarbeidsplass. Ikke alle kom seg ut i tide den påfølgende morgen.

DEN NYE TID
Det er en skam at ansvarsløse vektere av den nye tid oppfører seg som om de privilegier vi tilkjempet oss for en mannsalder siden er en naturlig del av jobben. Voldsbruk og snusk er nå blitt regelen, og ikke unntaket. De militært utseende voldstroppene provoserer folk unødig. De misbruker sin hevdvunne immunitet, og undergraver din egen posisjon og sine egne hemmelige organisasjoner. Denne arrogansen kan slå tilbake på dem selv en dag, hvis Sporveispolitiet og slike pøbelorganisasjoner blir gjenstand for noen som helst form for etterforskning.

Respekt kan nemlig ikke kreves, men må vinnes.

Terje Bolling
www.bolling.no