Til Situasjonistisk teori  Til nr. 170
 

Noen smakebiter fra boka Skuespillsamfunnet:


$ 1

I de samfunn hvor de moderne produksjonsbetingelser hersker, framstår hele livet som en voldsom opphopning av skuespill. Alt som tidligere var direkte opplevelse fortoner seg nå som en forestilling.

$ 4

Skuespillet er ikke en totalitet av bilder, men et sosialt forhold mellom mennesker som blir formidlet av bilder.

$ 34

Skuespillet er kapitalen som har nådd en slik grad av akkumulasjon at den er blitt bilde.

$ 42

Skuespillet er det øyeblikk hvor varen har oppnådd den totale besettelsen av samfunnslivet. Ikke bare er vareforholdet synlig, men det er også det eneste man ser: Den verden man ser, er vareforholdets verden. Den moderne økonomiske produksjon utvider sitt diktatur i omfang og i innhold. I de mindre industrialiserte regioner er dens regime allerede tilstede med noen stjerne-varer, og som imperialistisk herredømme under de områder som er ledende i produktivitetsutviklingen. I disse avanserte områder oversvømmes det sosiale landskap av en uopphørlig geologisk vareavleiring. Her, i den "andre industrielle revolusjon", blir det fremmedgjorte forbruk en plikt som for massene kommer i tillegg til den fremmedgjorte produksjon. Det er alt arbeid solgt i et samfunn som globalt blir den totale vare, hvis syklus skal fortsette. For at dette skal skje, må denne totale varen i form av fragmenter vende tilbake til det fragmenterte individ, absolutt atskilt fra produktivkreftene som virker som en helhet. Det er altså her den spesialiserte vitenskap om herredømmet må spesialisere seg i sin tur: den stykkes opp i sosiologi, psykoteknikk, kybernetikk, sosiologi, etc., slik at den kan kontrollere selvreguleringen av alle prosessens nivåer.

$ 53

Bevisstheten om begjæret og begjæret etter bevissthet er identisk med det prosjekt som - i sin negative form - vil avskaffe klassene, dvs. arbeidernes direkte besittelse av alle momenter av deres virksomhet. Dets motsetning er skuespillsamfunnet, hvor varen kontemplerer seg selv i en verden som den har skapt.

$ 57

Det samfunn som er bærer av skuespillet, hersker ikke over de underutviklede områder bare gjennom sitt økonomiske hegemoni. Det hersker over den som skuespillsamfunn. Der hvor det materielle grunnlag ennå er fraværende, har det moderne samfunn allerede skuespillsmessig invadert hvert kontinents sosiale overflate. Det fastsetter programmet for en herskende klasse og forestår dens sammensetning. Akkurat som det presenterer de pseudo-goder man skal begjære, tilbyr det de lokale revolusjonære falske revolusjonsmodeller. Det skuespill som er særegent for den byråkratiske makten som hersker i noen av de industrialiserte land, er nettopp en del av det totale skuespill - som dets generelle pseudo-negasjon, og dets støtte. Hvis skuespillet, betraktet i sine ulike lokaliseringer, tydelig gir inntrykk av totalitære spesialiseringer av talen og av samunnets administrasjon, så vil disse på systemets globale funksjonsnivå smelte sammen til en global deling av de skuespillsmessige oppgaver.

$ 59

Den banaliserings-bevegelse som under skuespillets glitrende adspredelser dominerer det moderne samfunn på verdensbasis, dominerer det også på hvert av de punkter hvor det utviklede vareforbruk tilsynelatende har mangfoldiggjort de roller og de gjenstander som kan velges. Overlevelsen av religionen og familien - som stadig utgjør den primære form for arven av klassemakten - og dermed den moralske represjon som disse garanterer, kan kan forbindes til ett og det samme gjennom den overflødige bekreftelsen av denne verdens nytelse, siden denne verden nettopp er blitt til som pseudo-nytelse som oppbevarer represjonen i seg. Til den lykksalige aksept av det som er kan man også føye til noe som går ut på det samme, nemlig det rent skuespillsmessige opprør. Det sistnevnte er uttrykk for det enkle faktum at også misnøyen er blitt en vare i seg selv, etter hvert som den økonomiske overflod har blitt i stand til å utbre sin produksjon like til behandlingen av den slags råstoff.

 

Etter Guy DEBORD,
La soci
été du spectacle, 1. utgave Paris, 1967