Til nr. 174 Til GA-index  
 

Voldsromantisk venstreside på ville veier

Etter over 30 år med brutalt diktatur under Saddam Husseins Baathparti, hadde nok mange irakere et håp om endelig å kunne leve et liv i fred og frihet. Endelig skulle også de få oppleve vanlige demokratiske friheter som vi her i Vesten tar for gitt, så som ytrings- og organisasjonsfrihet, retten til å danne fagforeninger, og kanskje framfor alt frihet fra vilkårlig arrestasjon og tortur. Istedenfor har irakere flest blitt gisler i en stadig mer brutal kamp mellom ulike grupper av væpna og hensynsløse voldsutøvere.

MotstandsmannDen amerikanske okkupasjonsmakta og den irakiske motstandsbevegelsen har vist seg å være like hensynsløse og ha like liten respekt for den irakiske sivilbefolkningas liv og rettigheter. Dette har ikke minst irakiske fagforeningfolk, kvinnefrigjøringsforkjempere og andre aktivister på venstresida fått merke. Ikke bare risikerer de å bli fengsla og kanskje torturert av den amerikanske okkupasjonsmakta, de lever samtidig i frykt for å bli kidnappa eller myrda av islamistiske fundamentalister og Saddam-loyalister. Og desverre kan de heller ikke regne med noen solidaritet fra den norske venstresida. De som utgir seg for revolusjonære her til lands har nemlig valgt å stille seg helhjerta bak den ene hovedgruppa av voldsutøvere i Irak: den "patriotiske" motstandsbevegelsen. Som Internasjonale Sosialister sier det i sitt magasin Gnisten: "Motstanden i Irak er derfor bare nok et eksempel på nasjonal frigjøringskamp mot kolonialisme og imperialisme. Akkurat som den har vært det mot stormakter med de samme ambisjonene tidligere. Ingen burde derfor ha problemer med tydelig å ta stilling for denne motstanden." (1)

Norske Strutseholdninger

Heller ikke andre deler av den "revolusjonære" venstresida i Norge ser ut til å ha problemer med å ta stilling for den irakiske motstandskampen. En del av disse har organisert seg i Komiteen for et fritt Irak, som sammen med ml-gruppa Revolusjon har utgitt et hefte med navn Brennpunkt Irak, der det slås fast at: "Motstandsfolkene er ikke terrorister, men frigjøringshelter. De ofrer sitt liv for å skaffe folk håp om rettferdighet. De kjemper på vegne av hele verden. På vegne av oss, på vegne av Europa, på vegne av alle frie mennesker i verden." (2) Heftet fortsetter i samme friske propagandastil. Bl.a. hevdes det at "I Iraks lange historie har landet aldri hatt konflikter som har hatt å gjøre med etnisitet eller religion." (3) Det påstås altså at det er amerikanerne som med sin splitt og hersk-politikk har skapt konfliktene vi nå ser mellom kurdere og sunni- og shia-muslimer. Forfatteren ser ut til å ha glemt både Saddam-regimets brutale undertrykking av shia-muslimenes opprør etter den første Golf-krigen og kurdernes flere tiår lange væpna uavhengighetskamp der kanskje 200.000 kurdere ble drept, og enda flere fordrevet fra sine hjem. Og han glemmer sjølsagt også å nevne at Saddam-regimet baserte sin ideologi på en arabisk versjon av nasjonalsosialismen der den arabiske nasjon har en "evig misjon" som i vår tid legemliggjøres gjennom Baathpartiet - Den Arabiske Gjenoppstandelses Sosialistiske Parti. (4)

Når motstandskampens vestlige sympatisører blir konfrontert med opprørernes overgrep mot den irakiske sivilbefolkninga, tyr de først til rene bortforklaringer: motstandsbevegelsen tar avstand fra terroraksjoner som rammer sivile blir vi fortalt, og disse aksjonene må være iverksatt av andre, kanskje til og med av CIA og Mossad, som et ledd i deres forsøk på å sverte motstandsbevegelsen og å splitte den irakiske befolkninga. Eventuelt blir ansvaret for terroren lagt på et fåtall islamistiske ekstremister. Når disse bortforklaringene ikke lengre strekker til, tyr de til sitt standardforsvar for overgrep begått i anti-imperialismens navn: "Vi har ingen rett til å sette oss til doms over hvilke metoder irakerne velger i sin frihetskamp." (5) Hvis den irakiske motstandsbevegelsen velger å føre sin frihetskamp gjennom massakrer på sivilbefolkninga, så er altså dette et internt anliggende som vestlige radikale ikke bør blande seg bort i...

Forakt for liv

Nå kan det forsåvidt stemme at noen av de verste grusomhetene i Irak har blitt begått av islamister, og at en stor del av sjølmordsbomberne har vært utenlandske jihadister. Men også den "patriotiske" delen av motstandskampen preges av en åpen forakt for menneskeliv. Motstandsbevegelsen bryr seg lite om hvor mange uskyldige forbipasserende blir drept i deres attentat mot okkupasjonsstyrkene, eller hvor mange irakere som lider når de saboterer oljeledninger og elektrisitetsnett. Motstandsbevegelsen har også en uttalt politikk om å drepe enhver iraker som jobber for amerikanerne, enten dette er som politi, soldat, kokk eller murer. Det er dessuten mye som tyder på at det finner sted et utstrakt samarbeid mellom islamistene og baathistene, der islamistene stiller med frivillige til sjølmordsangrep, mens baathistene står for å skaffe eksplosiver og penger og hjelper til med å peke ut mål og planlegge operasjoner. Baathistene vet at den eneste muligheten de har til å vende tilbake til makta er å skape et så stort kaos i det nye "demokratiske" Irak, at folk begynner å lengte tilbake til Saddam-diktaturet, der det ihvertfall hersket lov og orden. Hvordan et Irak under opprørernes styre vil kunne se ut så vi i Falluja, byen som ble styrt av opprørerne i månedsvis. I Falluja var det offisielt rester av Saddams hær som hadde kontrollen, men enkelte bydeler ble i praksis tatt over av islamistene som innførte et strengt islamsk styre etter Taliban-modell: alkohol, musikk, barbering og vestlige klær ble forbudt, mens kvinner ikke kunne gå ut uten skaut.

Dette betyr sjølsagt ikke at alle irakerne som deltar i den væpna motstanden er fascister eller islamister. Mange har sikkert tatt til våpen fordi de har sett slektninger blitt drept av okkupasjonsstyrkene, eller rett og slett for å forsvare landet sitt mot fremmede inntrengere. Dette forandrer likevel ikke den politiske karakteren til motstandsbevegelsen. På samme måte er sannsynligvis de fleste av de amerikanske soldatene i Irak overbevist om at de har blitt sendt dit for å frigjøre irakerne fra et blodig diktatur og for å fremme demokrati og frihet i Midtøsten, uten at dette forandrer den amerikanske invasjonshærens karakter av imperialistisk okkupasjonsmakt.

Vi blir altså fortalt at motstandsfolkene i Irak kjemper for irakernes frihet. Underforstått er et folk "fritt" så lenge det ikke er okkupert av en fremmed makt, i dette tilfelle USA og deres allierte. Dette er en argumentasjon som vi forventer fra grumsete krefter på høyresida, men vi kunne håpe på bedre fra folk som kaller seg internasjonalister og som i hvert fall i teorien tror på Marx gamle parole om at "arbeiderne ikke har noe fedreland".

Småborgerlig nasjonalisme

Dessverre har venstresidas internasjonalisme for lenge siden blitt redusert til tomme fraser, og i praktisk politikk har den blitt byttet ut med småborgerlig nasjonalisme og anti-imperialisme. Anti-imperialismen går kort fortalt ut på at man må støtte enhver stat eller opprørsgruppe som er i opposisjon til USA. USA blir sett på som den sentrale imperialistmakta i vår tid, og all politikk, inkludert klassekampen, må derfor underordnes kampen mot USA-imperialismen. Venstresida i Vesten har dermed blitt redusert til heiagjenger for de mest grusomme massemordere og diktatorer. For noen tiår siden var det Mao, Pol-Pot og Stalin som var heltene, idag er det Hizbollah og Saddams Baathparti.

For hva er det egentlig den irakiske opprørsbevegelsen kjemper for, bortsett fra å jage ut amerikanerne? For den islamistiske delen av opprørsbevegelsen er målet en islamsk stat, med et styresett hentet fra den mørkeste middelalder. For restene av Baathpartiet er målet en gjeninnføring av den "arabiske sosialismen", dvs. fascist-diktaturet, med eller uten Saddam som leder. For begge parter er altså målet ikke frihet for irakerne, men fortsatt diktatur og undertrykking. Men for den anti-imperialistiske venstresida spiller det tydeligvis ingen rolle hvilket despoti den irakiske befolkningen vil måtte leve under, så lenge som USA-imperialismen lider nederlag.

Den irakiske venstresida har heller ikke vært fri for anti-imperialistiske illusjoner. På 70-tallet var de irakiske kommunistene alliert med Baathpartiet, bare for å bli forrådt og undertrykt av Saddam. I dag har flertallet av det irakiske Kommunistpartiet valgt side med okkupasjonsmakta, og Kommunistpartiet deltok i den provisoriske USA-oppnevnte regjeringa, men et mindretall i partiet har brutt seg ut og deltar i den "patriotiske" motstandsbevegelsen. Det mer radikale Arbeiderkommunistiske partiet har derimot tatt en klar posisjon mot både okkupasjonsmakt og motstandsbevegelse, som de ser på som "terrorens to motpoler i Irak".

Reelle alternativer

Abeiderkommunistene har oppretta en rekke frontorganisasjoner som de hevder organiserer flere hundre tusener irakere: en kvinnebevegelse, en forening av arbeidsløse og en føderasjon av fagforeninger og arbeiderråd. Der finns også andre initiativ som er uavhengige av politiske partier, så som den Sørlige oljearbeiderforeninga som ble organisert allerede i invasjonens første dager, og som har ført en framgangsrik kamp mot okkupasjonsmaktas videreføring av Saddams arbeiderfiendtlige lover og dens forsøk på å selge ut landets oljeresurser. (6) Det er disse initiativene fra det irakiske sivile samfunnet og den irakiske arbeiderklassen som den norske venstresida burde støtte, ikke væpna fascist-grupper i samarbeid med islamske fundamentalister.

 

Kilder:

1. Gnisten 2-2005, Mislykket bløffvalg i Irak. Av Vegard Velle og Bjørn Østby.
2. Brennpunkt Irak, Revolusjon / Komiteen for et fritt Irak.
3. Brennpunkt Irak, fra et foredrag holdt av Sammi Alaa, medlem av Iraks Patriotiske Allianse og formann i den danske Komiteen for et fritt Irak.
4. Fra et leserinnlegg i den svenske syndikalistiske ukeavisen Arbetaren nr 11/2005 fra medlemmer av Irakkommitten i Malmö. Etter at Arbetaren kritiserte den svenske solidaritetsbevegelsen med Irak for å ukritisk støtte alt av motstand mot okkupasjonen, ble avisa utskjelt for å gå CIA's ærend, og flere av deltagerne i debatten gjentok konspirasjonsteoriene om at det i virkeligheten er CIA som er ansvarlige for terroren og sjølmordsbombene.
5. For en diskusjon av Baathpartiets fascistiske ideologi, se I himmelen Allah, på jorda Hitler: Den irakiske nasjonalsosialismens røtter, i tidsskriftet Lønnsslaven nr 1 og 2.
6. For mer om okkupasjonsmaktas fagforeningsfiendtlige politikk, se Irak privatiseres i Gateavisa nr 171.

 

Websider til Arbeiderkommunistenes frontorganisasjoner i Irak:

Føderasjonen av arbeiderråd og fagforeninger i Irak og
Unionen av arbeidsledige i Irak - www.uuiraq.org
Organisasjonen for kvinners frihet i Irak - www.equalityiniraq.com
Den irakiske frihetskongress - www.ifcongress.org

Text: Gunnar Mathisen
Illustrasjon: Stein Christian Fagerbakken