Til nr. 170 Til GA-index
 

Bokcafé-notater:

Situasjonistisk teori

Vi lever en periode hvor den passive tilværelse - tilværelsen gjennom stedfortredere (f.eks. i TV-mediet) - når hittil uante høyder, og hvor kapitalismen bestreber seg på å trenge stadig dypere inn i vårt følelsesliv, f.eks. gjennom merkevarer: Levis-sjefen skal eksempelvis ha uttalt at han "ikke selger Levis-jeans, men følelsen av å gå med Levis-jeans..." Da er det oppmuntrende at det kommer til syne motkrefter, bl.a. i form av Naomi Kleins No Logo, Adbusters og ulike typer "Culture jamming". Men samtidig er kanskje også tida moden for litt mer kjennskap til den bevegelse som var en av de første som rettet oppmerksomheten mot kapitalismens økende inntrengning i fantasi og følelsesliv, nemlig Situasjonistisk Internasjonale.

Med sitt begrep om fordreining eller unndragelse ("détournement") av kommunikasjonssystemets identitetsskapende elementer foregrep situasjonistene kulturjammerne og adbusterne med over 40 år, og med sitt begrep om "skuespillsamfunnet" rettet de allerede tidlig på 60-tallet oppmerksomheten mot hvordan konsumet av bilder, forestillinger og følelser ikke utgjør et overflatefenomen i kapitalismen, men snarere er den avanserte kapitalismens substans. Som det heter i tese 34 av Guy Debords bok Skuespillsamfunnet: "Skuespillet er kapitalen som har nådd en slik grad av akkumulasjon at den blir bilde." Det følgende vil ikke utgi seg for å være en dyptgripende innføring i situasjonistisk teori, men skal gjennom en gjennomgang bl.a. av ulike situasjonistiske skrifter som er tilgjengelige fra Bokcaféen Jaap og annetsteds fra, forsøke å plassere teorien og bevegelsen i en viss historisk og politisk ramme, og slik åpne for at det norske frihetlige miljøet kan bli i stand til å beskjeftige seg med den.


Bakgrunn

I 1957 holdt tre forholdsvis ukjente avantgardistiske kunstnergrupper en konferanse i en bar i den italienske byen Cosio D'Arroscia. Enden på visa ble at de slo seg sammen til én organisasjon, som ga seg selv navnet Internationale Situationniste, i norskifisert språkdrakt, "Situasjonistisk Internasjonale", heretter forkortet S.I. Året etter begynte et tidsskrift med samme navn å komme ut i Paris - det ville i alt komme 12 nr. av tidsskriftet fram til 1969 - og etter hvert ble det grunnlagt ulike nasjonale eller geografiske "seksjoner" av organisasjonen: tysk, skandinavisk, britisk, etc.

De som er litt bevandret i anti-autoritær eller frihetlig sosialistisk teori etter 2. verdenskrig, eller har satt seg litt inn i inspirasjonskildene til "Mai '68" i Frankrike, vil vite at S. I. hadde stor betydning, men var også svært kontroversielle. (Bl.a. eksisterte det i Frankrike et intenst gjensidig hat mellom S.I. og den tradisjonelle anarkistføderasjonen FAF.) For ganske snart, fra ca. 1960 og utover, ble nemlig situasjonistene mindre interessert i kunsten og endte sågar opp med å betrakte det å utøve kunstvirksomhet som politisk forkastelig: Kunstens virkeliggjørelse, hevdet de, var nemlig kun å finne i dens avskaffelse som spesialisert aktivitet som produserer objekter for passiv betraktning. (Dermed måtte de også ekskludere de av seksjonene som insisterte på fortsatt å drive med slik styggedom, som f.eks. den tyske og den skandinaviske.) I en periode var situasjonistene svært opptatt av urbanisme, byplanlegging, altså måten kapitalismen organiserer folks hverdag på en undertrykkende, passiviserende og fremmedgjørende måte. Beskjeftigelsen med urbanisme danner på mange måter bindeleddet mellom antikunst-perioden og den politisk revolusjonære perioden. For snart knyttet bevegelsen an til arbeiderrådstradisjonen i europeisk sosialisme, og pleiet kontakter med organisasjoner som Socialisme ou Barbarie og teoretikere som Henri Lefébvre (kjent for sine kritiske diskusjoner av dagliglivet under kapitlismen).

Den som etter hvert framsto som den ubestridelige lederskikkelsen i S.I, og som skrev den boka som raskt og unøyaktig kan beskrives som "situasjonistenes bibel", dvs. La société du spectacle, "Skuespillsamfunnet", var franskmannen Guy Debord (1931- 1994). Skuespill-begrepet er ment å skulle oppdatere Marx' begreper om varefetisjisme og fremmedgjøring på en måte som skulle svare til det høyteknologiske konsumsamfunnet, og betegner den sosiale organisering der mesteparten av all opplevelse er blitt utelukkende indirekte, dvs. passiv og formidlet, f. eks. gjennom massemedia.

Da S.I. ble oppløst i 1972 var det bare tre medlemmer igjen, inkludert Debord. Likevel skulle situasjonistisk teori fortsette å bli produserrt av smågrupper og enkeltpersoner, også Debord fortsatte å skrive, og ga bl.a. ut en oppfølger til "Skuespillsamfunnet", Commentaires sur la société du spectacle, i 1988.

Særlig etter at Debord døde i november 1994 skulle produksjonen av sekundærlitteratur om S.I. komme i gang for alvor i Frankrike og Italia, og i England og USA primært innenfor den akademiske sektor (men det kan være nyttig å vite at situasjonistene foraktet universitetsverdenen like mye som kunstverdenen, ikke minst pga. den måten akademiske moteteoretikere i Frankrike raskt blir integrert i skuespillet).


Tidsskriftet

Til og begynne med var det hovedsaklig i tidsskriftet Internationale Situationniste at situasjonistene publiserte og utviklet sine perspektiver på kunst og politikk. Allerede i 1970 ble de samlede nr. av tidsskriftet utgitt i faksimile på forlaget Van Gennep i Amsterdam, seinere faksimileutgaver har kommet på ulike franske forlag.

Den første større engelskspråklige samlingen av artikler fra S. I. s tidsskrift var Leaving the 20th Century. The Incomplete Work of the Situationist International (Free Fall Publications 1974), redigert av Christopher Gray fra den britiske seksjonen. Innholdet (eller i alle fall bokas første del, som omhandler S.I. før de helt har forlatt antikunst-perspektivet) skal etter sigende ha betydd mye for punk-entreprenører som Malcolm MacLaren og Vivien Westwood: Et viktig aspekt ved den framvoksende punk-bevegelsen var jo nettopp ulike typer "détournement", f.eks. av engelske løssalgsavisers typografi og innhold. Etter hvert ble boka utsolgt (ny utgave med nytt forord kom på forlaget Rebel Press, London 1998), og erstattet av den mye mer omfattende Situationist International Anthology, redigert av Ken Knabb (Bureau of Public Secrets 1989, 406s. Denne er for øyeblikket utsolgt fra Bokcaféen men kan skaffes fra Knabbs nettsted, www.bopsecrets.org for $ 15 ). Derimot har Leaving the 20th Century kommet i en ny utgave med nytt forord på forlaget Rebel Press (London 1998). Noen engelskspråklig komplett utgave av tidsskriftet er fortsatt ikke tilgjengelig, den eneste komplette versjonen av tidsskriftet som kan skaffes fra Bokcaféen pr. i dag, er den tyske fra 1976, i to bind på MaD Verlag.


Vaneigem og Debord:
Fra revolusjonær hedonisme til analyse av kapitalismen og vareskuespillet

I 1967 kom to bøker som ga mer omfattende framstillinger av situasjonistisk teori, men som er temmelig forskjellige både i stil og i hva de behandler. Den ene er som nevnt Debords hovedverk fra La société du spectacle, som allerede i 1972 ble oversatt til dansk på forlaget Rhodos, med tittelen Skuespilsamfundet - og selv om "skuespill" som oversettelse for "spectacle" kan føre til misforståelser (men "forestilling" eller "show" har også sine problemer...), så er denne termen nå etablert i skandinavisk språkbruk. Den engelske oversettelsen (The Society of the Spectacle) er dessverre ikke tilgjengelig fra Bokcaféen Jaap for tiden, men et sentralt kapittel, "Proletariatet som subjekt og som representasjon" er trykt opp i den allerede nevnte Leaving the 20th Century.

Den andre boka som kom i 67 var belgieren Raoul Vaneigems Traité de Savoir-Vivre à l'Usage des Future Générations (som kan oversettes omtrent til "Håndbok i livskunst til bruk for kommende generasjoner". Vaneigems bok, oversatt til engelsk som The Revolution of Everyday Life (Rebel Press 1994), er bl.a. opptatt av å skape øyeblikk i hverdagslivet som kan foregripe revolusjonen, og hevder at livsnytelse og revolusjonær handling må gå hånd i hånd - ingen revolusjonær asketisme eller selvfornektelse kan godtas. Man finner likevel noe mer enn bare en umiddelbar og naiv hedonisme i Vaneigems bøker. Og bl.a. etter Vaneigems og S.I.'s insistering på hverdagslivet som arena for revolusjonær politikk, har det blitt en etablert erkjennelse på den frihetlige venstresida at politikk ikke bare dreier seg om objektiv forandring, men at forandringen av tingene også må gå sammen med en subjektiv forandring - som riktignok ikke er av asketisk eller moraliserende type. Vi kan enkelt og greitt si at det dreier seg om å bryte med "staten i hodet".

Pga uenigheter trakk Vaneigem seg fra S.I. i november 1970 (se The veritable split in the International (Paris 1972), engelsk versjon BM Chronos 1990), men har fortsatt med å skrive innenfor sitt revolusjonært-hedonistiske perspektiv. Under pseudonymet Ratgeb publiserte han i 1974 f.eks. en bok om det han kaller "det generaliserte sjølstyre", engelsk utgave som Contributions to the Revolutionary Struggle, (Elephane Editions 1990). I tillegg har han vært opptatt av kjetterske retninger innen tidlig kristendommen, se f.eks. The Movement of the Free Spirit (Zone Books 1994). Under pseudonymet Jules-François Dupuis har han også skrevet en kritisk framstilling av surrealismen, A Cavalier History of Surrealism (orig. tittel Histoire desinvolte du surréalisme, Èd. Paul Vermont, 1977). Surrealismen var en av inspirasjonskildene til lettrisme og situasjonisme, ikke minst når surrealismen som bevegelse legger vekt på at det også er nødvendig å forandre tilværelsen (changer la vie), og ikke bare kunsten. Men på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet, da de som seinere skulle utgjøre S.I. begynte å gjøre seg gjeldende, var surrealismen kommet inn i et dødvann hvor den på den ene siden konsentrerte seg om maleriet (omtalt som surrealismens "akademiske periode"), og på den andre siden mest var opptatt av esoteriske ting som mystikk o.l. Dette er selvfølgelig ting som Vaneigems kritikk retter seg mot; han er mer forsonlig overfor surrealismens tidlige periode hvor den fortsatt har i seg mange impulser fra dadaismen.

Som nevnt blir det mer og mer vanlig å betrakte Debord som drivkraften og teoretikeren bak S.I: Det skrives et økende antall bøker om ham, og hans rykte har trengt like inn i markedet for litterære publikasjoner med stort opplag - således hadde det franske bladet Magazine Littéraire i sitt nummer for juli 2001 sin hovedseksjon om "Guy Debord og det situasjonistiske eventyr" ("Guy Debord et l'aventure situationniste"), som faktisk også inneholder en god del interessant stoff.

Mange (herunder Magazine littéraire) mener at den beste boka som til nå er blitt skrevet om Debord og S. I., er Anselm Jappes Guy Debord (engelsk oversettelse University of California Press 1999). Her presenteres skuespillbegrepet først, som en videreføring av begrepet om fremmedgjøring hos Marx og om tingliggjøring hos Gyorgy Lukacs. Og utgangspunktet er den avanserte kapitalismens tendens til å la flere og flere aspekter ved tilværelsen framstå som noe som massene passivt betrakter, som f.eks. ved massemediaunderholdning og fritidsindustri.

Det kapitalistiske regime syntes dermed i de vesteuropeiske massesamfunn på 50- og 60-tallet ikke bare å være basert på økonomisk utbytting men også på fremmedgjøring, en fremmedgjøring som ifølge Debord også ble reprodusert like inn i de ideologier og bevegelser som i navnet hadde som mål å avskaffe kapitalismen.

Dernest, etter skuespillbegrepet, framstiller Jappe bevegelsens historie fra lettrismen og framover til, og hinsides, mai 68. I den siste og tredje delen forsøker han å plassere situasjonistisk teori og Debord i en viss historisk og kritisk kontekst.

Boka er absolutt til å få forstand av, selv om engelsken av og til flyter litt tungt (kanskje skyldes det at den er oversatt fra den franske oversettelsen av den italienske originalen). Og muligens er perspektivet, ikke minst i siste del, vel mye preget av en adopsjon av situasjonistenes egen selvforståelse: At de skulle ha vært den eneste virkelig radikale eller revolusjonære gruppa i denne perioden, og at alle andre var verdiløse. Dermed blir det ikke trukket linjer f.eks. til andre radikale posisjoner i overgangen mellom 1960- og 1970-åra.

Det siste gjør imidlertid en engelsk bok, Sadie Plants The most radical gesture. The Situationist International in a postmodern age (Routledge 1992). Denne tar utgangspunkt i S.I., men viderefører perspektivet inn i 70- og 80-tallet, og trekker linjer til poststrukturalisme og post-modernisme (Foucault, Deleuze/Guattari, Baudrillard m.fl.). I ettertid har særlig Jean Baudrillard uttrykt sin begeistring for S.I. (se f.eks. intervjuet med ham i det ovennevnte nummer av Magazine littéraire), og i sin radikale fase videreutviklet han det marxistiske varefetisjsmebegrepet ytterligere, kanskje inspirert av situasjonistene, til et begrep om en slags "tegnfetisjisme" som skulle være særegent for den avanserte mediakapitalisme.


Fra S. I. til "smågruppene"

Etter at S.I. ble oppløst i 1972 eller deromkring, var det først og fremst ulike smågrupper som var inspirert av S.I. i Frankrike, Italia, England og USA, som holdt liv i den situasjonistiske teori og praksis på 70, 80 og 90-tallet. I Frankrike kan man f.eks. nevne Jaime Semprun, forfatter av flere bøker, og ildsjelen bak tidsskriftet og seinere forlaget Encyclopédie des Nuisances ("Plagenes encyklopedi"). Semprun utgir stadig situ-påvirkede bøker - om enn man i hans seinere skrifter, i likhet med de siste skriftene til hans læremester Debord, kan ane en viss pessimistisk resignasjon (se f.eks. L'Abîme se repeuple, Paris 1997) Adressen er Éditions de l'Encyclopédie des Nuisances, 80, rue de Ménilmontant, 75020 Paris.

Gruppene som eksisterte i England og USA var derimot stort sett temmelig forgjengelige, så mesteparten av materialet som ble utgitt på 70- og 80-tallet er ikke lenger tilgjengelig, med få unntak: Pamfletten The Right to be Greedy, av gruppa For Ourselves!, som proklamerte en kommunistisk egoisme, har pleid å være tilgjengelig i opptrykk av forlaget Loompanics. Men ikke minst har Ken Knabb, som i en årrekke har stått bak Bureau of Public Secrets i Berkeley, California, utgitt sine samlede flygeblad, pamfletter og bøker under tittelen Public Secrets. Collected Skirmishes of Ken Knabb 1970- 1997. Boka omfatter også et lengre nyere arbeid, "The Joy of Revolution", og erindringsstykket "Confessions of a Mild-Mannered Enemy of the State".

Det er forresten nylig dukket opp et restopplag av en annen amerikansk klassiker: Det dreier seg om And Yet It Moves: The Realization and Suppression of Science and Technology, av "Boy Igor" (Zamisdat Press, New York 1985) Her betraktes vitenskap og teknologi i et situasjonistisk perspektiv, og både sovjetiske vitenskapsfilosofer (Bogdanov, Lysenko) og vest-europeisk sådanne (Popper, Kuhn etc.) får gjennomgå. Men selvfølgelig - det har skjedd en del siden 1985, både når det gjelder teknologi (jf. Internett) og når det gjelder vitenskapsfilosofi.

Ellers nøler jeg litt med å anbefale antologien What IS Situationism? (AK Press 1996) i sin helhet. Ikke bare pga. tittelen ("situasjonisme" er ikke et positivt begrep ifølge situasjonistene, men en betegnelse på ideologiseringen av situasjonistisk teori), men først og fremst fordi mange av bidragene om S. I. er svært ujevne. Men man finner her bl.a. Jean Barrot AKA Gilles Dauvés interessante venstrekommunistiske kritikk av SI, og ikke minst den velskrevne pamfletten The End of Music? fra 1978, som nettopp kritiserer punkens overflatiske tilegnelse av elementer av situasjonistisk teori, og forsøker å diskutere musikksektoren og dens rolle innefor kapitalistisk økonomi mer grunnleggende.

Sist men ikke minst: En enkelt produsert blekke som imidlertid inneholder mye lesverdig stoff, er den amerikanske situasjonist-fanzinen Not Bored!, som du kan finne noen gamle nr. av på Bokcaféen, og som også har et utmerket nettsted, www.notbored.org, hvor man også finner et godt internettarkiv over S.I.


"Rekuperasjonen" av det situasjonistiske opprør

Situasjonistene var tidlig klar over at kapitalismen er avhengig av å være i stand til å gjenvinne, innlemme og hente næring fra den mest avanserte kritikken av den (de kalte dette for "rekuperasjon"). Det tok for eksempel ikke lang tid før punken ble rekuperert, og ble en type "identitet" eller livsstil man kunne anlegge - forutsatt at man hadde råd til å skaffe seg de riktige "opprørske" rekvisitter. Og det er verken den første eller den siste gangen noe slikt har skjedd; snarere har kapitalismen i de siste åra i forholdsvis stort omfang klart å kunne gi seg selv et visst radikalt ferniss nettopp ved å framstå som "opprørsk" (se i denne forbindelse også artiklene fra det amerikanske tidsskriftet The Baffler, samlet i Thomas Franks og Matt Weilands Commodify your Dissent, W.W. Norton 1997).

Men det er ikke bare kapitalismen som gjenvinner opprøret mot den; det samme har alltid vært tilfelle med kunsten, som de siste åra for alvor har begynt å interessere seg for situasjonistisk teori - men kanskje ut fra en noe overflatisk oppfattelse av "détournement". For når eksempelvis en "Stunt Club" på Kunstnernes hus i Oslo inviterer politiske aktivister og kulturjammere til å opptre, dreier det seg ikke da også om å la politikken få friske opp kunstens skuespill? Og det samme kunne man kanskje si om den norske etableringen av Adbusters, som (ifølge Dagsavisen 15.2. 2002) på Kunstnernes Hus skulle påstryke Tommy Hilfigers merke på brukte skjorter, som deretter skulle selges for 50 øre. Gjør de ikke da også "følelsen av å gå med falske merkeklær" salgbar?

Omvendt kunne man si at mens "détournement"-begrepet kanskje lett lar seg redusere til en del grep av overflatisk radikalitet, så er det langt vanskeligere å gjøre det samme med begrepet om skuespillsamfunnet...

-Anton Autos



Utdrag fra situasjonistiske tekster:

Elementært program fra byrået for unitær urbanisme

Noen smakebiter fra boka Skuespillsamfunnet

 

"Detournerte" tegneserier:

All makt til arbeiderrådene!

Vårt liv er en reise i vinter og natt

 

Situasjonisme på internett:

Situationist International Archive

Situationist International Online

Bureau of Public Secrets

Spectacular Times

Not Bored!


De fleste av de nevnte bøkene kan bestilles fra Bokcafeen Jaap