Til nr. 171 Til GA-index
 

Mikhail BakuninBokcafenotater:

Mikhail Bakunin (1814-1876):

Politikk og antiteologi

 

Det er ikke hver dag det i Norge blir utgitt bøker av Mikhail Bakunin, anarkismens apostel, dødsdømt i flere europeiske land og flyktning fra tsaristisk fengsel og forvisning. Faktisk er Det revolusjonære spørsmål,  den boka det i hovedsak skal handle om her, og som kom ut ved årsskiftet, kun den andre Bakuninutgivelsen på norsk overhodet.

     
I få ord først, hvem var Mikhail Bakunin? I rekken av grunnleggende anarkistiske teoretikere blir Bakunin gjerne oppfattet som den som omformer Proudhons mer håndverksbaserte "mutualisme" til en klarere revolusjonær sosialistisk teori, en "kollektivisme" med appell for de brede arbeidende masser. Bakunin er imidlertid ikke mest kjent som teoretiker, men som barrikadekjemper og revolusjonær organisator. Det er Bakunin som i den 1. arbeiderinternasjonale og andre steder, legger det organisatoriske grunnlaget for at den egentlige anarkistiske bevegelse skal begynne å utvikle seg fra ca. 1870 av.

De fleste av Bakunins arbeider er kortere artikler med utgangspunkt i den dagsaktuelle situasjon; hans hektiske liv ga ham i liten grad anledning til å skrive lengre bøker. Han skal også selv ha innrømmet at han manglet evnen til å følge strenge skriftlige disposisjoner og strukturer, og ofte var tilbøyelig til å fortape seg i digresjoner. Så ingen av hans prosjekterte bøker ble ferdiggjort - kanskje med unntak av Statlighet og anarki fra 1873. Dette forklarer også hvorfor man ofte har foretrukket å utgi Bakunins tekster i utvalg og utdrag, slik at man dermed får tatt med de beste passasjene fra hans lengre (men altså ufullførte) arbeider. Et slikt tekstutvalg er Centralism eller självförvaltning, som ble utgitt på Federativs förlag i 1980 og som fremdeles er å få tak i.

Den mest kjente og hyppigst publiserte lengre teksten av Bakunin er Gud og Staten fra 1871. Dette var også det første og altså inntil nylig eneste verket av Bakunin som ble utgitt på norsk, (av "Norges Social-anarkistiske forbunds forlag" i 1924, og opptrykt i faksimile av gruppa "Kommunen" i 1971). I dag er boka tilgjengelig på svensk (Gud och Staten, Federativs förlag 1995).

Hovedteksten i Det revolusjonære spørsmål  er den andre av Bakunins mest kjente lengre tekster, "Føderalisme, sosialisme og antiteologi" fra 1867, som er på ca. 150 sider. Faktisk skal det være den første lengre teksten der han forsøker å gi en  mer omfattende fremstilling av sine ideer. Det er også en av hans første klart anarkistiske tekster (selv om  betegnelsen "anarkisme" ikke opptrer i teksten, derimot "revolusjonær sosialisme", og dens motpol "statssosialisme"). Teksten ble skrevet for en borgerlig-pasifistisk organisasjon med sete i Geneve i Sveits, "Ligaen for Fred og frihet", som bl.a. arbeidet for å unngå en europeisk storkrig. (Av kjente personligheter som støttet denne organisasjonen, kan nevnes Victor Hugo og John Stuart Mill.) Bakunin hadde sannsynligvis ingen illusjoner om organisasjonens revolusjonære potensiale, men ønsket å bruke den i propagandaøyemed. Hans opptreden på organisasjonens kongress i 1867 var for øvrig Bakunins første offentlige opptreden på 18 år, og som den legendariske skikkelsen han på denne tiden var blitt, bl.a. pga. sine bedrifter i 1848 og etterpå, sine fengselsopphold og sin eventyrlige flukt, ble han mottatt med stormende applaus fra de 6000 delegatene da han - "som en noe subbende og for tidlig eldet mann, skjødesløst påkledd og ikke altfor soignert", som det heter i et historieverk (i dette tilfelle Woodcocks Anarchism...) - gikk fram for å innta sin plass på podiet.

Han ble valgt inn i Ligaens sentralkomité, som han i stor grad skal ha klart å påvirke under arbeidet med å forberede neste kongress, og det er som et innslag i denne påvirkningsprosessen at han skrev det omtalte arbeidet, som aldri ble utgitt i Bakunins levetid, selv om det etter sigende skal ha blitt ferdig satt og det også skal ha eksistert et prøvetrykk av det.


Føderalisme kontra nasjonalisme.

I den første og korteste delen av skriftet redegjør og argumenterer Bakunin for nødvendigheten av en føderalistisk organisering av Europa nedenfra og opp. ("Føderalisme", slik det ble et viktig prinsipp i anarkismen fra og med Proudhon, er en fri sammenslutning av enheter på like fot, altså uten over- og underordning). En av hans konklusjoner i denne første del lyder som følger:

"Alle tilhengere av Ligaen (...) bør bruke all sin energi til å omforme sine respektive land for å gjøre det mulig å erstatte den gamle organisering ovenfra og ned og som bygger på vold og autoritetsprinsippet med en ny organisasjonsform som utelukkende bygger på befolkningens interesser, behov og naturlige ønskemål ut fra prinsippet om en fri føderering av individene i kommuner, en fri føderasjon av kommunene i regioner, en fri føderering av regionene og nasjonene senere i Europas forente stater og til sist i verden som helhet" (Det rev. sp.mål. s. 38-39).

Bakunin var selvfølgelig klar over at begrepet "nasjon" så langt fra var uproblematisk, og skriver lengrer nede:

"Ligaen vil anerkjenne nasjonalitet som en gitt kjensgjerning med all rett til å eksistere og utvikle seg fritt. Ligaen kan likevel ikke godkjenne nasjonalitet som et prinsipp fordi prinsipper nødvendigvis må være allmenne og nasjonalitet kjennetegnes nettopp ved å være eksklusiv og ekskluderende. Det såkalte nasjonalitetsprinsippet, som i våre dager er blitt forfektet av regjeringene i Frankrike, Russland og Preussen og til og med av mange tyske, polske, italienske og ungarske patrioter, er ikke noe annet enn en manøver fra reaksjonens side for å avlede den revolusjonære begeistring (...) Nasjonalitetsprinsippet uttrykker ikke noe annet enn statens ambisjoner og påståtte historiske rettigheter. Ligaen må derfor betrakte nasjonale rettigheter som den naturlige konsekvens av frihetsprinsippet, men i det øyeblikk de går ut over eller vender seg mot friheten slutter de samtidig med å være naturlige rettigheter" (Det rev. sp.m. s. 41).

Bakunin ser altså ut til å ha vært klar over at å prate om "nasjonen" raskt etablerer en abstraksjon i hvis navn det er mulig å styrke gamle undertrykkelsesforhold, og ikke minst å etablere nye sådanne. Og sett fra vårt ståsted på begynnelsen av det 21. århundre må begrepet om nasjonalitet og "nasjoner" sies å være en av de mest dødelige eksportvarene som er blitt eksportert fra Europa til resten av verden over hodet...

I del II om sosialismen gir Bakunin bl.a. en slags oversikt over sosialismens utvikling fram til hans egen tid. Han legger stor vekt på å skille mellom (borgerlig) republikanisme og sosialisme, og han argumenterer for sosialismens fortsatte relevans, og da ikke som statssosialisme (s. 61), men som en frihetlig sosialisme. I denne forbindelse kommer han med det som kanskje er hans mest siterte formulering, som man finner på s. 70:

"Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet."


Politisk anti-teologi.

Den lengste biten av teksten er avsnittet "Anti-teologi" på drøyt 100 sider, og det er kanskje også den mest interessante delen teoretisk sett. Det er her man ikke bør glemme Bakunins bakgrunn i venstrehegelianismen, og hans begeistring for Feuerbachs filosofi. Ifølge Feuerbachs religionskritikk, svært enkelt og overflatisk gjengitt, har menneskene fjernet egenskaper og trekk fra seg selv og prosjisert dem inn i religionens Guder. Dermed blir det som egentlig er en samling av menneskelige egenskaper i religionene til noe som står overfor mennesket som en fremmed makt som gjør krav på dyrkelse, respekt og lydighet. Samtidig med at en slik "abstraksjon" oppnår effektiv makt (å "abstrahere" betyr egentlig å trekke fra, å skille ut, se bort fra), kan også presteskapet gjøre seg til en priviligert kaste som setter sitt preg på og utfyller den verdslige makt i undertrykkelsen av menneskene.

Der Bakunin går lenger enn Feuerbach, er når han ut i fra den samme inspirasjonen ser troen på Staten som en i utgansgpunktet lignende (om enn verdslig) abstraksjon hvorigjennom menneskene fjerner sine sosiale og skapende egenskaper fra seg selv og plasserer dem i et utvendig sett av institusjoner som også gjør krav på lydighet, respekt og dyrking. Og det som har etablert seg som en slik abstraksjon er selvfølgelig ikke bare tankemessig gitt, men blir en makt som utgjør en viktig støtte for den kapitalistiske utbytting og undertrykking, med bakgrunni en bestemt funksjon: "Akkurat som den religiøse og himmelske abstraksjon Gud i virkeligheten representerer presteskapets virkelige og direkte interesser, slik representerer den politiske abstraksjon staten Guds jordiske motsvarighet, de ikke mindre direkte og virkelige interessene til borgerskapet som er den vesentligste om ikke den eneste utbyttende klasse" (Det rev. sp.m. s. 191). Når det gjelder forholdet teologi - politikk, skriver Bakunin følgende:

"Det er en forunderlig likhet mellom teologi - som er kirkens vitenskap - og politikk - som er statens teori. To tilsynelatende motsatte måter å tenke og handle på møtes i en  felles overbevisning: Det er nødvendig å ofre den menneskelige frihet for at menneskene skal bli moralske og for at de skal bli forvandlet til helgener ifølge synet til kirken og til lovlydige borgere ifølge synet til staten. Vi for vår del er ikke det minste forundret over dette (...) for vi er overbevist om at politikk og teologi er to søstre som har samme opphav og arbeider mot de samme mål, men med forskjellig ordbruk. Enhver stat er en jordisk kirke, og enhver kirke med sin himmel for de salige og udødelige guder er på sin side en himmelvendt stat" (Det rev. sp. m. s. 145).


Kritikken av kontraktstenkningen.

Bakunins hovedinteresse i "Føderalisme, sosialisme og antiteologi" er imidlertid ikke eneveldet, men den mer liberale samfunnskontraktsteorien (Rousseau, Locke, Kant; og i våre dager den nylig avdøde John Rawls). Dennefår han på en effektiv måte skildret motsigelsene i. Ifølge kontraksteorien er menneskene absolutt frie kun før de har sluttet seg sammen i samfunn. Når de derimot deltar i sosiale enheter, blir deres "frihet" redusert, ved at de individuelle frihetene motvirker og begrenser hverandre. Slike individuelle og gjensidig begrensende friheter er nettopp markedets og (ny-)liberalismens frihetsoppfatninger,  som har gjort seg temmelig enerådende i våre dagers BI-infiserte politiske kultur. Påsamme måte er en form for kontraktsteori blitt den dominerende borgerlige statsfilosofi.) Men Bakunin har nettopp et helt an net frihetsbegrep enn dette: "Jeg sikter til den frihet for det enkelte menneske, som ikke kjenner andre menneskers frihet som en begrensning, men tvertimot som en bekreftelse på og en uendelig utvidelse av dets egen frihet. En slik ubegrenset frihet for den enkelte forutsetter alles frihet" (Det rev. sp.m. s. 181). Dette betyr også at den virkelige frihet bare kan oppstå som et resultat av de samfunnsmessige og historiske prosesser som gjør alle fri - den kan slettes ikke eksisterer forut for samfunnet. Og som  en kjent Bakunin-formulering (som jeg dessverre ikke husker ordrett) sier det, "så lenge det fins bare én person som er i lenker, så er ikke jeg fri".

Bakunin skriver dermed bl.a. det følgende om samfunnskontrakten, som jeg gjerne vil sitere i sin helhet:

"Det blir antatt at individene har levd i absolutt frihet før de inngikk denne  kontrakten, for ifølge denne teorien er bare mennesket fullstendig fritt i sin naturlige, ville tilstand. Jeg har alt uttrykt min mening om denne naturlige frihet. Den er ikke annet enn apemenneskets absolutte avhengighet i relasjon til de permanente problemene i den ytre verden. Men la oss nå anta at mennesket er virkelig fritt til å begynne med. Hvorfor er det da nødvendig å slutte seg sammen i et samfunn? Svaret gir seg selv: For å trygge sin sikkerhet mot mulige inngrep fra den samme ytre verden, også innbefattet andre mennesker, og enten det dreier seg om medlemmer eller ikke-medlemmer av det nye samfunnet som er i ferd med å bli utformet.

De primitive menneskene er altså fullstendig frie. Alle og enhver er fri i seg selv og med seg selv. Men den enkelte kan bare nyte sin ubegrensede frihet så lenge han ikke kommer i kontakt med andre og forblir derfor nedsunket i absolutt individuell isolasjon. Friheten til den ene har ikke behov for friheten til den andre. Tvertimot, fordi friheten til hvert enkelt individ er tilstrekkelig i seg selv [og dette benekter altså Bakunin på det sterkeste. -Anton Autos], medfører den nødvendigvis negasjonen av friheten til alle andre mennesker. Når alle disse friheter møtes må de gjensidig begrense hverandre, fornekte hverandre, ødelegge hverandre...

Bakunin fortsetter:

For ikke å ødelegge hverandre fullstendig utformer de en eksplisitt eller implisitt kontrakt der de oppgir visse sider av seg selv for å trygge resten. Denne kontrakten blir grunnlaget for samfunnet, eller rettere sagt for staten. For det må presisereres at det i denne teorien ikke finnes plass for samfunnet, men bare for staten. Eller kanskje det er mest riktig å si at samfunnet blir fullstendig absorbert av staten.

            Samfunnet er den naturlige væremåten for det menneskelige kollektiv uavhengig av enhver kontrakt. Det utvikler seg langsomt gjennom impulser fra individuelle initiativ, men aldri gjennom tanken eller viljen til noen lovgiver. Det kan finnes mange uartikulerte lover som styrer samfunnet, men dette er naturlige lover, som gjelder for samfunnslegemet, akkurat som fysiske lover gjelder for materielle legemer. De fleste av  disse lovene er ukjente den dag i dag, men likevel har de styrt menneskelige samfunn fra begynnelsen, uavhengig av tanken og viljen til de mennesker samfunnet har omfattet. Disse lovene må ikke forveksles med politiske og juridiske lover proklamert av en eller annen lovgivende makt - slik tilfellet er med de lover vi her kritiserer" (Det rev. sp.m. s. 129-131).


Bakunins politikk og dens aktualitet i dag.

Vi har nå beveget oss et stykke bort fra det som gjerne betraktes som anarkistisk politisk teori. Og kanskje er det ut fra en følelse av at siste del av "Føderalisme, sosialisme & antiteologi" kan virke litt for filosofisk for mange lesere, at utgiverne av Det revolusjonære spørsmål også har tatt med en  mer direkte politisk Bakunin-tekst fra 1871, "Pariserkommunen: En dristig negasjon av Staten". Her tar Bakunin utgangspunkt i den da nettopp beseirete Pariserkommunen for å bruke den som et eksempel på frihetlig sosialisme, for å gå opp forskjellen mellom autoritær og frihetlig sosialisme og argumentere for overlegenheten av den sistnevnte. Samtidig kommer han selvfølgelig også her flere ganger inn på bakgrunnen for staten og kirken, og for nødvendigheten av å avskaffe disse to maktene:

"Avskaffelsen av stat og kirke må være den første og uunnværlige betingelse for samfunnets virkelige frigjøring. Bare da kan og skal samfunnet begynne sin egen reorgansiering. Men denne organisering skal ikke gjennomføres ovenfra og ned (...) Den framtidige samfunnsorganisasjon må bare opprettes nedenfra og opp gjennom arbeidernes frie samvirke og føderering, først i fagforeningene, så i kommunene, distriktene, nasjonene og til slutt i en stor internasjonal og universell organisasjon" (Det rev. sp.m. s. 192).

Når det gjelder Bakunins politikk mer generelt, og ikke minst dens relevans i dag, er det riktignok ikke så mye å hente i Det revolusjonære spørsmål. Utgiverne har valgt å trykke en innledning av Max Nettlau skrevet til "Føderalisme, sosialisme & antiteologi", og den er også ment å skulle fungere som en mer generell innledning til Bakunin for de som har behov for å finne mer ut om hva det dreier seg om. Men denne innledningen er fra 1894, og det sier seg selv at den i liten grad er i stand til å si oss hva som er Bakunins anarkismes aktualitet i dag!

I så måte fungerer den svenske Bakunin-antologien Centralism eller självförvaltning et hakk bedre: I tillegg til at den inneholder et langt kapittel om Bakunin og 1. internasjonale, samt et kapittel om striden med Marx i Internasjonalen, inneholder den en nyskrevet innledning som avslutter med et avsnitt om de anarkistiske ideers aktualitet. (Og bare for å ha sagt det: Dens utvalg av Bakunintekster er absolutt kyndig gjort.)

Men for å ta det førstnevnte først: Bakunin meldte seg i 1868 inn i den Internasjonale arbeiderassosiasjon, og det ble raskt konflikter med Marx og hans tilhengere om det som på mange måter dreier seg om to motsatte oppfatninger av sosialismen: Marx og Engels går inn for at arbeiderklassen skal "erobre den politiske makten" dvs. staten, og reiser iallfall ikke utad synderlig kritikk mot det tyske sosialdemokratiet som vil gjøre dette gjennom å delta i det parlamentariske system. Dreier det seg ikke også her om to svært ulike personer: Den i sin livsstil svært så borgerlige Marx, og levemannen, "bohemen" og yrkesrevolusjonæren Bakunin? Uansett hvor overflatisk jeg er nødt til å være her: Splittelsen mellom dem var en tragedie for den sosialistiske bevegelsen, i og med at frihet og antistatlighet ble fortrengt fra den offisielle marxismen.

Hva er så aktualiteten av Bakunins politiske ideer i dag? Da Michael Helm og Annagrethe Ottovar i 1979 gjorde ferdig den danske original til den Bakunin-antologi som nå er tilgjengelig på svensk som Centralisme eller självförvaltning, avsluttet de sitt innledningskapittel med det følgende avsnitt om "De anarkistiske ideers aktualitet". Selv om vi i mellomtiden har vært igjennom ny-liberalisme og reaksjon, har vi også opplevd en ny interesse for anarkismen i kjølvannet av "antiglobaliseringsbevegelsene". Selv om  forfatterne kanskje er litt vel beskjedne på anarkismens vegne, vil jeg avslutte med å sitere hele dette siste avsnittet, lettere fornorsket (men det er selvfølgelig lov å skaffe seg hele boka!):

"Bakunins planer om å omdanne de sentraliserte statssamfunn til et føderalistisk samspill av frie kollektive sammenslutninger kan forekomme urealistisk i en  verden som uavbrutt har beveget seg i retning av stadig større og mer sentraliserte politiske enheter. Men etter at den totalitære tendensen i denne utviklingen er blitt så tydelig demonstrert, må det problemet som de antiautoritære sosialister reiste nødvendigvis tas opp igjen: Problemet om å skape et ekte demokrati, hvor makten er fordelt til alle mennesker.

Anarkismen er et fortrengt kapittel i sosialismens historie, på tross av at den frihetlige sosialistiske tradisjon mer enn noen annen har vært bærer av ideen om selvstyre, som må være selve den organisatoriske kjerne i ethvert sosialistisk demokrati. Noe av forklaringen ligger i anarkismens manglende teoretiske slagkraft - en følge av at det ikke fins noen sammenhengende og systematisk utarbeidet teori, som forbinder de anarkistiske ideer med detaljerte analyser av de konkrete økonomiske og sosiale mekanismer som legger seg i veien for friheten. Men hvis anarkismen foreløpig synes å ha utspilt sin rolle som organisert revolusjonær bevegelse i vår del av  verden, så vinner anarkistiske tenkemåter stadig mer fram på den levende del av venstrefløyen.

I det nye venstre er sosialisme i stigende grad blitt ensbetydende med å trekke statsfunksjoner tilbake til samfunnet for å underlegge dem en kollektiv basiskontroll. I særdeleshet etter ungdomsopprøret på 1960-tallet har den kritiske nymarxisme satt spørsmålstegn ved identifiseringen av sosialisme med statsovertakelse. De nye radikale kvinnebevegelsene som i disse år har sprunget frem på venstrefløyen, er anarkistisk organisert, med autonome grupper uten ledere, noe som ikke har hindret koordinasjon og samarbeide. De økologiske bevegelser og de folkelige organisasjonene mot atomkraft setter i likhet med Bakunin spørsmålstegn ved teknokratiet og ved det hovmod vitenskapens autoriserte representanter legger for dagen. Overalt i den vestlige verden møter makthaverne i disse år et voksende krav om reell selvbestemmelse.

I lyset av denne utvikling er det ikke merkelig at man i dag generelt kan spore en stigende interesse for den glemte og fortiede sosialistiske tradisjon, som førte fra Bakunins kollektivistiske anarkisme over anarko-syndikalismen til den spanske revolusjon. I ortodoks marxisme er anarkismen ganske visst stadig fredløs, slik den har vært det helt siden det lykkes Marx å kaste Bakunin ut av den 1. internasjonale. Kjetteren Bakunin var den første store "utrenskning" i den kommunistiske bevegelses historie. Den europeiske venstrefløys voksende erkjennelse av farene ved enhver form for statsliggjort sosialisme er ensbetydende med hans oppreisning" (Mikhail Bakunin: Centralism eller självförvaltning, her sitert etter den danske original Autoritet eller selvforvaltning, Forlaget Borgen, København 1979, s. 30-31).

-Anton Autos

 

Mikhail Bakunin: Det revolusjonære spørsmål, Abrakadabra forlag 2002, 223s, kr. 298,-

Bakunin : Gud och Staten, Federativs förlag 1995, 128s, kr. 79,-

Bakunin: Centralism eller självförvaltning?, Federativs förlag 1980, 157s, kr. 59,-

Bøkene kan bestilles fra Bokcafeen Jaap


(Artikkelen er forkortet, les hele på jaap.frihetlig.org)

 

Hvem var Bakunin:

Bakunin ble født i 1814 på adelsgodset i Priamukhino nordvest for Moskva. Han blir tidlig og mot sin vilje sendt til å gjøre tjeneste i artilleriet, og blir utdannet som offiser, oppnår løytnants grad, men lykkes etter hvert i å komme seg ut av militæret og oppholder seg fra 1836 av i progressive kretser i Moskva, der han bl.a. fordyper seg i filosofen Hegel. Fra 1840 av er han i Vest-Europa; i Tyskland studerer han filosofi i Berlin, og treffer den kjente "venstrehegelianeren" Arnold Ruge (sistnevnte vil i sitt tidsskrift offentliggjøre Bakunins første skriftlige arbeid, Reaksjonen i Tyskland); han treffer etterhvert også andre sosialister og radikalere som Proudhon, Weitling og Marx. Filosofisk blir han mest påvirket av og opptatt av venstrehegelianeren Feuerbach, som han også skal ha planlagt et større arbeid om; politisk er han på denne tiden opptatt av de slaviske folkenes forening i ett forbund og av deres frigjørelse fra tsarismen, noe som gjør at Marx etterhvert vil stemple ham som "panslavist".

Fra 1848 av deltar Bakunin i oppstander og opprør i flere deler av  Europa. Han blir tatt til fange, og dømt til døden tre ganger (i 1850, 1851 og 1852), men dødsdommene blir omgjort til fengselsstraffer. Han blir utlevert til Russland hvor han først sitter 7 år i fengsel og får ødelagt helsa (bl.a. mister han alle tennnene av skjørbuk). Deretter blir han sendt i forvisning til Sibir - og dermed slipper han å oppleve de europeiske reaksjonsårene som skulle følge etter opprørsbølgen fra 1848. I 1861 lykkes det ham å flykte via USA til Europa, hvor han i en periode er bosatt i London. I 1864 forlater han England og slår seg etterhvert ned i Italia. Han er nå blitt mindre opptatt av de slaviske folks sak og har utviklet seg i revolusjonær sosialistisk og anarkistisk retning. Han grunnlegger forskjellige hemmelige revolusjonære organisasjoner, og i 1868 melder Bakunin seg inn i den Internasjonale arbeiderassosiasjon ("1. internasjonale"). Med unntak av deltakelsen i arbeideroppstanden i Lyon i Frankrike i 1870 er Internasjonalen i de kommende årene på mange måter hovedarenaen for Bakunin og hans tilhengere, som snart støter sammen med Marx og de statsorienterte sosialister.

På Internasjonalens 5. kongress i Haag 2.-7. september 1872, der Bakunin var forhindret fra å møte fordi det var utstedt arrestordre på ham i Tyskland og Frankrike, blir han ekskludert. Den 15. september avholdes den første anti-autoritære Internasjonale-kongress i St. Imier i Sveits. Bakunin deltar. Den anarkistiske og den marxistiske bevegelse utvikler seg heretter adskilt.

I 1874 deltar Bakunin i den mislykkede oppstanden i Bologna i Italia. Forkledd som prest flykter han tilbake til Sveits. Etter dette trekker han seg tilbake fra aktiv politsk virksomhet, og dør i Bern 1. juli 1876.