Til nr. 172 Til GA-index  
 

Zapatistene holder stand

I 2004 var det ti år siden bøndene i Chiapas, Mexico gjorde væpnet opprør mot regjeringens nye frihandelsavtale med USA – NAFTA (North American Free Trade Agreement). I praksis ville avtalen overskylle landet med importert mais, og dermed prisgi urbefolkningen nyliberalismens herjinger, siden de var avhengige av å dyrke og selge sitt eget. Opprørerne kalte seg zapatister etter landets store frigjøringshelt, Emiliano Zapata.
Zapatistene organiserte seg flatt og ikke-hierarkisk med Subcommandante Marcos som offisiell talsperson, og ønsket ikke å ta over statsmakten. De representerte derfor noe nytt på den internasjonale arena. Med dialogen som fremste våpen – artilleriet er bare for beskyttelse – har de klart å skape et imponerende stort og levedyktig nettverk av autonome samfunn i Chiapas, og vært til stor inspirasjon for antiglobaliseringsaktivister verden over.
John Ross har skrevet flere bøker om den fortsatt svært aktive zapatistbevegelsen og deres kamp for selvråderett og anerkjennelse av egen kultur og egne rettigheter, deriblant Rebellion from the Roots og The War Against Oblivion. Det oversatte intervjuet under ble gjort av freelancejournalist Chris Arsenault, som møtte Ross i hjemmet hans i andre etasje på Hotel Isabel i Mexico City for å snakke om den nåværende situasjonen for zapatistene.


Du har dekket zapatistene og situasjonen i Chiapas i mer enn ti år nå. Hva har skjedd siden opprøret i 1994 mht. dagliglivet til de berørte i småsamfunnene?

I 1994 kjente vi ikke området spesielt godt, men vi begynte å gå inn i landsbyene og så at det ikke var noen infrastruktur. Ti år senere ser vi i det minste skoler i småsamfunnene, og noen klinikker. Og vi ser at et bredt spekter av kollektiver og kooperativer har utviklet seg.
Det visuelt sterkeste inntrykket man får i disse småsamfunnene, er det enorme antallet veggmalerier. Det er over 400 veggmalerier i zapatistsamfunnene i de 38 autonome bykommunene.
Jeg tror noen ting er mer materielle eller konkrete, men det du aldri kan måle er hvordan mennesker har det med seg selv – “gjenvinningen”, som erkebiskopen av San Christobal, Samual Ruiz, kaller det; “det at indianerne kan bestemme sin egen skjebne”. Zapatistene har gjort det i praksis. De har tatt kontroll over sin egen skjebne. De har skapt et system bestående av autonome bykommuner i fem regioner, og skaper følgelig sitt eget levesett, et reelt autonomi. Dette er diametralt motsatt av hvordan det var for ti år siden.

Vi har hørt snakk om fredssamtaler. Den tidligere regjeringen Zedillo signerte, og nektet så å realisere, San Andres-avtalene fra 1996, som ville ha gitt zapatistene autonomi. I 2001 iverksatte zapatistene sin March on the Capital for å framskynde en varig fredsavtale. Den ble sammenlignet med Martin Luther Kings marsj mot Washington, og ga zapatistene massiv folkelig støtte, men lyktes ikke i å skaffe til veie en varig avtale. Har man kommet noe nærmere en mulig fred siden marsjen, og hvis ikke, ser du noe håp for meningsfulle samtaler eller en legitim fredsavtale i nærmeste framtid?

Nei, nei og nei. Det kommer ikke til å bli noen fredssamtaler – det er egentlig ikke noe å snakke om. Zapatistene forhandlet i 22 måneder for San Andres-avtalene, som ville vært en milepæl ved å utvide selvstyret til 57 klart berørte folk i Mexico. Den meksikanske Kongressen slaktet den loven, etter år med kamp, etter folkeavstemninger som fikk millioner til å stemme for loven, så zapatistene sa: “Hvorfor er vi nødt til å spørre regjeringen om lov til å etablere selvstyre?
Egentlig gjør bare zapatistene det de ble enige med regjeringen om – de etablerer sitt eget selvstyre. Jeg tror forskjellen her er at for fem eller seks år siden, da PRI (Institutional Revolutionary Party) fortsatt satt ved makten og presidenten var en fyr ved navn Zedillo, ville regjeringen ha slått hardt ned på handlingene med militæret eller politiet. Det zapatistene gjør nå, angående at de bygger en autonom struktur, blir ignorert av regjeringen.
President Vicente Fox prøvde å ta kommando over situasjonen. Han sendte COCOPA-avtalene (Konstitusjonelle Reformer for Innfødtes Rettigheter og Kultur) til Kongressen; Kongressen satte en stopper for dem. Fox innså at han viklet seg lenger og lenger inn i et problem han aldri ville være i stand til å løse – selv om han hadde lovet å løse det på femten minutter – så han bare toet hendene sine.
På en måte har dette vært en kjempefordel for zapatistene; de har ikke hatt det presset en ville regnet med fra regjeringen. Regjeringen vil helst glemme at de eksisterer.

Du snakker om at Fox prøver å toe hendene sine i forhold til situasjonen, men det meste av volden mot zapatistenes baser har kommet fra paramilitære organisasjoner, ikke den offisielle hæren. De fleste observatører føler at Zedillos administrasjon har støttet disse gruppene, eller i det minste ignorert grusomhetene deres. Er paramilitære fortsatt aktive i Chiapas og hva er forholdet deres til Fox’ regjering?

Jeg har debattert spørsmålet om de paramilitære i lang tid. Selv tror jeg ikke det er aktive paramilitære på samme måte som det var i perioden rett etter opprøret, under Acteal-massakren [da 45 ubevæpnede landsbyboere ble drept i en kirke] og i månedene som fulgte.
Det er misfornøyde PRI-istaer i mange samfunn, først og fremst fordi zapatistene gjør det mye bedre enn PRI-samfunnene. Nå som PRI ikke lenger sitter ved makten, kan de ikke lenger tjene samfunnene sine, og valgrepresentantene deres forlater dem – ofte for å heller melde seg inn i PRD [Partiet for Sosial Revolusjon, sosialdemokrater] i Ocosingo og andre steder i jungelen og høylandene.
PRI-samfunnene flytter nå ut av området. De høyeste migrasjonsstatistikkene i sørlige Mexico kommer fra Chiapas – små kaffebønder som påvirkes av kollapsen i kaffepriser, små maisbønder – men de fleste av dem kommer fra PRI-samfunn. Zapatistene har infrastrukturen sin, så folk reiser ikke. De er i stand til å ta vare på seg selv, gjennom for eksempel kaffekollektivet Mut Vitz, som selger organisk kaffe når prisen på vanlig kaffe har sunket.
Det er en masse misfornøyde PRI-istaer som lever i småsamfunnene rett ved siden av zapatistenes, og jeg tror dette skaper en del spenning.
Begrepet ”paramilitær” – som egentlig viser til en organisasjon som er trent, finansiert og bevæpnet av militæret uten å være militæret, men som likevel gjør hva militæret ber dem om – er egentlig ikke presist i denne situasjonen.
”Paramilitær” er blitt et nedsettende begrep for enhver som skaper problemer for zapatistene. Jeg tar begrepet med en klype salt.

Hvordan skaper zapatistene skolene, klinikkene og de økonomiske kooperativene som har gjort at de lykkes bedre enn motstykkene i PRI?

Jeg tror vi må innse at å skape selvstyre er en fiksjon så lenge en ikke har en måte å finansiere det på. Zapatistenes hovedsakelige inntektskilde, mht. hva EZLN [Zapatistenes Nasjonale Hær for Frigjøring] produserer for å overleve, er organisk kaffe. Du har kaffekooperativet Mut Vitz, med 28 småsamfunn og seks autonome bykommuner, og de selger mellom ti og femten containere i året nå. De har over 500 bønder som er godkjent som organiske dyrkere. Det er et stødig marked der og det bringer en enorm pengemengde tilbake til zapatistsamfunnene.
Det er en masse NGO-penger [Non-Governmental Organisations] – vel, ikke en masse NGO-penger, men en masse NGO-aktivitet, og NGO-aktivitet skaper infrastruktur også. Problemet, i hvert fall i de første par årene, er at alle pengene går tilbake til Mut Vitz eller Oventic – til samfunn som er nærme veien, hvor det er større tilgang. Samfunnene lenger inn får ingenting.
Under reorganiseringen sist august ble en avtale utarbeidet hvor Juntaene av Buen Goberino, eller “gode regjeringskomiteer”, ble etablert [“juntaer” er nye regionale rådsforsamlinger satt opp rundt i Chiapas for å befeste de autonome samfunnenes politiske makt], og nå må NGO-ene gå til disse gode regjeringskomiteene og si: ”Vi vil gjerne gjøre dette i dette samfunnet”. Og så sier juntaen: ”Vel, ja, du kan gjøre det, men du må også gi oss ti prosent av inntekten til et annet prosjekt.” Det er en måte å fordele velstanden på.
Også er det jo god, gammel solidaritet fra storsamfunnets mexikanere, om enn ikke så stor nå som før. I opprørets første par år, for eksempel, da zapatistene ikke kunne forlate samfunnene sine for å gå ut og plante mais så de hadde mat til vinteren, stilte det sivile samfunn tonn på tonn med mais til rådighet for zapatistsamfunnene for å holde dem i live.
På mange måter har zapatistene liksom blitt glemt; de er ikke lenger på førstesidene. Men det kommer fortsatt penger inn.

Hva slags rolle har det amerikanske sikkerhetsapparatet spilt i konflikten, og hvordan har denne rollen utviklet seg gjennom ti år med zapatisme?

Det amerikanske militærets rolle er på en måte redusert i Chiapas. Det er fortsatt sikkert 18,000 tropper i junglene og høylandene i Chiapas. Hæren har ikke kunngjort noen reduksjon i troppene, og de ville vært de første til å kunngjøre en slik reduksjon. Det er en tilstedeværelse, og den kan når som helst, med eller uten lovlig hjemmel, motsette seg zapatistene.
Forskjellen er at militæret ikke lenger patruljerer med den samme intensiteten som før. Den er stort sett begrenset til kasernene; og det må være en haug med frustrerte soldater som ikke kan skjønne hva de gjør der ute i jungelen.
Sist år [2003] trente USA over 600 meksikanske offiserer; året før der var det mer enn 700. Meksikanske offiserer er overalt, ikke bare på School of Americas, men også på the Center for Special Forces i Fort Bragg, North Carolina, og på den militære propagandaskolen i Indianapolis og krigsuniversitetet i Ft. Lebonworth. Disse offiserene vil komme tilbake og tjene rundt tjue år i det meksikanske militæret, og de vil alltid ha denne kontakten med USA med seg.
Mannen som designet anti-opprørsprogrammet som resulterte i dødsfallene i Acteal, Mario Ramond Castillo, var faktisk trent ved the Center for Special Forces. I bunn og grunn var det USA-trente offiserer som kjempet krigen mot zapatistene.
Hver rubb og stubb av det meksikanske militæret er bevæpnet av USA. Det er en enorm mengde amerikansk isenkram i landet: transportfly, våpen og ammunisjon, pistoler og til og med ferdigmåltider som kommer fra Pentagon.

Tror du EZLN fortsatt kunne forsvart seg militært hvis de måtte?

Jeg vet ikke hva slags tilstand våpnene deres er i. Men jeg tror vel at hvis du ikke har en konstant tilgang på og oppgradering av våpen, så minker den militære kapasiteten din. For alt jeg vet kan de ha den kapasiteten og kanskje de oppgraderer den, men vi har ikke sett noen tegn til det.
Sist zapatisthæren og det meksikanske militæret åpnet ild mot hverandre var 10. juni 1998, i det som nå kalles San Juan de la Libertad. Hæren kom ned og prøvde å avvikle den autonome bykommunen, og ti mennesker ble drept. Den skyteepisoden – den massakren, for ni av de ti drepte var sivile – endte med at zapatistene begynte å skyte tilbake. Det var første gang de hadde skutt tilbake på en stund.
Zapatistenes våpen har vært ordet, ikke pistolen; ”el fuego y el palabra” [Ild og ord], og el palabra er saktens mer dominerende på dette stadiet av spillet. En ting du alltid må huske er at én geriljakriger er verdt ti krigere i en vanlig hær, spesielt i et terreng hvor mennesker kjenner landskapet og hvor de skal gjemme seg.
Vi så dette først i 1994 da hæren jaget zapatistene tilbake i jungelen. Og igjen i 1995 da hæren invaderte jungelen og zapatistsamfunn bare forlot plettene sine og begynte å bevege seg nedover elveleiene og forlot by’n. Hæren har en svært lite gunstig posisjon i jungelen.
Jeg tror de vil være i stand til å holde militæret lenge nok unna til at det ikke ville være verdt militærets tid å fortsette.

Kan vi snakke om hva som skjer med genmodifisert mais i Chiapas? Hvilke steg tar zapatistene for å vokte seg mot det?

Vel, vi vet ikke så mye om genmodifisert mais i Chiapas, bortsett fra at folk er veldig, veldig redde for det. Vi vet imidlertid hva som skjer med genmodifisert mais i de neste statene: Oaxaca og Puebla. I 2001, av merkelige grunner, oppdaget en liten landsby oppe i Sierra del Norte i Oaxaca at maisåkrene deres var forurenset med genmodifisert mais – mer spesifikt med Bt-mais. Historien er at mengden med importert mais til Mexico har økt fra år til år siden NAFTA (North American Free Trade Agreement) kom inn i bildet. På nåværende tidspunkt er det rundt seks millioner tonn, og det vil antageligvis være litt mer neste år.
Vi har gode grunner til å tro at fire av de seks million tonnene er genmodifisert mais. Amerikanske bønder kan ikke selge det maiset i Europa eller Japan, så vi tror de dumper det over grensen. Når vi går til noen av de store maishandlerne, sier de: “Vel, vi kan ikke sortere ut det maiset.” Kravet her har vært at enten stopper all maisimport, eller så blir den maiset sortert ut så vi vet hvor det går.
For flere år siden, for å sortere menneske- og dyremaiset som kom inn i landet, ble dyrefôret tilsatt grønt fargestoff. I løpet av uker dukket det opp grønne tortillas på det meksikanske markedet. Det er ikke noen forskjell mellom de to maissortene; den ene var bare et påskudd for den andre.
Vi finner genmodifisert mais i Jalapa, på toppen av Sierra del Norte, over Sierra in Puebla, og i elleve av 22 regioner i Puebla og Oaxaca med maisvekst, hvor mais først dukket opp for 7-10,000 år siden. Dette er maisens vugge; det ville ikke vært noe mais uten disse stedene. Og vi ser nå at Bt- og Starling-mais vokser på disse stedene. Opptil 3000 lokale variasjoner av meksikansk mais står da i fare for å dø ut. For meg er dette den største trusselen ved genmodifisert mais – å ødelegge det biologiske mangfoldet, å ødelegge millioner av år med biologisk historie.
Når du begynner å tenke på mais som en vare – noe det ikke er for de innfødte folkene – truer du en hel kultur og levemåte. Mayafolket er maisfolket. Når du snakker om å forandre maiset, snakker du om å forandre en levemåte som har eksistert i tusener av år. Zapatistenes Hær for Nasjonal Frigjøring, som på mange måter representerer Mayafolket, kommer til å motsette seg.

Du nevnte antiglobaliseringsbevegelsen. Da zapatistene først dukket opp på den internasjonale scenen ble de sett på som noe nytt, en bevegelse som forkastet det frie marked og ikke hadde noen ønsker om å ta over statsmakten. Du har reist mye i Latin-Amerika og dekket et bredt spekter av sosiale bevegelser. Synes du ideen om å forkaste statsmakt er i ferd med å bli en ny norm for sosiale bevegelser, eller tror du Chiapas er et isolert fenomen?

Jeg tror det faktisk er en sosial bevegelse, og det er en rekke eksempler vi kan se på gjennom Latin-Amerika. Ett sånt eksempel er picketero-bevegelsen og andre ungdomsbevegelser i Argentina – denne formen for horisontal, ikke-hierarkisk venstreaktivisme. Jeg tror vi ser noe av det innen Sin Tierras-bevegelsen [jordløse arbeidere] i Brazil. Selv om strukturene er forskjellige, ser vi definitivt et ekko av zapatismen.
Og aller viktigst: I Bolivia var en bevegelse av denne typen ansvarlig for forsvaret av vannressurser mot the Bechtel Corporation, og tvang Bechtel til å gi seg. Dette var en av antiglobaliseringsbevegelsens store seire.
Vannkrigen var den første antiglobaliseringskampen som kom som et resultat av demonstrasjonene i Seattle, og den endte med seier. Jeg tror at blant de menneskene, blant Oscar Olivera og komiteen hans, er det en genuin forståelse for zapatistenes tilnærming om å ikke organisere for å ta over statsmakten.
Jeg burde nevne at av alle de politiske ideene som kom ut av zapatistopprøret i 1994 – vidunderlige ideer om kollektiv beslutningstakelse, å tjene småsamfunnet og organisere på en måte som ikke sikter mot statsmakt – alle disse ideene ble ønsket velkommen av venstresiden over hele verden som en ny modell, en modell for å forandre verden.
Jeg tror vi trengte zapatistene mer enn de trengte oss. Hvis du ser på det historiske øyeblikket, så hadde NAFTA nettopp blitt underskrevet. Mange folk i arbeiderbevegelsen eller menneskerettighetsbevegelsen som hadde kjempet mot NAFTA i en årrekke var på en måte i villrede. Så plutselig, her i the NAFTAs første time, reiste Zapatistenes Hær for Nasjonal Frigjøring seg mot den. Vi styrtet til deres forsvar. Vi så det som en måte å hjelpe oss å bygge vår bevegelse, og også å lære fra dem.
Men zapatistene iscenesatte ikke opprøret for å redde oss. De gjorde det for å redde seg selv stilt overfor en globalisering som, selv så langt tilbake som 1993-94, truet maisen til ”maisets folk”. Etter ti år har de lyktes ganske bra i å redde seg selv, og det er den virkelige hensikten med zapatistopprøret.

Til norsk ved Pål Flakk,
Fra www.enrager.net