Til nr. 177 Til GA-index  
 

Gateaktivisme

For ikke så lang tid siden var det hipt å snakke om “opprøret etter Seattle” her i landet. Enorme intellektuelle krefter ble satt i sving rundt fenomenet, og motstand mot Verdensbanken og krigen i Irak samlet titusener i Oslos gater. Så døde det hele stille hen, i et hav av organisasjoner, støtteordninger og nye kontorer til gamle rebeller. Hørt den før? Det uttrykket denne perioden hadde, var gateaksjonens form, og det er interessant å se hvordan denne formen for politisk handling er en av de få som gir individet en ekte politisk stemme.


Gateaktivisme (GA) er et begrep som omfatter en enorm mengde forskjellige uttrykksformer. Den viktigste skillelinjen må trekkes mellom gateaktivisme og gatekunst, der forskjellen er at gateaktivismen prøver å formidle et politisk budskap, enten gjennom argumentasjon, assosiasjon eller direkte handling. Dette innebærer også at GA ikke er en kommersiell handling i den forstand at den søker å fremskaffe profitt for utøveren, slik jeg ser det. Her kommer det første problemet opp, for mange av tidligere tiders gateaktivister har i varierende grad latt seg kjøpe opp av systemet og frasagt seg sin autonome posisjon. Kroneksempelet her hjemme er Adbusters, som har startet en lønnet underavdeling av Det Kongelige Norske Kulturdepartement med sitt Jam-prosjekt, hvor tidligere utøvere har dradd fra skole til skole og undervist elever i politisk aktivisme. Ute i verden er silhuett-kunstneren Banksey et annet problematisk tilfelle, der han turnerer mellom å lage politiske bilder på gaten, og å stille ut bilder på gallerier. Hvor starter engasjementet, og hvilke grenser slike bindinger skaper for handlingsrom og initiativ er interessante diskusjoner.

Gateaktivisme behøver ikke nødvendigvis være en del av noen rørsle, det kan være langt særere en det. Undertegnedes favoritt når det kommer til obskuritet er i så måte den eller de som står bak Toynbe Tile-prosjektet. Prosjektet går ut på å bake inn en plastikfirkant i utvalgte veikryss, hvorav de fleste bærer teksten “Toynbee ideas in Kubricks 2001 ressurect dead on Jupiter”. Disse firkantene har blitt observert over store deler av USA, og har blitt rapportert også i Syd-Amerika. Mirian Greenberg fra Pittsburgh rapporterer at teknikken ser ut til å være at linoleum med tekst legges i fersk asfalt, dekkes med asfaltlim flere ganger og dekkes av tjærepapir, slik at solen baker det hele inn. Det geniale med denne metoden er at platene blir stående i flere år, og gradvis slites ned med tiden. Såvidt reporterne fra fansiden http://www.toynbee.net/ har klart å grave frem, har disse dukket opp så sent som tilbake til i 1999, og kan muligens spores til et skuespill om en radio-innringer som er manisk opptatt av nettopp historikeren Toynbee, Stanley Kubrick og en grandios plan om å sette NASA på jobben med å fryse ned alle døde og vekke dem til live på Jupiter. Oddsene for at det er en maniker på ferde er gode med andre ord, en produksjon på over 100 eks vitner om en brennende trang til å uttrykke seg, ihvertfall.

I motsatt ende av skalaen står fenomener som Reclaim the Streets, Food not Bombs, Pink Bloc, White Bloc, Black Bloc og lignende gruppe-prosjekter som jo har fått all den oppmerksomhet de trengte de siste årene. Undertegnede har deltatt på aksjoner som har tatt i bruk de fleste av disse teknikkene, og et av problemene med disse uttrykksformene er at det politiske budskapet kan drukne i selve fenomenet. Gjennom institusjonalisering av en gruppe blir det lett til at selve formen blir viktigere enn budskapet, og at det folk ser er sirkus istedenfor en politisk handling. Reclaim the Street og Black Bloc er vel de som fungerer best av disse, på grunn av sin manglende vilje til kompromiss med øvrigheten. En-gangs aksjoner synes å virke mye mer hensiktsfullt reint politisk, og av de som ble gjennomført i Oslo i kjølvannet av Gøteborg var det mange vakre. En favoritt var julespillet som ble fremført i diverse kjøpesentre i Oslo i 2002, hvor Josef blir brutalt kastet ut av landet av uniformert politi mitt under krybbekosen. Englene synger i bakgrunnen. Ironien ble komplett da vektere prøvde å fjerne gruppen med makt fra Oslo City. En annen aksjon fra den samme tiden med mer aggressivt tilslag var Blod/Olje aksjonen mot den nært forestående gulf-krigen samme året. Tre grupper a tre maskerte personer kastet 10 liter olje og fem liter ekte innvoller mot henholdsvis Stortinget, Utenriksdepartementet og Regjeringskvartalet klokka 0900. Reaksjonstiden til sikkerhetsapparatet ble filmet. Det viser seg at det tar 10 minutter før noen reagerer i det hele tatt. Ingen av aktivistene ble tatt.

En av ideene bak gateaktivisme ligger i navnet, at det retter seg mot gater og veier. I en gjennom-kommersialisert tid er det offentlige rom en av de få stedene der kapitalmakten ikke har absolutt kontroll, og gata er derfor et av de siste frirom folk har igjen til å oppleve alternativ påvirkning. Et meget enkelt men effektivt prosjekt er ”The Impeachment Project” driftet av en fyr som kaller seg Freewayblogger (http://freewayblogger.com). Målsetningen er å få stilt George Bush jr. for riksrett. Gjennom å kontinuerlig henge opp banner med kun ordet Impeach (på norsk noe sånn som ”Kast!”) over motorveier og og på andre offentlige steder hamrer han ordet inn igjen og igjen i den offentlige bevissthet. Latterlig enkelt, men samtidig en kraftig memetisk aksjon. (Memetikk er teorien om ord og ideer som virus, utviklet av bl.a. William Burroughs i smått geniale Electronic Revolution.) På den motsatte enden av skalaen kommer folk som Starhawk (http://starhawk.org), som gjennom sine offentlige ritualer prøver å magisk påvirke det politiske liv. Hennes aksjoner på Vestbredden og i Genova, med skikkelige hekseritualer utført praktisk talt I skuddlinjen står hun for en av de mer komplekse og gjennomtenkte metodene for politisk gatehandling. Starhawk står, på tross av sin noe fluffy filosofi, for en av de få representantene for New Age bevegelsen som har kastet seg inn i den politiske kampen. Et tredje og mer militant eksempel på direkte aksjon i forbindelse med gatenettet stod de argentinske revolusjonære for i sin kamp mot den argentinske staten: De okkuperte ganske enkelt hovedveiene inn til storbyene og stanset dermed effektivt hele den økonomiske hverdag. Maoistgeriljaen i Nepal har siden brukt den samme strategien.

De ovenstående er noen eksempler på gateaktivisme som har blitt gjennomført de siste fem årene. Felles for de fleste av dem er at de ble gjennomført i grupper, og det krever jo at mer enn en person nødvendigvis må få fingrene ut av sine sitteredskaper samtidig. Den enkleste formen for gateaktivisme som du kan gjøre sjæl, er plakat og klistremerke-aksjoner. Det koster en time eller to foran PCen, en ide om hva man vil si, noen ark i printeren og en gåtur i nabolaget. Vips, du er et politisk samfunnsansvarligt menneske! Undertegnede har hatt stor moro med å gå flippa turer med en bunke plakater under armen, en del av sporten er å finne interessante steder å henge produktet. Å tenke seg ansiktet til diverse kranførere som starter dagen med å lese at Kjell Magne Bondevik er en morder 30 meter over bakken er payback nok i seg selv. Det er ihvertfall en uhyre mer effektiv handling en å skrive et av tusen innlegg i Morgenbladet eller Klassekampen. Er det noe de radikale partipampene i AKP, SV, Attac og lignende sentraliserte hierarkiske strukturer frykter, er det nettopp frie politiske initiativ fra enkeltindivider og ukontrollerbare grupper. “Det parlamentariske system” er basert nettopp på tanken om det store teltet der vi alle er innenfor og diskuterer saklig gjennom våre valgte representanter, og ukontrollerte handlinger indikerer at disse representantene ikke har den fulle kontroll. Konkrete handlinger fyller “dem” med frykt, og gir vanlige folk håp. Det er f.eks. verdt å merke seg at Blitz i etterkant av “angrepet” på Rådhuset hadde ca. 50% støtte i Oslos befolkning, i følge Aftenposten! Som vi har sett i etterspillet etter den “store bølgen av protest” er kapitalens strategi i oljelandet Norge å gjøre demonstranter “lydige” ved å drukne dem i penger og goder, samt å holde de intellektuelle mette og passive. La oss håpe at Gateavisas lesere vil gjøre denne strategien til et dobbeltsidig sverd, og fortsette med faktiske handlinger istedenfor kun luftige skriblerier.

M. K.