Til Situasjonistisk teori  Til nr. 170
 

Elementært program fra byrået for unitær urbanisme


1. URBANISMENS INTETHET OG SKUESPILLETS INTETHET

Urbanismen eksisterer ikke: den er kun en "ideologi" i Marx' forstand. Arkitekturen eksisterer virkelig, akkurat som Coca-Cola: den er et produkt innhyllet i ideologi, men virkelig, idet den på en falsk måte tilfredsstiller et forfalsket behov. Mens derimot urbanismen kan sammenlignes med en reklameutstilling rundt Coca-Cola, en ren skuespillmessig ideologi. Den moderne kapitalisme, som reduserer hele samfunnslivet til et skuespill, er ute av stand til å gi oss noe annet skuespill enn vår egen fremmedgjørelse. Dens drøm om urbanisme er dens hovedverk.

2. BYPLANLEGGINGEN SOM BETINGING OG FALSK DELTAKELSE

Utviklingen av bymiljøet er den kapitalistiske oppdragelsen av rommet. Den representerer valget av en viss materialisering av det mulige, til utelukkelse av andre. Som estetikken, hvis bevegelse mot oppløsning den vil følge, kan den betraktes som en temmelig forsømt grein av kriminologien. Det som imidlertid karakteriserer den på "urbanismens" nivå, i forhold til dens rent arkitektoniske nivå, er at den krever befolkningens samtykke, en integrasjon av enkeltindividet i utløsningen av denne byråkratiske produksjonen av betinging.

Alt dette påtvinges under henvisning til det nyttige. Man skjuler at denne nyttens hele betydning blir satt i tingliggjørelsens tjeneste. Den moderne kapitalisme avviser enhver kritikk med det enkle argyument at man må ha et tak over hodet, på samme måte som fjernsynet skyter seg inn under påskudd av at man må ha opplysning og underholdning. Hvilket igjen fører til at man overser at denne opplysningen, denne underholdning, denne måte å bo på, ikke er skapt for folk, men uten dem og imot dem.

Hele byplanleggingen oppfattes utelukkende som et felt for samfunnets reklame-propaganda, dvs. organiseringen av en deltakelse i noe det er umulig å delta i.

3. TRAFIKKEN, BYPLANLEGGINGENS HØYESTE STADIUM

Trafikken er organiseringen av alles isolasjon. Det er på denne måten den utgjør det største problemet for de moderne byer. Den er det motsatte av møtet, den er oppsugingen av de krefter som er disponible for møter, eller for hvilken som helst deltakelse det måtte dreie seg om. Den umuliggjorte deltakelse blir kompensert i form av skuespill. Skuespillet manifesterer seg i boligen og mobiliteten (boligens og privatbilens grad av luksus eller "fornemhet"). For i virkeligheten bor man ikke i en bydel, men i dens autoritet. Man bor et eller annet sted på den sosiale rangstige. På toppen av dette hierarki kan rangen måles ved graden av trafikk og bevegelse. Makten materialiserer seg gjennom forpliktelsen til daglig å være til stede på flere og flere steder (forretningsmiddager) i større og større innbyrdes avstand. Man kunne karakterisere den moderne sjef som en mann for hvem det skjer at han befinner seg i tre ulike hovedsteder i løpet av en enkelt dag.

4. DISTANSERINGEN FRA DET URBANE SKUESPILL

Totaliteten i det skuespill som tenderer mot å integrere befolkningen, manifesterer seg som en forvaltning av byene og som et permanent informasjonsnettverk. Det utgjør en fast ramme til beskyttelse av de eksisterende livsbetingelser. Vår første oppgave er å gjøre det mulig for folk å slutte å identifisere seg med omgivelsene og med den foreskrevne atferd. Hvilket ikke lar seg skille fra muligheten til å gjenfinne seg i noen begrensede primærsoner for menneskelig aktivitet. Folk vil ennå i en lang periode være nødt til å akseptere byenes tingliggjorte periode. Men den holdning hvormed de aksepterer den, kan bli forandret øyeblikkelig. Det er nødvendig å støtte den utbredte mistenksomhet mot disse kolorerte og airkondisjonerte barnehager som i øst såvel som i vest utgjøres av de nye sovebyer. Bare en oppvåkning vil stille spørsmålet om en bevisst konstruksjon av det bymessige miljø.

5. EN UDELELIG FRIHET

Det viktigste resultatet av den nåværende byplanlegging er at den får folk til å glemme den muligheten som vi kaller den unitære urbanisme, det vil si den levende kritikk som får næring av hverdagslivets press, av denne manipuleringen med byene og deres innbyggere. Levende kritikk vil si etableringen av baser for eksperimentelt liv: En sammenslutning av folk som skaper sitt eget liv på områder som er utstyrt for dette formål. Disse baser skulle ikke være forbeholdt "fritidsaktiviteter" atskilt fra samfunnet. Intet område i rom og tid kan skilles fullstendig ut. Faktisk blir det til stadighet utøvd et press fra det globale samfunn på dets nåværende ferie-"reservater". Presset vil bli utøvd i motsatt retning i de situasjonistiske baser, som vil fungere som brohoder for en invasjon av hele hverdagslivet. Den unitære urbanisme er det motsatte av en spesialisert aktivitet; og å anerkjenne et atskilt utbanistisk område er det samme som å anerkjenne hele den urbanistiske løgnen og løgnen i hele livet.

Det er lykken som blir lovet i urbanismen. Urbanismen vil altså bli dømt på dette løftet. Samordningen av de kunstneriske og vitenskapelige avsløringsmidler bør føre til en fullstendig avsløring av den eksisterende betinging.

6. UTSKIPNINGEN

Hele rommet er allerede okkupert av fienden, som har tatt alt i bruk like til de elementære regler for dette rom (hinsides jurisdiksjonen: geometrien). Den unitære urbanisme vil komme til syne i det øyeblikk det i visse soner skapes et tomrom i denne okkupasjonen. Det som vi kaller konstruksjon, begynner der. Det kan forstås ved hjelp av begrepet "positivt hull", som er uttenkt av den moderne fysikk. Å virkeliggjøre friheten er først og fremst å frata en behersket planet noen biter av dens overflate.

7. UNNDRAGELSENS KLARHET

Den elementære utøvelse av den unitære urbanisme vil være omskrivningen av hele urbanismens teoretiske usannhet; en unndragelse av denne med sikte på å avskaffe fremmedgjøringen. Vi må hvert øyeblikk forsvare oss mot betingings-skaldenes epos, skape uorden i deres rytmer.

8. SAMTALENS BETINGELSER

Det funksjonelle er det som er praktisk. Og det er bare løsningen av vårt grunnleggende problem som er praktisk: virkeliggjørelsen av oss selv (dvs. frigjørelsen fra isoleringssystemet). Dette er nytte og nyttehensyn, og ingenting annet. Alt det andre representerer kun minimale avledninger av det praktiske, dvs. dets mystifisering.

9. RÅSTOFF OG OMFORMING

Den situasjonistiske destruksjon av den nåværende betinging er allerede samtidig konstruksjonen av situasjoner. Det er befrielsen av de uutømmelige energier som blir lukket inne i det forsteinede hverdagsliv. Den nåværende byplanlegging, som presenterer seg som en løgnens geologi, vil med den unitære urbanisme bli erstattet av en teknikk til forsvar for de stadig truede betingelser for frihet, i det øyeblikk hvor individene - som for så vidt ennå ikke eksisterer - fritt vil konstruere deres egen historie.

10. AVSLUTNINGEN AV BETINGINGENS FORHISTORIE

Vi støtter ikke den påstand at det er nødvendig å vende tilbake til et eller annet stadium før betingingen; man må gå hinsides. Vi har uttenkt den arkitektur og urbanisme som ikke kan virkeliggjøres uten en revolusjon av hverdagslivet; dvs. alle menneskers tilegnelse av betingingen, dens ubegrensede berikelse, dens fullendelse.


Attila KOTANYI, Raoul VANEIGEM
(Fra Internationale Situationniste nr. 6, august 1961.)