Til nr. 173 Til GA-index  
 

Snu ryggen til staten!

Av John Holloway

Det følgende er en nedskrivning av Holloways tale til London Social Forum i oktober 2004. Andre talere i debatten inkluderte Fausto Bertinotti, Hilary Wainwright og Phil Hearse.
John Holloway har bl.a. skrevet boka Change the World Without Taking Power (2002). Han er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Puebla, Mexico, og er nært knyttet til zapatistene.
Fausto Bertinotti er leder for Partito della Rifondazione Communista i Italia, Hilary Wainwright er aktiv på britisk venstreside, og har bl.a. skrevet boka Reclaiming the State. Experiences in popular democracy, og Phil Hearse er redaktør for det britiske trotskistiske bladet Socialist Resistance.


1. Jeg går ut fra at vi er her fordi vi er enige om to grunnleggende punkter. For det første, at kapitalismen er en katastrofe for menneskeheten og at vi desperat trenger en radikal sosial forandring, en revolusjon. For det andre, at vi ikke vet hvordan en slik forandring kan finne sted. Vi har ideer, men ingen visshet. Det er derfor det er viktig å diskutere, samtidig som vi respekterer våre forskjeller og erkjenner at vi er alle en del av den samme bevegelsen.

2. I denne diskusjonen starter vi fra hvor vi befinner oss, fra en uklar bevegelse, en kakofoni av ulike opprør, løselig forent i dette sosiale forumet. Spørsmålet er hvordan vi skal gå videre. Bør vi organisere oss som et parti? Bør vi fokusere våre kamper om staten og rundt det å vinne innflytelse innen staten eller overta statsmakta? Eller bør vi snu ryggen mot staten i den grad det er mulig og komme i gang med å konstruere et alternativ? Jeg vil argumentere for at vi bør snu ryggen til staten i så stor grad som mulig.

3. Dette er et spørsmål om hvordan vi organiserer oss og hvor vi tror vi er på vei. Staten er en organisasjonsform, en måte å gjøre ting på. Staten er en organisasjon som er adskilt fra resten av samfunnet. Menneskene som jobber for staten (politikerne og funksjonærene eller tjenestemennene) jobber på vegne av samfunnet, for samfunnets beste, slik de ser det. Noen av dem er bedre enn andre (jeg har ingen tvil om at Bertinotti er bedre enn Berlusconi), men de jobber alle på våre vegne, i vårt navn. Med andre ord ekskluderer de oss. Staten som organisasjonsform, er en måte å ekskludere oss på, å nekte oss muligheten for å styre oss sjøl. Og straks vi er ekskludert, har vi ingen reell kontroll over hva de gjør. Det representative demokrati styrker og legitimerer vår utelukkelse, det gir oss ikke kontroll over hva staten gjør. Mange av de verste grusomheter er blitt rettferdiggjort i demokratiets navn.

Hvis vi fokuserer vår kamp om staten, er vi nødt til å innse at staten drar oss i en bestemt retning. Framfor alt søker den å påtvinge oss at kampen vår blir adskilt fra samfunnet, å omdanne kampen vår til en kamp på vegne av, i navnet til. Den skiller ledere fra massene, representanter fra de representerte, den drar oss inn i en annen måte å snakke på, en annen måte å tenke på, den drar oss inn i en prosess av forsoning med virkeligheten, og den virkeligheten er kapitalismens virkelighet, en form for sosial organisasjon som er basert på utbytting og urett, på drap og ødeleggelse. Det eksisterer ett nøkkelbegrep i den stats-sentrerte venstresidas historie, og det er begrepet forræderi. Gang på gang har lederne forrådt bevegelsen, og ikke nødvendigvis fordi de har vært dårlige mennesker, men rett og slett fordi staten som organisasjonsform adskiller lederne fra bevegelsen og drar dem inn i en prosess av forsoning med kapitalen. Innenfor staten som organisasjonsform er forræderiet allerede gitt.

Kan vi motstå dette? Ja, sjølsagt kan vi det, og det er noe som skjer hele tiden. Vi kan nekte å la staten identifisere ledere eller permanente representanter for bevegelsen, vi kan nekte å la delegater forhandle i hemmelighet med statens representanter. Men dette forutsetter en forståelse av at våre organisasjonsformer er svært forskjellige fra statens, at det ikke er noen symmetri mellom dem. Staten er en organisasjon på vegne av, mens det vi ønsker er en sjølstyrt organisasjon, en organisasjonsform som lar oss uttrykke hva vi ønsker, hva vi beslutter, hva vi anser nødvendig eller ønskverdig - en råds-organisasjon, en kommunalistisk organisasjon, en kommun-isme. Det finnes ingen ferdige modeller for hvordan vi skal organisere vår trang til sjølstyre. Det vil alltid være nødvendig med oppfinnsomhet og eksperimentering. Det som er klart er at staten som organisasjonsform drar i feil retning, bort fra sjølstyret. De to organisasjonsformene er uforenelige.

Når jeg sier ”staten”, inkluderer jeg partier og enhver organisasjon som har staten som sitt hovedfokus. I egenskap av organisasjonsform reproduserer partiet statens form; det ekskluderer, det skaper skiller mellom ledere og massene, representanter og representerte; for å vinne statsmakta overtar det agendaen og tidsoppfatningene (temporalitetene) til staten. Med andre ord hindrer det den trangen mot sosialt sjølstyre som jeg mener ligger ved kjernen av vår kamp. Merk at det jeg sier til Fausto og til Daniel og til Hilary er at ”jeg ikke tror at partiet er den rette måten å organisere på.” Jeg sier ikke at ”jeg ikke liker dere” eller at ”jeg ikke vil samarbeide med dere,” og jeg sier heller ikke at kamper som tar en annen vei (som i tilfellet Venezuela) derfor bør fordømmes. Jeg sier bare at når man skal tenke seg veien fram, er partiorganisering eller å fokusere på statsmakta feil vei å gå, fordi det impliserer en organisasjonsform som ekskluderer og som framtvinger hierarkier, som svekker og byråkratiserer den anarkiske gjæring og trang mot sjølstyre som utgjør kjernen i den nåværende bevegelsen mot nyliberalismen.

4. Hva betyr det å snu ryggen til staten? I noen tilfeller betyr det å ignorere staten fullstendig, å ikke stille krav til staten, men bare gå videre med å skape våre egne alternativer. Det mest åpenbare eksempelet på dette for øyeblikket, er Zapatistenes retningsskifte i fjor, da de skapte Juntas de Buen Gobierno, deres egen regionale administrasjon som de etablerte på en måte som søker å unngå den adskillelse av administrasjon og samfunn som er typisk for staten.

I andre tilfeller vil det være vanskelig fullstendig å snu ryggen til staten fordi vi trenger dens ressurser for å leve - som lærere, som studenter, som arbeidsledige, hva som helst. For de fleste av oss er det svært vanskelig å unngå enhver kontakt med staten. I slike tilfeller er det viktig å erkjenne at staten er en organisasjonsform som drar oss i bestemte retninger, som drar oss mot en forsoning med kapitalismen, og å tenke over hvordan vi kan bli i stand til å forme vår kontakt med staten, hvordan vi kan bevege oss i motsatt retning, mot og hinsides staten som en måte å gjøre ting på, å nekte å akseptere opprettelsen av hierarkier, fragmenteringen av våre kamper som kontakten med staten innebærer, idet vi nekter å akseptere språket og logikken og kanskje framfor alt tidsoppfatningen til staten, den tid og de rytmer som staten prøver å påtvinge oss. Hvordan kan vi ha kontakt med staten uten å bli tilpasset dens logikk, uten å la dens logikk bli reprodusert innenfor vår egen bevegelse? Dette er alltid en vanskelig sak i praktisk handling, hvor det er svært enkelt å bli dratt inn i en tankegang der alt dreier seg om å oppnå enkeltmål og hvor man glemmer den innflytelse dette vil ha på dynamikken i bevegelsen som helhet. Jeg tror ikke det er et spørsmål om å ”ta tilbake” staten, sjøl om jeg har stor respekt for mange av de kampene som er skildret i Hilarys bok, men jeg tror at ideen om å ”ta tilbake” staten er feil: Staten er en fremmed organisasjonsform - den er ikke, og kan aldri være, vår.

5. I alt dette er spørsmålet om tid, og hvordan vi tenker om tiden, sentralt. På den ene siden kan staten hele tiden tvinge sitt tidsregime (sin temporalitet) på oss, med dens rytmer av valg og dens regimeskifter som forandrer lite eller ingenting: ”Vent til neste valg og da kan du forandre ting; hvis du ønsker å gjøre noe nå, skal du forberede deg på neste valg og bygge partiet.” På den andre siden forteller den leninistiske tradisjonen oss også at vi må vente: ”Vent på den neste revolusjonære anledning eller den neste økonomiske bølgedalen, vent til vi tar over makta for da skal vi forandre samfunnet; i mellomtiden, bygg partiet.”

Men vi vet at vi ikke kan vente. Kapitalismen ødelegger verden og ødelegger oss i et slikt tempo at vi kan ikke vente. Vi kan ikke vente på valget, vi kan ikke vente på revolusjonen, vi kan ikke vente til vi vinner statsmakta på den ene eller andre måten, vi må prøve å bryte den destruktive dynamikken nå. Vi er nødt til å nekte å delta. Kapitalismen eksisterer ikke fordi de onde, Bushene og Blairene og Berlusconiene, har skapt den. Kapitalismen eksisterer ikke fordi den ble skapt for hundre eller to hundre år siden. Kapitalismen eksisterer i dag bare fordi vi har skapt den i dag. Hvis vi lar være å skape kapitalismen i morgen, så vil den ikke eksistere i morgen. Kapitalismen eksisterer fordi vi skaper den, og vi er nødt til å slutte å skape den, vi er nødt til å nekte. Dette betyr å lage et brudd i tiden, å bryte kontinuiteten, å innse at det er ikke slik at noe eksisterer i dag bare fordi det eksisterte i går: Det eksisterer bare hvis vi skaper det.

Når det gjelder alternativer til staten, tror jeg det å nekte må være midtpunktet og nøkkelen. Men det er i seg selv ikke nok. For å opprettholde vårt nei til å lage kapitalismen, må vi ha en alternativ måte å overleve på. Nektingen må følges av opprettelsen av en annen verden, skapelsen av nye allmenninger, skapelsen av en ny måte å gjøre ting på. Bakenfor nektelsens absolutte her-og-nå, må det ligge en annen tidsoppfatning, en tålmodig oppbygging av en annen verden. Det finnes ingen ferdig modell for dette. Den eneste modellen er mangfoldighetene av erfaringer og innovasjoner skapt av bevegelsen av motstand mot kapitalismen. Denne mangfoldigheten, denne kakofonien av kamper og erfaringer må bli respektert, ikke kanalisert inn i et parti, ikke fokusert på å vinne statsmakta. Problemet er ikke å ta makta, men å skape vår egen makt, vår makt til å gjøre ting på en annen måte, vår egen makt til å skape en annen verden.